Av Leif Johnny Johannessen
Militærhistorie er ikke bare fortellinger om konger, kriger og kanontyper. Det er også framstillinger av samfunnets utvikling på bred basis. Forsvaret har som en av statens mest sentrale institusjoner for eksempel bidratt til opprettelsen av nye forbindelseslinjer, kartlegging av kyst- og landområder, nye bosetninger, innføring av nye byggeteknikker og til dannelsen av en nasjonal identitet. Festninger, ekserserplasser, kystfort, bygninger og spor i landskapet er en dokumentasjon av fortida og en kilde til opplevelse av denne delen av vår felles historie.
Forsvaret har gjennom århundrene vært en av statens mest sentrale institusjoner. Forsvarets overordnede oppgave har vært og er fortsatt å trygge landets grenser mot invasjon. Store grenseområder mot øst, en langstrakt kystlinje og begrensede menneskelige og økonomiske ressurser har medført at utbygging av forsvarsverker, lagre og ekserserplasser har utgjort en vesentlig del av Forsvarets virksomhet. Viktige atkomstveier fra øst ble forsvart gjennom bygging av festninger og skanser fra Båhuslen i sør til Vardø i nord. Langs kongeveiene ble det etablert depoter i såkalte telthus som senere ble utvidet til leire. I tillegg måtte de større byene langs kysten beskyttes mot angrep fra sjøen. I dag ser vi rester av denne virksomheten spredt ut over hele landet, rester som utgjør et spennende møte med en for mange fjern og ukjent fortid.
Men betydningen for det norske samfunnet begrenser seg ikke bare til fysisk utbygging av varder, jordvoller, skanser, festninger og leire. Forsvaret er en institusjon i konstant samvirke med det øvrige samfunn. Militærhistorie er derfor mer enn beretninger om våpenutvikling og krig. Det er en historie om det norske samfunnets utvikling, både på det politiske plan og i hverdagen til enkeltmennesker.
Forsvaret har vært en av statens viktigste representanter ute i lokalsamfunnene, og har dermed vært med på å utvide myndighetenes virkeområde. Innnkreving av toll og skatt, grensekontroll og håndhevelse av loven utgjorde noen av oppgavene. Denne virksomheten bidro til å konsolidere statens grenser og etablere myndighetenes nødvendige legitimitet i befolkningen. Veiarbeider ble ofte utført av soldater. Lenge var Forsvaret en av Norges eneste institusjoner som tilbød høyere utdannelse. Samtidig var en karriere i Forsvaret en mulighet til å komme bort fra livets ofte oppstakete vei i lokalsamfunnet. Kartleggingen av kysten og innlandet startet i Forsvarets regi. Postvesenet var fram til siste halvdel av 1800-tallet underlagt Marinedepartementet, og offiserer sto for persontransport langs kysten.
I særlig grad har tjenestegjøring i Forsvaret vært med på å forme det norske samfunnet. Unge menn med ulik kulturell bakgrunn ble brakt sammen og fikk nye erfaringer med hensyn til byggematerialer og -teknikker, organisasjonsformer, utstyr, kosthold og enkle matematiske beregninger. Denne kunnskapen brakte de med seg tilbake til sine bygder. Kanskje enda viktigere var erfaringen av et fellesskap utenfor bygda. Trolig har Forsvaret vært én av de sentrale institusjonene i dannelsen av en felles norsk identitet.
Utenlandske offiserer og nordmenn som tjenestegjorde i Marinen eller Hæren brakte med seg impulser fra den europeiske kulturarven. Ingeniøroffiseerene – datidens arkitekter – var ofte tyske eller nederlandske og brakte nye redskaper og byggeskikk til landet. Matroser kom hjem med smykker, klesdrakter, nye ord og fortellinger.
