Av Leif Johnny Johannessen og Line Monica Grønvold
Slik skrev en stortingsrepresentant fra Venstre i dagboka si etter at Stortinget i 1895 vedtok å øke bevilgningene til Forsvaret betydelig. Bakgrunnen var nederlaget i spørsmålet om eget konsulatvesen. Grensebefestningene, som var en viktig del av Forsvarets utbygging etter 1895, er en fellesbetegnelse for befestninger anlagt på øst- og vestsiden av Glomma i tiårene før og etter unionsoppløsningen i 1905. Befestningene varierer fra komplekse fort med massive betongflater, fjellanlegg og flere bygningstyper til enkle skanser med lavt brystvern foran en planert flate. Selv om flere av fortene ble ødelagt etter unionsoppløsningen og de fleste anleggene bærer preg av at de ikke har vært i bruk siden 1920-tallet, utgjør befestningene fremdeles et synlig system langs Haldensvassdraget, langs Glomma fra Fredrikstad til Kongsvinger og ved innfartsveiene til hovedstaden.
Befestningene som ble bygget i forbindelse med unionsoppløsningen har fått en sentral plass i Landsverneplanen. Dels har anleggene nådd en høy alder, dels kan de ses som symboler på unionsoppløsningen, men ikke minst er anleggene interessante som befestningskonstruksjoner. Fremdeles ligger det spor i landskapet som kan gi et spennende møte med fortida. Kanskje frambringer brystvernet, kanonstandplassene, ammunisjonsnisjene, rustne bolter, spor etter bygninger eller siktebord tanker om hvordan anleggene så ut da de var nye. Med litt hjelp kan vi forestille oss fortene og batteriene satt opp med skyts og soldater. I dag ligger de fleste anleggene som ruiner – områder vi i denne sammenheng har valgt å kalle militærhistorisk landskap (se for øvrig Lisen Rolls artikkel). Ruinene gir en følelse av opprinnelighet, men synliggjør også behovet for vedlikehold av anleggene slik at de fremdeles kan være lesbare og en kilde for dokumentasjon og opplevelse.
Etableringen av anleggene var en kraftanstrengelse for Forsvaret. Et slikt system krevde et omfattende arbeid med tilegnelse av ny kunnskap om festningsbygging og utarbeidelse av planer for skuddlinjer og retrettmuligheter for hvert enkelt anlegg. Nytt artilleri måtte skaffes og offiserer og mannskap læres opp i bruk av våpnene.
Tidlig ble det klart for omverdenen at hovedhensikten med anleggene var å stoppe et eventuelt svensk angrep. Hvordan det var mulig å etablere slike anlegg mens Norge var i union med Sverige, er ett av mange spørsmål som vil bli berørt i denne artikkelen. Hvordan ble systemet av befestninger bygget opp? Hva var bakgrunnen for utformingen av det enkelte anlegg? Hvilke elementer besto anleggene av og hvilken betydning fikk de for unionsoppløsningen?
Utviklingen av det norske forsvaret på 1800-tallet
Det norske forsvaret var i 1814 tallmessig sterkt med trenede mannskaper, en rekke operative befestninger og godt utrustet materielt, men utarmet etter en lang ufredsperiode. Hovedfienden hadde gjennom århundrene vært Sverige og forsvarsverkene var innrettet på angrep østfra. I årene rundt Napoleonskrigene ble det også etablert anlegg for å møte eventuelle angrep fra sjøen. Svenske myndigheter anså en sterk norsk hær som en potensiell indre trussel og krevde like etter den korte krigen sommeren 1814 nedbygging av de norske styrkene. I tiårene framover ble Hæren betraktelig redusert både i antall trenede soldater og offiserer, og i materiell og anlegg.
