Blant utvalget av tyske bygninger i landsverneplanen inngår enkelte som er særlig viktige. Noen av disse skal her omtales nærmere.
Det lille messebygget på Neset etablissement ved Skudeneshavn er en av få bygninger med særlige kvaliteter hvor det ligger til rette for en lokal museal ivaretakelse. Neset var et lite anlegg med to kanoner og hadde derfor et svært beskjedent messe- og kjøkkenbygg. Til tross for dette har byg ningen egen spisesal på omkring seks kvadratmeter for offiserene og en større spisesal på omtrent tyve kvadramter for de menige. Salene ligger på hver side av et rommelig kjøkken. Anleggets styrke i vernesammenheng består i at interiørene er svært komplette, med stoler og bord og all kjøkkeninnredning bevart, ned til suppeøser og husgeråd med tyske stempler. Neset har siden krigen vært i bruk av HV, som har nyttegjort seg bygningen på dens premisser.
Fauske var knutepunkt for anleggsarbeidene på «den arktiske jernbanen» som skulle sikre transport av forsyninger til nordfronten og malm fra Kiruna. Prosjektet innebar en fullførelse av jernbanen til Mosjøen og anlegg av trasè til Mo i Rana, med videreføring til Fauske og videre til Narvik. Forbindelsen var planlagt helt til Kirkenes. Dertil kom utbyggingen av en ny riksvei mellom Fauske og Tysfjord. Omfanget gjorde dette til et av okkupasjonsmaktens største og dyreste prosjekter. For å realisere det satte man blant annet inn 21.000 krigsfanger, i stor grad jugoslaver og russere, hvorav sistnevnte ikke var omfattet av Genevekonven-sjonen. De ble behandlet som slaver og fikk en grusom behandling. Derfor går også trasèarbeidene under navnet Blodveien og fremstår blant de skjendigste kapitlene i den tyske okkupasjonen av Norge. Senere ble Fauske et transittknutepunkt under det tyske tilbaketoget.
Autråttkanonen under bygging 1942. Kanonen er et 28 cm trippeltårn fra slagskipet Gneisenau. Den er plassert i en sjakt i fjellet med alle funksjoner samlet under bakken på samme måte som om bord på skipet.
Foto: Thor Fuglerud
Klungset i Fauske ble bygget av tyskerne som militærsykehus i forbindelse med anleggene ved «Blodveien».
Foto: FKP
Isolatbrakken på Klungset, som er meget godt bevart under eternittkledningen, er trolig en av få gjenværende isolatbrakker i Europa. Flertallet ble ødelagt av krigshand-linger eller brent i ettertid av hygieniske årsaker.
Foto: FKP
Fauskeprosjektet var omfattende og tildels komplisert, og gjenomføringen medførte mange ulykker som nødvendiggjorde etablering av et komplett sykehus, Klungset, med egne røntgen- og operasjonsavdelinger. Det bør i den anledning bemerkes at også krigsfanger fikk sykehusbehandling på Klungset, etter tilskyndelse fra den polske overlegen, noe som ellers ikke var vanlig.
Klungset utgjør det eneste relativt godt bevarte ekstyske lasarett i Forsvarets eie. Det er trolig også et av de best bevarte fra denne tiden på landsbasis, medregnet anlegg på sivile hender. Sykeshusbygning-ene er organisert i U-form rundt et tun, der de dels befinner seg over og dels under bakken. For enden av tunet ble det anlagt en isolatbrakke, med kortsiden vendende mot resten av anlegget. Sykehuset fremstår som et verneverdig anlegg med sitt bevarte eksteriør og hovedstruktur. Men særlig isolatbrakken har viktige kvaliteter. Eksteriøret, som i etterkrigstiden ble kledt med eternitt, er tilnærmet uberørt under kledningen, og interiøret er eksepsjonelt godt bevart, med original rominndeling, materialbruk og farvesetting. I tillegg er de fleste interiørdetaljer inntakt. Her gjenkjennes bruken av myke plater og lysegrønn detaljering. Maken finnes ikke i Forsvarets eie og såvidt vites heller ikke i sivil sammenheng. Bygningen er trolig også sjelden i europeisk sammenheng.
