Det opprinnelige anlegget
Festningen slik den ble anlagt i 1682–84 var en polygonal tårnfestning omgitt av et lukket retransjement. Det eksisterer imidlertid tegninger som viser at festningen ble planlagt med utenverker. De fremskutte utenverkene Kristiansands bastion mot øst/sydøst, Frølichs redutt i nord og Grüners redutt rett øst ble bygget i 1691. I 1695 ble det også oppført en skanse, Møllenberg, mellom festningen og bybroen. Disse anleggene må derfor kunne anses å tilhøre det opprinnelige anlegget, om enn et sekundært byggetrinn.
Bybrannen i april 1681 var den direkte foranledningen til utarbeidelsen av den cicignonske by- og befestningsplan for Trondheim. Den svenske herreddømmet i 1658 må imidlertid også ses som bakgrunn for planen: (Fritt etter Rognhaug 1981) I løpet av den korte tiden dette året da svenskene holdt byen, påbegynte de anlegg av provisoriske befestninger. Det dreide seg om noen blokkhus og palisader rundt byen og forskansninger langs elven helt fra Nidareid til bryggene ved elven. Skansen på Nidareid ble forsterket og på Munkholmen ble det bygget en mindre skanse (Støren 1961). Da det lyktes de dansk-norske troppene å gjenerobre byen, var det en meget sterk vilje til å sikre byen fortifikatorisk. Blant annet ble det lagt nye batterianlegg langs elven fra skanseporten til Kongsgården, og mot sjøen. Videre ble det igangsatt et befestningsarbeid på Munkholmen fra våren 1659 som ble foreløpig avsluttet i 1661 da tårnet og tre bastioner sto ferdig. Det mektige runde steintårnet fikk dominere anlegget på holmen. (Bakke 1979:14)
Da Trondheim brant noen tiår senere og skulle gjenreises, ble Jean Caspar de Cicignon og Anthony Coucheron beordret til byen for å utarbeide planene. (se bl.a. Bakke 1979) Dette ble gjort på knappe fem måneder. Forskansningene utført under den korte svensketiden og Munkholmen utgjorde en vesentlig del av rammeverket for den cicignonske plan for Trondheims befestning. De eksisterende anleggene rettet seg mot sjøverts angrep, mens Cicignons tilføyelser i hovedsak rettet seg mot å sikre Trondheim mot et landverts angrep. Han bygget i stor utstrekning på de gamle verkene, og planen omsluttet hele byen på strekningen fra den nye bybro, opp langs elven, tvers over Skansen og langs sjøen frem til Brattøra. Imidlertid ble ikke alle disse verkene bygget, blant dem det anlegget som skulle sikret tilgangen fra vest. Ved å befeste Småbergan – den ene av to høyder som byen kunne beherskes fra – med donjonfestningen Kristiansten ble byen ytterligere styrket mot landverts angrep (bl.a. Kavli 1981:23).
Cicignon hadde god erfaring med donjonen som forsvarsanlegg både fra middelhavslandene, Flandern og Holland. I Italia skal han ha sett 5–6 tyrkiske galeier med alt sitt skyts forgjeves prøve å nedkjempe et slikt tårn (Munthe af Morgenstierne 1921:53). Fra Cicignons tegnebord var Donjonen tenkt omgitt av en tenaljert linje med skyts oppstilt i batterier. Mellom festningen og byen skulle Møllenberg skanse oppføres, og langs elven en sammenhengende bastionert forsvarslinje, foruten de allerede eksisterende verker. Cicignon foreslo hele festningsområdet omgitt av et palisadeverk som skulle strekke seg fra den nye bybroen rundt Kristiansten og de foreslåtte utenverker og ned mot Nidelvens munning.
Deseus tegning fra 1689 er et av de eldste kartene som gjengir Christian 5s approberte by- og befestningsplan for Trondheim. NRA gkk177.