Militærvesenet påvirket flere steder den økonomiske utviklingen. Virksomheten ga nye inntektsmuligheter i form av salg av varer og tjenester. Ved ekserserplassene ble det opprettet skysstasjoner. Men aktiviteten medførte også mange byrder i form av for eksempel ekspropriering, tvangsarbeid, byregulering, handelsrestriksjoner eller utskrivning til militær tjeneste. I krigstid ble mange lokalsamfunn hardt rammet ved at unge menn ble kalt inn til tjeneste.
Holmen i Bergen ble bygget ut som kongsgård av Håkon Håkonsson på midten av 1200-tallet.
Foto: FRM
Bygninger, fortifikasjoner og rester i landskapet etter militær virksomhet gjenspeiler denne utviklingen. I det følgende skal vi gå litt grundigere inn i utviklingen av Forsvaret, og se hvordan dagens bygninger og anlegg er en dokumentasjon av fortida og kan være en kilde til opplevelse av denne del av Norges historie.
Norges forsvar i middelalderen
Mennesket har gjennom alle tider forsøkt å forsvare seg mot fiender gjennom etablering av forsvarsverker. I takt med utviklingen av nye våpen og angrepsstrategier har disse utviklet seg til å bli mer og mer komplekse. Forsvarsverkene hadde også en avskrekkende funksjon i tillegg til evnen til å forsvare menneskene mot angrep.
Mange steder finnes det bevart rester etter såkalte bygdeborger, med røtter tilbake til folkevandringstida (ca. 400–600). Ofte jordvoller på en høyde som i tillegg hadde pallisader eller rekker med trestokker som skulle stoppe fienden. Med rikssamlingen økte behovet for beskyttede kongsgårder. Fra 1000-tallet arbeidet kongen med å konsolidere sin maktposisjon ved hjelp av faste forsvarsanlegg. For å møte angripere med pil og bue, spyd, sverd og i noen grad kastemaskiner og rambukker, ble festningene bygget med høye murer og tårn. Fra denne tiden har vi bevart fundamenter fra Sverresborg i Trondheim, mens Sverresborg i Bergen er overbygget av seinere festningsanlegg.
Utover på 1100-, 1200- og 1300-tallet ble det oppført en rekke festninger eller befestede anlegg. Anleggene tjente som sete for kongen og hans administrasjon, slik at anleggenes funksjon var mer enn rent militære anlegg. Flere av disse anleggene utgjør fremdeles en del av våre festninger. I Trondheim har vi bevart rester i Erkebispegården, og Holmen i Bergen ble bygget ut som kongsgård av Håkon Håkonsson på midten av 1200-tallet. I dag står Håkonshallen som en av landets mest inntakte profane middelalderbygning.
Akershus festning, anlagt ca. 1300 ble bygget som erstatning for den befestede kongssgården i Oslo. Festningen har senere tjent som sete for høvedsmenn, lensherrer og stattholdere. På 1600-tallet ble festningen omformet til renessanseslott, omgitt av en bastionsfestning. Etterhvert utbygget med utenverker rundt retransjementet Hovedtangen. Fra 1624 var Akersshus et citadell i byfestningen Christiania. Nedlagt som operativ festning etter 1814.
Foto: Riksantikvaren
Alf Erlingssons angrep og nedbrenning av Oslo i 1287 viste behovet for en festning i dette området. Etter Håkon V Magnussons maktovertakelse i 1299 startet arbeidet med byggingen av Akershus. Omtrent samtidig ble det bygget en festning i Vardø. Akershus festning ble utvidet under Håkon VI og dronning Margrethe, men Norges storhetstid var forbi. Stormaktsambisjoner hadde ført Norges kongehus inn i skjebnesvangre allianser. Den aggressive politikken tappet landet for ressurser, noe som ble forsterket ved Svartedauden på midten av 1300-tallet. Som en følge av dette og starten på unionstiden i 1380, stanset utbyggingen av forsvarsverk.
