Forsvaret og Riksantikvarens satsning på forsvarskulturminner må sees på bakgrunn av flere forhold både knyttet til de almindelige føringene for kulturminnevernet i Norge og til de organisatoriske utfordringer for Forsvaret i 1990-årene.
Bygningsfredningsloven av 1920 ble hovedsakelig innrettet mot eiendommer i privat eie, og det er flere grunner til at statens fredningsverdige bygninger ikke ble underlagt beskyttelse i lovs form: Eierrforholdet var her ukomplisert og stabilt, samtidig som man antok at staten ville gå foran med et godt eksempel når det gjaldt vern og vedlikehold av kulturarven – bygningene ville dermed bli behandlet som om de var fredet. I utgangspunktet fant derfor Riksantikvaren (RA) at det var tilstrekkelig at stattlige bygninger ble listeført, under forutsetning av at de skulle behandles som om de var fredet, altså den såkalte administrative fredningsordningen.
Dette viste seg likevel ikke å fungere etter hensikten, og RA ønsket dermed å gå sterkere inn ved å vedta fredning av de viktigste kulturminnene i statens eie. I Miljøverndepartementets Stortingssmeldding nr. 39 (1986–87) Bygnings- og fornminnevernet fastslo man at det var behov for å innskjerpe de statlige etaters ansvar for selv å ta vare på sine verneverdige kulturminner. Et resultat var utarbeidelsen av verneplaner for prestegårder, jernbanebygninger, fyrstasjoner, samt teletekniske kulturminner, mens verneplan for veier-og broer er igangsatt.
Nye holdninger i kulturminnevernet manifesterte seg i 1992 ved at Norge sluttet seg til Europarådets anbefaling om vern av dette århundrets arkitektur. Dette innebar en erkjennelse av at også nyere arkitektur, på linje med den eldre bygningsmassen, er en del av vår felles kulturarv. Derfor må den ivaretas i en mest mulig opprinnelig skikkelse for kommende generasjoner. Målsettingen er å definere og bevare bredden innenfor norsk arkitektur, og ikke bare se på de kjente arkitekturmonumentene. Slik ble det gitt føringer for utvelgelsen av verneobjekter som speiler ulike bygningstyper, forskjellige konstruksjoner og materialer, vekslende stil-og formuttrykk foruten tilknytning til en rekke sosiale grupperinger. RA møtte denne utfordringen med opprettelsen av fredningsprosjektet Det 20. århundres arkitektur som skulle supplere listen over verneverdige bygg og anlegg med representative verneobjekter fra denne perioden.
Ettersom store deler av Forsvarets bygningsmasse er tilkommet i dette århundret kom Europarådets anbefaling tilsvarende til å utgjøre en viktig premiss for vernevurderingene knyttet til Forsvarets bygninger og anlegg.