Eksersis ved kirkene var en praktisk anordning som bl.a. ble tilpasset såtid og onner. I årene etter 1650, da hyppige utkommanderinger førte til at den lokale øvingsvirksomheten nesten opphørte, presset bygdefolk på for å få egne offiserer og det sognevise øvingsmønsteret tilbake. Ønsket ble etterkommet og samlingene kom i gang igjen i nye former. Reguulariiteten hevet rekruttenes disiplin og ferdigheter. For legdene som skulle holde uniform (munderingspenger), mat, våpen og feltutstyr (legdsekvipasje) ble det også rimeligere. Ved mønstring måtte de nemlig betale for utredning (utstyr) i tillegg til å holde standdkvarterpenger til underoffiserer. Dette ble senere omgjort til avgifter og administrert av kompanier og regimenter.
Både presteskapet og de militære begynte etter hvert å se med misnøye på kirkeeksersisen. Til å begynne med skulle øvelsen finne sted « naar Prædikene er til ende og Gudstjenesten forrettet », slik det fremgår av en kgl. res. i 1666. Noen tiår senere begynte man å øve også før prekenen. Mannnskapene var pålagt å delta i gudstjenestes ofring og altergang. Skrammmel og uro førte til stadige klager fra prestene. Myndighetene prøvde å overvåke soldatenes moral med forbud mot Drik, Spill, Dobbel og Slagsmaal både kvelden før og om ettermiddagen søndag, men lyktes neppe overalt – tross strenge straffer. Mye av bråket var også knyttet til markedsaktivitet og folkeansamlingen rundt kirkene. For menigheten kunne belastningen ved utstyrsslagringen være stor. Samtidig var forholdene gjerne utilstrekkelige for de militære. Plassene ved eller i nærheten av kirkene var ofte lite egnet, spesielt etter hvert som det ble stadig vanligere å øve i større forband.
Bataillionsmunderingspladsen på Eydet, Nordfjorddeid ekserserplass, regnes for å være den eldste i landet. Årsaken til at den ble anlagt på en separat plass allerede mellom 1663 og 1669 (antatt), kan være at plassen ved kirken ikke var flat nok. På begynnelsen av 1700-tallet dukket det opp stadig nye plasser. Noen var bare i bruk i få år, andre ble slått sammen og utvidet. En av disse var Gardermoen som ble anlagt i 1740 og som femti år senere ble utvidet til landets største ekserserplass. I løpet av 1700-tallet ble kirkeeksersisen avskaffet og erstattet med 12 dagers årlige øvelser. Enkelte steder fortsatte man likevel med kirkeparader på store høytidsdager til langt inn på 1800-tallet.
Faste ekserserplasser førte i første omgang ikke til at det ble etablert en utstrakt, fast bebyggelse. Et og annet telthus ble satt opp, enten som nybygg eller flyttet fra kirkens grunn. Andre steder ble telthusene stående der de var. Noen ble flyttet på et senere tidspunkt, mange først på slutten av 1800-tallet da leirbyggeriet kom igang for alvor. Idag er ekserserplassen på Nordfjordeid ute av Forsvarets eie og Gardermoen borte for godt. Den eldste ekserserplassen som inntil 1998 var i Forsvarets eie har vært Lerbergmoen ved Hokksund fra 1720, men det knytter seg gjerne en hel del usikkerhet til etableringstidspunktene for de eldste leirene.