Forlegning av mannskap og offiserer

Mange bataljoner var stadig på flyttefot. I lang tid bidro det til at få faste bygninger ble oppført. Selv om det ble større øvelser og flere stående styrker mot slutten av 1700-tallet, var likevel byggeaktiviteten utenom festningene lav. Ved vanlige øvelser var det mest praktisk å avtale innkvartering for mannskapene med bøndene rundt ekserserplassene. Enkelte steder har dette vært i bruk helt inn i vårt eget århundret, slik vi kjenner det fra ekserserplassen på Nordfjordeid. Verre var det under feltmanøvre og i beredskapssituasjoner. Folk var tilbakeholdne med å åpne uthus og loftslemmer og i øde områder måtte de mest primitive tiltak settes inn. Berettningger viser bl.a. at norske soldater har bodd i jordhuler. Innkvarterings- og proviantforholdene var ofte så elendige, selv i byene, at mannskapene regelrett måtte sendes hjem. (Holm)

I Norden viser illustrasjoner at telt var i bruk under den skånske krig på 1600-tallet. Teltene ble til stor hjelp når været og forholdene ellers lå til rette. De var var i første rekke beregnet på beredskapssituasjoner, men kom raskt i bruk ved regimentsamlinger o.l. I leirene var teltene i bruk til langt inn i dette århundret. Erfaringer fra felttogene alt på begynnelsen av 1800-tallet, viste imidlertid at de som bodde i faste, enkle bygninger fikk mindre sykdommer og overlevde i større grad enn mannskap som bodde i telt eller var trangt forlagt på gårder. Ny kunnskap om sykdom og smitte begynte å gjøre seg gjeldende, og krav om bedre boligforhold ble reist fra flere kanter. Under den store manøveren på Gardermoen i 1852 tok det Eidsvollske kompani i bruk transportable, pyramideformede hytter til deler av mannskapet. De øvrige lå i telt, offiserene på gårdene.

Militære opptegnelser tyder på at det eksisterte forlegningsbrakker i Lier ved Kongsvinger i 1804–07. Disse ble imidlertid revet etter unionsinngåelsen og den senere hærreduksjonen i 1818. Først da militæraktiviteten igjen økte rundt 1850, begynner en og annen mannskapsbrakke å dukke opp i leirene. I 1857 ble de to Nedenesbrakkene satt opp på Gråteenmoen ved Skien. Gammeløbrakken, opprinnelig fra 1854, som lenge sto på Gimlemoen, var tilflyttet, antagelig fra festningen utenfor Kristiansand. Et av de første eksemplene på en komplett leirutbygging er Akershusleiren på Gardermoen. I 1864 ble denne bygd ut med mannskapsbrakker for fire eskadroner, offisersbrakker, stabsbrakke samt staller med fôrrom. I 1868 ble to mannskapsbrakker påbegynt på den nyopprettede Helgelandsmoen, en for Valdres bataljon og en for Hallingdal. Noen år senere ble plassen utvidet. Et tilsvarende parallelltun ble oppført lenger vest og overtatt av hallingene.

Mens all bebyggelsen på Gardermoen er borte, står begge tunene på Helgelandsmoen fortsatt. Mannnskapsbrakkene er bygget over en lest som vi kjenner fra en rekke leire, ikke minst under den hektiske byggevirksomheten i 1890-årene. En langstrakt, lav tømmerbygning, avdelt i mannskapsrom med utgang direkte ut til en åpen sval som var dekket over av et fremskytende tak. Bygningene ble satt på lave steinpillarer litt over terrenget og fra svalen utenfor hver brakkedør gikk det trapp ned på bakken. Her ute kunne soldatene pusse geværer og nyte frisk luft. Over rekkverk og på kroker under bjelkene ble tøy hengt til tørk. Likheten mellom soldatbrakkene viser at det lå et typebyggeri etter standardtegninger bak noe som bekreftes av eldre tegninger i forsvarsarkiver. Teknikk og utforming fulgte imidlertid vanlig byggeskikk og opplysninger fra visse leire viser at det var lokale bygningsfolk som sto for oppføringen.

Rekrutteringen til offisersyrket førte til mange nære forbindelser med større gårder rundt de faste leirene. Rundt 1870 ble det imidlertid slutt på den private innkvarteringen. Offiserene, som også lå i telt, fikk nå egne messer. I en del tilfeller var dette tidligere hovedhus på gårder som ble innlemmet i leirene slik som i Opplandsleiren på Gardermoen (1878). Man begynte også å sette opp mindre, separate hus for personellet. I Kristianialeiren, samme sted, satte man i 1885–86 opp en gruppe hytter for mannskap og befal, ordnet i en firkant. «Indianerleiren» som var bygd av bordlemmer holdt sammen av kramper og kroker, sto helt til 2. verdenskrig. Omfanget av transportable boenheter er for øvrig uklart; de vi kjenner til har en mer permanent karakter. Leirhytter av panelt bindingsverk og gavltak ned til bakken var først blitt utprøvd på Helgelandsmoen der ingeniørtroppene holdt til noen få år. Materialforbruket var lite og byggemåten så enkel at oppføringen kunne gjøres som praktisk øvelse av rekrutter og befalselever. Da ingeniørsoldatene var med og bygde sin egen leir på Hvalsmoen ble det brukt typetegninger. Her ble de første spisshyttene for offiserer oppført i 1893. Til sammen ble det oppført 47 hytter i ulike størrelser til offiserer, underoffiserer og befalskoleelever. Soldatene selv bodde i telt inntil nye soldatbrakker ble satt opp i 1911–15.

Til tross for en utstrakt byggevirksomhet var det vanskelig å få en tilfresstillende løsning på forlegningsproblemene. På kystfestningene ble det bl.a. satt opp «krigsbarakker» med separate rom for offiserer og mannskap, men fordi mye ble bygget opp på kort tid måtte man i flere år fremover ty til telt og enkle løsninger mellom de faste forlegningene, spesielt for soldater og underbefal.