Gjennom unionstiden forsøkte svenske myndigheter gjentatte ganger å få omgjort bestemmelsen i Grunnloven som delte Forsvaret i linjestyrker og landvernsstyrker. Kongen hadde i større grad kontroll over linjestyrkene, og det var bare disse som kunne benyttes utenfor Norges grenser. Grunnloven ga også Stortinget kontroll over bevilgninger til blant annet forsvarsvirksomhet. I de siste tiårene fram mot 1905 brukte Stortinget denne muligheten til å øke norsk kontroll over Forsvaret og bygge en rekke anlegg som primært var rettet mot angrep fra øst.
Fortet på Vardåsen ved Kongssvinger har bevart en rekke opprinnelige elementer som piggtrådsperringer, løpegraver, kaponnier, kommandoplass og standplasser. Inne i fjellet finnes trebygninger for lagring av ammunisjon og forlegning.
Foto: FKP
I perioden 1901–03 ble Fredriksten festning modernisert for å stå rustet til et eventuelt angrep fra Sverige.
Foto: FMU
Etableringen av grensebefestningene var del av en større utbygging av kystfort, støttepunkt for Marinen, nye ekserserplasser og forsterkning av allerede eksisterende anlegg. Utbyggingen falt også sammen med innføring av allmen verneplikt først i Sør-Norge fra 1876 og i Nord-Norge fra 1897. Mens en bredere trusselvurdering lå til grunn for de øvrige anleggene som ble etablert, hadde opprettelsen av grensebefestningene en klar brodd mot Sverige.
Georg Stang ble i 1899 medlem av en komité som skulle utarbeide forslag til befestninger langs grensen mot Sverige. Stang som hadde deltatt under det amerikanske felttoget mot Cuba og sett hvordan de spanske kystbatteriene maktet å holde stand mot den overmektige amerikanske flåten, var kjent som en dyktig artillerist og ikke minst var han en tilhenger av Venstres politiske linje med mål å oppløse unionen. Stang ble senere forsvars-minister og gjennomførte de plan-ene han hadde vært med å utarbeide.
Foto: FMU
Grensebefestningene – et middel i arbeidet for nasjonal selvstendighet
En liten sum i forslaget til ekstraordinære bevilgninger for 1898 varslet at noe var i gjære med hensyn til etablering av forsvarsverk. Fram til da hadde arbeidet vært konsentrert om å styrke anlegg som Karljohansvern og Oscarsborg, etablere nye kystbefestninger ved Kristiansand, Bergen, Tønsberg og Agdenes, samt en utbygging av Marinen. Nå ble det foreslått 70.000 kroner til «passagere befæstninger». Noen beskrivelse av anleggene var ikke gitt annet enn at de skulle sperre «de viktigste Tilgange på Landsiden» på østsiden av Kristianiafjorden. Forrslaget vakte voldsomme protester hos svenske myndigheter som luktet lunten, men arbeidene ble likevel utført. Anleggene på Fetsund, i Sarpsborg og på Langnes ved Fossum ligger der fremdeles, to av dem utvidet i neste utbyggingsrunde i perioden 1901–03.
I 1898 var budskapet enda klarere opprettelsen av en komité som skulle utarbeide forslag til sikring av hovedinnfartsveiene til hovedstaden – den såkalte Befestningskomitéen av 1899. Komitéen besto av generalmajor Johan Georg Mellbye, oberstløytnant Just Kristian Bing Ebbesen og artillerikaptein Georg Stang. Mens de to første var kjente militær størrelser, var Stang tilnærmet ubeskrevet. Stang som hadde deltatt under det amerikanske felttoget mot Cuba og sett hvordan de spanske kystbatteriene maktet å holde stand mot den overmektige amerikanske flåten, var imidlertid kjent som en dyktig artillerist og ikke minst var han kjent i Venstrekretser.
Fra Halden i sør til Kongsvinger i nord ble det etablert et system av befestninger med sperrefort og batterier i øst og forberedte stillinger ved Glomma. Sperrefortene skulle stoppe angripere fram til feltarméen og posisjonsartilleriet var mobilisert og klar ved stillingene lenger vest. Foruten tre anlegg som var etablert i 1899, ble alle utbygget i perioden 1901–03.
