Listen over interessante bygnings- og anleggstyper oppført av tyskerne er omfattende. Likevel er enkelte av særlig interesse som eksponenter for mye brukte bygningstyper. Andre påkaller oppmerk-somhet gjennom sitt særpreg.
Lemmebrakken – en «urtype»
Mye av byggevirksomheten var basert på prefabrikerte elementer, og lemmebrakken utgjorde her den viktigste konstruksjonstypen innenfor brakkebyggeriet. Denne bygningstypen bestod av enkle reissverksskonstruksjoner utstyrt med ferdigproduserte tremoduler eller lemmer.
Lemmebrakken utgjorde en del av det tyske standardrepertoaret av bygningstyper og hadde stor utbredelse både her i landet og i øvrige tyskokkuperte områder. Lemmene ble i enkelte tilfelle slått sammen av krigsfanger på stedet, men ble vanligvis produsert av trelastbedrifter eller som tvangsarbeid.
Brakketypen hadde forskjellig anvendelse, eksempelvis som verksted, lager, innkvartering og messe. Den innvendige komforten varierte med bruken. Fangebrakken fremsto som råbygg uten isolasjon. I leire av høyere status ble veggene derimot isolert og brakkene gjerne panelt utvendig. En type gikk også under navnet «polarbrakke», men var i realiteten et godt isolert laftebygg.
Messebygg
Messe- og velferdsbygg hadde en sentral posisjon i alle leirene, og slik det fremgikk av høystatusleirenes beskrivelse, fikk flere av dem en gedigen utforming. Få av messetypene kan føres tilbake til enkeltarkitekter, men mange av har et arkitekttegnet preg. Messebygget på Lista flystasjon har eksempelvis en karakteristisk grunnplan og ble utstyrt med overbygget loggia som uttrykk for dens spesielle funksjon og sosiale betydning i leiren.
Vallemyrene ved Kongsberg var transittleir for hester under krigen og har karakteristiske tyske staller med hevet midtparti. Mellom stallene sees tjoringsstolpene og i bakgrunnen ridehuset.
Foto: FKP
Dette var en type som fikk utbredelse flere steder i landet.
Vanligvis fikk også messebyggene utgang til en eller flere terrasser, og enkelte hadde dessuten søyleganger eller overbygde uteplasser med svalgangspreg. De fleste lå i tilslutning til haveanlegg, og der det var mulig fikk messen en spektakulær plassering med god utsikt. I leire ved sjø eller elv la man gjerne messebygg og offisersboliger slik at de hadde direkte adgang til vannet via trappeanlegg og terrasserte haveanlegg. Dette kjennetegner forsåvidt også plasseringen av mange eldre norske messebygg, men hos tyskerne ble det utnyttet maksimalt. Velferdssområdene var i regelen forsøkt tilrettelagt så trivelig som mulig.
Anlegg der hesten spilte en rolle
Under tyskertiden var fortsatt bruken av hest omfattende. Dyrets arbeidskraft ble utnyttet i forbindelse med anleggsvirksomheten, men også det tyske artilleriet ble for en stor del trukket av hester. Tyskerne hadde derfor egne transittleire for hester som var importert delvis fra Tyskland. I en rekke etablissementer inngikk også et stort antall staller, som faktisk utgjør en av de vanligste ningstypene innenfor tyskerbyggeriet.
Persaunet leir i Trondheim. Ubåttfor- legningsleir tilknyttet de to store ubåtbunkerne Dora I og Dora II på Trondheims Nyhavn. Proviant-bunker i bakgrunnen. Badstue.
Foto: FBT
Stallene karakteriseres av et forhøyet midtparti med smale vindusbånd som gir godt overlys. Inngangen ligger på kortendene der det også var rom for hestepassere. Dessverre er flesteparten av stallene forsvunnet idag, fordi Forsvaret ble motorisert i etterkrigstiden. Det finnes riktignok fortsatte enkelte staller rundt om i etablissementene, men svært få «stallmiljøer» er bevart. Det viktigste er Vallermyrene ved Porsgrunn, som dermed representerer landsverneplanens eneste relativt helhetlige bygningsmiljø knyttet til hestehold fra denne perioden. Leiren består av messe- og forlegningsbygninger, staller, ridehus, et åpent revoltområde og rekker av tjoringsbommer mellom flere av bygningene.
