Historiske militæranlegg er i mange land forlengst gått ut av militær bruk og forvaltes av rent sivile etater som museumsanlegg og til ulike andre sivile formål. I Norge er situasjonen annerledes, da de fleste større, bevarte festningsanlegg har vært i Forsvarets eie og bruk kontinuerlig.
Etter at 16- og 1700-talls festningene ble foreldet som stridsanlegg, noe som i hovedsak skjedde i tiden etter 1814, ble de ikke modernisert, men fikk ny bruk som depotfestninger, garnisonssteder og tilhold for militære staber, skoler og andre enheter. Dette har vedvart frem til i dag.
Det viktigste befestningsanlegget fra midten av 1800-tallet, Oscarsborg, ble etterhvert modernisert for å møte nye våpentekniske utfordringer. Etter å ha vært operativt frem til de siste år, er Oscarsborgs stridsanlegg nå også blitt et rent museumsanlegg.
Befestningene fra tiden før og etter 1905 fikk litt ulike skjebner. Landfestningene nærmest svenskegrensen ble demolert som ledd i fredsavtalen med Sverige etter unionsoppløsningen. De øvrige landfestningene mot Sverige, som i stor grad ble bygget etter 1905 (f.eks.Glommalinjen), ble stilt i reserve fra midten av 1920-årene. Etter 1940 har de ikke vært i bruk som stridsanlegg, botsett fra at enkelte, som Trøgstad fort, har vært benyttet som kommandoplass for Nike-batteri.
Kystfortene fra denne perioden har hatt et lengre operativt liv. De ble i stor grad modernisert under 2. verdenskrig, og har vært i bruk av det norske kystartilleriet i lang tid etter krigen.
Tyskernes utbygging av kystfort under 2. verdenskrig har utgjort hovedbestanddelen av det norske kystartilleriet frem til de senere år, med moderniseringer etterhvert. Sammen med de eldre kystfortene, er nå de fleste av disse fortene enten nedlagt eller under nedleggelse. Et fåtall vil bli bevart som museumsanlegg. Fra før av er tre av de største tyske kanonbatteriene bevart. De fleste fortene vil bli demontert og sikret, men på en slik måte at sporene fremdeles er tydelige i landskapet, som «militærhistoriske landskap».