Telte og Geværkapeller, spisshytter, furasjemagasin og annet byggeri i de militære leirene

Av Britt-Alise Hjelmeland

Den solide bygningsmassen på de gamle festningene har vi relativt god kjennskap til. Forholdene i leirene som mer og mer overtok viktige militære funksjoner som øvings- og utdanningsplasser er derimot mindre omskrevet. Hvilke typer bygninger ble satt opp og er karakteristisk for ulike historiske perioder? Hva hadde dette sammenheng med? I artikkelen er det lagt vekt på militærhistoriske sammenhenger og de ulike funksjoner som bygningene skulle fylle. Byggevirksomheten kan ikke ses uavhengig av teknologisk utvikling og den kulturhistoriske virkeligheten utenfor leirgjerdet selv om slike emner må utdypes bedre i andre sammenhenger. Hovedvekten er lagt på den omfattende byggevirksomheten frem til begynnelsen av 1900-tallet. Fra et og annet spredt telthus utviklet leirene seg til omfattende og sammensatte bygningsmiljøer i løpet av noen få tiår fra 1860-tallet og utover. Tallene som er oppgitt er for en stor del hentet fra tidligere publisert materiale. Ulike regimentshistorikere har gjort et omfattende arbeid som her er anvendt for å underbygge denne bygningshistoriske oversikten.

Kirkeloft og våpenhus

De første «militærbygg» utenom festningene kan med en viss rett sies å ha vært kirkene. I et skriv fra 2. Akershusiske regiment i 1723 blir det hevdet at: «det fra Arilds Tiid haver voren en veedtagen Skik at paa Kirke-Lofterne Afdelinger til Telte eller Waabenhuser er bleven optat og endu findes» .

Stinn brakke! Soldater samlet på «brakka», et av mannskapsrommene i de nye store forlegningingene som ble bygget på Gardermoen og på Trandum i tidsrommet 1915–20 (se også bildet av Trandum). Foto: Odd Myre, 1932.

Det er usikkert hvor langt tilbake ordningen med kirkelige depoter har vært praktisert – alderen på skikken som er angitt i sitatet er noe løst fundert. Den norske bondehæren, skapt av danske konger og stattholdere, begynte først å ta sin form på slutten av 1600-tallet. Da hadde de temmelig uvillige norske soldatene over en tid gjennomgått regelmessige samlinger og blitt oppøvd i våpenbruk og krigsteknikk. Utskrivningsreglene var også blitt skjerpet: fra at fire fullgårder skulle stille en soldat – det samme som i den gamle leidangen – var tallet redusert til tre i 1644, og fra 1666 var det kun to fullgårder som sammen hadde ansvaret for å stille en mann i kongens tjeneste. Slik kunne Gyldenløve klare å stille en styrke på 9299 mann og 6000 i reserve til feiden i 1675 (Den skånske krig 1675–79). På denne tiden ble det årlig født ca. 7000 guttebarn i året i Norge hvorav knapt 4000 nådde voksen alder.

Tallene gir en pekepinn om militærvesenets byrder i et tungdrevent og fattig land som Norge. Omfanget av utstyr økte i takt med tallet på soldater. Ved århundreskiftet (1700) gikk man over til personlig utskrevet verneplikt i tillegg til å ha en stab av vervede soldater. Bondeoppbudet på 1600-tallet hadde selv hatt ansvaret for å medbringe utstyr, men urolige tider og regelmessige øvingssamlinger gjorde at det nå ble praktisk å samle det som ikke var personlige effekter. Tidlig på 1700-tallet, under den store nordiske krig, ble de første teltene innført fra utlandet. Disse måtte også oppbevares i kirkene. Mange var allerede i bruk som militærdepoter, men i 1705 forlangte danskekongen at der skulle innsendes oppgaver over hvilke kirkelige lokaliteter som best kunne dekke det nye magasineringsbehovet.

Telthus

Deponeringsplassene måtte ha en passende plassering. Mange av de utpekte kirkeloftene og våpenhusene viste seg å være lite velegnet. Rotter og mus gjorde hårde innhugg i teltdukene og i 1723 måtte 2. Vesterlenske regiment pålegge allmuen å innrede egne plankeboder på kirkeloftene for å holde plageåndene ute. Løsningen på problemet skulle imidlertid bli å sette opp egne bygninger. Disse fikk naturlig nok betegnelsen telthus. Det er noe uvisst når de første ble bygget. En opptegnelse fra Østfold viser at i det fantes enkelte telthus i østlandsområdet i 1718, de eldste kan hende anskaffet av Majestetens Casse alt i årene etter 1708 (Oppegård 1996). På 1720-tallet dukket det opp flere, også på Vestlandet. Telthusene ble fortrinnsvis plassert på statlig grunn, ved siden av kirkene der utstyret tidligere hadde vært oppbevart, på prestegården eller et annet egnet sted i nærheten, fortrinnsvis ved kongeveier og sentrale kommunikasjonsknutepunkter. Der det allerede var opprettet egne øvingsplasser, fikk telthusene en varigere plassering.

På Ullensvang prestegård i Hardanger, tett inntil steinkirken frå 1250-årene, står det et telthus fra 1738. Bygningen som har liggende kledning utenpå tømmerkjernen, har klare likhetstrekk med et vanlig vestnorsk bur/stabbur og er antagelig typisk for mange 1700-talls telthus på Vestlandet. I dag er alle de eldste telthusene på Vesttlandet ute av Forsvarets eie. Fjordane Infanteri-regiment nr. 10 (IR 10) ga imidlertid tilskudd til restaureringen da dette telthuset trengte utbedring for få år tilbake. Foto: Ullensvang kommune.

Man tok i bruk en velkjent byggeskikk til det nye formålet. Enkle, ofte ganske små tømmerhus ble satt på påler av stein eller utkragende trestabber akkurat som loftene og stabburene på gårdene i bygda. Dette var en bygningstype beregnet for lagring og oppbevaring av mat, klær og verdifullt utstyr. Det obligatoriske musespranget mellom utvendig trapp og døren inn til buret var på plass også i telthusene. Innvendig ble det satt opp stenger og kroker til oppheng av teltduker og annet. Enkelte steder ble det satt opp flere bygninger. Nordre Søndmørske Compagni af Det 1 ste Bergenshuusiske Nationale Infanterie Regimente hadde «Telte og Geværrkapeller » ved Ørskog kirke der også seletøy, kjerrer for hestetransport, flasker, skrepper, tamburtrommer og utstyr for matlaging kunne oppbevares.

Formen på de eldste telthusene varierer noe. De største har to etasjer, kanhende en forgang med trapp og enkel rominndeling, andre består kun av ett rom, eventuelt med en liten lem eller loft. På museet på Maihaugen står et telthus med bare, brune tømmervegger, flyttet fra en av dalene. Bevarte telthus på Vestlandet har naturlig nok tømmerkjernen innkledt med panel. Stolpeboder er også kjent fra festningene. Lovene indikerer at telthus utover landet ble satt opp på statens regning (Holm 1985), men lokale byggemåter tyder på at bøndene selv hadde ansvaret. På denne tiden var det neppe aktuelt – eller regningssvarende – å sende hærens egne folk ut på byggeoppdrag. På gårdene var bur og loft av de viktigste og mest påkostede husene. Her tok man i bruk det beste virket og overlot hogging av tette nover (laftehjørner) til fagfolk som hadde bred byggeerfaring.

