Utbyggingen etter annen verdenskrig

Etter annen verdenskrig sto Forsvaret overfor store endringer. Samarbeidet med Storbritannia og USA hadde forsterket Norges tradisjonelle vestvendthet. Europeiske stormakter lå tilbake på slagmarken og det var klart at maktblokkene kom til å domineres av USA og Sovjetunionen. Regjeringen tok likevel opp alliansefriheten i form av den såkalte «brobyggingslinjen». Følelsen av økende sovjetisk trussel førte imidlertid til norsk inntreden i NATO i 1949.

Angrepet 9. april 1940 hadde vist at landet ikke var beskyttet av nøytraliteten, og at et militært forsvar var nødvendig for å opprettholde selvstendigheten. Utbruddet av Koreakrigen i juni 1950 tilspisset østvest-konflikten. Mange oppfattet Nord-Koreas angrep som en avledningsmanøver som varslet en mulig militær aksjon i Europa. Dette førte til forsert opprusting og en grunnleggende omforming av samarbeidet i vestalliansen. Norges utsatte strategiske posisjon gjorde at landet ble oppfattet som ekstra sårbart i denne situasjonen, noe som la grunnlaget for en større utbygging av forsvarsanlegg, særlig i Nord-Norge, men også i sør. Målsettingen var å kunne stoppe en eventuell fiende fram til bistand kom fra Norges allierte. Dette krevde rask mobilisering og fra 1953 fikk vi for første gang faste stående styrker i Norge ved Brigaden i Nord-Norge og Garnisonen i Porsanger. Styrkesamlingen fikk et fysisk uttrykk i de mange nye leirene som ble etablert i Nord-Norge fra midten av 1950-tallet. Forsvaret sto selv for mye av planleggingen, men etterhvert ble arbeidet satt ut til private arkitekt- og ingeniørfirmaer. Periodens kaserner, administrasjonsbygg og messer er sterkt preget av etterkrigstidens arkitektur, ofte laget etter typetegninger. I mange av leirene finnes den såkalte Skjoldkasernen og arkitektene Blakstad ogMunthe Kaas sine karakteristiske mannskapsmesser og befalsforlegning med messe.

Nordnorske flyplasser var på grunn av sin plassering velegnet som utgangspunkt for flystøtte ved operasjoner mot det nordlige Sovjetunionen. I Finmark fantes det ingen operative flyplasser. Fra slutten av 1950-tallet ble den norske forsvarsledelse en pådriver for å bygge ut minst én flyplass i Finnmark. Første byggetrinn av Banak sto ferdig i 1961, og en utvidelse ble vedtatt i 1964. Samtidig ble forsvaret av Finnmark styrket også på enkelte andre områder.

Selv om den sovjetiske oppbyggingen på Kola fra slutten av 1950-tallet og utviklingen av terrorbalansen skapte et norsk og alliert behov for å møte trusselen om en mulig begrenset krig, ble de militære forholdsregler alt i alt ganske begrensede. Forsvarsledelsen ønsket fortsatt å konsentrere den norske innsatsen sør for Lyngenavsnittet. Dette var en del av den norske lavprofil- og avskjermingsspolitikken.

I 1967 endret NATO forsvarsstrategien fra massiv gjengjeldelse med atomvåpen til «flexible response» – det vil si at et angrep østfra skulle kunne møtes med de militære mottiltak som situasjonen krevde. Men gjengjeldelsesstrategien baserte seg kun på et «snubletrådforsvar» i grenseområdene som skulle varsle om og utøve et oppholdende forsvar inntil allierte konvensjonelle styrker kom til unnsetning. For Norges vedkommende innebar dette at forsvarstiltakene, spesielt i Nord-Norge, ble omfattende for at Norge skulle være i stand til å utkjempe en begrenset krig.

Etter annen verdenskrig ble det besluttet å bygge opp en ny hovedbase for Marinen i Bergenssområddet. Det strategiske tyngdepunktet i forsvaret av Norge var nå i hovedsak rettet mot Nordsjøen og nordområdene og den tidligere hovedbasen på Karljohansvern i Horten var sterkt skadet av bombing i 1945. Utbyggingen på Haakonsvern ble finansiert gjennom NATO-infrastrukturmidler og igangsatt i 1955. Mathopen ble valgt på grunn av gode havneforhold med muligheter for bygging av lager og verksteder i fjellanlegg samtidig som topografien ga god beskyttelse mot angrep fra sjø og luft.

Utbyggingen av nye leire og flyplasser på 1950-tallet medførte byrder for utsatte grunneiere som ofte nettopp hadde fått tilbake jorda si etter verdenskrigen. Men Forsvarets virksomhet har også skapt mange arbeidsplasser og dermed sørget for at bosetninger kunne opprettholdes. I noen grad kan det sies at en rekke steder var direkte avhengig av Forsvarets virksomhet. Flere leire har hatt et tett samarbeid med lokalsamfunnet, for eksempel gjennom en rekke fellesanlegg som idrettshaller og velferdsbygg med kinosaler.

Utbyggingen i etterkrigstiden omfatter alt fra garnisoner i Nord-Norge til små lager spredt utover landet. To anlegg i verneplanen fortjener noe grundigere omtale.