Mens norske middelalderfestninger var bygget med utgangspunkt i interne feider mellom ulike kongeslekter, er festningene fra 1500-tallet og framover knyttet til europeisk historie. Både i fyrste- og adelsidealet inngikk en beundring for krigerske bedrifter, og det ble sett på som et gode om kongen klarte å erobre land for sin stat. De dansknorske kongene var like ambisiøse som sine medfeller ute i Europa, noe som kom til å påvirke Norge og norsk utbygging av forsvarsverk.
Festningene var lenge kongens redskap til å hevde sin kontroll over Norge. Av frykt for opprør i Norge lot unionskongen leidangsordningen – en ordning der utvalgte soldater ble kalt inn for hvert leidangstokt – forfalle. Ved å unnlate å trene vanlige undersåtter militært, ble det lettere for unionskongen å holde på sin makt. Tidlig på 1500-tallet skrøt danske adelsmenn over at de kunne ta Norge med 300 mann.
Reformasjonen styrket på sikt Forsvaret. Kirkegodset kom over på kongens hender og Forsvaret overtok flere av disse eiendommene, blant annet den fortifiserte Erkebispegården i Trondheim. Sjuårskrigen (1563–70) som var en krig mellom de to nordiske monarkiene, Danmark-Norge og Sverige, på bred front, markerte for alvor utbyggingen av nye og forbedring av eksisterende festningsverk. Akershus og Båhus ble ombygget til moderne bastionsfestninger i løpet av 1600-tallet. Men dette fikk ikke større følger for styrkeopp byggingen i Norge. Fremdeles ble Norge vurdert som en lite aktuell slagmark.
Forsvaret brakte sammen soldater fra mange regioner og samfunnslag. Tiden på moen var for mange en første opplevelse av et fellesskap utenfor bygdesamfunnet. Trolig har Forsvaret vært én av de sentrale institusjonene i dannelsen av en felles nasjonal identitet.
Foto: A. Wilse