Telthus/kornmagasin på Helgelandsmoen. Kornmagasinet ble oppført ved Norderhov kirke i 1820. I 1869 ble det kjøpt opp av Forsvaret og satt opp som depot på Helgelandsmoen, året etter at plassen var opprettet. Foto: FKP.

Nes eskadron, telthus. Telthuset skal være bygd omkring 1750 og sto opprinnelig ved Nes kirke. I 1802 ble det flyttet til Kulemoen ekserserplass, opprettet ca. år 1700. Idag er det ingen spor av plassen som lå på andre siden av veien. Foto: FKP.

Mest sannsynlig har man hentet inn en bygningsmann fra de nærmeste bygdelagene til selve reisingen av telthuset, mens legdens folk var med som håndlangere eller på dugnad etter vanlig mønster. I mange år hadde også legdene selv ansvaret for vedlikeholdet av telthusene. Etter hvert overtok Staten, men enkelte steder fortsatte legdene «av hevdvunnen skikk» å vøle bygningene et godt stykke inn på 1800-tallet.

Telthusene har en interessant historie. De er en del av det nasjonale byggeriet samtidig som de er tett knyttet sammen med militærhistoriske hendelser. Mange er blitt flyttet rundt, bygget om og sammen og likeledes utnyttet til ulike formål. Oversikter over telthus tilhørende det gamle Bergenhusiske regiment i tidsrommet 1773–1817, viser at de eldste var oppført på Nordfjordeid og på Hovlandsøren i Vadheim i hhv. 1720 og 1721. Tyngdepunktet var bygget i 1730- og 40-årene mens noen nye kom til på slutten av 1700-tallet. Da opptegnelsene ble gjort trengte en rekke av de eldste utbedring og vedlikehold. (Bragstad 1996).

Ved hærreduksjonen i 1818, etter unionen med «den gamle fienden» i øst, ble en rekke telthus overflødige. På denne tiden satt militæretaten inne med 149 telthus mot 127 i 1843. I 1870 var tallet redusert til 60–65. Mange telthus ble tatt i bruk som prestegårdsstabbur eller solgt til bønder og flyttet. En hel del telthus fikk ny funksjon som kornmagasiner, enkelte allerede under napoleonskrigen tidlig på 1800-tallet. Nødsårene foranlediget tiltaket, en form for bank- og forsikringsordning som allmuen selv opprettet. Nybygde kornmagasiner ble gjerne satt inntil det gamle telthuset ved kirken eller på prestegården. 700–80 år senere kjøpte imidlertid militæretaten opp kornmagasiner igjen. Billig kornimport og et bankvesen i emning gjorde at bygningene nå var blitt overflødige. Tømmerhusene ble tatt ned og flyttet til nærliggende leire der de fikk fornyet funksjon som telthus eller depoter under den store hæroppbyggingen før århundreskiftet. Noen av bygningene som ble flyttet var opprinnelig bygd som telthus. Det skulle ikke bli siste gangen Forsvaret kvittet seg med bygninger som man senere igjen fikk bruk for...

Flere av de innvendige dørene i kornmagasinet på Helgelandsmoen er merket med eskadronnavn. Foto: FKP.

Ekserserplassen på Lerberggmoen i Hokkksund skal ha blitt opprettet i 1720. Teltthuset her ble satt opp i 1754. Ekserserplassen med bygninger ble avhendet med bevaringsklausul i 1999. Foto: FKP.

Egne ekserserplasser

Eksersis ved kirkene var en praktisk anordning som bl.a. ble tilpasset såtid og onner. I årene etter 1650, da hyppige utkommanderinger førte til at den lokale øvingsvirksomheten nesten opphørte, presset bygdefolk på for å få egne offiserer og det sognevise øvingsmønsteret tilbake. Ønsket ble etterkommet og samlingene kom i gang igjen i nye former. Reguulariiteten hevet rekruttenes disiplin og ferdigheter. For legdene som skulle holde uniform (munderingspenger), mat, våpen og feltutstyr (legdsekvipasje) ble det også rimeligere. Ved mønstring måtte de nemlig betale for utredning (utstyr) i tillegg til å holde standdkvarterpenger til underoffiserer. Dette ble senere omgjort til avgifter og administrert av kompanier og regimenter.

Både presteskapet og de militære begynte etter hvert å se med misnøye på kirkeeksersisen. Til å begynne med skulle øvelsen finne sted « naar Prædikene er til ende og Gudstjenesten forrettet », slik det fremgår av en kgl. res. i 1666. Noen tiår senere begynte man å øve også før prekenen. Mannnskapene var pålagt å delta i gudstjenestes ofring og altergang. Skrammmel og uro førte til stadige klager fra prestene. Myndighetene prøvde å overvåke soldatenes moral med forbud mot Drik, Spill, Dobbel og Slagsmaal både kvelden før og om ettermiddagen søndag, men lyktes neppe overalt – tross strenge straffer. Mye av bråket var også knyttet til markedsaktivitet og folkeansamlingen rundt kirkene. For menigheten kunne belastningen ved utstyrsslagringen være stor. Samtidig var forholdene gjerne utilstrekkelige for de militære. Plassene ved eller i nærheten av kirkene var ofte lite egnet, spesielt etter hvert som det ble stadig vanligere å øve i større forband.

Bataillionsmunderingspladsen på Eydet, Nordfjorddeid ekserserplass, regnes for å være den eldste i landet. Årsaken til at den ble anlagt på en separat plass allerede mellom 1663 og 1669 (antatt), kan være at plassen ved kirken ikke var flat nok. På begynnelsen av 1700-tallet dukket det opp stadig nye plasser. Noen var bare i bruk i få år, andre ble slått sammen og utvidet. En av disse var Gardermoen som ble anlagt i 1740 og som femti år senere ble utvidet til landets største ekserserplass. I løpet av 1700-tallet ble kirkeeksersisen avskaffet og erstattet med 12 dagers årlige øvelser. Enkelte steder fortsatte man likevel med kirkeparader på store høytidsdager til langt inn på 1800-tallet.

Faste ekserserplasser førte i første omgang ikke til at det ble etablert en utstrakt, fast bebyggelse. Et og annet telthus ble satt opp, enten som nybygg eller flyttet fra kirkens grunn. Andre steder ble telthusene stående der de var. Noen ble flyttet på et senere tidspunkt, mange først på slutten av 1800-tallet da leirbyggeriet kom igang for alvor. Idag er ekserserplassen på Nordfjordeid ute av Forsvarets eie og Gardermoen borte for godt. Den eldste ekserserplassen som inntil 1998 var i Forsvarets eie har vært Lerbergmoen ved Hokksund fra 1720, men det knytter seg gjerne en hel del usikkerhet til etableringstidspunktene for de eldste leirene.

Nye magasin- og depotbygninger

Mens praktisk talt all byggevirksomhet i Hæren lå nede i årene etter unionsinngåelsen, stilte det seg noe annerledes for marinen. Her initierte svenske myndigheter selv en opprustning mot potensielle ytre fiender, i første rekke Russland. Et nytt marineverft med store teglmurte magasinbygninger ble opprettet på Karljohansvern ved Horten, og også ved andre viktige havneinnløp ble det anlagt nye opplagsplasser og verft. Magasinbygninger kom opp tidlig. Den første bygningen som i 1826 ble satt opp på Marinen i Trondheim var en depotbygning i 21/2 etasje, bygd i panelt lafteverk og med flere likhetstrekk med byens eldre sjøboder. Utover på 1800-tallet ble bygningsmassen på verftene supplert av en rekke bruksbygninger slik som båt- og materialskur, smier, planke- og bek-kokerier.

