Fra befestning til kulturminne

Drastiske nedskjæringer i forsvarsbevilgningene og nye trusselvurderinger etter første verdenskrig førte til at de fleste anleggene gikk ut av bruk på 1920-tallet. Selv på de nye fortene som Høytorp og Trøgstad lå våpnene ute og rustet, men her var det likevel noe aktivitet ved at anleggene ble brukt av nye avdelinger. Noen få av anleggene ble i en kort periode utrustet med luftvern, men hovedsakelig var tiden over for grensebefestningene. De begrensede midlene som ble stilt til rådighet for Forsvaret gikk som oftest til kystfortene. Noen av anleggene var likevel med i kamphandlingene under felttoget i 1940.

I etterkrigstiden har det etterhvert vokst fram en økende bevissthet om verdien av disse forsvarsanleggene. Venneforeninger og kommuner, støttet av særlig Østfold fylkeskommune, har satt i stand flere anlegg og det er satt opp skilt som øker de besøkendes forståelse av disse sporene i landskapet.

I dag har flere av anleggene organisert omvisning der besøkende blir fortalt om glommalinjen og anleggets historie. Andre inngår i kulturstier. Befestningene utgjør et system som det er viktig å bevare helhetlig for å få fram anleggenes historiske betydning, operative rolle og bakgrunn for det enkelte anleggs utforming. Befestningene har et stort pedagogisk potensiale og som historiske anlegg i sitt miljø vil de kunne ha betydning for lokal identitet og forankring. Anleggene er individuelt utformete og har ofte opplevelsesverdi i sammenheng med naturen omkring. Landskap og omgivelser er viktige delelementer som for øvrig også kan bidra til å forklare det militærhistoriske anlegget, blant annet med siktelinjer og gamle transportveier. For å sikre systemet som helhet omfatter landsverneplanen alle anlegg som fortsatt er i Forsvarets eie.