Anleggene som ble etablert fram mot unionsoppløsningen kan grovt skilles i sperrefort og forberedte stillinger for feltkanoner. Her ser vi en plantegninger fra Hjelmmkollen fort ved Svinesund og fra Staås-batteriet i Skiptvedt kommune. Mens Hjelmkollen fort hadde to kanontårn som vist på bildet fra Fredriksten med overstøpte rom for oppbevaring av ammunisjon og forlegning, er batteriet ved Staås enklere og åpnere med stillinger for kanoner bak et brystvern og ammunisjonsnisjer.
Illustrasjoner: FMU
Stang ble forsvarsminister før komitéen la fram sitt forslag i 1901, men det var hans tanker som ble resultatet av arbeidet. Stangs plan var en for svarslinje fra Halden nordover langs Haldensvass-draget til Ørje, Grue og til Kongsvinger, med permanent besatte sperrefort som skulle hindre overrumpling og sikre landområdene under mobiliseringen, og en bakenforliggende linje ved Glomma bestående av forberedte stillinger for feltkanoner. Offisielt sa Stang at begrunnelsen for befestningsplanen måtte ta utgangspunkt i forsvaret av den skandinaviske halvøy, og da med tanke på en eventuell fremmed styrke som gikk i land i Sverige og angrep Norge østfra. Forestillingen om en russisk trussel var dominerende i svensk sikkerhetspolitisk tenkning. Uoffisielt la verken Stang eller andre skjul på at befestningene utgjorde en del av arbeidet for nasjonal selvstendighet.
Forslaget kom opp i Stortinget våren 1901 etter at den svenske kongen uten å lykkes hadde prøvd å hindre at forslaget ble lagt fram. De foreslåtte bevilgningene ble vedtatt allerede 3. juni og arbeidene kom i gang høsten samme år. I løpet av en treårsperiode ble festningene i Halden og Kongsvinger modernisert. Det ble bygget flere sperrefort og batterier mellom dem, i tillegg til at det ble anlagt stillinger ved Glomma.
Utformingen av besfestningene
Siste halvdel av 1800-tallet bød på store utfordringer for artillerioffiserene. Tidligere brukte offiserene stort sett det samme kanonmateriellet gjennom hele karrieren. Mot slutten av århundret ble det utviklet stadig sterkere og mer presise kanoner, som krevde mer av offiserene både når det gjaldt opplæring og forsvar mot angripere. Norske offiserer dro utenlands for å hente inspirasjon til utvikling av egne forsvarsanlegg. Samtidig ble utenlandske militære tidsskrift lest med interesse den gang som nå. Militære tidsskrift i Norge belønnet offiserer som leverte oppgaver om fortifikasjon.
Flere europeiske stater satset mot slutten av århundret på utbygging av faste forsvarsverk langs grensen. For eksempel ble Sveits' utbygging av en rekke blokkhus langs sine grenser studert med interesse. Norske offiserer var aktive deltakere på våpenmesser der nye kanoner med panserskjold ble demonstrert, og skrev omfattende rapporter til den norske forsvarsledelsen. Georg Stang fikk på sin reise til Cuba ved selvsyn oppleve hvilken motstand små fort kunne yte mot en i utgangspunktet overlegen angriper. Stangs vurderinger fikk stor betydning for den norske utbyggingen, selv om han ikke var alene om å drive den fram.
Grensebefestningene kan grovt skilles i to kategorier: sperrefort og forberedte stillinger for feltkanoner av ulike typer. Lengst mot øst lå det en rekke sperrefort og batterier med oppgave å sperre innfartsveiene til hovedstaden. Mer tilbaketrukket lå den såkalte Glommenlinjen med en rekke stillinger for feltkanoner. Disse var betydelig svakere punkter enn anleggene i den fremskutte linjen. De ulike anleggenes oppgave i forsvarssystemet preget naturlig nok ingeniøroffiserenes utforming av forsvarsverkene. Vi skal først beskrive anleggene i den fremskutte linjen, før vi ser litt nærmere på anleggene i Glommenlinjen.