Armeens depot, oppført i 1832 av Ingeniørkaptein Michael Smith Arentz på Akershus festning. Foto: Birger R. Lindstad, NIKU.

Munkegaten 2–6 i Trondheim. Bakeriet nærmest ble opprettet under Napoleonskrigen tidlig på 1800-tallet. Foto: FKP.

På de gamle festningene fantes verksteder og depoter for ulike formål i tillegg til militære bakerier og bryggerier som forsynte garnisonen og visse offentlige instanser slik som fengsler. I 1825 ble Hærens Intendantur opprettet. Oppgavene var i første omgang å sørge for fredsforpleining (kun brød) også ute i leirene i tillegg til bekledning og øvrig utrustning. Intendanturen skulle også ha ansvaret for hester og fôr. I løpet av 1800-tallet ble enheten vesentlig forsterket. Midt i 1850-årene ble de norske styrkene oppsatt i brigadeforband på grunn av den spente situasjonen rundt Krimkrigen. På Garderrmoen kunne 7300 mann og 1250 hester være samlet og både her og i andre større leire viste intendanturforholdene seg å være for dårlige. Inntil da hadde avdelingen selv kjøpt inn mat og trukket soldatene i lønn, men nå fikk Intendanturen ansvar for hele forpleiningstjenesten, først på leirøvelser og noen år senere også på årlige våpenøvelser.

Lagringskapasiteten måtte utvides for å møte de nye behovene. Gardermoen er det første stedet som ble bygget ut med en rekke store magasinbygg. I 1862 ble Ullensaker gamle bygdemagasin fra 1814 flyttet fra Jessheim til Intendanturleiren og bygd samme med et annet stort magasinhus i tømmer. I årene som fulgte ble bygningsmassen supplert med bl.a en magasinbygning i bindingsverk, en veiebod, to bataljonsmagasiner et palé fra Kongsberg samt fire telthus som var flyttet fra en annen del av plassen. Veieboder med halm- eller høyvekter måtte settes opp for å beregne godtgjørelse til bøndene som leverte forsyninger. For å holde øye med lagrene på Gardermoen ble det tilsatt en egen oppsynsmann (alt i 1850-årene ble det beordret egen leirintendant her under store øvelser). Et enkelt bolighus i sveitserstil med uthus ble oppført inne i Intendanturleiren og frem mot århundreskiftet ble tilsvarende små «gårdsanlegg» etablert i en rekke leire med stor magasinkapasitet. Oppsynsmennene var således de første fast ansatte og de første som bodde ved disse militæretablissementene på helårsbasis.

Hvalsmoen ekserserplass 1898. I forgrunnen sivil bebyggelse. Midt på bildet ses de to depotbygningen fra 1894, lengst til høyre oppsynsmannsboligen. På bildet ser vi også grupper med spisshytter, stalllbastionen som senere ble flyttet og mannskapsteltene lenger bak. Sykestuen skimtes bak det ene depotet, mens en verkstedsbygning er oppført inntil leirgjerdet. Foto: FMU.

Bømoen. Ammunisjonshusene i laftet tømmer fra 1898 og 1912 er kledd med blikkplater på grunn av brann- og eksplosjonsfare. Foto: FKP.

Ski magasinplass. Magasinnbygningene har fortsatt intakt platekledning fra 1890-tallet. Foto: FKP.

Under de spente situasjonen mellom 1895 og 1905 ble det gitt ekstrabevilgninger til inten danturen. En rekke ulike magasiner ble oppført i denne perioden bl.a. til proviant-, korn- og furasje. Byggevirksommheten ble også fremskyndet av den nye hærordningen som var innført i 1888. En karakteristisk bygningstype er de store, tømrede depot- eller magasinbygningene, bygd på høye påler av teglsten og med med åpne rom under beregnet til vogner og annet plasskrevende utstyr som lett kunne skyves under. Rommene over var innredet for de ulike kompaniene. Noen av depotene er i sin helhet bygget opp av laftetømmer. Andre kan være satt sammen av flere eldre bygninger slik som tidligere telthus og kornmagasiner, bundet sammen av mellomliggende bindingsverk og panelt utenpå slik at de danner en tilsynelatende enhetlig type. Magasinene ble satt opp i stort antall over hele Østlandsområdet og det finnes også spredte eksempler på dem andre steder i landet.

Magasinutbyggingen måtte også tilpasses nye militære funksjoner. Teknologisk utvikling bidro til at det ble opprettet egne ingeniørtropper i 1887. De tre enhetene Bro-, Sappør- og Telegraffkompaniet hadde store lagringsbehov for sitt utstyr. Fra 1894 til 1897, etter at troppene hadde fått sin første selvstendige ekserserplass på Hvalsmoen, ble det bygget opp et stort magasinområde. Bygningene i panelt bindingsverk ble ordnet i gater i nedre del av leiren. I 1916 ble utvidet man med syv nye magasiner for bromateriell bygd i enkelt bindingsverk kledd med bølgeblikk. Dette materialet tok Forsvaret i bruk allerede før århundreskiftet, bl.a. som beskyttelse mot brannfare. Fortsatt står det blikkskur igjen slik som tidligere Skur for 1. klasses Torpedobaade på Karljohansvern, Takkelasjeskuret ved den tidligere minestasjonen i Wallemsviken ved Bergen samt i Ski Magasinleir.

Bølgeblikkskur fra 1916 bygd som magasiner for bromateriell på Hvalsmoen ekserserplass. Foto: FKP.

Oppbyggingen og beredskapen mot et mulig svensk angrep krevde også nye hus for oppbevaring av ammunisjon og eksplosiver. Enkelte ammunisjonsmagasiner fikk en tradisjonell utforming i laftet tømmer slik vi har eksempler på på Helgelandsmoen, Terninggmoen og på Bømoen på Voss. Andre steder ble det bygget ammunisjonsmagasiner i stenderrverksskonstruksjoner som ble kledt utenpå med valset blikk på grunn av brannfaren. Et godt eksempel på dette er Ski magasinleir som i 1890-årene ble bygd opp inntil jernbanelinjen som sentral depotleir for feltartilleri i tilknytning til grensefestningene. Blikkplater ble også kledd utenpå eldre bygninger slik som i Gravdal ved Bergen.

Moniermagasin fra 1896 på Kvarven utenfor Bergen. Magasinnet er av den minste typen, bygd til 57 mm kanononstilling. Et dobbelt så stort, bygd til haubitz-batteriet står like nedenfor. Moniermagassiner finnes også på Hellefjellet og Sandviksfjellet som hørte med til Bergens (indre) befestninger. Foto: FKP.

Utviklingen av bl.a. blokademiner, gjorde at Minevesenet fikk viktige oppgaver under utbyggingen av kystfestningene. Minemagasinene (19022–05) i Wallemsviken ble anlagt utenfor stasjonen på Marineholmen p.g.a. eksplosjonsfaren. Byggegrunnen er sprengt inn i fjellet som dermed danner naturlig avskjerming mellom husene. De murte bygningene er oppført i en romantiske borgarkitekturtradisjon som ble anvendt i ulike typer militære byggeriet fra 1850-tallet og helt frem til 2. verdenskrig. Miljøet er i dag sjeldent. Foto: FKP.

