Unionen med Sverige

Målt i styrkenes omfang, var Norge i 1814 ett av Europas mest opprustede land. Hver fjerde våpenføre mann mellom 20 og 40 år var utskrevet. Festningene var satt opp med sine skyts og spredt ut over landet fantes det godt øvede mannskaper. Hovedfienden hadde i over 400 år vært Sverige, og alle forsvarsverk var rettet inn mot dét. Svenske myndigheter krevde like etter den korte krigen sommeren 1814 at Det norske forsvaret ble nedbygget. Mannskapene, inkludert de vervede, ble dimittert. Den optiske kysttelegrafen ble lagt ned og en rekke skanser fikk fjernet sine skyts. Kristiansten og andre anlegg ble overlatt til tidens ødeleggelse. Fiendebildet var endret og anleggene var unødvendige, mente den svenske ledelsen. Nedbyggingen ble formalisert ved vernepliktsloven av 1816 og Armééplanen av 1817. Perioden etter Napoleonskrigene og fram til julirevolusjonen i 1830 utgjorde for øvrig en generell nedrustningsperiode i Europa.

Kongen var i utgangspunktet sjef for norske styrker og anlegg. Grunnloven satte imidlertid en del begrensninger for den svenske kontrollen. Styrkene var delt i to enheter: Landvernet og linjen. Landvernet kunne ikke sendes ut av landet, og var således unndratt kongens fulle kontroll. Landvernet skulle imidlertid ikke øve i fredstid. Linjen besto av vervede og utskrevne styrker som kunne brukes til øvelser i Sverige noen uker hvert år. Kongen kunne imidlertid ikke erklære krig uten Stortingets godkjennelse. Stortinget hadde videre rett til å bevilge eller nekte å bevilge midler til statens utgifter. Mot slutten av århundret brukte Stortinget denne retten til å etablere forsvarsverker mot Sverige, innkjøp av nytt materiell og til en styrking av det nasjonale forsvaret i form av landvernet. Unionsinngåelsen medførte likevel en del nybygging.

Oppløsningen av unionen med Danmark medførte behov nye skip til den norske flåten, noe som ikke kunne utføres ved det etablerte verftet i Stavern. Etter en lang diskusjon falt valget på Horten og byggingen av det som skulle bli Karljohansvern tok til i 1820. Den nye marinebasen var et stort løft.

Flere av datidens dyktigste arkitekter deltok i arbeidet med det befestede verftet. Planene var ambisiøse, men ble justert etterhvert som kostnadene økte. Karljohansvern har gjennomgått en del endringer gjennom årene. Blant annet ble fortet Citadellet fjernet på 1970-tallet, men fremdeles er store miljøer bevart i et anlegg som representerer noe av det ypperste i norsk militærarkitektur.

Oscar I (1844–59) brøt under sin regjeringstid med nøytralitetstanken som hadde vært linjen fra 1814. Kongens dynastiske ambisjoner gikk blant annet ut på å opprette et Stor-Skandinavia i kjølvannet av revolusjonene i 1848 og den dansktyske konflikten om Slesvig-Holstein. Han ville også utnytte Krimmkrigen (1853–56) til å gjenvinne Finland og Ålandsøyene. Offisielt opprettholdt han imidlertid nøytralitetslinjen. Under forutsetning av fortsatt nøytralitet bevilget Stortinget betydelige beløp for å styrke Forsvaret, blant annet til å anlegge en ny befestning i Oslofjorden – Oscarsborg festning .

Innseilingen til Kristiania var et svakt punkt i forsvaret av hovedstaden. For å møte behovet for bedre sikring ble det i årene 1845–53 anlagt en større befestning på Kaholmene utenfor Drøbak. Oscarssborg er laget ut fra et såkalt Montalembertsk system med kanoner i ringmur med borggård. Festninggen var imidlertid foreldet før den var ferdig på grunn utviklingen av nye, sterkere og mer presise kanoner. Det ble derfor mot slutten av århundret anlagt et nytt batteri med en frontal voll foran festningen mot sør og batterier på land på begge sider av fjorden.

Krimkrigen (1853–56) medførte at Russlands innflytelse ble svekket, og dermed bortfalt noe av argumentasjonen for en ytterligere styrking av Forsvaret. Russerfrykten var imidlertid fortsatt sterk både i konservative kretser i Norge og hos svenske myndigheter.

Fra midten av århundret vokste det fram en større nasjonal bevissthet der Forsvaret spilte en sentral rolle. Tysklands samling førte videre til økt internasjonal spenning, og styrking av landvernet ved at alminnelig verneplikt ble innført i Sør-Norge i 1876. Utbyggingen av landvernet, økende spenning i Europa og stadig flere og lengre øvelsesperioder førte til at ekserserplassene ble utvidet og fikk en mer permanent karakter. Samtidig gjenspeiler utbyggingen av leirene framveksten av det moderne samfunnet med høyere krav til sanitære forhold i form av badehus, latriner, egne sykestuer og ikke minst messer og kjøkken. Sunnhetsloven av 1860 satte også sine spor i Forsvarets byggevirksomhet. Forsvaret har i dag en rekke etablissementer der det fremdeles finnes både større bygningssmiljøer og enkeltbygninger fra denne perioden. Flere av bygningstypene finnes i mange leire, noe som tyder på bruk av typetegninger.

I tilknytning til leirene vokste det etterhvert fram sivil virksomhet, både i form av salg av matvarer og drikke, vask av tøy, underholdning og andre tjenester. Flere av disse stedene har utviklet seg til tettsteder, for eksempel rundt tidligere Gardermoen.

Festningene, bortsett fra Oscarsborg, Kongsvinger og Fredriksten, mistet på 1800-tallet sin operative verdi og ble bygget ut som administrative sentre for Hæren. Blant annet på Akershus førte dette til at det ble oppført en del nye bygninger. I dette arbeidet engasjerte Forsvaret sivile arkitekter som H.E. Schirmer og W. von Hanno.

I løpet av århundret utviklet Forsvaret seg videre som utdannelsesinstitusjon og karriéremulighet for sønner av arbeidere, bønder og hånddverkere. Mens borgerskapets sønner kunne utdanne seg blant annet på universitetet og den tidligere omtalte krigsskolen, hadde barn av mindre bemidlede foreldre en mulighet til å endre sine framtidsutsikter gjennom underoffiserskolen. Blant annet lensmannsetaten ble bygget opp på tidligere elever ved underoffiserskolen.