På midten av 1300-tallet kom kruttet i bruk. Innføringen av dette nye våpenet fikk etterhvert store konsekvenser for festningsbyggingen. Høye murer og tårn var ikke lenger hensiktsmessige for beskyttelse da kanonild forholdsvis lett kunne ødelegge de tynne steinmurene. Festningene fikk derfor en lavere profil med utstikkende kanonplattformer av jord. Via Danmark kom så impulsene til Norge gjennom utenlandske fortifikasjonsoffiserer i danskknorsk tjeneste. Men på 1400- og 1500-tallet skjedde det lite med de norske festningene. Først mot slutten av 1500-tallet tar byggevirksomheten seg opp igjen, med etableringen av Kongens og Dronningens bastioner på Akershus.
I Bergen ble det foretatt noen utvidelser på Bergenhus for å møte trusselen fra tyske handelsmenn – Hanseatene – som hadde etablert en koloni i byen og preget samfunnslivet der. På Steinvikkholmen i Trondheimsfjorden anla erkebiskop Olav Engelbrektsson sitt retrettsted under de innenrikspolitiske urolighetene i forbindelse med reformasjonen. Eksisterende festninger var imidlertid i bruk, og Akershus motsto en beleiring i 1450.
Ufredstid
Mens norske middelalderfestninger var bygget med utgangspunkt i interne feider mellom ulike kongeslekter, er festningene fra 1500-tallet og framover knyttet til europeisk historie. Både i fyrste- og adelsidealet inngikk en beundring for krigerske bedrifter, og det ble sett på som et gode om kongen klarte å erobre land for sin stat. De dansknorske kongene var like ambisiøse som sine medfeller ute i Europa, noe som kom til å påvirke Norge og norsk utbygging av forsvarsverk.
Festningene var lenge kongens redskap til å hevde sin kontroll over Norge. Av frykt for opprør i Norge lot unionskongen leidangsordningen – en ordning der utvalgte soldater ble kalt inn for hvert leidangstokt – forfalle. Ved å unnlate å trene vanlige undersåtter militært, ble det lettere for unionskongen å holde på sin makt. Tidlig på 1500-tallet skrøt danske adelsmenn over at de kunne ta Norge med 300 mann.
Reformasjonen styrket på sikt Forsvaret. Kirkegodset kom over på kongens hender og Forsvaret overtok flere av disse eiendommene, blant annet den fortifiserte Erkebispegården i Trondheim. Sjuårskrigen (1563–70) som var en krig mellom de to nordiske monarkiene, Danmark-Norge og Sverige, på bred front, markerte for alvor utbyggingen av nye og forbedring av eksisterende festningsverk. Akershus og Båhus ble ombygget til moderne bastionsfestninger i løpet av 1600-tallet. Men dette fikk ikke større følger for styrkeopp byggingen i Norge. Fremdeles ble Norge vurdert som en lite aktuell slagmark.
Forsvaret brakte sammen soldater fra mange regioner og samfunnslag. Tiden på moen var for mange en første opplevelse av et fellesskap utenfor bygdesamfunnet. Trolig har Forsvaret vært én av de sentrale institusjonene i dannelsen av en felles nasjonal identitet.
Foto: A. Wilse
Opprettelsen av en norsk hær
Det manglende militære nærværet i Norge holdt seg til begynnelsen av 1600-tallet. Omkring 1620 lå et sekstitalls soldater stasjonert på Båhus og Akershus. Utover dette var styrkene konsentrert sør i Danmark. Forsvaret av Norge var basert på herredømmet over kysten. På 1500-tallet utgjorde Sverige ingen større trussel. Sveriges militære styrke og dermed innflytelse vokste imidlertid, og fra 1613 regnes Sverige som en europeisk stormakt. Denne situasjonen kom til å prege Norden fram til 1814, selv om avslutningen av Den store nordiske krig i 1720 innebar en fredstid mellom to svekkede kongemakter.