På mange av kystbefestningene som ble bygd ut mellom 1895 og 1905, kom det opp en spesiell type bygninger beregnet på lagring av våpen, såkalte «Moniermagasiner». Byggemåten, en hvelvet murkonstruksjon i lettarmert betong, var utviklet av Joseph Monier, en fransk gartner som eksperimenterte med overdekninger av hønsenetting og portland sement. Patentet ble kjøpt opp av et tysk firma som startet industriell type- og elementproduksjon. Utviklingen av teknologien ledet fram mot den moderne jernbetongen og fikk raskt stor betydning, ikke minst for Forsvaret.

Lagring er en av de viktigste sidene ved militær aktivitet i fredstid. Det omfattende magasin- og depotbyggeriet i siste halvdel av 1800-tallet la grunnlaget for den moderne driften av denne delen av Forsvaret. Fordi det til enhver tid er behov for rommelige, tørre og luftige oppbevaringsplasser står fortsatt mange av disse bygningene uten at de er nevneverdig endret.

Av beredskapsmessige, økonomiske og praktiske grunner var det nødvendig å utvide den militære verkstedskapasiteten utenfor Kristiania med egne hus. Håndverkerne, de fleste rangert som underoffiserer, kunne nå sitte innendørs i stedet for i enkle staller og skur i sommermånedene når de var utkommandert fra festningene. Eksempler på slike bygninger som fikk en enkel, bruksmessig utforming, er fortsatt bevart i enkelte leire, men mange er sterkt ombygget og modernisert for å tilfredsstille nye funksjoner og for at folk skal kunne oppholde seg i bygningen også om vinteren.

Staller og latriner kom ofte først!

Lettbevepnede dragoner kom som erstatning for tunge panserryttere og fikk, sammen med det hestetrukne artilleriet, økt betydning etter 30-årskrigen på 1600-tallet. En rekke gårder på Østlandet og i Trøndelag ble fritatt for legdsbyrden for i stedet å danne et utrederkvarter som skulle stille en fullt utstyrt rytter. Hestene betød utgifter for utrederne, men også en viss status. Dette var gjerne gårdens staseligste hest som ellers bare brukt til kirkeferder og lettere arbeid. Kravet til gårdsstørrelse førte til at bondesønner nå meldte seg til dragontjeneste – som ofte var atskillig lettere enn for vanlige soldater. Dragoner ble mest brukt til rekognosering og eskortering, sjeldent som kavalleri – i kamp steg de gjerne av hesten. Mellom ca. 1700 til 1750 møtte dragonene til vanlig søndagseksersis. Dette ble imidlertid erstattet av egne, begrensede samlinger. En av årsakene var problemene med furasje (fôr). Belasttningen på beitene ble store og bøndene omkring Mynsterpladsene kunne ikke befales å holde høy. Mangelen på fôr under felttog kunne likeledes føre til at dragonene måtte holdes hjemme.

Det ble utarbeidet typetegninger for alle kategorier av bygninger som ble oppført ved etablissementene. Foto: Riksarkivet.

Frem til begynnelsen av 1800-tallet besto Hæren fortrinnsvis av infanterister; musketerer, grenaderer (til 1810), jegere og skiløpere. Kavalleriet utviklet seg imidlertid sterkt i løpet av 1800-tallet i forbindelse med innføringen av en friere kampteknikk. Det formidable antallet hester som var tilstede på mønnsttringene i årene etter 1850, representerte nå store verdier. Mot slutten av århundret ble det transporttable artilleriet utviklet videre, samtidig som forlengede øvelser stilte større krav til underholdet av hestene. Da leirene ble bygd ut med fast bygningsmasse på slutten av 1800-tallet var staller og latriner av de første bygningene som kom opp samtidig som intendanturtjenesten sørget for fôr og magasinering.

Stallbygningene var enkle bindingsverksskur, gjerne med pulttak og med bommer med spilltau hengende ned fra taket. De eldste var åpne med levegger på tre av sidene, tydelig beregnet på sommerbruk. Bygningstypen fikk etter hvert en fastere form med vanlig saltak. Egne rom for stallvakten ble også innredet. Soldatene måtte skifte på å overnatte i bygningen. I de store leirene ble det bygd ut egne kvarterformede stallbastioner, kanhende etter svenske og tyske forbilder. Der et stort antall hester var samlet, ble det bygget egne epidemi- eller sykestaller et stykke unna slik som på Gardermoen og på Rinnleiret. Sistnevnte er idag landets eldste og eneste godt bevarte kavallerileir der den opprinnelige bygningsmassen med relativt intakte staller er i behold.

Rinnleiret. Bildet fra 1879 viser en mannskapsbrakke i to etasjer og på hver side av plassen to staller med pulttak. Foto: FMU.

Forlegning av mannskap og offiserer

Mange bataljoner var stadig på flyttefot. I lang tid bidro det til at få faste bygninger ble oppført. Selv om det ble større øvelser og flere stående styrker mot slutten av 1700-tallet, var likevel byggeaktiviteten utenom festningene lav. Ved vanlige øvelser var det mest praktisk å avtale innkvartering for mannskapene med bøndene rundt ekserserplassene. Enkelte steder har dette vært i bruk helt inn i vårt eget århundret, slik vi kjenner det fra ekserserplassen på Nordfjordeid. Verre var det under feltmanøvre og i beredskapssituasjoner. Folk var tilbakeholdne med å åpne uthus og loftslemmer og i øde områder måtte de mest primitive tiltak settes inn. Berettningger viser bl.a. at norske soldater har bodd i jordhuler. Innkvarterings- og proviantforholdene var ofte så elendige, selv i byene, at mannskapene regelrett måtte sendes hjem. (Holm)

I Norden viser illustrasjoner at telt var i bruk under den skånske krig på 1600-tallet. Teltene ble til stor hjelp når været og forholdene ellers lå til rette. De var i første rekke beregnet på beredskapssituasjoner, men kom raskt i bruk ved regimentsamlinger o.l. I leirene var teltene i bruk til langt inn i dette århundret. Erfaringer fra felttogene alt på begynnelsen av 1800-tallet, viste imidlertid at de som bodde i faste, enkle bygninger fikk mindre sykdommer og overlevde i større grad enn mannskap som bodde i telt eller var trangt forlagt på gårder. Ny kunnskap om sykdom og smitte begynte å gjøre seg gjeldende, og krav om bedre boligforhold ble reist fra flere kanter. Under den store manøveren på Gardermoen i 1852 tok det Eidsvollske kompani i bruk transportable, pyramideformede hytter til deler av mannskapet. De øvrige lå i telt, offiserene på gårdene.

Militære opptegnelser tyder på at det eksisterte forlegningsbrakker i Lier ved Kongsvinger i 1804–07. Disse ble imidlertid revet etter unionsinngåelsen og den senere hærreduksjonen i 1818. Først da militæraktiviteten igjen økte rundt 1850, begynner en og annen mannskapsbrakke å dukke opp i leirene. I 1857 ble de to Nedenesbrakkene satt opp på Gråteenmoen ved Skien. Gammeløbrakken, opprinnelig fra 1854, som lenge sto på Gimlemoen, var tilflyttet, antagelig fra festningen utenfor Kristiansand. Et av de første eksemplene på en komplett leirutbygging er Akershusleiren på Gardermoen. I 1864 ble denne bygd ut med mannskapsbrakker for fire eskadroner, offisersbrakker, stabsbrakke samt staller med fôrrom. I 1868 ble to mannskapsbrakker påbegynt på den nyopprettede Helgelandsmoen, en for Valdres bataljon og en for Hallingdal. Noen år senere ble plassen utvidet. Et tilsvarende parallelltun ble oppført lenger vest og overtatt av hallingene.

