Regjeringen fremla i 1993 Forsvarsdepartementets Stortingsmelding nr. 54 (1992–93) Nasjonale festningsverk. Meldingen var en oppfølgning av NOU 1992: 18 Forsvarets bevarings- og museumsvirksomhet. Gjennom stortingsbehandlingen ble det lagt en rekke føringer for den fremtidige forvaltningen av Forsvarets bygninger og anlegg. Man fastslo at kulturrminnevernet er sektorovergripende, og dette innebærer at Forsvaret på lik linje med andre statsetater må ta ansvar for forvaltningen av egne kulturminner. Videre understreket man at Forsvaret også i fremtiden skal stå som eier av de nasjonale festtningssverkene som nevnes i stortingsmeldingen. Dette omfatter ti eldre festningsverk og fire anlegg fra vårt århundre. Samtidig vektla man behovet for å synliggjøre Forsvarets kulturminnevern gjennom et eget kapittel på statsbudsjettet, nemlig kapittel 1795 Kulturelle og allmennyttige formål. I samråd med RA skulle det innarbeides kunnskap om kulturminnevern både i Forsvarets løpende forvaltning og gjennom økt samarbeid med det sivile samfunn.
Vardøhus festning fra 1738. Foto: FKP.
Oscarsborg festning ved Drøbak i Oslofjorden. Foto: FMU/Even Strømman.
I henhold til Avhendingsinstruksen (kgl. res. av 16. desember 1994) er RA pålagt å vurdere verneverdien av alle statlige eiendommer som skal kasseres, dvs. selges, rives eller makeskiftes og som er eldre enn femti år. Og i henhold til Forsvarets interne rutiner skal Forsvarssmuseet (FMU) i tillegg avklare den militærhistoriske verdien. Kulturminneloven inneholder ingen slik begrensning i forhold til tid, og ettersom Statens anlegg gjerne består av bygninger og anlegg fra ulike perioder som til sammen kan utgjøre verneverdige miljøer, er det ønskelig med en vurdering av alle bygninger uansett byggeår.
Som en oppfølgning av St.meld. nr. 54 (1992–93) ønsket Forsvarets bygningstjeneste (FBT) og Forsvarsmuseet (FMU) i fellesskap å utarbeide et registreringsskjema for alle militære kulturminner, enten de befinner seg i Forsvarets besittelse eller de eies av kommuner eller privatpersoner. Resultatet av dette arbeidet høsten 1992 og våren 1993 ble en forstudie som i 1994 ble videreført i samarbeid med RA. Man gikk nå inn for å skaffe seg oversikt over verneverdige forsvarssanlegg både innenfor og utenfor Forsvarets eie.
Etterhvert økte antallet kassasjonssaker, og det ble utarbeidet egne Retninglinjer for dokumentasjon i kassasjonssaker. Og i 1994 foretok også de tre instansene i fellesskap en grovsortering av anlegg etter verneverdi, med en påfølgende én bloc-kassasjon av endel inventarnumre og etablissementer som skulle ut av Forsvarets eie. Samtidig utarbeidet FBT en første «utrangeringsliste» over omkring 1000 bygninger og anlegg som man raskest mulig ønsket å avhende, hvilket vil si rivning, salg eller makeskifte.
Det samlede avhendingbehovet ble anslått til mellom 5000 og 8000 bygg og anlegg i løpet av en tiårsperiode. Og i erkjennelsen av dette materialets dimensjoner kom de berørte etater til at registrering og utvelgelse av verneverdige bygninger og anlegg – og ikke minst kassajonssakene – fordret en større prosjektsatsning. Dette resulterte i opprettelsen av Forsvarets kulturminneprosjekt.