Norge opplevde en forsvarsrenessanse fra omkring 1890 – i første omgang på den konservative siden i norsk politikk som vurderte Russland som den sentrale fiende, uten at frykten hadde noe reelt grunnlag. Deler av opprustningen må også ses i lys av en økende spenning i Europa og økende oppslutning om militær virksomhet. I tillegg førte den teknologiske utviklingen med for eksempel nye og mer presise kanoner til behov for nye anlegg. Men Forsvaret spilte også en rolle som ledd i arbeidet for å løsrive Norge fra unionen med Sverige. Etter at Sverige i spørsmålet om eget norsk konsulatvesen i 1895 tvang Norge til forhandlinger om utenriksstyret, førte Venstre an i en forsert opprustning for å kunne sette makt bak sin nasjonale politikk overfor Sverige.
For å beskytte de største byene ble det i 1890-årene etablert en rekke kystfort langs kysten. Her ser vi en av kanonene på Hysnes fort ytterst i Trondheimsfjorden.
Foto: FMU
Ved inngangen til 1890-årene var Forsvaret i en elendig forfatning. Flåteplanen av 1877 hadde vesentlig tillagt Marinen defensive oppgaver som nasjonalt kystforsvar, men planen var ikke fulgt opp av bevilgninger. Etter tidens idealer innen krigsføring gikk Emil Stang i gang med å gjenreise Marinen og da særlig med pansrede fartøyer. I sør måtte det befestninger til ved Drøbaksundet og Kristiansand. Sporene etter denne oppbyggingen preger ennå Oscarsborg festning og begge sider av Oslofjorden.
Hærordningen av 1887 betydde at det nasjonale Forsvaret ble styrket på bekostning av det unionelle. Hærordningen innebar en økning i antall avdelinger i Hæren, blant annet med etablering av spesialavdelinger som ingeniørvåpen, samband, sanitet og intendantur. Dette var avdelinger som ville gjøre den norske hæren mer selvhjulpen og dermed ytterligere uavhengig av den svenske. Selv om planene ikke ble fulgt av tilsvarende bevilgninger, gjenspeiler økningen i antall avdelinger seg i noen grad i nybygging. For partiet Venstre var det viktigere å markere nasjonal kontroll over styrkene enn å bygge dem ut. Av større etablissement har blant annet Helgelandssmoen, Hvalsmoen og Lahaugmoen sin opprinnelse i denne hærordningen.
Den 25. juli 1895, like etter at Sverige påførte Norge et nederlag i spørsmålet om norsk utenrikstjeneste, bevilget Stortinget store ekstraordinære beløp til gjenreisning av Marinen og nye festningsanlegg. Stemningen i salen var beveget, klappsalvene runget. En venstrerepresentant skrev i sin dagbok: «Nå ruster vi oss noen år framover og så går vi til endelig oppgjør.»
Betydelige ekstraordinære midler i tiåret 1895–1905 skaffet Marinen fire panserskip og en rekke mindre fartøyer og nye befestninger i Østfold og ved Kristiania, Kristiansand, Bergen og Trondhjem. Hæren ble tilført moderne skyts, og øvingstiden og verneplikten som fra 1897 også ble innført for Nord-Norge, ble forlenget. Slik fortrengte periferiforsvaret den tidligere konsentrasjonen om Kristiania. Norge fikk et sterkt nasjonalt forsvar som tilfredsstilte både russer- og svenskefrykten, og som ved anleggelsen av grensebefestningene hadde en klar brodd mot den sterke part i unionen.
De første årene etter 1895 er det likevel vanskelig å finne tiltak direkte rettet mot Sverige. Det var Marinen og kystforsvaret som ble prioritert, og disse anleggene ble anlagt for å beskytte norske byer, den viktige fiskeflåten og norsk handelsflåte ved angrep fra en fremmed makt sjøveien. Svenskene ville trolig komme østfra over land. Skiftet kom i 1899. Fra da av arbeidet man hovedsakelig med landbefestninger langs grensen.
Ett av de mer eksotiske innslagene i opprustningen fram mot unionsoppløsningen var observasjons-ballongen Balloon Captif som var stasjonert ved Fredriksten festning . Ballongen ble brukt under den spente situasjonen sommeren og høsten 1905 før den ble overført til Håøya ved Oscarsborg festning .
Foto: FMU
Som en følge av Karlstaddforhandlingene ble det opprettet en nøytral sone langs grensen. Området som lå på begge sider av grensen, ble på norsk side bestemt av grensefestningene, og fortene som lå innenfor området ble demolert. For å erstatte tapte anlegg, gikk Forsvaret fra 1907 i gang med en ny utbygging, blant annet på Høytorp ved Mysen. De nye annleggggene var sterkt befestede anlegg. Flere av anleggene har fremdeles bevart bygninger fra etableringen like før første verdenskrig.
Foto: FKP
Den økende forrsvarssviljen begrenset seg ikke bare til stortingspolitikerne, men engasjerte også den øvrige befolkning. Lokale foreninger samlet inn penger til etablering av forsvarsanlegg. Brettingen fort er ett av flere anlegg som er delvis finansiert av slike innsamlingsaksjoner. I Kristiania samlet kvinner inn 600.000 kroner som gikk til innkjøp av marinefartøyet Valkyrjen. Den oppslutning Forsvaret hadde i befolkningen i tiden fram mot og like etter unionsoppløsningen, er sjelden i norsk sammenheng. Tilsvarende innsamlinger fant sted også i våre nabooland. Både i Danmark og Sverige ble store summer samlet inn til innkjøp av fartøyer og kanoner.
Flere av dagens etablissement er minner om denne viktige fasen i Forsvarets historie. Langs hele grensen ble det anlagt befestninger for å stå rustet til et møte med svenskene. Hoveddelen av anleggene var konsentrert om forsvaret av Kristiania, og det er her vi finner et sammenhengende system av spor etter denne tiden. Omkring 1900 ble Kongsvinger og Fredriksten festninger modernisert og det ble anlagt en rekke sperrefort mellom disse to punktene. Mer tilbaketrukket, på Glommas vestside, ble det anlagt stillinger for feltkanoner. Sammen utgjør befestningene et forsvarsverk der sperrefort skulle oppholde angripende styrker slik at øvrige norske styrker kunne mobiliseres og gjøre i stand de forberedte stillingene. Sperrefortene var derfor kraftigere konstruksjoner enn de mer enkle stillingene ved Glomma lenger vest. Befestningene utgjør fremdeles et sammenhengende system som forteller om arbeidet med forberedelsene til oppgjøret med unionsmakten. Se for øvrig særskilt artikkel om grensebefestningene.
Men også lenger nord finnes rester bevart etter opprustningen. For eksempel ble Setermoen leir i indre Troms etablert i 1897 som en direkte følge av innføringen av verneplikt også for denne landsdelen, og for lettere å kunne møte eventuelle angrep fra Sverige eller Russland. Samtidig fikk Alta bataljon sin ekserserplass i Alta.