Stormaktsspill

Utviklingen fra slutten av 1700-tallet fram til 1814 viklet Danmark-Norge inn i allianseforhold som kom til å få ødeleggende virkning. Militærvesenet ble stadig mer kostbart og statens inntekter var ikke tilstrekkelig til å holde følge med den teknologiske utviklingen. Stormaktsspillet og uheldige allianser førte oldenborgmonarkiet mot stupet. To store utenrikspolitiske nederlag under Napoleonskrigene, i 1801 og 1807, bidro til at Danmark-Norge mistet fotfestet.

I 1801 tapte kronprins Fredrik slaget på Københavns red. Seks år etter ranet britene kongerikenes felles flåte i København. Kronprinsen var i en umulig situasjon. I sør presset Frankrike og kunne ved en konflikt true Slesvig-Holstein og Jylland. En krig mot England derimot ville ødelegge forbindelsen til Norge og lamme utenrikshandel og sjøfart. Britenes flåteran presset Danmark-Norge i fanget på Frankrike og kongerikene var prisgitt stormaktenes handlinger. I 1808 erklærte Oldenborgmonarkiet Sverige krig. Fra før var rikene i krig med britene som blokkerte farvannet mellom Danmark og Norge og hungersnøden bredte seg i Norge.

Mobilisering ble iverksatt på norsk side, selv om det var mangel på krutt, svovel og salpeter, flintsteiner og gevær, proviant og høy, leger og hospitaler. Parallelt med krigsforberedelsene satte regjeringskommisjonen i gang krigspropaganda i tidens stil. Kampanjen hjalp og det norske folk sto samlet mot styrkene fra øst. Det ble samlet inn store mengder mat og klær til soldatene og organisert korps av frivillige som sluttet seg til den utskrevne legdshæren.

Forsvarsmessig forberedte man seg ved anleggelse av nye batterier, for eksempel ved at kanoner ble flyttet fra Akershus festning til Drøbaksundet. I Bergen gjennomgikk Bergenhus en omfattende endring. Også ved Vardøhus ble det etablert et nytt batteri og utført en del byggearbeider. Få av de rundt 100 batteriene som ble anlagt i forbindelse med Napoleonskrigene er fremdeles i Forsvarets eie, slik at de sporene vi har blir særlig verdifulle. På Odderøya i Kristiansand kan man fremdeles se rester etter ett batteri bygget på sørspissen av øya. I Munkegaten i Trondheim står tre bygninger som direkte har tilknytning til aktiviteten fram mot Kielfreden. Den militære opptrappingen i forbindelse med krigen mot Sverige i 1808 førte til behov for nye bygninger og forsvarsverk.

Årene 1809–1812 ble en periode med roligere forhold. Handelsskip fikk igjen adgang til å seile og forsyningslinjene kunne etableres påny. Svenskekongen, Carl Augusts, plutselige død i 1810 forandret imidlertid situasjonen. Sverige nye konge, Jean Baptiste Bernadotte som tok navnet Carl Johan, startet arbeidet for å sikre seg Norge. I tiden 1812–1814 var Norge et «krigsbytte» på den europeiske arena. I april 1812 inngikk Russland og Sverige en traktat, der Sverige ga opp sine interesser i Finland mot at Russland lovet militær støtte til Carl Johans arbeid for å sikre seg Norge. I 1812 lovet så England og Preussen å medvirke til at Norge ble svensk. Prisen var svensk deltakelse i krigen mot Frankrike. Fredrik VI holdt fast på sin allianse med Napoleon, noe som førte til at han mistet Norge ved Kielfreden 14. januar 1814.

Sommeren 1814 raste en kort krig mot Sverige. Carl Johan invaderte Norge den 26. juli og presset norske styrker vestover. Fredrikstad ble tatt i løpet av et døgn, nærmest uten kamp. Forsvaret hadde en defensiv strategi med formål å føre så lite krig som mulig. Ved Glomma ble det bygget en rekke forskansninger. Også på Søndre Kaholmen ved Drøbak, der hovedfortet på Oscarsborg ligger i dag, ble det satt opp et batteri.