Generelt er antikvariske myndigheter tilbakeholdende med å anbefale rekonstruksjoner eller restaureringer som krever endringer. Slike inngrep kan tendere mot historieforfalskning ved at de synes å «restusjere» vekk uønskede historiske forløp. Internasjonale chartre som er normgivende for kulturminnevernet er generelt restriktive til rekonstruksjoner. I Venezia-charteret fra 1964 heter det at hvis man ved restaurering av et historisk minnesmerke går ut over istandsettelse av det som foreligger, må tilføyelsene skille seg fra den arkitektoniske komposisjon og ha en nåtidig karakter.[1]
Allikevel finnes det flere eksempler på at rekonstruksjoner er blitt tatt opp på unescos verdensarvliste. Det er også en rekke nasjonale eksempler på at rekonstruksjoner har vunnet aksept som kulturminner, ikke minst på Bergenhus: Den store eksplosjonsulykken på Vågen 20. april 1944, trolig den verste enkeltkatastrofe som har rammet en norsk by, medførte svært omfattende skader på bygningene inne på festningsområdet. Kommandantboligen ble eksempelvis nærmest totalt ødelagt. Gjenoppbyggingen var så omfattende at dagens kommandantbolig er å regne som en rekonstruksjon. Til tross for redusert materiell opprinnelighet er den allikevel fredet, dels i erkjennelsen av at krigen og dens følger er et vesentlig avsnitt av festningens historie, dels i anerkjennelsen av kvaliteten på det rekonstruksjonsarbeidet som ble utført.
Om det i fremtiden skulle bli aktuelt å rekonstruere bygnings- eller anleggselementer på Bergenhus, åpner fredningsbestemmelsene for slike tiltak under gitte betingelser. Det heter i punkt 7: «Tilbakeføringer til opprinnelig eller tidligere utforming kan tillates i særlige tilfelle under forutsetning av at tiltaket kan gjøres på et sikkert, dokumentert grunnlag og etter dispensasjon fra forvaltningsmyndigheten.»[2] Et generelt utgangspunkt er at inngrep der prosessen kan reverseres og man ikke mister kunnskap om det som har vært, vil kunne forsvares når hensikten er å rette opp tidligere feil og misforståelser basert på manglende kunnskaper. Ved endret funksjon kan inngrep være nødvendige, men igjen må den fortidige situasjon dokumenteres og prosessen kunne reverseres. Inngrep som for alltid fjerner eller endrer historisk signifikante bygningselementer, vil normalt ikke kunne aksepteres.
[1] «[...] Der gjetningen begynner slutter restaureringen. Ved rekonstruksjon som bygger på antagelser, skal alle tilføyelser som regnes som uunnværlige av estetiske eller tekniske årsaker, innordnes i den arkitektoniske komposisjonen og bære preg av vår tid [...]» (Venezia-charterets artikkel 9, Hans Jacob Hansteens norske oversettelse).
[2] Forskrift om fredning Bergenhus festning gnr. 167 bnr. 895, 897, 900 - Bergen kommune, Hordaland. http://www.lovdata.no/for/lf/mv/mv-20060526-0586.html, lest 18.06.2012