Mannskapsbrakkene både på Halling- og Valdrestunet på Helgelandsmoen har vært gjennom ommfattende ombygninger bl.a. med innkledning av svaler. Inv.nr. 0081 som lenge var i bruk som snekkerverksted, har fremdeles litt av det gamle preget i behold. Foto: FKP.

Det ble bygget spisshytter i en rekke leire og på festninger på slutten av 1800-tallet, men få av disse er bevart. På Hvalsmoen står imidlertid tre av hyttene fortsatt. Leiren hadde tidligere en hierarkisk oppbygging med offiserer i enkle eller doble spisshytter, foran disse lå underoffiser- og befalselevhyttene der opptil 16 mann lå sammen ved siden av området der mannskapene lå i telt – ordnet i gater (se oversiktsbildet) Etter 2. verdenskrig ble leiren bygget ut med permanente offisers-og mannskapsforlegninger. Foto: FMU/FKP.

Mens all bebyggelsen på Gardermoen er borte, står begge tunene på Helgelandsmoen fortsatt. Mannnskapsbrakkene er bygget over en lest som vi kjenner fra en rekke leire, ikke minst under den hektiske byggevirksomheten i 1890-årene. En langstrakt, lav tømmerbygning, avdelt i mannskapsrom med utgang direkte ut til en åpen sval som var dekket over av et fremskytende tak. Bygningene ble satt på lave steinpillarer litt over terrenget og fra svalen utenfor hver brakkedør gikk det trapp ned på bakken. Her ute kunne soldatene pusse geværer og nyte frisk luft. Over rekkverk og på kroker under bjelkene ble tøy hengt til tørk. Likheten mellom soldatbrakkene viser at det lå et typebyggeri etter standardtegninger bak noe som bekreftes av eldre tegninger i forsvarsarkiver. Teknikk og utforming fulgte imidlertid vanlig byggeskikk og opplysninger fra visse leire viser at det var lokale bygningsfolk som sto for oppføringen.

Rekrutteringen til offisersyrket førte til mange nære forbindelser med større gårder rundt de faste leirene. Rundt 1870 ble det imidlertid slutt på den private innkvarteringen. Offiserene, som også lå i telt, fikk nå egne messer. I en del tilfeller var dette tidligere hovedhus på gårder som ble innlemmet i leirene slik som i Opplandsleiren på Gardermoen (1878). Man begynte også å sette opp mindre, separate hus for personellet. I Kristianialeiren, samme sted, satte man i 1885–86 opp en gruppe hytter for mannskap og befal, ordnet i en firkant. «Indianerleiren» som var bygd av bordlemmer holdt sammen av kramper og kroker, sto helt til 2. verdenskrig. Omfanget av transportable boenheter er for øvrig uklart; de vi kjenner til har en mer permanent karakter. Leirhytter av panelt bindingsverk og gavltak ned til bakken var først blitt utprøvd på Helgelandsmoen der ingeniørtroppene holdt til noen få år. Materialforbruket var lite og byggemåten så enkel at oppføringen kunne gjøres som praktisk øvelse av rekrutter og befalselever. Da ingeniørsoldatene var med og bygde sin egen leir på Hvalsmoen ble det brukt typetegninger. Her ble de første spisshyttene for offiserer oppført i 1893. Til sammen ble det oppført 47 hytter i ulike størrelser til offiserer, underoffiserer og befalskoleelever. Soldatene selv bodde i telt inntil nye soldatbrakker ble satt opp i 1911–15.

Til tross for en utstrakt byggevirksomhet var det vanskelig å få en tilfresstillende løsning på forlegningsproblemene. På kystfestningene ble det bl.a. satt opp «krigsbarakker» med separate rom for offiserer og mannskap, men fordi mye ble bygget opp på kort tid måtte man i flere år fremover ty til telt og enkle løsninger mellom de faste forlegningene, spesielt for soldater og underbefal.

De militære sykestuene som ble oppført i leirene i siste halvdel av 1800-tallet er sterkt ombygd og påbygd, ikke minst pga. nye krav til standard og hygiene. Sykestuen på Setnesmoen ved Åndalsnes er imidlertid bevart uten større endringer. Foto: FKP.

Andre bruksbygninger

Egenforpleiningen skapte ulike forhold så lenge soldatene selv var ansvarlig for innkjøp og tillaging av mat. Avdelingens ansvar i fred begrenset seg stort sett til brød, men utover på 1800-tallet kom som vi har sett, ønsket om mer kontroll både med overnatting og bespisning.En av de første leirbygningene vi kjenner til, utenom telthusene, er en kjøkkenbrakke og en stall som er avtegnet på Lilleplassen, Gardermoen, i 1859.

På Helgelandsmoen ble to kjøkkenbrakker oppført sammen med de første mannskapsbrakkene i 1869. Rivalisering mellom de to dalførene hadde gjort at ekserserplassen ble lagt på Ringerike, men årsaken til at troppene fra Valdres og Hallingdal hadde hver sitt var at det nå var utviklet et standard kompanikjøkken. Andre steder holdt feltlags- eller enmannskokingen stand enda noen år inntil egen bataljonsadministrasjon førte til at naturalforpleiningen ble innført for fullt. Leirene ble nå utbygd med flere proviantmagasiner. Soldater ble opplært i kokketjeneste, men koking og servering ga også kjærkomne inntekter til «sivilister» i området sammen med dagarbeid i de største magasinleirene. Kjøkken og spiseskur ble oppført i en rekke leire, ofte som enkle, åpne bygninger de første årene. Andre steder ble det laget en utvendig kjøkkenservering på enden av forlegningsbrakkene. Noen få eldre leirkjøkken står fortsatt slik som på Bømoen, men ved kontinuerlig bruk har disse bygningene blitt sterkt preget av ombygninger og endringer som følge av nye krav og utstyr.

Utendørs kjøkkenservering fra brakke på Gardermoen. Sivile innbyggere og bønder rundt leirene samarbeidet med Forsvaret om å hente «skuler», måltidsrester fra leirkjøkkene, latrinetømming mv. Da aktiviteten i leirene økte fikk dette stor betydning i området. Forsvaret satset i stor grad på lokale leverandører; rundt mange leire var det «stumpebakerier» og gårdene tilpasset melkeproduksjonen med vårbære kuer som ga mye melk. Småkårsfolk satte seg opp på dagarabeid for kontant betaling. Foto: Anders B. Wilse, 1904.

Det eksisterer svært få bilder av de mange marketenteriene i og utenfor leirene. Bildene viser to generasjoner utsalgsboder på Hvalsmoen. De primitive skurene til venstre ble avløst av mer permanente hus som vi ser i bakgrunnen. I enkelte marketenterier var det mulig for bemidlede soldater å leie seg rom der de kunne tilbringe fritiden. Såvidt vites står ingen av de eldre marketenteriene idag. Foto: H. Carlsen.

