1905–1939 Vinterøvelser og nye behov

Et stykke inn i dette århundret overtok Forsvaret driften flere bygninger som opprinnelig var satt opp av frivillige foreninger. Underoffisersmessen på Gardermoen ble innløst i 1913 for kroner 4300. Beredskapen i årene rundt første verdenskrig førte til en voldsom økning av aktiviteten i leire og på festninger. Nå hadde man bruk for alt som fantes av bygninger ikke minst til forlegning av personell. Forsvaret fikk ekstraordinære bevilgninger, men før man rakk å iverksette disse, måtte en rekke, tildels primitive tiltak settes inn, spesielt vinteren 1913–14. På kystfestningene hadde man delvis satset på innkvartering av mannskap på fartøyer, men dette viste seg snart utilstrekkelig. På Skarvøy ble det i 1905 oppført en steinhytte med stampet jordgulv, «Welhavens Minde», for å bøte på det akutte innkvarteringsbehovet. Steinhytter til kokeskur m.v. ble flere steder oppført innimellom teltplassene av soldatene selv. I 1913 ble personell innkalt i stort antall bl.a. til Bergens befestninger. På Kvarven (120104) ved Bergen ble Monierrmagaasiner tatt i bruk som soldatforlegning. I tillegg ble det satt opp nye, enkle forlegningsskur og flyttbare barakker fra Marinen. I 1915–16 fikk man opp egne forlegninger for mannskaper, underoffiser og luftskytsbetjening. Sistnevnte personellkategori kom til for å betjene en rekke luftvernstillinger etablert rundt 1. verdenskrig, spesielt etter Berlinkrisen i 1916.¹

Under 1. verdenskrig måtte soldatene i vaktstyrkene ligge på post utover vinteren. I leirene ble det satt inn ovner i de eldre, sommerbygde barakkene for å bøte på den verste kulden, men tiltakene ble utilstrekkelige uten omfattende isolering. Romkapaasiteten var som helhet for liten og privat innkvartering på større gårder måtte igjen tas i bruk. I St.prp. nr. 71 (1914) tok departementet nå under overveielse «hvorvidt man ikke ved fremtidig nybygning bør opføre barakkerne saa solide, at de kan benyttes ogsaa om vinteren. Sådan bebyggelse vil for mobilisering i den kolde aarstid være av stor betydning og vil være nødvendig, saafremt man skal gaa over til delvis at forlægge de militære øvelser til vinteren». Dette hadde Stortingets militærkomite gått inn for. Store 21/2 etasjers barakker ble oppført i nyanlagte leirer på Evjemoen og Trandum, på Garderrmoen og andre steder. Bygngningene som var resultat av en arkitektkonkurranse hadde spisesaler og kjøkken, bad og tørkerom i kjelleren. I hver av de to etasjene var det tolv soldatrom i tillegg til befalsrom og loftsrom. Slike bygninger kunne erstatte rundt seks eldre mannskapsbrakker, tre spisebrakker med dobbeltkjøkken, to underoffisersbarakker og en håndverksbarakke slik Ingenørgeneralen forutsatte. På Evjemoen ble de store forlegningene ødelagt av tyske bomber. På Gardermoen ble samtlige fjernet i forbindelse med flyplassutbyggingen mens Trandum-kasernene fortsatt er bevart. De store forlegningene er nå ute av Forsvarets eie, men noen av bygningene ble de solgt med bevaringsklausul sammen med et utvalg av den eldre bygningsmassen.

Arkitektenes inntog i mellomkrigstiden ga mange av leirene et nytt og moderne preg. I nyanlagte leire og der driften fremtvang en fornyelse av den eksisterende bygningsmassen, satset man nå på en mer helhetlig utforming enn det som hadde preget den eldre og mer «byggeskikkspregede » leirbebyggelsen. Hvalsmoen var en av disse. I tidsrommet 1915–20 ble det oppført tre befalsbrakker (underoffiserer), tre kompanistabsbrakker samt en stabsbrakke ordnet på rekker ut fra mannskaps- og oppstillingsplassen og anlegget var bundet sammen av et veisystem med parkmessig beplanting. Stallbastionen ble flyttet for å gi plass til det nye anlegget og de fleste spisshyttene ble fjernet. De nye forlegningene og administrasjonskontoret fikk et tidsmessig preg i nybarokk stil med fine arkitektoniske detaljer i likhet med nyoppførte bygninger i flere andre leire. Også den gamle offisermessen ble utvidet og ombygd i denne nordiske stilen.