Autrått fort. Kanonen er inndelt i syv plan med ulike funksjoner. Interiør fra cardusplattformen.
Foto: Birger R. Lindstad, NIKU
Fjell batteri tilsvarte batteriet på Austrått, men har et større forlegninganlegg i fjell. I motsetning til Austrått er interiørene sjeldent godt bevart. Gangparti fra fjellanlegget. Her ses teglmurte vegger og hvelv samt rørgate i gulv, en typisk teknisk løsning i fjellanleggene.
Foto: FKP
Kjøkkenkvarter med originale tyske trykk-kokere.
Foto: FKP
Vaskerom med opprinnelig bemaling og vaskefontener i terazzo.
Foto: FKP
I hovedsak er likevel utvalget av verneverdige tyskoppførte bygninger og anlegg konsentrert om relativt helhetlig bevarte bygningsmiljøer. Noen av dem skal her nevnes særskilt. Stortingsmelding nr. 54 (1992–93) nevner tre ekstyske anlegg blant de nasjonale festningsverkene. Det dreier seg om kystfortene Møvik ved Kristiansand, Austrått på Ørland i Trondheimsfjorden og Trondenes ved Harstad. Bevarte kanoner av særlig grovt kaliber er en fellesnevner for disse anleggene, og hittil har vernet vært særlig rettet mot bevaring av kanonene. Men anleggene har i tillegg mange andre kvaliteter, deriblant store kanonbrønner der skytset nå er fjernet, forlegnings- og ammunisjonsanlegg, jern-banetraseer, veinett og nærforsvarsstillinger. Til sammen danner dette meget verneverdige helheter.
I europeisk sammenheng er det en sjeldenhet at disse anleggenes store kanoner fortsatt eksisterer. De fire kanonene på Trondenes er med sine 40,6 cm kaliber Europas største, mens Møviks ene kanon «bare» måler 39 cm. På Austrått kan man ikke måle seg med dette, men her finnes til gjengjeld et trippelløpet kanontårn fra slagskipet Gneisenau. Dette hadde tidligere sine motstykker på blant annet Fjell fort ved Bergen, men her ble kanonen solgt til opphugging i 1960-årene. De tre anleggene er derfor interessante både som tekniske kulturminner og som kystfort.
I denne sammenheng må Fjell fort fremheves. Med sin beliggenhet på Sotra skulle det forsvare innseilingen til Bergen, som omfattet viktige anlegg som ubåtbunkeren på Laksevåg. Videre var det to tyske radarer på anlegget. På dets kjerneområde inngår den tomme kanonbrønnen til trippeltårnet, som ble fjernet i 1968, foruten det underjordiske forlegningsanlegget i fjellgrunnen. I landskapet omkring fjellanlegget finnes et omfattende fortifikatorisk system med løpegraver, et stort antall bunkere og nærforsvarsstillinger som i hovedsak er svært godt bevart. Store deler av dette ligger utenfor Forsvarets eiendomsgrenser.
Kanonbrønnen besto av fem plan, med forlegningsanlegget i tilslutning til nederste nivå. Dette er teglmurt innvendig, og både rommene og korridorene har hvelvede takkonstruksjoner. Det er inndelt i kvarterer, og de fleste rommene har en eksepsjonelt høy bevaringsgrad med blant annet opprinnelig bemaling i typiske «funkis»-farver, opprinnelig elektrisk anlegg med relativt mye originalarmatur, foruten ovner og liknende. Kvarterene kjennetegnes av ulik fargesetting, og kjøkkendelen har for eksempel hvit himling, rødbrunt brystnings skille og blekgrønt brystningsfelt. I kjøkkenet står fortsatt de tyske dampkjelene og bakerovnen. Forlegningssrommene er inndelt i enheter for befal og menige, førstnevnte med sitt opprinnelig tregulv bevart. Kommandantens kvarter hadde særlig høy standard med lett tilgang til sanitæranlegg og badstue. Her finnes også fortsatt de opprinnelige toaletter, som er en sjeldenhet i ekstysk bevaringssammenheng. Og i vaskerommet sees fint utformede sirkulære vaskekummer i terrazzo, med vannkraner som fortsatt fungerer, på støpt søyle.