Arbeidet med å befeste Trondheim kom raskt i gang. Da Cicignon etter noen måneder forlot Trondheim overlot han til ingeniørløytnant Friderich Pincier å utføre planene. Pincier lyktes nesten å realisere oppdraget fullstendig, til tross for mange vanskeligheter (Pers. tidsskr. Kbhvn.1921: R. 7/5). Av festningsregnskapene for årene 1681–91 fremgår det at man konsentrerte byggearbeidene om murene, festningsvollene og Donjonen (1682–84). Senere ble det bevilget midler til «den nye Broe ofver Elfuen», arbeider på skanseporten vest for byen, Munkholmen, bastionsskansene, Corps de garde, Kongsgården, og forholdsvis store beløp til «Schougnes og Steene Schantzen». Også elveforbygningsarbeider og pælearbeider ble utført i disse årene.
BSIT-kasernen sett fra Småbergan med Lofjordbrakka i forgrunnen. Brakken lå opprinnelig i Lofjorden og var en del av nøytralitetsvernet under 1.verdenskrig; Det ble satt opp slikt vern mange steder langs kysten og etter 1. verdenskrig ble en del av bygningene gjenbrukt av Forsvaret andre steder. UBiT VI-Uhjs-70615.
Høydene nord og øst for festningen ble befestet med utenverker i 1691: i sydøst Kristiansands bastion, i øst Grüners redutt og i nord Frølichs redutt. Verkene ble knyttet til festningen med en dekket vei som fulgte kontreskarpen på utsiden av graven. I 1695 ble Møllenberg skanse anlagt i Kongens gates akse. Hensikten med utenverkene var å hindre en fiende i å etablere seg her med beleiringsartilleri som kunne rettes mot festningen.
Beleiringen i 1718
Som følge av den store nordiske krig (1700–1721) ble Kristiansten festning og andre anlegg rundt Trondheim oppgradert. Da svenskene kom i 1718 var det åtte batterier på Kristiansten med 53 kanoner på vollene og 23 kanoner i Donjonen; på Munkholmen 10 batterier (med i alt 68 kanoner). I tillegg kom befestningene rundt selve byen, som hadde i alt 111 kanoner av meget forskjellig type og kaliber (Bakke 1979).
Kristiansten var blitt styrket før beleiringen, og det sto 1000 mann innenfor murene. Bakklandet ble avbrent for å åpne forterrenget. Den svenske general Armfeldt – som ledet felttoget mot Trondheim – manglet beleiringsskyts, og noe egentlig angrep inntraff aldri. Da meldingen om Carl XIIs død ved Fredriksten nådde ham, hevet Armfeldt beleiringen og iverksatte tilbaketoget. Over fjellet fra Tydalen omkom halvparten av de svenske soldatene under et voldsomt uvær.
Utvidelse av festningen
De største endringene festningen gjennomgikk som stridsanlegg inntraff da festningsmurene på nord- og østsiden ble lagt om i årene 1745–1748. Da fikk Kronprinsessens batteri, Kronprinsens bastion og Arnolds batteri sin nåværende form.
Bakgrunnen for dette var en kongelig ordre av 1741 som påbød Fortifikasjonsetatens generalkvartermesterløytnant å foreta inspeksjonsreiser til de ulike festningene. Ingeniørmajor Michel J. Sundt (1701–1749) reiste derfor til Trondheim i 1741, noe som resulterte i et byggeforslag for Trondheim laget av M. J Sundt og oberstløytnant Wleugel (kommandant i Trondheim). I 1742 ble planen approbert og endringer av festningen igangsatt.
En av ingeniørmajor Michel. J. Sundts tegninger viser ombyggingen av festningens nordlige parti. Dobbeltrisset angir de nye murene, den enkle streken de eksisterende murene. NRA KGI 163.
Michel J. Sundt ble imidlertid syk og kunne ikke følge opp ombyggingen. Festningsingeniør Knoff som var på gjennomreise i Trondheim i 1748, ble derfor satt inn i arbeidet. I ettertid har Knoff blitt stående som ansvarlig for byggingen av kasemattene, de bombefrie «Baraquer». Imidlertid gjorde han dårlig grunnlagsarbeid, og allerede et par år etter ferdigstillelsen måtte kasemattene utbedres. «Etter foranstaltning fra feltmarsjal Arnoldt ble det nedsatt en kommisjon som skulle undersøke saken» (Widerberg 2001:350). Som en følge av dette ble ingeniørmajor Knoff, konduktør Wilster og murmester Banch pålagt bøter for slett utført arbeid. Bøtene ble brukt for å finansiere reparasjonsarbeidene (Widerberg 2001:350).