Den fremskutte linjen besto av Hjelmkollen fort, Veden skanse og den moderniserte Fredriksten festning med tårnkanonene ved Overberget og Gyldenløve. Ved Ørjeveien ble det anlagt to fort, henholdsvis på Lihammeren og Ørjekollen. Ved Kroksund bygget man et batteri – Vittenbergåsen batteri. Aurskog fort ble anlagt for å sperre veiforbindelsen over Rømskog og Setskog og de andre veiene som går gjennom Aurskog mot Blaker. Ved Kongsvinger fikk den gamle festningen nye kanoner, i tillegg ble det bygget to sterke fort på henholdsvis Gullbekkåsen og Vardåsen.
Veden skanse var en jordskanse som sammen med Vittenbergåsen var beregnet for feltkanoner. De øvrige anleggene var sterke, komplekse fort med tårnkanoner, overdekkede rom eller fjellanlegg for forlegning og ammunisjon, nærforsvarsstillinger og ofte omfattende piggtrådsperringer. Noen av anleggene hadde også forberedte standplasser for feltartilleri. Fortene hadde også brønner som skulle sikre vannforsyning og kommunikasjon med omverdenen via telefonnettet. I dag er flere av anleggene preget av demoleringen etter unionsoppløsningen, men konstruksjonstegningene og bilder gir et inntrykk av ingeniørkunsten utøvd i noen intensive år like etter århundreskiftet.
På Vardåsen og Ørjekollen kan vi fremdeles se hvordan det ble sprengt ut store rom i fjell og bygget trebygninger for forlegning og lagring av ammunisjon. Ved Ørje er bygningene borte, men i Kongsvinger står enda latrine og flere enkle trehus inne i fjellet. På Hjelmkollen og Aurskog fort ble det støpt rom for forlegning og oppbevaring av ammunisjon. Rommene på Hjelmkollen ligger i tilknytning til tårnkanonen, i tillegg til at det finnes bunkere andre steder på området.
Urskog fort var et av de sterkeste anleggene som ble utbygd langs grensen før 1905. Fortet ble demolert som følge av Karlstad-overenskomsten og er ikke lenger i Forsvarets eie.
Foto: FMU
Anleggene i Glommenlinjen er forberedte stillinger for feltkanoner. Her ser vi mannskaper øve i 1903.
Foto: A. Wilse
Anleggene i den såkalte Glommenlinjen besto av batterier og skanser forberedt for feltkanoner av ulike typer. Utformingen av anleggene gjenspeiler både materiellet som det enkelte batteri var tiltenkt og de lokale topografiske forhold. I hovedtrekk ligger befestningene langs åsrygger som vender ut mot vassdrag eller hovedveier. Foran ble det ryddet åpne siktelinjer for utsyn og beskytning. Det ble imidlertid beholdt en del trær for kamuflasje, slik at dagens ofte gjengrodde preg har en viss historisk foranledning. Frontalverket eller brystvernet var tilpasset behovet ved det enkelte anlegg og kan være utformet i vinkel, som en rett linje eller en bue. Der landskap og andre forhold gjorde det nødvendig, anla man brystvern og standplasser ved flankene. Også høyden på brystvernet var tilpasset det tiltenkte kanonmateriellet.
Bak brystvernet ligger det standplasser som er forbundet av en vollgang på langs av batteriet eller skansen. Mellom standplassene har en del anlegg åpne dekningsgraver som delvis er sprengt ut i fjell, vel en halv meter under bakkenivå. Dekningsgraver har ofte nisjer for oppbevaring av ammunisjon, og var utstyrt med trapper, en eller to benkeplasser og kanskje et gelender. Det finnes også eksempler på ammunisjonsnisjer som er bygget inn i frontalverket.