På Evjemoen fantes det tidligere et svært godt bevart heste- og verkstedmiljø, med mange staller og mellomliggende forhus. Miljøet ble revet i 1997 for å gi plass til et nytt verkstedbygg.
Det eksisterende anlegget på Vallermyrene har stor sjeldenhetsverdi også fordi landsverneplanen totalt sett omfatter få anlegg preget av kavalleriets virksomhet. To tyskoppførte ridehaller finnes på Hvalsmoen, mens ridehuset på Klett ikke lenger er i Forsvarets eie. Øvrige eksempler er Rinnleiret i Trøndelag og remonteanlegget Hamar ridehus, som begge er fra tiden rundt unionsoppløsningen.
Sanitetsbygg
Det store antallet personer forlagt i leire og garnisoner forutsatte gode hygieniske forhold. Flere bygningstyper kan sammenfattes under gruppen sanitetsbygg. Dette gjelder sykestuer og lasaretter, badebygg, badstuer og selvsagt latriner. Mange av disse har gjennomgått senere endringer og/eller har gått ut av Forsvarets eie. Likevel finnes det eksempler i landsverneplanen som også forteller noe om tyskernes byggevirksomhet på dette området, og her skal nevnes et knippe med bygningsdetaljer.
Bruken av sorte og hvite eller gule fliser i sjakkmønster går igjen over det ganske land i dusjer og vaskerom. Likeledes karakteriseres sykerom, sykestuer og tildels lasaretter av at veggene er bedre isolert enn gjennomsnittsbrakkene. Innvendig er det også kledt med myke plater som har en glatt og lett vaskbar overflate. Plateskjøtene var gjerne dekket av listverk og fremsto i karakteristisk rutemønster. Dette er for øvrig et typisk trekk fra funksjonalismen som også preger sivil arkitektur, med finerplatekledde interiører som høyeste mote. Hvitt, foruten beroligende lysegrønt, er foretrukne farver i disse bygningene.
I forhold til det usedvanlig store antallet ekstyske bygninger i Norge er få originale toalettarmaturer, dusjinnretninger og liknende blitt bevart. I Landsverneplanen er dette likevel søkt ivaretatt av anlegg som også i andre sammenhenger fremviser intakte interiører. Selv i enkelte fjellanlegg fantes badstue, og på Fjell fort er også den opprinnelig innredningen bevart. Persaunet leir i Trondheim omfatter likevel landets best bevarte ekstyske badstubygg. Bygningen, som ble oppført i lafteteknikk og kunne huse et større antall badstutrengende, lå i tilslutning til områdets idrettsanlegg.
Hauerseter leir var hovedarsenal for Østlandet og inneholdt derfor alle funksjoner knyttet til ammunisjonsbehandling. Det enkle ammunisjonshuset i betong utgjør et godt eksempel på «anonym » arkitektur som huset vitale funksjoner knyttet til den tyske krigsmakten.
Foto: FKP
Øyriket Tarva ligger utenfor Fosenhalvøya mellom Trondheimsfjorden mellom denne og Nordlandsleden. Ammuniisjonsbunkertype som gjenfinnes i de fleste tyske ammunisjonsområder.
Foto: FKP
Ølberg leir var ammunisjonsleir for Sola flystasjon. Her finnes flere «bombevern» som i dag er sjeldne i Norge. Den feltmessige karakteren gjør også at det finnes få tilbake i europeisk sammmenheng. Flybomber under transport kunne kjøres inn i bombevernene ved flyangrep De jordfylte veggene skulle hindre spredning dersom bombene eksploderte.