I 1763 ble den franske feltmarsjal St. Germain leder for hæren i Danmark-Norge. Han satte i gang en omorganisering av den militære sentraladministrasjonen, hæren og festningene. De tre selvstendige fortifikasjonsetater (Danmark, Norge og hertugdømmene) ble slått sammen til et felles korps med sete i København.
I februar 1764 sendte St. Germain et skriv til Frederik V om festningene i Norge og hvordan man skulle forholde seg til dem i fremtiden. Han argumenterte for at den lange norske grensen gjorde det umulig å opprettholde alle festningene med full bemanning. Da ville det ikke bli soldater igjen i den norske hær til å forsvare landet mot angrep. Man måtte derfor begrense seg til tre hovedfestninger, som skulle være depotfestninger og innrettet slik at de kunne tjene til støtte for den norske hær og hindre en fiende i å rykke videre frem. De festninger som burde beholdes var Fredrikstad, Kongsvinger og Trondheim, som alle ble vurdert som festninger av første klasse. De etterfølgende årene ble det bevilget ganske anselige beløp til å sette festningene i stand. Ifølge en oversikt fra 1791 hadde Kristiansten det året 53 kanoner, 19 haubitsers og 14 mortere.
Rundt 1776 ble festningens forfalne kommandantbolig og vakthus fra 1690-tallet revet og erstattet med dagens kommandantbolig med vakthus vegg i vegg (Ing.våpenet til 1940, «1763–1888»).
Fra 1808 er det rapportert om ulike arbeider som ble foretatt på festningen. Blant annet ble «Fordækket»1 over kasemattene tatt ned og disse ble istandsatt med bord, benker og brisker – sannsynligvis som en forberedelse til strid. Videre ble vollgangene rundt Kristiansands bastion istandsatt. Det ble også bygget et vakthus ved bastionen, i tråd med anbefalingene i en rapport fra 1807 som beskrev kasemattene der som ubeboelige. I tillegg ble den bedekte veien og Møllenberg skanse palisadert (Gen.stabens krigsarkiv, Avd. IX, eske 110, pk. 12 1815). I årene frem mot 1813 ble det arbeidet med tydeliggjøring av profilen på glacisen (se bl.a. Gen.stabens arkiv; Eske 372 Byggeprosjekt 1813).
Kronprinsens bastion midt i bildet og i forgrunn Arnolds batteri. Navnet Arnold stammer trolig fra kommanderende general Hans Jakob Arnoldt (1670–1758). Han ble senere feltmarskalk og norsk stattholder (1739–1750). Foto: Jiri Havran.
Kaptein Horneman foreviget festningen rundt 1900. I høyre bildekant skimtes en bygning; dette er det eneste kjente avbilding av magasinbygningen som lå på Place d'armes frem til ca. 1940. Foto: Johan L. Horneman, UBiT.
Under festningens tid som operativt anlegg var festningsområdet trolig omgitt av palisader eller tilsvarende inngjerding mesteparten av tiden. Kart viser at det inngikk i beredskapsplanene å ha palisader fra Møllenberg skanse opp rundt festningen, videre om Småbergan og ned igjen til Møllenberg skanse ved ufred. I fredstid fungerte palisaden i tillegg som hegn mot beitende husdyr fra de omkringliggende gårdene.
Union med Sverige: festningen nedlagt
12. desember 1816 bestemte Carl Johan at de Trondheimske festningsverker (dvs. vollen som omgav byen, samt Møllenberg skanse, Munkholmen og Kristiansten) skulle nedlegges, og at anleggene skulle levnes til «Tidens Ødeleggelse». Unntaket var Munkholmen, som skulle settes i fullkommen stand, og tre av batteriene som utgjorde vollen rundt byen: batteriet i Wenzels have, general von Kroghs batteri eller Sandbatteriet, samt Prins Carl av Hessens batteri, som fortsatt skulle vedlikeholdes. Grunnen til denne prioriteringen var nok at det stadig var behov for et visst havneforsvar i fall det skulle komme et sjøverts angrep. Behovet for å demme opp mot et landverts angrep mente man imidlertid var overflødiggjort som en følge av unionen med Sverige. Men allerede før Agdenes befestninger ble påbegynt i 1896 innså man nok at det eksisterende havneforsvaret i praksis var utdatert. I 1865 var det blitt bestemt at Munkholmens eneste funksjon skulle være å vise flagget på kongelige fødselsdager, og i 1872 ble også general von Kroghs batteri nedlagt (Støren 1961).