På et høyt sted bak i batteriet ble det reist siktebord bestående av en steinplate på søyle. Steinplaten, som er forsvunnet fra noen av batteriene, har ofte innrisset skyteretninger. Ved konflikt skulle det bygges beskyttelsesmurer rundt skytebordet. På Sarpsborg Vestre batteri ses et slikt skjold murt opp av steinblokker. Batteriene hadde ofte skur i nærheten for lagring av kanoner og ammunisjon. En mest mulig dekket vei fører opp til batteriet. I noen tilfeller er denne oppbygget av stein og har bolter på sidene for å dra kanonen opp de bratte bakkene ved hjelp av taljer og hester.
Batteriene har en del felles elementer, men disse har fått forskjellig utforming eller plassering. Spesielt tydelig vises dette ved å sammenligne kanonplasser, ammunisjonsrom og dekningsrom for mannskaper. Noen hovedtyper kan være:
- Framskutte kanonstandplasser med vollgang og ammunisjonsnisjer bak standplassene som kan være hevet (Skorås søndre, Gråkollen og Kjellås batteri)
- Planert åpen batteriplass bak rettlinjet brystvern (Høyås- og Isesjøbatteriet)
- Batterier med åpne nedfelte dekningsgraver med ammunisjonsnisjer mellom kanonstandplassene bak sammenhengende brystvern (Vetåas-, Gydelås- og Fetsund batteri, samt Sarpsborgbatteriene)
- Overbygde dekningsrom ved standplassene bak sammenhengende brystvern (Langnesbatteriet)
To anlegg peker seg ut ved å være bygget i terrasse tilpasset de lokale topografiske forhold. Høgås har standplasser på flere nivå forbundet av batterivei og trapper. Staåsbatteriet er bygget i en helling der standplassene med ammunisjonsnisjer ligger på tvers av hellingen.
Det er gjerne anvendt en kombinasjon av flere materialsorter og teknikker. Jordvoller og steinmurer var tradisjonelle og kjente materialer som ble anvendt, mens armert betong var i utprøvningsfasen i 1890-årene. Nye brystvernkonstruksjoner ble prøvet ut og modifisert ettersom det ble innhentet erfaringer om blant annet motstandskraften mot beskytning og nye materialer. Særlig sperrefortene har konstruksjoner i betong og stål. Ser vi nærmere på befestningene som ble etablert fra 1890-årene fram mot 1905, og det neste tiåret etter unionsoppløsningen, vil vi stort sett finne de samme materialene – men i forskjellig omfang.
Terrenget er i hovedprinsippet utnyttet og formet ved sprengning i fjell, planering og oppbygging. Brystvern består ofte av kvadersteinsmurverk – firkantet, tilhugget steinblokk som kan være satt opp som tørrmur eller fuget – med forsterkninger av jord og torv øverst og i fronten, eventuelt med innslag av betong. Ammunisjonsnisjene har ofte vegger av stein, mens taket er dannet av jernbanesviller eller H-jern med teglstein mellom. Over jernet er det lagt bølgeblikk for å hindre innsig, før et lag med betong eller jord. Allerede ved tidlige anlegg fra denne perioden ses betongstøpte murer, ofte ved spesielle konstruksjonsdetaljer.
Befestningene og unionsoppløsningen
Den 7. juni 1905 gjorde Stortinget sitt historiske vedtak som i realiteten innebar et statskupp: Stortinget avsatte kongen som en følge av at kongen ikke maktet å skaffe landet ny regjering. Oscar II varslet den 10. juni at han anså vedtaket som revolusjonært og at det var opp til svenske myndigheter om unionen skulle oppheves. Styrkene som på begge sider var innkalt til sommerøvelser, fikk forlenget tjenestetid og spenningen steg. Flere av stormaktene gjorde det imidlertid klart overfor svenske myndigheter at de ikke ville ha en væpnet konflikt. Den 19. juni varslet den svenske regjeringen at selv om Stortingets handling var ulovlig, ville man tillate unionen oppløst. Vilkårene for oppløsningen skulle forhandles fram av en komité med medlemmer fra Stortinget og Riksdagen.