Den før nevnte Akershusleiren ble i 1868 komplettert med kjøkken, smie, (offisers)messe, vakt- og arresthus samt «styrtebad », en bygningskategori av ny dato. I det sivile samfunn var folkebadene under oppføring og i årene som fulgte ble det fremsatt krav om å få oppført badehus i en rekke leire. Kravene til renslighet var steget selv om soldatenes møte med de nye fasilitetene var relativt sjeldne. Enkelte nokså solid bygde badehus står fortsatt, men bærer i likhet med kjøkkenbyggene preg av hard bruk og er sterkt ombygd i forhold til det opprinnelige.

Standarden i den militære saniteten økte også i løpet av 1800-tallet. Kravet til feltskjæreren, den eldre feltlegetjenesten, var at han måtte være «flittig og forsigtig og med Flid antage sig de Syge og Blessserede ». Ryktet tilsa ofte det motsatte, og medisinske eksamener som ble innført i 1771, var neppe gjennomført under de store felttogene i 1788 og i 1808–09. Ved hærordningen i 1817 ble det opprettet egne korpslegestillinger. Fra 1860-tallet ble sykelasaretter i telt og på gårder avløst av faste bygninger. Sykeestuene i Lasarettleiren på Gardermoen (1866), Helgeelandsmoen (1869), Hvalsmoen (1894) og i flere andre leire var av samme type, en to-etasjers bygning med visitasrom, kjøkken og mindre sykerom nede i tillegg til større sykerom i overetasjen. Utenfor disse sykerommene var det utbygd veranda, ofte på begge sider, overdekket av et stort takutspring med enkelt sveitserstilpreg. Pleie med rikelig tilgang på frisk luft var viktig i datidens sanatorietankegang. De hurtig utbygde kystfestningene fra 1895–1905 fikk også lasaretter. På Bergens befestninger fantes således feltlasararett på de ytre befestningene og et større sykelasarett på de indre. Noen få av sykestuer eksisterer fortsatt slik som på Helgelandsmoen og Hvalsmoen, men omfattende om- og påbygninger gjør at disse ikke er inkludert i Landsverneplanen. En av sykestuene fra denne perioden er imidlertid blitt stående uten særlige forandringer, nemlig den som står på Setnesmoen. Likeledes er det bevart en sykestue på Bømoen fra 1924 i mellomkrigstidens nordiske, nybarokke stil der en rekke arkitektoniske detaljer er bevart. I dag er ingen av de eldre militære garnisonssykehusene og hospitalene bevart. På Karlljohanssvern Orlogsstajon står imidlertid et eget farsottsykehus «Epidemien» som ble oppført i 1918–1920.

Soldathjemmet på Bømoen ved Voss ble oppført ved hjelp av innsamlede midler fra den kristelige ungdomsbevegelsen. Den praktfulle bygningen som ble innviet i 1914 under stor festivitas brant ned etter bombeangrepet mot leiren i aprildagene 1940. Andre steder ble driften av soldathjemmene tatt opp igjen etter 2. verdenskrig. Driften tok imidlertid slutt da Forsvarets velferds- og kantinevirksomhet tok til i desember 1945. Foto: Anders B. Wilse, 1927.

Velferd for soldater og underbefal – i første omgang ikke Forsvarets egen sak

Forsvaret sto ikke selv bak all byggeaktiviteten i leirene. En underoffisermesse fra 1881 på Helgelandssmoen må være et av de første velferdslokalene i sitt slag som ble bygget utenom festningene. I anbudsinnbydelsen i lokalpressen ble bygningen omtalt som «foreningslokale», noe som tyder på at underoffiserene selv sto som byggherre og finansierte arbeidet. Sammenlignet med høyere offiserer levde denne personellkategorien under enkle forhold. I mange leire bodde underoffiserene i et eget rom for enden av soldatbrakkene, kun atskilt av en enkel plankevegg. Mat og drikke ble servert på blikktallerken og i blikkopp som de øvrige soldatene. Den nystiftede «Helgelandsmoen Underofficerrforening » hadde som mål å rette på dette.¹

I 1885 trådte underoffisersloven i kraft, bl.a. med tilbud om faste ansettelser. Standens bevissthet økte i takt med oppgavene under den pågående forsvarsutbyggingen. Egne offisersmesser var nå oppført innenfor leirgjerdene flere steder. For underoffiserene ble det en fanesak å få opp messer også til sine medlemmer og innsamling av midler til velferdslokaler ble foretatt flere steder. I 1905 var man kommet så langt – ved trekk i lønnen hos medlemmene – at en egen underoffisersmesse kunne oppføres på anvist tomt i Artillerileiren på Gardermoen – for øvrig etter lang strid mellom statens representanter og foreningens styre om hvor huset skulle ligge. Arbeidet med å forbedre kårene, spesielt når det gjaldt spiselokaler og boligforhold, hadde da pågått helt siden 1894 etter at 1. Feltartillerikorps's underofficers-forening ble stiftet.

Hallingmessa, underoffisersmesse på Helgelandsmoen, ble oppført i 1881, men er senere blitt påbygd og modernisert bl.a. etter at bygningen ble skadet i et bombeangrep i 1940. Mange av underoffisersmessene forsvant da Forsvaret gikk over til fellesmesser for underoffiserer og offiserer på 1920– og 30-tallet. Gjennom årene har Forsvaret flyttet og bygd om en rekke overtallige bygninger til ulike formål. Andre er blitt revet eller solgt til sivile slik som en av messene på Gardermoen som ble rullet «på rot» og satt opp utenfor leirgjerdene. Flere steder har leirene fungert som lokale byggmarkeder, samtidig som Forsvaret har kjøpte opp sivile bygninger som er blitt tatt i bruk eller flyttet. Foto: FKP.

Marketenterier i (og utenfor) leirene

Forståelsen for egne velferdstilbud i Hæren var lenge begrenset, ikke minst for soldatene. Marketenterier, små sivile telt og utsalgsboder – senere også egne hus – betød nok mye for trivselen. Flere av de eldste ekserserplassene ble ryddet uten vederlag av bøndene. Militærvirksomhet ble sett på som en inntektskilde der befolkningen rundt kunne drive utsalg og få avsetning for gårdsproduksjon. Omlandets «vare- og servicetilbud» kunne likeledes være avgjørende for plasseringen av en ekserserplass. Et eksempel på det er anleggingen av Setermoen til Bardu så sent som i 1898. Rundt 1780 ble plassene regulert med leie og fastlegging av grunnneiernes rettigheter. Hundre år senere ble salgssrettighetene innløst, men en rekke sivile inngikk egne avtaler om å holde kafeer og utsalgsboder. Andre etablerte seg utenfor leirgjerdene. På fritiden var dette populære mål. Kaffe, vafler og sviskegrøt var godbitene og prisene ble tilpasset dagpengeutbetalinger. Mange offiser så likevel på marketenteriene som en plage som en helst ville holde borte fra ekserserplassene.

Soldathjem

I 1888 og 1889 ble skjenkeløyvet til marketenteriet på Tvildemoen på Voss inndratt. Årsaken var påstått misbruk av alkohol blant soldatene. Brennevinsspotten som hadde vært en fast del av soldatkostholdet – til sunnhet og vederkvegelse ikke minst i krigssituasjoner – forsvant ut av proviantregulativene på 1880-tallet. Samtidig kom det store oppsvinget i bryggerinæringen og i flere leire ble det åpnet egne utsalg sammen med meierier og andre sivile marketenteritiltak.