Foto: FKP
Ammohus/ammobunkere og bombevern
Oppbevaring av ammunisjon har til alle tider vært blant de viktigste funksjoner ved militære forlegninger. Ammunisjonshus og ikke minst ammunisjonsbunkere utgjør også helt sentrale bygningstyper innen de ekstyske anleggene. Dette svært omfattende materialet egner seg godt som arkitekturhistorisk forskningstema, både generelt og knyttet til den tyske utbygningen spesielt.
Til oppbevaring av ammunisjon oppførte tyskerne et stort antall lettkonstruksjoner i form av platekledt reisverk med feltmessig karakter. Til alle store militære anlegg ble det etablert egne ammunisjonsområder hvorav manger danner rene bunkermiljøer sammensatt av ulike bunkertyper. Det store gross av slike bunkere er oppført etter typetegninger. Når man vet at det eksisterte rundt 700 typetegninger knyttet til stridsanlegg, sier det seg selv at variasjonen måtte bli stor. Og ettersom dette i stor grad er å regne som ordinær arkitektur, har man vært tilbakeholdne i utvalget på landsbasis. Deler av Hauerseter leir, som både var hovedarsenal for Østlandet og lager for flyammunisjon, utgjør det eneste eksempelet på større helhetlige, bevarte ekstyske ammunisjonslagere . Her finnes også flere jernbanetekniske kulturminner som vil inngå i en verneplan for Jernbaneverket som er under utarbeidelse.
Forlegningshytte i lafteteknikk på Terningmoen ved Elverum. Hytt-ene finnes i en rekke etablissementer over hele landet og forekommer i flere varianter. De såkalte «finskehyttene» har feilaktig vært tillagt en finsk opprinnelse. Typetegningene er derimot utført av Organisation Todt. En slik tegning finnes bevart på Fauske museum.
Foto: FKP
Solas ammunisjonsleir inneholder en bygningstype fra okkupasjonstiden som ikke finnes andre steder i landet. Det gjelder det såkalte bombevern som består av garasjeliknende trekonstruksjoner uten tak og med doble yttervegger fylt med sand. Liknende installasjoner av samme feltmessige karakter skal visstnok ha eksistert ved andre flyplasser, men uten at det har latt seg dokumentere. På Solas ammunisjonsleir inngår dessuten senere utbyggingsfaser i vernet.
Laftehytter i tysk design
Laftede hus og hytter kjennes fra ganske mange leire som ble anlagt eller videreutviklet av okkupasjonsmakten. Mange av disse er oppført som offisersforlegninger, og både Lutvann, Trandum, Terningmoen og Vatneleiren har miljøer der flere laftehytter inngår. Disse går i mange sammenhenger under navnet «finskehytter», men uten at man kan knytte dette til Finnland.
FKP har imidlertid funnet frem til disse hyttenes opphav. Ved et besøk til Klungset leir på Fauske fant vi i Fauske museum en typetegning til en slik offisersbrakke. Fauske var også et hovedtyngdepunkt for Organisation Todt under krigen. Her lå ledelsen for anleggelse av jernbanen til Narvik (med planlagt videreføring til Kirkenes) og riksvei, og Fauske gjennomgikk i den forbindelse en massiv tysk etablering på både bygnings- og anleggssiden. Typeetegningen, som er datert 7. august 1940 og helt klart kan attribueres til OT, viser en enetasjes offisersbrakke beregnet for 2–3 offiserer. Bygningen har smårutete vinduer med utvendige skodder og er oppført i lafteteknikk. Laftehodene krager gradvis utover mot taket, noe som idag fremstår som relativt unorsk, men som i 1930-årenes norske hyttebyggeri var ganske vanlig. Det gjenfinnes også i finsk trehusarkitektur, men har nok nærmere forbilder i sydtyske, sveitsiske og østerrikske trehus.