Flere i Riksdagen ville gjenopprette Sveriges ære gjennom å påføre Norge et følbart offer og krevde derfor at grensefestningene skulle nedlegges. Utover sommeren ble flere soldater mobilisert og ved Fredrikstad og Melsomvik ble innløpene minelagt. Flåten øvde ved Tønsberg. Etter en folkeavstemning der kun 184 av i alt 368.208 avlagte stemmer var for opprettholdelse av unionen, kom forhandlingene i gang den 31. juli.
Partene presenterte sine krav, men klarte ikke å komme til enighet og forhandlingene brøt sammen etter litt over en uke. Krig lå i luften. På begge sider mobiliserte man nye grupper av soldater og landenes krigsflåter ble samlet nær grensen.
Det norske flagget heises på Håøya ved Tønsberg etter stortingsvedtaket 7. juni 1905. Norske soldater var mobilisert ved kystfort og landbefestninger i tilfelle Sverige ville gå til et militært angrep.
Foto: FMU
Som en følge av Karlstadoverenskomsten ble sperrefortene nedlagt og delvis ødelagt, og det ble opprettet en nøytral sone på begge sider av grensen. Bakenfor den nøytrale sonen anla Forsvaret etterhvert nye befestninger.
Da Karlstaddforhandlingene ble gjenopptatt den 13. september sto nær 23.000 norske overfor 50.000 svenske soldater langs grensen. En svensk orlogsstyrke på 42 fartøyer som siden august hadde vært stasjoner i Gøteborg, fikk ordre om å gå til Strömstad, tvers overfor Den norske marinens hovedstyrke ved Melsomvik.
Denne gang nådde delegasjonene enighet og den 23. september hadde man en avtale klar. Resultatet var at fortene ved Ørje, Urskog og Hjelmkollen skulle ødelegges. Kongsvinger festning fikk bestå, på betingelse av at nye fort ikke ble oppført innenfor en avstand på ti kilometer fra den historiske festningen og at anleggene ikke ble modernisert. Fredriksten fikk også bestå, men lå innenfor en nøytral sone opprettet ved overenskomsten og kunne ikke brukes som festning i strid. Panserkanonene ble imidlertid fjernet. På begge sider av grensen, fra Hvaler til den 61. breddegrad ble det etablert en nøytral og avrustet sone. Sonen fulgte ikke grensen direkte, men var trukket slik at de norske festningene bestemte dens utstrekning. Ved Kongsvinger var sonen hele 40 km bred, med 30 km av dem på norsk side av grensen. For øvrig var sonen 10–25 km.
Som kjent ble det ingen krig i 1905, noe som mange har tillagt grensebefestningenes betydning. Hvorvidt befestningene ville ha stoppet svenskene er et åpent spørsmål. Både norske og svenske offiserer vurderte anleggene forskjellig, det samme gjorde politikere på begge sider. Tallmessig var svenskene overlegne, men mot de nye norske kanonene og mitraljøsene ville svenske styrker uansett lidd store tap, noe som trolig ble tatt hensyn til i svenske vurderinger sommeren og høsten 1905. Av like stor betydning var imidlertid det press stormaktene la på svenske myndigheter om å godkjenne de norske kravene. Det vi kan si er at befestningene ga nordmenn selvtillit til å fortsette løsrivelsesarbeidet, og at anleggene trolig fungerte som en brekkstang under forhandlingene i Karlstad høsten 1905. Uansett om befestningene var av avgjørende betydning for unionsoppløsnignen eller ikke, utgjør de et fysisk uttrykk for viljen til selvstendighet som fantes i Norge og har dermed stor symbolverdi knyttet til hendelsene sommeren og høsten 1905.
