Mennesket har gjennom alle tider forsøkt å forsvare seg mot fiender gjennom etablering av forsvarsverker. I takt med utviklingen av nye våpen og angrepsstrategier har disse utviklet seg til å bli mer og mer komplekse. Forsvarsverkene hadde også en avskrekkende funksjon i tillegg til evnen til å forsvare menneskene mot angrep.
Mange steder finnes det bevart rester etter såkalte bygdeborger, med røtter tilbake til folkevandringstida (ca. 400–600). Ofte jordvoller på en høyde som i tillegg hadde pallisader eller rekker med trestokker som skulle stoppe fienden. Med rikssamlingen økte behovet for beskyttede kongsgårder. Fra 1000-tallet arbeidet kongen med å konsolidere sin maktposisjon ved hjelp av faste forsvarsanlegg. For å møte angripere med pil og bue, spyd, sverd og i noen grad kastemaskiner og rambukker, ble festningene bygget med høye murer og tårn. Fra denne tiden har vi bevart fundamenter fra Sverresborg i Trondheim, mens Sverresborg i Bergen er overbygget av seinere festningsanlegg.
Utover på 1100-, 1200- og 1300-tallet ble det oppført en rekke festninger eller befestede anlegg. Anleggene tjente som sete for kongen og hans administrasjon, slik at anleggenes funksjon var mer enn rent militære anlegg. Flere av disse anleggene utgjør fremdeles en del av våre festninger. I Trondheim har vi bevart rester i Erkebispegården, og Holmen i Bergen ble bygget ut som kongsgård av Håkon Håkonsson på midten av 1200-tallet. I dag står Håkonshallen som en av landets mest inntakte profane middelalderbygning.
Akershus festning, anlagt ca. 1300 ble bygget som erstatning for den befestede kongssgården i Oslo. Festningen har senere tjent som sete for høvedsmenn, lensherrer og stattholdere. På 1600-tallet ble festningen omformet til renessanseslott, omgitt av en bastionsfestning. Etterhvert utbygget med utenverker rundt retransjementet Hovedtangen. Fra 1624 var Akersshus et citadell i byfestningen Christiania. Nedlagt som operativ festning etter 1814.
Foto: Riksantikvaren
Alf Erlingssons angrep og nedbrenning av Oslo i 1287 viste behovet for en festning i dette området. Etter Håkon V Magnussons maktovertakelse i 1299 startet arbeidet med byggingen av Akershus. Omtrent samtidig ble det bygget en festning i Vardø. Akershus festning ble utvidet under Håkon VI og dronning Margrethe, men Norges storhetstid var forbi. Stormaktsambisjoner hadde ført Norges kongehus inn i skjebnesvangre allianser. Den aggressive politikken tappet landet for ressurser, noe som ble forsterket ved Svartedauden på midten av 1300-tallet. Som en følge av dette og starten på unionstiden i 1380, stanset utbyggingen av forsvarsverk.
På midten av 1300-tallet kom kruttet i bruk. Innføringen av dette nye våpenet fikk etterhvert store konsekvenser for festningsbyggingen. Høye murer og tårn var ikke lenger hensiktsmessige for beskyttelse da kanonild forholdsvis lett kunne ødelegge de tynne steinmurene. Festningene fikk derfor en lavere profil med utstikkende kanonplattformer av jord. Via Danmark kom så impulsene til Norge gjennom utenlandske fortifikasjonsoffiserer i danskknorsk tjeneste. Men på 1400- og 1500-tallet skjedde det lite med de norske festningene. Først mot slutten av 1500-tallet tar byggevirksomheten seg opp igjen, med etableringen av Kongens og Dronningens bastioner på Akershus.
I Bergen ble det foretatt noen utvidelser på Bergenhus for å møte trusselen fra tyske handelsmenn – Hanseatene – som hadde etablert en koloni i byen og preget samfunnslivet der. På Steinvikkholmen i Trondheimsfjorden anla erkebiskop Olav Engelbrektsson sitt retrettsted under de innenrikspolitiske urolighetene i forbindelse med reformasjonen. Eksisterende festninger var imidlertid i bruk, og Akershus motsto en beleiring i 1450.