Kristianstens redning ble at den skulle videreføres som brannvakt, en tilleggsfunksjon den hadde hatt siden 1700-tallet. Brannposten lå på Kronprinsessens batteri, som er et meget godt utkikspunkt. Siden punktet også var godt synlig fra byen, var det et velegnet sted å signalisere eventuell brann fra. Dette ble gjort ved flaggheising, men antageligvis også ved saluttering og raketter. I 1816 ble det i hvert fall ved en besiktigelse vist til ammunisjonshus og -kamre på brannposten, noe som skulle tyde på at det ble oppbevart saluttammunisjon her. Opprettholdelsen av en brannvakt sikret festningen et minimum av vedlikehold inntil den etter hvert ble betraktet som et historisk minnesmerke og behandlet deretter. Donjonen ble vedlikeholdt ettersom den var forventet å kunne fungere som magasin, eller lager.
1846: Festningen fremdeles militært relevant
En militærfaglig vurdering fra 1846 fremholdt Trondheim som et av landets to militært viktigste punkter, fordi byen lå midt i landet, samtidig som den lå ved sjøen og langs den gamle kongeveien fra Stjørdal. På dette tidspunkt var Kristiansten verken i drift som militært anlegg eller ansett å ha noen militær betydning (Generalstabens arkiv 1256.2/17 Eske 107, pk. 2:1846). I 1852 ble det igjen foretatt en ny vurdering av landets forsvarssituasjon. «Christiania og Trondhjem»2 ble fortsatt ansett som de to viktigste militære punktene, men nå ble også Flekkerø havn ansett som viktig. «Men,» skriver kommisjonen, «vil og kan England eller Rusland med sin hele Magt overfalde os, maa vi bukke under…» (Generalstabens arkiv 1256.2/17 Eske 107, pk. 2:1852). Kristiansten festning ble vurdert som nyttig, men det var behov for oppgradering om den igjen skulle gjøres operativ (Generalstabens arkiv 1256.2/17 Eske 107, pk. 2:1852).
Dette kartet fra 1748 viser Kristiansten med nye verker og voller. Sammenlignet med Sundts tegning fra 1743 har den lavereliggende tenaljen fått en annen form enn tidligere planlagt. Ellers er dagens festning lett gjenkjennelig på denne tegningen. NRA gkk 216.
Fra 1884 lå det et lavetthus (†) på Place d'armes. Det var et ettroms bindingsverkshus med utvendig panel. Bygningen lå der fortsatt i 1936 da Fjellanger Widerøe fotograferte området. Trolig ble det revet av tyskerne da disse oppførte et vinklet tilbygg på Haubitsmagasinet.
På begynnelsen av 1900-tallet ble det oppført flere nye bygninger på festningens grunn, og flere av de gamle fikk nye funksjoner. I 1901 stod det ferdig en kaserne (dagens BSIT, inv.nr. 0011) nordøst på eiendommen, mot Festningsgaten. Området rundt var planlagt som treningsområde for elevene ved det som den gang var Artilleriets overkonstabelskole. I 1911 fikk bygningen en sidefløy mot sør, og en tilsvarende mot nord i 1936. I 1915 fikk Ingeniørvåpenet et radio- og lyskastermagasin (†) på Place d'armes. I 1918 ble magasinet utvidet, samme år som Haubitsmagasinet ble oppført samme sted. Videre ble det i 1921 gjenreist en «Brakke for magasinvakten» (†), eller «Lofjord-brakken». Den var av panelt bindingsverk og lå ved siden av BSIT-bygningen. Det er ikke kjent når den ble revet.
Kommandantboligen ble i 1916–1917 innredet til laboratorium, senere radiomagasin og innimellom var det også lager for saluttammunisjon. Endringen til radiostasjon skyldtes det gode vaktholdet på festningen. Siden man så det som uheldig å oppbevare ammunisjon i samme bygning som en radio drevet av et bensinaggregat, ble ammunisjonen flyttet over i Donjonen.
