Staller og latriner kom ofte først!

Lettbevepnede dragoner kom som erstatning for tunge panserryttere og fikk, sammen med det hestetrukne artilleriet, økt betydning etter 30-årskrigen på 1600-tallet. En rekke gårder på Østlandet og i Trøndelag ble fritatt for legdsbyrden for i stedet å danne et utrederkvarter som skulle stille en fullt utstyrt rytter. Hestene betød utgifter for utrederne, men også en viss status. Dette var gjerne gårdens staseligste hest som ellers bare brukt til kirkeferder og lettere arbeid. Kravet til gårdsstørrelse førte til at bondesønner nå meldte seg til dragontjeneste – som ofte var atskillig lettere enn for vanlige soldater. Dragoner ble mest brukt til rekognosering og eskortering, sjeldent som kavalleri – i kamp steg de gjerne av hesten. Mellom ca. 1700 til 1750 møtte dragonene til vanlig søndagseksersis. Dette ble imidlertid erstattet av egne, begrensede samlinger. En av årsakene var problemene med furasje (fôr). Belasttningen på beitene ble store og bøndene omkring Mynsterpladsene kunne ikke befales å holde høy. Mangelen på fôr under felttog kunne likeledes føre til at dragonene måtte holdes hjemme.

Frem til begynnelsen av 1800-tallet besto Hæren fortrinnsvis av infanterister; musketerer, grenaderer (til 1810), jegere og skiløpere. Kavalleriet utviklet seg imidlertid sterkt i løpet av 1800-tallet i forbindelse med innføringen av en friere kampteknikk. Det formidable antallet hester som var tilstede på mønnsttringene i årene etter 1850, representerte nå store verdier. Mot slutten av århundret ble det transporttable artilleriet utviklet videre, samtidig som forlengede øvelser stilte større krav til underholdet av hestene. Da leirene ble bygd ut med fast bygningsmasse på slutten av 1800-tallet var staller og latriner av de første bygningene som kom opp samtidig som intendanturtjenesten sørget for fôr og magasinering.

Stallbygningene var enkle bindingsverksskur, gjerne med pulttak og med bommer med spilltau hengende ned fra taket. De eldste var åpne med levegger på tre av sidene, tydelig beregnet på sommerbruk. Bygningstypen fikk etter hvert en fastere form med vanlig saltak. Egne rom for stallvakten ble også innredet. Soldatene måtte skifte på å overnatte i bygningen. I de store leirene ble det bygd ut egne kvarterformede stallbastioner, kanhende etter svenske og tyske forbilder. Der et stort antall hester var samlet, ble det bygget egne epidemi- eller sykestaller et stykke unna slik som på Gardermoen og på Rinnleiret. Sistnevnte er idag landets eldste og eneste godt bevarte kavallerileir der den opprinnelige bygningsmassen med relativt intakte staller er i behold.