Bygningene er vanligvis maskinlaftet, noe som kan tyde på at de er prefabrikert. Enkelte spor peker mot at disse laftehyttene, ihverfall på Østlandet, kan ha vært prefabrikert i Østerdalen, uten at dette foreløbig har latt seg etterprøve. Som bygningstype knytter den an til mange andre tyske bygningstyper som har et «tysk romantiserende » preg.
Det fantes to hovedtyper av store hangarer som gjenfinnes på de fleste store tyskbygde flyplassene, bl.a. på Sola og Ørland. Den ene hovedtypen, som denne på Lista flystasjon (t.v.), har pulttak som bæres av en fagverkskonstruksjon hvilende på betongsøyler, men med. betongbuer i front over dørene. Vegger i tre eller tresonitt. Den andre hovedtypen, som på Lista flystasjon (t.h.) har en rundbuet takkonstruksjon, men er ellers konstruert omtrent på samme måte. Vegger i tre.
Foto: FKP
Hangaren som del av flyplassekspansjonen
I den andre verdenskrig kom flyvåpenet med for fullt. I Norge ble flyvesenet etablert rundt den første verdenskrig, men anleggene var små i pakt med tidens små og primitive flytyper. I årene 1938 og – 39 skjedde en viss opptrapping, især med anlegg av sjøflyhavner, men antallet bygninger knyttet til flyvirksomheten var fortsatt begrenset. Den tyske etableringen innebar et kvantesprang i flyplassbyggeriet både når det gjaldt antall flyplasser, anleggenes størrelse og variasjonen i bygningtyper som inngikk der.
Det ble etablert og videreutviklet store flyplasser over hele landet, men med hovedvekt langs kysten. Kjeller, Fornebu, Sola,Værnes, Bardufoss og flere var anlagt før krigen, men ble nå kraftig konsolidert. Samtidig anla okkupasjonsmakten storflyplasser på Lista, Herdla ved Bergen, Gossen ved Molde, Ørland i Trøndelag og Bodø i Nord-Norge. Disse anleggene var beregnet på jager- og bombefly, mens en rekke mindre flyplasser ble anlagt som reserveflyplasser og dels for å kunne dekke transportbehov.
Lista flystasjon. Splinthangar sett fra innsiden. Funksjonen følger av navnet og ble brukt til oppbevaring av fly under flyangrep. Splinthang-arer er bevart ved flere store tyske flyplasser her i landet, men sammenhengen med det opprinnelige flyplassanlegget er ofte borte. Splinthangarene ble i regelen oppført i betong og grundig kamuflert.
Foto: FKP
Herdla fort og flystasjon var en del av Bergens befestninger ved den nordre innseilingen til byen. Splinthangar sett fra utsiden.
Foto: FKP
Blant flyplassenes bygninger dominerte hangarene, og mange av dem står fortsatt. Ved de store flyplassene fantes gjerne flere typer hangarer. Her dominerte også de store hangartypene med grunnflater på opp til 4000 kvadratmeter. De kunne være helt eller delvis i betong, eksempelvis med kombinerte konstruksjoner med betongsøyler og betongspenn i fronten, men med takkonstruksjoner i tre og vegger i tre eller tresonittplater. Dessuten fantes det hangarer reist av jernkonstruksjoner, de såkalte Mannesmannhangarene, med navn etter firmaet som leverte konstruksjonssystemet. Med unntak av et delvis bevart eksemplar på Bodø flystasjon er de i dag borte. I de mindre hangarene dominerte treverket, og mange har meget fine takkonstruksjoner i tre. Et slikt lite miljø av hangarer på Lista flystasjon inngår i Landsverneplanen.
Messerscmidthangarene med sin ofte rundbuede form utgjør andre eksempler, og et miljø bestående av denne typen ivaretas på Ørland flystasjon. Endel mindre hangarer karakteriseres av høy betongsokkel i U-form. Denne er overbygd i tre med en etasje og har front med kjøreporter. Til variantene hører de såkalte splinthangarene som var rimeligere U-formede strukturer i betong uten tak, men overdekket av kamuflasjenett. Ved angrep ble flyene kjørt inn, slik at de i størst mulig utstrekning ble vernet fra bombesplinter. Splinthangarer eksisterer en rekke steder, men på Lista finnes et særlig godt bevart område med flere splinthangarer bundet sammen av det ekstyske banedekket.
