Festningsmurene på Bergenhus ble bygget etter et prinsipp vi kjenner fra andre festninger rundt om i landet. Tradisjonelle festningsmurer fra 1500- til 1700-tallet er normalt bygd som kistemurer. En kistemur består av en indre og ytre vange av naturstein hvor mellomrommet mellom vangene, kalt kisten, er fylt med kalk og stein. Den totale tykkelsen eller dybden på en typisk kistemur varierer, men på 1700-tallsmurverk går tykkelsene 2,3 m og 2,8 m ofte igjen på flere festninger. Enkelte murer, spesielt innfyllingsmurer, kan være oppført som rene forstøtningsmurer, altså med kun en vange med bakfyll.
På murkronen er det fylt med jord og torv. Torven danner vollgang til ferdsel, og brystvern til beskyttelse. Brystvern av torv virket som kulefang, og kunne være forsterket med en innvendig palisaderekke. Batteristandplassene var gjerne belagt med tykke planker, for å oppnå stabile plan for kanonlavettene.
Vollmurene på Bergenhus har en samlet lengde på ca. 1,25 km med høyder mellom 1 og 9 meter. Murene består av mye småfallen stein, noe som medfører større andel fuger enn hva som er vanlig på de øvrige festningene.