Parallelt med dette fikk avholdsbevegelsene stor tilslutning. Sammen med de frilynte ungdomsbevegelsene utgjorde de betydelige understrømminger i årene med voksende nasjonal bevissthet. Norskdom og kristendom, avholdsbevegelse og forsvarsak hørte på mange måter sammen. Soldathjemmet på Helgelandsmoen ble oppført i 1903 av Buskerud krets av kirkelige ungdomsforeninger. I 1905 begynte Bjørgvins kreds af kristelige ungdomsforeninger å samle inn bidrag til soldatheim på Tvildemoen, ferdigstilt i 1909. På Gardermoen var det soldathjem i flere av underleirene, satt opp av Indremisjonen og Norges kristelige ungdomsforbund. Bevegelsen fortsatte frem mot 1. verdenskrig og motivasjonen synes uendret: Viktigheten av å reise seg mot tidens «giftpiller som vil snike sig ind i vort folk for at svække og undergrave pligt- og ansvarsføælelse til at forsvare landet» ble således understreket ved omtalen av åpningen av det praktfulle soldathjemmet på Bømoen i 1914, innsamlet av Sogn og Söndfjords kredser.

Morgenoppstilling på Trandum. I bakgrunnen ses en av de store mannskapskasernene som ble oppført i årene 1918–1919. De åpne svalgangene foran brakkerommene der soldatene hentet vann til vaskefatene ble senere bygget inn og innredet med toalett og dusjer. Foto: Odd Myre, 1932.

Offisersmessen på Evjemoen. I ulike leire over hele landet ble det i mellomkrigstiden oppført en rekke bygninger med arkitektoniske detaljer i nordisk nybarokk stil. Foto: FKP.

Oppføringen soldathjem og andre velferdstiltak må ses i lys av den kulturhistoriske utviklingen. Etter at brennevinsfremstillingen ble frigitt i 1816 og råvarene ble basert på poteter i stedet for verdifullt matkorn, skjedde det en eksplosjonsartet økning både i produksjon og konsum. Gamle, tradisjonsbundne drikkeskikker der man drakk til Guds ære og til faste høytidsdager, gikk i oppløsning. I løpet av noen tiår var rusproblemene synlige, ikke minst i de fremvoksende byområdene. På samme tid ble militærleirene omgjort til store samlingssteder, ofte langt borte fra kirke bakken og hjembygdingenes kontroll. Soldathjem var forebyggende tiltak, ofte lagt til utkanten av leiren. Her fikk soldatene tilgang til skrivesaker, brev og postkort, aviser, lesestoff og ulike spill. I marketenteriavdelingen kunne det være utsalg av kaffe, melk, hvetebrød, skoremmer, såpe og tobakk. Opplysningssvirksommhet var viktig. På Helgeelandsmoen fantes en stor sal med plass til rundt 200 mennesker. Programmmene bar preg av organisasjonene bak driften, men foredrag som «Avholdsssaken », «Hvorledes en mann skal opptre » (Bømoen) og konserter hadde mange tilhørere. Soldathjemmmenes lesesaler ble flittig benyttet og i noen ble det opprettet bibliotekfilialer.

Inntil begynnelsen av dette århundret var leirene preget av nødtørftig funksjonell utnyttelse. Soldathjemmene må uten tvil ha vært et positivt tilskudd til miljøet – også estetisk. I lokalpressen ble innvielsen av underoffisersmessen på Helgelandsmoen på sankthansaften 1881, omtalt i lyriske vendinger, ja som det reneste trylleri: «Gennem en smuk indhegning kom man ind i en park som med sine ganges slyngninger og de heldig plaserede lysthuse, gjorde et smukt indtryk. (–) Man maa tilstaa at her er ikke gjordt lite til stedets forskjønnelse, thi furumoen var omdannet til en park med store løvtrær inplantede» (Aslaksrud 1993).

De eldre bygningene var bygd opp i en enkel, tidsmessig sveitserstil med terrasser til kaffebord på en eller flere av sidene. Yngre og mer påkostede messer fra 1900-tallet har preg av nordisk nybarokk stil slik som soldathjemmet på Aur ved Gardermoen (i likhet med øvrige deler av leiren som nå er revet). Svært få av bygningene står i dag, men utformingen og beplantningen rundt kan ses som en opptakt til de helhetlig oppbygde anleggene fra de første tiårene av dette århundret.

1905–1939 Vinterøvelser og nye behov

Et stykke inn i dette århundret overtok Forsvaret driften flere bygninger som opprinnelig var satt opp av frivillige foreninger. Underoffisersmessen på Gardermoen ble innløst i 1913 for kroner 4300. Beredskapen i årene rundt første verdenskrig førte til en voldsom økning av aktiviteten i leire og på festninger. Nå hadde man bruk for alt som fantes av bygninger ikke minst til forlegning av personell. Forsvaret fikk ekstraordinære bevilgninger, men før man rakk å iverksette disse, måtte en rekke, tildels primitive tiltak settes inn, spesielt vinteren 1913–14. På kystfestningene hadde man delvis satset på innkvartering av mannskap på fartøyer, men dette viste seg snart utilstrekkelig. På Skarvøy ble det i 1905 oppført en steinhytte med stampet jordgulv, «Welhavens Minde», for å bøte på det akutte innkvarteringsbehovet. Steinhytter til kokeskur m.v. ble flere steder oppført innimellom teltplassene av soldatene selv. I 1913 ble personell innkalt i stort antall bl.a. til Bergens befestninger. På Kvarven (120104) ved Bergen ble Monierrmagaasiner tatt i bruk som soldatforlegning. I tillegg ble det satt opp nye, enkle forlegningsskur og flyttbare barakker fra Marinen. I 1915–16 fikk man opp egne forlegninger for mannskaper, underoffiser og luftskytsbetjening. Sistnevnte personellkategori kom til for å betjene en rekke luftvernstillinger etablert rundt 1. verdenskrig, spesielt etter Berlinkrisen i 1916.²

Under 1. verdenskrig måtte soldatene i vaktstyrkene ligge på post utover vinteren. I leirene ble det satt inn ovner i de eldre, sommerbygde barakkene for å bøte på den verste kulden, men tiltakene ble utilstrekkelige uten omfattende isolering. Romkapaasiteten var som helhet for liten og privat innkvartering på større gårder måtte igjen tas i bruk. I St.prp. nr. 71 (1914) tok departementet nå under overveielse «hvorvidt man ikke ved fremtidig nybygning bør opføre barakkerne saa solide, at de kan benyttes ogsaa om vinteren. Sådan bebyggelse vil for mobilisering i den kolde aarstid være av stor betydning og vil være nødvendig, saafremt man skal gaa over til delvis at forlægge de militære øvelser til vinteren». Dette hadde Stortingets militærkomite gått inn for. Store 21/2 etasjers barakker ble oppført i nyanlagte leirer på Evjemoen og Trandum, på Garderrmoen og andre steder. Bygngningene som var resultat av en arkitektkonkurranse hadde spisesaler og kjøkken, bad og tørkerom i kjelleren. I hver av de to etasjene var det tolv soldatrom i tillegg til befalsrom og loftsrom. Slike bygninger kunne erstatte rundt seks eldre mannskapsbrakker, tre spisebrakker med dobbeltkjøkken, to underoffisersbarakker og en håndverksbarakke slik Ingenørgeneralen forutsatte. På Evjemoen ble de store forlegningene ødelagt av tyske bomber. På Gardermoen ble samtlige fjernet i forbindelse med flyplassutbyggingen mens Trandum-kasernene fortsatt er bevart. De store forlegningene er nå ute av Forsvarets eie, men noen av bygningene ble de solgt med bevaringsklausul sammen med et utvalg av den eldre bygningsmassen.