Felles for flyplassanleggene var at hangarene ble søkt kamuflert. Illustrasjonen fra Herdla viser rødmalte hangarer med påmalte blindvinduer. Bruken av kamuflasjenett og kamuflasjemaling var vanlig dengang som nå, og det fantes dessuten eksempler på hangarer og deler av flyplassområder som var dekket med torv.
Verkstedområdet på Herdla jagerflyplass utenfor Bergen med karakteristiske kamuflasjemalte og torvtekkede tak på hangarene.
Foto: Cato Guhnfeldt
Landsverneplanen søker å ivareta noen mindre miljøer med ulike hangarertyper i tilknytning til store og små flyplassetableringer. Likevel har FKP vært tilbakeholdne når det gjelder å foreslå vern av store hangarer dersom det ikke finnes anvendelsesmuligheter for bygningene. Flere av de best bevarte hangarene er dessuten ikke lenger i Forsvarets eie, men er overtatt av Luftfartsverket. I endel tilfeller vil foreløbig disse hangarene overleve uten vern, fordi den nåværende bruken ikke skiller seg vesentlig fra den opprinnelige.
Rullebaner og taxebaner
De små flyplassene hadde gressdekke eller eventuelt plankedekke i tillegg. De store flyplassene ble i regelen først etablert med en rullebane i tre og deretter videreutviklet med rullebaner i betong. Bruken av plankedekke må sees i sammenheng med tyskernes ønske om hurtigst mulig å etablere et sammenhengende operativt flyplassystem, og arbeidet ved mange av flyplassene ble igangsatt allerede i aprildagene 1940. Målet var trolig etterhvert å kunne ruste hele rullebane- og taxebanesystemet opp til betongstandard, men på de fleste steder ble ikke dette gjennomført. Betongdekkene besto hovedsakelig av moduler og gjenfinnes på flyplasser og veier foruten på gårds- og appellplasser i tyske etablissementer over hele landet.
Tredekkene, eller flakene, ble bygget av trelemmer og rister. Av plankedekke var det minst to typer. Hos Sælensminde side 12 beskrives det slik: «En type bestod av åpne rister der mellomrommene ble fyllt med sand, en annen var pallepreget og dekket med plank. Den første typen ble hovedsakelig benyttet på oppstillingsplassene, mens den siste gjerne ble brukt på rullebanene. Treflakene ble lagt på sandunderlag for å ligge stødig. Metoden ble mye brukt på tyske feltflyplasser som en mellomting mellom grasdekke og betong. Tyskerne kalte slike rullebaner litt fleipete for «Eierkisten Startbahnen» – eggekassebaner.» Rester etter slike plankedekker kan fortsatt sees endel steder, og selv der plankedekkene er fjernet fremstår fortsatt rullebanene mange steder som mektige spor i landskapet.
Plankedekket flystripe på Herdla jagerflyplass utenfor Bergen. Modulbyggeri ble anvendt både for tre-og betongdekke.
Foto: Wilhelm Berge. Utlånt av Herdla museum
Neset fort ved Skudeneshavn. Sjeldent godt bevart enkel messebygning hvor både eksteriør og interiører med møblement og løsøre er bevart.
Foto: FKP
Neset. Messekjøkkenet har vært i kontinuerlig bruk siden tyskertiden. Kjøkkenmaskiner av tysk opprinnelse, servise og de fleste kjøkkenredskaper er likevel bevart.
Foto: FKP
Neset. Det lille messebygget var delt i en offisers-og en manskaps-del. Originalt interiør fra manskaps-messa.
Foto: FKP
På grunn av materialknapphet rett etter krigen ble plankedekket flere steder tatt opp og brukt som byggemateriale ved gjenreisningen. Eksempler på dette finnes bl.a. i Lakselv.