I 1923 fant det sted en større eksplosjon på festningen. Det skal ha vært en gammel latrine brukt til ammunisjonslager som gikk i luften. Dette gav store skader på Kronprinsens bastion, men de ble utbedret. I 1930 fikk Nordenfjelske trekkhundklubb tillatelse til å ha kennel inne i Kronprinsens bastion. Om dette ble en realitet fremgår ikke av de kildene som er gjennomgått.
1940: Fornyet militær aktualitet
I 1940 tok den tyske okkupasjonsmakten festningsområdet i bruk, dette ga festningen en fornyet militær aktualitet ettersom tyskerne monterte flere mindre luftvernstillinger der. Det samme var tilfelle med Munkholmen, hvor tårnhetten ble fjernet og tårnet brukt som plattform for luftvern. Tyskerne stod også for endringer i bygningsmassen: Et magasinbygg som lå på Place d'armes og i 90° vinkel på Haubitsmagasinet ble fjernet, Haubitsmagasinet selv ble på- og ombygget som fengsel og en rekke lemmebrakker (såkalte tyskerbrakker) ble satt opp på forterrenget. Brannvakten inne på festningen, i spissen på Kronprinsessens batteri, ble brukt som luftvernstilling. Det ble også satt opp radiomaster og lignende utstyr på festningsområdet.
Frem mot 1980-tallet forsvant tyskerbrakkene. I 1985 ble det satt opp ny elevforlegning og gymsal/ garasje ved BSIT. I 1987 ble påbygget på Haubitsmagasinet revet. Det samme ble «Magasin for Nordenfjeldske Ingeniørbataljon» eller det såkalte Lottehuset fra 1915 på Place d'armes. Forsvarets musikkorps (FMKT), disponerer en bygning på eiendommen, som ble bygget over en eks-tysk bunker på 1980-tallet.
Etter 1980-tallet har ingen permanente bygninger blitt fjernet eller kommet til på Forsvarets eiendom ved Kristiansten festning, men bunkeren (0009) og garasjen ved siden av (0010) i sørøst har blitt kraftig bygget om på 2000-tallet.
Forsvunne bygninger og andre elementer
Som ovenstående viser kan man enkelt plassere flere av bygningene på festningsområdet som har kommet til etter at det opprinnelig anlegget sto ferdig og/eller etter at festningen formelt ble nedlagt i 1816. Imidlertid har det vært flere bygninger på området som nå er forsvunnet.
Ikke alle av disse er like lett å plassere, som for eksempel det lavetthuset som ble oppført foran hovedporten på den dekkede vei i 1810 (Ing.våpnet til 1940/Auct.proclama 1789/Beretning 1816).
Ut fra arkivalier har det også ligget flere latriner «under vollene» inne på festningsområdet, uten at det er angitt hvilke voller det er snakk om. (NRA Ing.våpnet eske 22 assuranse 1826) Latrinene ble fjernet med «armedepartementets samtykke» 8 september 1876 (Ing.våp.23/1854-1897).
Det lå også et materialhus inne på selve festningen, ifølge en inventarliste av 1765. (Ing.våpnet til 1940Inventarium 1765) Når dette ble borte vites ikke sikkert. I den samme listen omtales en smie. Imidlertid kan heller ikke den plasseres nærmere enn at den lå inne på selve festningen. På bakgrunn av dette blir det et puslespill å skulle plassere bygningene i terrenget så vel fysisk som historisk. I en større grad en ønskelig må det derfor bare konstateres at enkelte bygninger har kommet til for senere å ha forsvunnet på festningen.
Tyske soldater oppstilt foran brakkene på festningsområdet. Tyskerne tok i bruk hele forterrenget mot Festningsgaten. Her lå det brakker helt opp til 1960-tallet. Foto: UBiT – Uhjs-76116, Ole Slind, Trondheim 1940–1945.
1 «Fordækket» er trolig enkle bindingsverkskonstruksjoner/fredstak som skulle beskytte kanoner og kasematter mot værpåvirkning.
2 Både Oslo og Trondheim har i løpet av perioden som behandles i denne verneplanen hatt ulike navnsettinger. I regelen brukes de moderne variantene, altså Oslo og Trondheim. I evt. sitater vil skrivemåten følge originaldokumentet.