Oversiktsbilde av Nordberg fort på Lista. Bygningsmassen er som helhet meget godt bevart. Nordberg har noen av landets aller best bevarte og interessante interiører fra okkupasjonstiden.
Foto: FKP
Nordberg leir. Fra Fritidsmessa som er utformet som en tysk bierstube. Leiren ble oppført av den tyske marine. Veggdekorasjonene, utført av soldat Lütke, viser derfor scener fra livet i havnen.
Foto: FKP
Fjell fort står sammen med Austrått, Møvik og Trondenes i en særstilling blant de tyske fortene i Norge. Selv om skytset er fjernet på Fjell har anlegget betydelige kvaliteter som fortifikatorisk anlegg. Fjellanlegget med sin komplekse oppbygning, størrelsesorden og mange svært godt bevarte interiører er dessuten sjeldent både i norsk og europeisk sammenheng.
Blant de store flyplassanleggene har Ørland en særstilling fordi man her har bevart det såkalte Nordområdet med åtte Messerschmidtthangarer bundet sammen av betongdekke, og hvorav seks har en meget høy grad av opprinnelighet. Messershc-midtflyene var jagerfly og dermed ikke spesielt plasskrevende, og hangarenes areal utgjør derfor ikke mer enn 200 kvadratmeter. De har rundbuede takkonstruksjoner i tre, skyvedører i fronten og er kamuflasjemalt . Enkelte eksemplarer av denne hangartypen finnes ved flere andre anlegg, men de fleste er kraftig ombygget. Ørland utgjør dermed det eneste helhetlig bevarte hangarmiljøet av denne typen. Også dette er en sjeldenhet i en internasjonal sammenheng, idet tilsvarende anlegg i Europa ble ødelagt som følge av krigshandlinger.
Persaunet leir i Trondheim. Høystatus forlegningsleir for ubåtpersonell.
Foto: FKP
Nordberg leir. Interiør fra badet.
Foto: FKP
Ørland hovedflystasjon ble bygget som tysk jagerflyplass. Nordområdet inneholder et hangarmiljø med 8 Messerschmidt-hangarer, hvorav seks er meget godt bevart. Hangarene er sjeldne i europeisk sammenheng. Foran ses modulstøpt betongdekke karakteristisk for tyske anlegg.
Foto: FKP
Oddane fort i Oslofjorden eksemplifiserer hvordan bygninger og forsvarsverk inngår som integrerte deler av et kystfort. I bakgrunnen ses en typisk østnorsk tyskerbrakke.
Foto: FKP
Blant fortene som inngår i Landsverneeplanen fremstår Oddane i Vestfold som det best bevarte fra et fortifikatorisk synspunkt. Her er også mesteparten av den ekstyske bebyggelsen bevart i form av brakkebygg av enkel standard. Anlegget har store pedagogiske kvaliteter hvor de forskjellige delene av fortet er klart lesbare som en helhet.
Nordberg fort på Lista ble opprettet som støttebatteri til Lista flystasjon, men må også sees i sammenheng med de ekstyske anleggene i Marka skyte-og øvingsfelt. Til sammen er dette vitnesbyrd om en svært tung tysk etablering på Lista. Fortet ble oppført av marinen, men inngikk i artillerigruppe Vanse som ellers bare omfattet hærkystbatterier. Også dette fortet er meget lesbart fordi både bygningsmassen og fortifikasjonene i hovedsak er bevart. Forsvarsverkene er i dårligere stand enn på Oddane, men bygningsmiljøet på Nordberg må karakteriseres som landets best bevarte helhetlige tyskerleir fordi også interiørene som helhet har store kvaliteter. Fortet teller idag nitten bygninger foruten bunkere. Bygningsmassen er nå kledt med eternitt, men de opprinnelige panelene ligger helt intakt under. Forøvrig er leirbebyggelsen praktisk talt uforandret. Her finnes de typiske forlegningsinteriører med sitt enkle panel og fyllingsdører foruten et badebygg med karakteristisk sjakkmønstret flisegulv og alle dusjer bevart. Anlegget omfatter dessuten en sykestue med typisk interiør. Til dette kommer to usedvanlig godt bevarte bygninger som har både arkitektoniske og tildels kunstneriske kvaliteter:
Messebygget har tidstypisk innvendig finérkledning med skipsmotiver malt i taket, en gedigen flislagt kamin, foruten original innredning og armatur samt intakt vedfyrt komfyr og kjøkkenmaskiner. I kjellerens røkeri for fisk og kjøtt finnes fortsatt den opprinnelige belysningen. Kantinebygningen, som tjente som velferdsbygg for både soldater og offiserer, fremstår som en komplett bevart tysk kneipe. Med unntak av møblene, hvor de fleste er utført i kopi av gjenværende originaler, er all innredning, med baren som et samlende element, som under siste krig. Veggene og taket er utsmykket av soldaten Rudolf Lütke med skildringer av sjømannens liv og levnet under landlov.