Nye forsvarsverk
Som erstatning for de nedlagte grensefestningene ble det bygget opp en ny forsvarslinje bak den nøytrale sonen. Det ledige skytset fra de nedlagte grensefestningene ble omplassert til nye stillinger for å møte militære angrep fra Sverige. Fremdeles levde forestillingen om Sverige som en militær trussel, noe som kom til uttrykk i øvelser, hærordningen av 1909 og i Hærens planarbeid.
I juli 1907 vedtok Stortinget at Sarpsborg befestninger skulle bygges og i august samme år ble det også vedtatt at det skulle bygges befestninger i Trøndelag. Ravneberget batteri og Greåker fort i Sarpsborg ble tatt i bruk i 1910. Dette gjaldt også anleggene som utgjorde Stjørdalen og Verdalen befestninger: Ingstadkleven fort ( Hegra festning ) og Vaterholmen. De nye anleggene ved Fossum, Høytorp og Trøgstad ble vedtatt utbygget i 1911 og bemannet i 1915. Også lenger nord, ved Ofotfjorden, ble det planlagt nye befestninger, men disse kom ikke til utførelse.
Geværgalleri på Greåker fort. Foto: FKP
Vaterholmen fort i Verdalen skulle stoppe fiendtlige angrep via veien fra Sverige. Fortet består av to fjellgallerier og ett blokkhus. Her ser vi blokkhuset hvor piggtrådsperringene fremdeles er bevart.
Foto: FBT
Felles for alle disse anleggene var at de var større og hadde sikrere dekning enn forgjengerne, med mange rom delvis sprengt ut i fjell og murt med store, vertikale betongflater. Noen av de forberedte stillingene ble ansett som unødvendige og tatt ut av stridsplanene, mens andre ble vurdert som tilstrekkelig for formålet.
De nye forsvarsverkene erstattet sterke fort og skiller seg dermed fra hovedtyngden av befestninger utbygd før unionsoppløsningen. I tillegg ble det delvis tatt i bruk nyere metoder i fortifikasjonskunsten. Erfaringene fra den russisk-japanske krigen i 1904 – hvor norske offiserer deltok som observatører – hadde vist betydningen av sterke fort med bombesikre rom, stormfrie graver og gunstige synsfelt. Nye og kraftigere kanoner bidro også til at anleggene fikk en kraftigere utforming.
Høytorp fort ved Mysen og Trøgstad fort er komplekse anlegg med bombesikre rom i et sentralt fjellanlegg med betongmurt eksteriør og høye, vertikale veggflater med geværgalleri ut mot en vollgrav på tre sider. Anleggene dekker et stort område med stillinger for flere kanontyper og bygninger for lagring av materiell og ammunisjon, administrasjon, forlegning, reparasjon og bespisning. Flere av bygningene er forseggjort med tidstypisk arkitektonisk detaljering.
Ravneberget permanente batteri ligner mer på anlegg etablert før unionsoppløsningen, men det fantes også tårnkanoner og rom sprengt ut i fjell. Batteriveien har brystvern. Anlegget hadde kanonmateriell på skinner, og fremdeles kan vi se rester etter traséen med sviller på området. Langs skinnegangen ligger det ammunisjonsnisjer med jerndører.
Fjellgallerier for mitraljøser ble bygget i bratte fjellvegger ved Fossum bro, Langnes jernbanebro og ved Vaterholmen fort i Nord-Trøndelag. Fjellgalleriene består av en tunnel sprengt ut i fjell (Fossum og Vaterholmen) med betongpartier ved gluggene. Galleriet ved Langnes har større støpte partier mot Glomma. Inne i fjellet er det rom for forlegning og oppbevaring av ammunisjon. Noen av gluggene for mitraljøsene har bevarte jernslåer.
Ved Greåker ble det bygget et langt, buet frittliggende geværgalleri – med betongdekket tegltak og kvadersteinsvegger – lagt omkring en kolle.
