I Hærens første leveår foregikk soldatenes trening på eller ved festningene. Trolig på grunn av lange avstander til festningene ble treningen eller eksersisen flyttet ut i distriktene. Som øvingssted i lokalmiljøet var det naturlig å velge et område i nærheten av kirken, hvor bygdefolket likevel var samlet til gudstjeneste om søndagene. Våpnene ble lagret i våpenhuset, mens fanene lå på kirkeloftet. Tidsspunktet for eksersisen var før eller etter gudstjenesten. Denne praksisen møtte etterhvert motstand fra kirkens menn. Treningen pågikk like til kirkeklokkene ringte for tredje gang. Vi kan bare tenke oss lyden av 200 trampende soldatbein inn i en kirke der den øvrige menigheten sang eller satt i bønn. Kirkens menn fant situasjonen uutholdelig og flere prester klaget til hærledelsen. Sammen med økt behov for lagringsplass av våpen og annet utstyr førte klagene til at det utover 1700-tallet ble etablert egne ekserserplasser.
Vardøhus ble etablert i perioden 1734–38. Festningen ble anlagt for å markere Danmark-Norges suverenitetskrav over området, og for å beskytte fiskeværet som var viktig i tørrfiskhandelen mot angrep. Vardøhus utgjør med sin stjerneform av fire hjørnebastioner og fire kurtiner vinklet ut som redanger, et flott eksempel på datidas idealfestning. I dag er vollene, tørrgraven og forterrenget (glaci) bevart akkurat som på plan-ene fra 1733.
Illustrasjon: Ingeniørbrigadens arkiv, Riksantikvaren
Ved fergestedet Vinger ble det bygget en jordskanse i 1658. På fjellet like ovenfor oppførte man i 1673–74 en mer permanent fort som i perioden 1681–89 ble uttvidet til det vi i dag kjenner som Kongsvinger festning .
Illustrasjon: Ingeniørbrigadens arkiv, Riksantikvaren
Kravene til en ekserserplass var beskjedne. Et flatt engstykke på 200 x 150 meter var stort nok. De enkle kravene gjorde det forholdsvis lett å skifte sted, og spesielt kompaniplassene ble ofte flyttet. Så lenge våpen ble lagret i kirken hadde man ikke behov for egne bygninger. Ved etablering av egne ekserserplasser endret dette seg.
Fra midten av 1700-tallet startet byggingen av de såkalte telthusene: Stabburslignende bygninger for lagring av utstyr. De laftede telthusene fra denne perioden er som regel i to etasjer, og har i ettertid fått panel både inn- og utvendig. Laftingen gjorde at bygningene relativt enkelt kunne flyttes ved behov. Telthusene minner oss om at Forsvarets virksomhet i fredstid for en stor del består i å lagre materiell. Bygningene er solide og har vært i bruk helt fram til våre dager. Plassene ble ofte lagt langs kongeveiene og i nærheten av kirker. Telthus er bevart noen få steder i landet. Bygningene markerer etableringen av den norske hæren og Forsvarets spredning fra festningene ut i lokalsamfunnene. Mer om telthusene i artikkelen om den militære byggeskikken.