Forsvaret av Norge bygget på NATOs forsvarsstrategi som inkluderte USAs kjernefysiske våpen. Dette innebar at atomvåpen kunne bli brukt på norsk jord ved en eventuell konflikt. Offisielt førte norske myndigheter imidlertid en politikk mot forhåndslagring og mot bruk av atomvåpen på norsk jord. På slutten av 1950-tallet økte uroen om norsk sikkerhetspolitikk. Hendelsene i Ungarn og Suezkrisen høsten 1956 økte spenningen. I 1957 overrasket Sovjetunionen en hel verden med å sende opp sin første satellitt, og varslet med dette at de var i stand til å skaffe seg en interkontinental rakettstyrke. I den situasjonen tilbød USA NATO-landene atomvåpen. I Norge hadde debatten om utplassering av atomvåpen på norsk jord allerede pågått i noen år. Regjeringen sa i 1957 nei til utplassering etter at Arbeiderpartiets landsmøte fattet et vedtak i strid med partiledelsens ønsker.
Samme år som regjeringen sa nei til atomvåpen på norsk jord ankom kortdistanserakettene NIKE og Honest John Norge, som gratis våpenhjelp. NIKE-rakettene ble utplassert på Rustad i Asker, Nes på Romerike og Trøgstad og Våler i Østfold som luftforsvar for hovedstaden. Honest John – eller «Ærlige Johan» som den ble kalt i Norge – ble utplassert ved Bardu. Rakettene hadde ikke tilstrekkelig presisjon eller slagkraft til å være effektiv med konvensjonelle stridshoder, noe den militære ledelsen var klar over allerede ved leveringen. Men atomstridshoder har ikke vært lagret på norsk jord.
NIKE-anleggene besto av tre områder fordelt på forlegning, utskytning og radar. Raketten ble styrt fra bakken etter informasjon fra flere radarer som fulgte både raketten og målet. Våptenteknologisk representerte rakettene et kvantesprang. Det eksisterende luftvern bygget på samme prinsippet som våpen fra slutten av 1890-tallet. Anleggene markerer derfor overgangen fra kanoner til missiler i Det norske forsvaret, og har således stor militærhistorisk verdi. NIKE-anleggene ble faset ut i begynnelsen av 1990-årene og utgjør i dag en avsluttet periode i norsk militærhistorie.