Fra befestning til kulturminne
Drastiske nedskjæringer i forsvarsbevilgningene og nye trusselvurderinger etter første verdenskrig førte til at de fleste anleggene gikk ut av bruk på 1920-tallet. Selv på de nye fortene som Høytorp og Trøgstad lå våpnene ute og rustet, men her var det likevel noe aktivitet ved at anleggene ble brukt av nye avdelinger. Noen få av anleggene ble i en kort periode utrustet med luftvern, men hovedsakelig var tiden over for grensebefestningene. De begrensede midlene som ble stilt til rådighet for Forsvaret gikk som oftest til kystfortene. Noen av anleggene var likevel med i kamphandlingene under felttoget i 1940.
Langnes brogalleri
Foto: FKP
I etterkrigstiden har det etterhvert vokst fram en økende bevissthet om verdien av disse forsvarsanleggene. Venneforeninger og kommuner, støttet av særlig Østfold fylkeskommune, har satt i stand flere anlegg og det er satt opp skilt som øker de besøkendes forståelse av disse sporene i landskapet.
I dag har flere av anleggene organisert omvisning der besøkende blir fortalt om glommalinjen og anleggets historie. Andre inngår i kulturstier. Befestningene utgjør et system som det er viktig å bevare helhetlig for å få fram anleggenes historiske betydning, operative rolle og bakgrunn for det enkelte anleggs utforming. Befestningene har et stort pedagogisk potensiale og som historiske anlegg i sitt miljø vil de kunne ha betydning for lokal identitet og forankring. Anleggene er individuelt utformete og har ofte opplevelsesverdi i sammenheng med naturen omkring. Landskap og omgivelser er viktige delelementer som for øvrig også kan bidra til å forklare det militærhistoriske anlegget, blant annet med siktelinjer og gamle transportveier. For å sikre systemet som helhet omfatter landsverneplanen alle anlegg som fortsatt er i Forsvarets eie.
I strid skulle siktebordene beskyttes med en mur. Vestre batteri i Sarps-borg er eneste batteri hvor denne muren er oppført.
Foto: FKP
Litteratur
Andersen, Roy – Opprustning og unionsstrid. Forsvarets betydning 1892–1905, Forsvarsstudier 4/1998, Oslo 1998.
Berg, Roald – Norge på egen hånd. 1905–1920, Norsk utenrikspolitikks historie bd. 2 , Universitetsforlaget, Oslo 1995.
Berg, Roald – Nasjon – union – profesjon. Forsvaret på 1800-tallet, IFS Info 4/1998, Institutt for Forsvarsstudier, Oslo 1998.
Bjørgo, Narve, Øystein – Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905, Norsk
Rian og Alf Kaartvedt – utenrikspolitikks historie bd. 1, Universitetsforlaget, Oslo 1995.
Fjeld, Odd T. – Kystartilleriet gjennom 150 år, Norsk Militært Tidsskrift, nr. 6 1981: 269–292.
Grieg Smith, Sven-Erik – Fra et artilleri i artilleriet til en del av artilleriet. Posisjonsartilleribataljonen fra 1901–1916, Forsvarsmuseets årbok 1973–75, Oslo 1975.
Holm, Terje H. – Forsvaret og 1905, Forsvarets årbok for 1980, Akershus festning, Oslo 1980.
Lowzow, Haakon Ditlef – Grænseforterne. En militær Udredning, Kristiania 1905.
Løken, H. – Utførte og forberedte befestningsanlegg for forsvaret av tilgangene mot Oslo fra syd og øst. Glommalinjen, Norsk artilleritidsskrift, 4/1955.
Nygård, Truls – Restene etter Norges «Maginot-linje» i 1905, Wiwar, 2/1973: 7–28.
Stang, Georg – Glommen-linjen, Aschehoug, Kristiania 1908.
Zeiner-Gundersen, H.F. (red.) – Norsk artilleri gjennom 300 år, Agdin, Arendal 1996.