Landsverneplanen og arbeidet med nasjonale verneplaner generelt gir økt bevissthet om vår historie og utviklingen av viktige samfunnsinstitusjoner.
Videre vil en oppfølgning fra Riksantikvarens side gjennom fredning av fredningsverdige bygninger og anlegg sikre at viktige kulturminner får et formelt vern.
Utvelgelsesarbeidet bidrar til en langt større forutsigbarhet i forvaltningen og vil lette ivaretakelsen av kulturminnene, både innenfor den enkelte sektor og innenfor kulturminneforvaltningens forskjellige nivåer. Dette kan blant annet åpne for vedlikeholdsvirksomhet som kan gi «stordriftsfordeler» – både innad i den enkelte etat og på tvers innenfor statsforvaltningen.
Landsverneplanens innføring av begrepet «militærhistorisk landskap» – som angir et nivå for landskapsvern hvor kulturminnene bevares som rester etter militær virksomhet – kan også bidra til nytenkning innenfor andre sektorer. For eksempel kan man tenke seg at endel teknisk-industrielle kulturminner, hvor fortsatt bruk er utelukket, kan vernes på denne måten.
Den systematiske gjennomgangen og utvelgelsen vil også muliggjøre utarbeidelsen av langsiktige planer for en forsvarlig antikvarisk ivaretakelse. Samtidig danner det grunnlaget for fornuftige økonomiske prioriteringer. Dette aktualiserer behovet for å finne frem til verdisettingssysterner for verneverdige eiendommer og beregningsmodeller for meromkostninger knyttet til antikvariske tiltak. Økt oversikt over statens verneverdige bygningsmasse vil uvergelig føre til en synliggjøring av de reelle økonomiske kostnadene som kulturvern innebærer. Her må man også ta hensyn til at vern også kan innebære en kostnadsreduksjon i endel tilfeller.
Etterhvert må politikerne ta standpunkt til det totale verneomfanget. I mellomtiden vil utfordringen for eierne av verneverdige bygg og anlegg være å finne en fornuftig bruk for kulturminnene og utvikle en helhetlig tankegang som sikrer en effektiv og god forvaltning av anleggene.