Rundt første verdenskrig dukket de første vinterstallene opp fordi det nå ble avholdt øvelser også på denne tiden av året. Den mer solide stalltypen ble bygget opp som supplementer til de øvrige eller i egne kvarterer. Stallene fra denne perioden er karakterisert av et tverrstilt høyloft midt på de lange bygningene. I tillegg er det høyeste punktet på selve stalltakene er hevet opp over mønet for innslipp av lys – for øvrig ikke ulikt de tyske stallene som ble bygget i stor målestokk under okkupasjonsårene. Størstedelen av stallbygningene var imidlertid svært enkle konstruksjoner. Etter den lave militære aktiviteten i 1930-årene må den generelle vedlikeholdstilstanden var vært dårlig, spesielt på de eldste sommerstallene. Tyskerne rev en rekke av dem samtidig som de bygde opp nye for å dekke eget behov. Etter at hesteholdet i Hæren gikk tilbake etter 2. verdenskrig fikk den plasskrevende bygningsmassen begrenset levetid. Noen svært få av de eldste har overlevd slik som på Rinnleiret i Trøndelag. Likeledes enkelte vinterstaller som er blitt ombygd til lagrings- og verkstedsformål. I lys av den store betydningen som hesteholdet har hatt for det norske Forsvaret, øker den historiske og antikvariske verdien av de få som er tilbake.

Spissteltene var fremdeles å se ved større regimentssamlinger, men generelt ble forlegningsstandarden sterkt forbedret først i mellomkrigstiden. Leirene ble også supplert med kontorer og andre nyttebygg slik som verksteder. Med få unntak stagnerte byggevirksomheten midt på 1920-tallet. Et av disse var oppføringen av egne militærvaskerier ved noen av de sentrale, større leirene. Inntil da hadde klesvask foregått i stamper og på enkleste måte ved elver og vann. Offiserene benyttet seg av stryke- og vaskekoner som tilbød tjenester rundt leirene. Menige mannskapene var i stor grad selv ansvarlig for renhold av eget tøy. De nye vaskeriene var teknisk avanserte og fikk stor betydning for den moderne driften og dagliglivet innenfor leirgjerdene. Forsvaret selv overtok flere og flere av de tidligere sivile funksjonene, noe som pekte frem mot situasjonen etter 1945. De sivile som bodde rundt og som tidligere hadde basert seg på salg og sesongarbeid for de militære måtte gjennom en omstillingsprosess. For mange fikk dette en positiv betydning. Arbeidet kom inn i mer regulerte former, kvinner og menn fikk ansettelse året rundt.

Den sivile betydningen av militær aktivitet fortsatte inn i etterkrigstiden. Gjennom etableringen av de store leirene vokste det etter hvert frem hele lokalsamfunn som baserte sin eksistens på den militære tilstedeværelsen. Situasjonen i det norske Forsvaret var nå totalt endret. Driften i leirene foregikk i stor grad året rundt og mange av de tidligere sivile sesonggarbeiderne fikk fast tilsetning. Bygningsmessig hadde den tyske okkupasjonsmakten etterlatt seg en rekke spor, også i de eldre leirene. Den ekstyske bygningsmassen var i bruk i mange år og står fortsatt mange plasser. Etter 2. verdenskrig knyttet Forsvaret til seg en rekke arkitekter ved nybygninger. Mange steder er fremdeles preget av den store byggeaktiviteten på 1950- og 1960-tallet. På flystasjonen på Sola ble det satt opp to tun som fikk en lokal byggeskikksmessig tilpasning. Dette arkitektoniske «grepet» er siden blitt anvendt i rekke leire.