Vaktbygningen på Hvalsmoen fra 1924 fikk en klassisitisk utforming med tempelgavl og søyler. Foto: FKP.

Tunene på Sola land som opprinnelig var mannskapsforlegninger, ble oppført i 1952–53 i en lokalt tilpasset byggestil med skutebygg på endene. Ett av tunene er senere bygget om til administrasjon. Foto: FKP.

Arkitektenes inntog i mellomkrigstiden ga mange av leirene et nytt og moderne preg. I nyanlagte leire og der driften fremtvang en fornyelse av den eksisterende bygningsmassen, satset man nå på en mer helhetlig utforming enn det som hadde preget den eldre og mer «byggeskikkspregede » leirbebyggelsen. Hvalsmoen var en av disse. I tidsrommet 1915–20 ble det oppført tre befalsbrakker (underoffiserer), tre kompanistabsbrakker samt en stabsbrakke ordnet på rekker ut fra mannskaps- og oppstillingsplassen og anlegget var bundet sammen av et veisystem med parkmessig beplanting. Stallbastionen ble flyttet for å gi plass til det nye anlegget og de fleste spisshyttene ble fjernet. De nye forlegningene og administrasjonskontoret fikk et tidsmessig preg i nybarokk stil med fine arkitektoniske detaljer i likhet med nyoppførte bygninger i flere andre leire. Også den gamle offisermessen ble utvidet og ombygd i denne nordiske stilen.

Rundt første verdenskrig dukket de første vinterstallene opp fordi det nå ble avholdt øvelser også på denne tiden av året. Den mer solide stalltypen ble bygget opp som supplementer til de øvrige eller i egne kvarterer. Stallene fra denne perioden er karakterisert av et tverrstilt høyloft midt på de lange bygningene. I tillegg er det høyeste punktet på selve stalltakene er hevet opp over mønet for innslipp av lys – for øvrig ikke ulikt de tyske stallene som ble bygget i stor målestokk under okkupasjonsårene. Størstedelen av stallbygningene var imidlertid svært enkle konstruksjoner. Etter den lave militære aktiviteten i 1930-årene må den generelle vedlikeholdstilstanden var vært dårlig, spesielt på de eldste sommerstallene. Tyskerne rev en rekke av dem samtidig som de bygde opp nye for å dekke eget behov. Etter at hesteholdet i Hæren gikk tilbake etter 2. verdenskrig fikk den plasskrevende bygningsmassen begrenset levetid. Noen svært få av de eldste har overlevd slik som på Rinnleiret i Trøndelag. Likeledes enkelte vinterstaller som er blitt ombygd til lagrings- og verkstedsformål. I lys av den store betydningen som hesteholdet har hatt for det norske Forsvaret, øker den historiske og antikvariske verdien av de få som er tilbake.

Spissteltene var fremdeles å se ved større regimentssamlinger, men generelt ble forlegningsstandarden sterkt forbedret først i mellomkrigstiden. Leirene ble også supplert med kontorer og andre nyttebygg slik som verksteder. Med få unntak stagnerte byggevirksomheten midt på 1920-tallet. Et av disse var oppføringen av egne militærvaskerier ved noen av de sentrale, større leirene. Inntil da hadde klesvask foregått i stamper og på enkleste måte ved elver og vann. Offiserene benyttet seg av stryke- og vaskekoner som tilbød tjenester rundt leirene. Menige mannskapene var i stor grad selv ansvarlig for renhold av eget tøy. De nye vaskeriene var teknisk avanserte og fikk stor betydning for den moderne driften og dagliglivet innenfor leirgjerdene. Forsvaret selv overtok flere og flere av de tidligere sivile funksjonene, noe som pekte frem mot situasjonen etter 1945. De sivile som bodde rundt og som tidligere hadde basert seg på salg og sesongarbeid for de militære måtte gjennom en omstillingsprosess. For mange fikk dette en positiv betydning. Arbeidet kom inn i mer regulerte former, kvinner og menn fikk ansettelse året rundt.

Den sivile betydningen av militær aktivitet fortsatte inn i etterkrigstiden. Gjennom etableringen av de store leirene vokste det etter hvert frem hele lokalsamfunn som baserte sin eksistens på den militære tilstedeværelsen. Situasjonen i det norske Forsvaret var nå totalt endret. Driften i leirene foregikk i stor grad året rundt og mange av de tidligere sivile sesongarbeiderne fikk fast tilsetning. Bygningsmessig hadde den tyske okkupasjonsmakten etterlatt seg en rekke spor, også i de eldre leirene. Den ekstyske bygningsmassen var i bruk i mange år og står fortsatt mange plasser. Etter 2. verdenskrig knyttet Forsvaret til seg en rekke arkitekter ved nybygninger. Mange steder er fremdeles preget av den store byggeaktiviteten på 1950- og 1960-tallet. På flystasjonen på Sola ble det satt opp to tun som fikk en lokal byggeskikksmessig tilpasning. Dette arkitektoniske «grepet» er siden blitt anvendt i rekke leire.

Kilder

Alnæs, Karsten 1984 – I kongens klær. I Norsk Kulturhistorie bd.3. Oslo.

Aslaksrud, R og Løken E. 1993 – Helgelandsmoen 125 år. 1868–1993.

Berntsen, major P. 1975 – Hærens intendantur i fortid og nåtid. I: Hærens intendantur 150 år.

Bragstad, Oberst II Jacob 1996 – Fjordane infanteriregiment nr. 10 i gamal og ny tid. Oslo.

Egge, kaptein Nils m.fl.1937 – Biografialbum 1764–1930. Underofficerer og underoffficers- utdannede m.fl. ved Feltartillerireg. nr. 2 og tidl. avd. av artilleriet i Oslo og omegn.

Hjelmeland, Britt-Alise 1993 – Husbygging langs kyst og fjord. Norges Forskningsråd, FOK-serien.

Hjelmeland, Britt-Alise 2000 – Militære sykehus. Hospitaler, sykestuer samt stående og flyvende eller ambulante lazaretter. Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers årbok 2000.

Holm, Terje H. 1985 – Ekserserplasser og telthus. Artikkel i Fortidsvern 1/1985. Oslo.

Holm, Terje H. 1992 – Hær og samfunn rundt 1814. «Til gevær» Det sønnenfjeldske frivillige musquetercorps. Oslo

Kierland, major Lars 1953 – Litt om ekserserplasser, telthus og sjefsgårder på Vestlandet – Sunnmøre, Bergenhusfylkene og Rogaland – i gamle dager. Norsk militært Tidsskrift.

Martinsen, Liv og Winge, Harald 1983 – Asker og Bærums historie. Oslo.

Oppegård, Tore Hjorth oberst 1996 – Østfold Regiment. Norsk Infanteri gjennom 350 år. Oslo.

Riddervold, Astri 1997 – Drikkeskikker. Oslo.

Sande, Jostein 1989 – Farne tider. Bygdesoga fram til 1920. Stordalsoga band I. Stordal.

Thorblå, Per og Mellegård, Nils 1993 – Hvalsmoen ekserserplass 1893–1993. Oslo.