Ubåtbunkeren Dora I i Nyhavna i Trondheim sett fra ubåt 959 i 1944. Merk de doble dokkportene
Foto: Rudi Rolf
Kanon- og mitraljøsestillinger, løpegravsystem og andre forsvarsmessige komponenter ligger relativt samlet nær forlegningsområdet, slik at anlegget er lett lesbart.
Persaunet leir i Trondheim utgjør Norges eneste godt bevarte ubåtforlegning. I tillegg til denne fantes riktignok enda en ubåtforlegningsleir i Norge, nemlig på Melkeplassen i Bergen. Denne ble anlagt for mannskaper fra Ubåtbunker Bruno på Laksevåg, men er ute av Forsvarets eie og senere endret. Persaunet ble oppført i tilknytning til ubåtstasjonen på Trondheims havn, som blant annet besto av de to store ubåtbunkerne DORA I og DORA II. Bare den ene ble fullført, og ingen av dem er lenger i Forsvarets eie.
Vågedalen på Laksevåg i Bergen. Ubåtbunkeren ble delvis demolert etter krigen, men har fortsatt forsvarsmessig bruk. Ubåtbunkeren slik den ser ut i dag.
Foto: VSD
Persaunet fremstår som et svært godt eksem pel på en tysk høystatusleir. Leirbebyggelsen har i hovedtrekkene høy grad av opprinnelighet, og blant annet er de utvendige panelene bevart i et sjeldent omfang. Den bygningsmessige utførelse er meget solid og har dessuten arkitektoniske kvaliteter i såvel eksteriør som interiør. Leiren har en U-formet reguleringsplan og en utforming som er representativ for Den tyske Marinenes ubåtanlegg langs hele Europas vestkyst og i Middelhavet. Som en del av dette forsvarssystemet, og med bakgrunn i den marinestrategiske rolle som Trondheim var tiltenkt i Det tyske riket, fremstår Persaunet som interessant også i et europeisk bevaringsperspektiv. Dette understrekes av at Persaunet ser ut til å være den best bevarte av et større antall ekstyske ubåtleire i Europa.
I tilknytning til dette bør også Ubåtbunker Bruno på Laksevåg fremheves. Bunkeren ligger i Vågedalen ved Bergen og besto opprinnelig av syv haller eller såkalte bokser som rommet tre tørrdokker, tre våtdokker og en hall til drivstoff- og oljelagre. Anlegget var ikke helt fullført ved krigens slutt, og etter 1945 ble de fem vestligste dokkene demolert, hvorav den ene senere ble istandsatt og tatt i bruk. Innerste del av de opprinnelige hallene er fortsatt delvis intakt og rommer i dag verkstedslokaler og kontorer. Foran disse er det tidligere dokkområdet utfylt. For øvrig er anlegget fortsatt i bruk til sitt opprinnelige formål og har i kraft av dette en særskilt verdi som teknisk kulturminne i norsk sammenheng. Til dette kommer at svært få av de tilsvarende anleggene på kontinentet er intakte og i bruk. Byggingen av Europas ubåtbunkere var et av de mest krevende prosjektene som ble utført av OT. Anleggsarbeidene var enorme og tildels meget kompliserte, med vanskelige grunnforhold i tillegg til forsynings- og personelleproblemer – og en nær sagt total mangel på infrastruktur i anleggsområdene.
