Telthus

Deponeringsplassene måtte ha en passende plassering. Mange av de utpekte kirkeloftene og våpenhusene viste seg å være lite velegnet. Rotter og mus gjorde hårde innhugg i teltdukene og i 1723 måtte 2. Vesterlenske regiment pålegge allmuen å innrede egne plankeboder på kirkeloftene for å holde plageåndene ute. Løsningen på problemet skulle imidlertid bli å sette opp egne bygninger. Disse fikk naturlig nok betegnelsen telthus. Det er noe uvisst når de første ble bygget. En opptegnelse fra Østfold viser at i det fantes enkelte telthus i østlandsområdet i 1718, de eldste kan hende anskaffet av Majestetens Casse alt i årene etter 1708 (Oppegård 1996). På 1720-tallet dukTelte ket det opp flere, også på Vestlandet. Telthusene ble fortrinnsvis plassert på statlig grunn, ved siden av kirkene der utstyret tidligere hadde vært oppbevart, på prestegården eller et annet egnet sted i nærheten, fortrinnsvis ved kongeveier og sentrale kommunikasjonsknutepunkter. Der det allerede var opprettet egne øvingsplasser, fikk telthusene en varigere plassering.

Man tok i bruk en velkjent byggeskikk til det nye formålet. Enkle, ofte ganske små tømmerhus ble satt på påler av stein eller utkragende trestabber akkurat som loftene og stabburene på gårdene i bygda. Dette var en bygningstype beregnet for lagring og oppbevaring av mat, klær og verdifullt utstyr. Det obligatoriske musespranget mellom utvendig trapp og døren inn til buret var på plass også i telthusene. Innvendig ble det satt opp stenger og kroker til oppheng av teltduker og annet. Enkelte steder ble det satt opp flere bygninger. Nordre Søndmørske Compagni af Det 1 ste Bergenshuusiske Nationale Infanterie Regimente hadde «Telte og Geværrkapeller » ved Ørskog kirke der også seletøy, kjerrer for hestetransport, flasker, skrepper, tamburtrommer og utstyr for matlaging kunne oppbevares.

Formen på de eldste telthusene varierer noe. De største har to etasjer, kanhende en forgang med trapp og enkel rominndeling, andre består kun av ett rom, eventuelt med en liten lem eller loft. På museet på Maihaugen står et telthus med bare, brune tømmervegger, flyttet fra en av dalene. Bevarte telthus på Vestlandet har naturlig nok tømmerkjernen innkledt med panel. Stolpeboder er også kjent fra festningene. Lovene indikerer at telthus utover landet ble satt opp på statens regning (Holm 1985), men lokale byggemåter tyder på at bøndene selv hadde ansvaret. På denne tiden var det neppe aktuelt – eller regningssvarende – å sende hærens egne folk ut på byggeoppdrag. På gårdene var bur og loft av de viktigste og mest påkostede husene. Her tok man i bruk det beste virket og overlot hogging av tette nover (laftehjørner) til fagfolk som hadde bred byggeerfaring.

Mest sannsynlig har man hentet inn en bygningsmann fra de nærmeste bygdelagene til selve reisingen av telthuset, mens legdens folk var med som håndlangere eller på dugnad etter vanlig mønster. I mange år hadde også legdene selv ansvaret for vedlikeholdet av telthusene. Etter hvert overtok Staten, men enkelte steder fortsatte legdene «av hevdvunnen skikk» å vøle bygningene et godt stykke inn på 1800-tallet.

Telthusene har en interessant historie. De er en del av det nasjonale byggeriet samtidig som de er tett knyttet sammen med militærhistoriske hendelser. Mange er blitt flyttet rundt, bygget om og sammen og likeledes utnyttet til ulike formål. Oversikter over telthus tilhørende det gamle Bergenhusiske regiment i tidsrommet 1773–1817, viser at de eldste var oppført på Nordfjordeid og på Hovlandsøren i Vadheim i hhv. 1720 og 1721. Tyngdepunktet var bygget i 1730- og 40-årene mens noen nye kom til på slutten av 1700-tallet. Da opptegnelsene ble gjort trengte en rekke av de eldste utbedring og vedlikehold. (Bragstad 1996).

Ved hærreduksjonen i 1818, etter unionen med «den gamle fienden» i øst, ble en rekke telthus overflødige. På denne tiden satt militæretaten inne med 149 telthus mot 127 i 1843. I 1870 var tallet redusert til 60–65. Mange telthus ble tatt i bruk som prestegårdsstabbur eller solgt til bønder og flyttet. En hel del telthus fikk ny funksjon som kornmagasiner, enkelte allerede under napoleonskrigen tidlig på 1800-tallet. Nødsårene foranlediget tiltaket, en form for bank- og forsikringsordning som allmuen selv opprettet. Nybygde kornmagasiner ble gjerne satt inntil det gamle telthuset ved kirken eller på prestegården. 700–80 år senere kjøpte imidlertid militæretaten opp kornmagasiner igjen. Billig kornimport og et bankvesen i emning gjorde at bygningene nå var blitt overflødige. Tømmerhusene ble tatt ned og flyttet til nærliggende leire der de fikk fornyet funksjon som telthus eller depoter under den store hæroppbyggingen før århundreskiftet. Noen av bygningene som ble flyttet var opprinnelig bygd som telthus. Det skulle ikke bli siste gangen Forsvaret kvittet seg med bygninger som man senere igjen fikk bruk for...