Ved siden av Trondheim var Laksevåg det eneste overhalingsstedet for ubåter i nordre del av Norddsjøen under den andre verdenskrig. Det hadde dermed stor strategisk betydning for den tyske ubåtvirksomheten i Nord-Atlanteren, og ikke minst etter invasjonen i Frankrike i 1944. UVB-bunkeren er også interessant fra en teknologisk synsvinkel, både fordi demoleringen gir innsikt i dens komplisert konstruksjon og fordi anlegg av denne typen dokumenterer konstruksjonsmessige nyvinninger som kom til under byggeprosessen. Ubåtbunker Bruno inngår derfor i Landsverneplanen.
Tarva ytterst i Trondheimsfjorden. Forsvaret eier bare noen små frimerker av arealet innenfor dette spesielle militærhistoriske landskapet. Bildet viser såkalte Hitlerrtenner, det vil si panser-eller tanksperringer i betong, som bukter seg igjennom terrenget. Liknende pansersperringer er bare bevart ett annet sted i Norge – på Ognastranden ved Stavanger-men begge er i privat eie.
Foto: FKP
Ognastranden på Jæren med tanksperringer både i sten og betong.
Foto: FKP
«Mammuten» på Tarva – den gjenværende radarfoten til det som engang var nordeuropas 3. største luftradar med samme navn. Foten måler rundt 30 m i diameter.
Foto: FKP
Tyske militærhistoriske landskaper
Et stort antall ekstyske militærhistoriske landskaper inngår i landsverneplanen.
Tarva, et øyrike mellom Trondhjemfjorden og Nordlandsleden, fremstår her som den kanskje best bevarte eksponenten for slike områder. Befestningen inngikk i Artillerigruppe Ørland hvor Austrått var hovedbatteriet. Dessuten spilte Tarva en viktig rolle innenfor sambandssektoren under siste krig, blant annet ved at Nord-Europas tredje største radarstasjon ble anlagt her. Hovedtyngden av forsvarsverkene ligger på øyene Husøya og Valøya og danner tilsammen en helhet med et rikt utvalg usedvanlig godt bevarte ekstyske bygnings- og anleggsrester. Her inngår den rundt 35 meter brede foten til den tyske radaren, i ettertid kalt «Mammuten» i tillegg til store mengder bunkere, løpegraver og kanon- og skytestillinger, foruten et av landets to bevarte eksempler på pansersperringer av betong – de såkalte «Hitler-tenner».
Kranfundament på Trondenes fort . Kranen ble brukt ved monteringen av kanonene og ved senere utskifting av kanonrørene.
Foto: Birger R. Lindstad, NIKU
Trondenes fort . Et kulturminne av europeisk betydning, særlig kjent for sine store 40,6 cm kanoner.
Foto: FKP
Det andre av periodens viktige militærhistoriske landskaper befinner seg nær Ognastranda på Jæren. Men verken dette eller Tarva-anlegget er i Forsvarets eie. I dag begrenser dette seg til enkelte små områder, nærmest «frimerker», av landområdene på Tarva, deriblant Mammuten og et godt bevart bunkerområde som fortsatt er i bruk. Dette militærhistoriske landskapet fremstår som et sentralt eksempel på den utfordringen det er å ivareta kulturminner og helheter på tvers av eiendomsgrenser, ikke minst her hvor det militærhistoriske landskapet trolig er et av de best bevarte i Europa.
Anleggenes betydning som norske og europeiske kulturminner
Norge utmerker seg gjennom et bredt utvalg av godt bevarte ekstyske anlegg. Disse omfatter både de rene stridsanlegg og bygninger og anlegg med støttefunksjoner. Flere av anleggene er sjeldne og noen er trolig også unike i europeisk sammenheng. Dessuten utgjør sporene etter den tyske virksomheten i Norge – det være seg i form av bygninger, anlegg eller militærhistoriske landskaper – en ressurs med et betydelig pedagogisk potensiale. Norge har derfor et ansvar for å ivareta disse kulturminnene. Dette bør man kunne utnytte både i forbindelse med kulturminner fra andre epoker – og som del av lokal og regional næringsutvikling.