I løpet av Trettiårskrigen (1618–1648) gikk svenske styrker seirende ut av mange slag på kontinentet. Etterhvert hadde svenskene store hærstyrker stående i Tyskland og kunne dermed true Danmark og Norge på flere fronter. Følgene ble raskt merkbare for Norge, med flere landavståelser og kriger på norsk jord. Krigene førte også til etableringen av en egen norsk hær.
Fra vikingtiden kjenner vi til Gulatingslovens bestemmelse om at alle våpenføre menn var pliktig til å møte til vern av landet ved fiendtlig angrep. Denne bestemmelsen blir av mange betraktet som begynnelsen på den norske verneplikten. Utover middelalderen ble bestemmelsen opprettholdt, men verneplikten til landstyrkene gikk etterhvert over til en skatteplikt. Hvert år ble imidlertid tusenvis av unge norske menn utskrevet til Marinen.
Kongen var skeptisk til dannelsen av en egen bondemillits i Norge fordi dette kunne utgjøre en trussel mot hans kontroll over kongeriket. Bøndenes negative holdning til krigføring var også en medvirkende årsak til at det ikke ble opprettet et fast hærvesen i Norge før på midten av 1600-tallet. Både Sjuårsskrigen (1563–70) og Kalmarkrigen (1611–13) viste tydelig hvor vanskelig det var å basere et forsvar av Norge på denne styrken. Festningene var derfor besatt av vervede mannskaper, både norske og utenlandske, og offiserer som oftest var utenlandske.
Mot slutten av 1620-årene startet bestrebelsene for å etablere en egen norsk hær. Stattholder Jens Juul utarbeidet i 1628 den norske krigsordinansen. Selv om dette tidspunktet blir regnet som Hærens etablering, eksisterte ikke styrkene andre steder enn på papiret. Først under Hannibalsfeiden (1643–45) – der Norge mistet Herjedalen og Jemtland – kan vi se konturene av en egen norsk hær. Den kroniske rivaliseringen med Sverige tvang etterhvert fram tiltak for å gjøre den norske Hæren permanent.
Byer og festninger
Etter freden i Roskilde 1658 tapte Danmark-Norge landområder og festningen i Båhuslen, noe som skapte behov for nye landfestninger ved grensen. Etableringen av Fredrikstad og Fredriksten har sin bakgrunn i denne landavståelsen. Tapet av landområdene ble bekreftet to år senere i nye fredsforhandlinger i København, hvor Norge fikk tilbake Tronddheims len.
Rekrutteringen til Hæren bygget dels på utskrivning, dels på tjeneste. Fram til 1799 praktiserte man en utskrivningsordning basert på jorddeiendom. Størsteedelen av landet – byene og Nord-Norge unntatt – var delt opp i noenlunde like store enheter som hver var pålagt å stille og utruste én soldat. Utover på 1600- og 1700-tallet kom det en rekke endringer med hensyn til størrelsen på legdene slik at myndighetene fikk flere soldater. Tjenestetiden var ca. ni år, men soldatene var bare samlet en kort periode av året i fredstid. Om det var skjerpet beredskap eller krigstid fikk tjenesten en mer permanent karakter. Soldatene ble samlet i kompanier, dvs. Hundremannsenheter med navn etter området de tilhørte som det Thunske, Eidbergske eller Numedalske kompani. Avdelingene var knyttet til nærmiljøet og fikk navn etter distriktene de kom fra. Kompaniene ble samlet til bataljoner som igjen kom sammen til regimenter.
Festningsbyer i Norge
Norge har sammenlignet med våre naboland og andre europeiske stater relativt få byer som kan karakteriseres som festningsbyer. Dette skyldes blant annet at Norge lå utenfor kampområdene for de store felttogene i Europa, og at forsvaret av Norge var basert mer på Marinen enn Hæren. Årsaken ligger trolig også i den militære organiseringen. Med etableringen av en bondemilits ble sentrene for landstyrkene flyttet ut fra byene til landsbygda. Ekserserrplassene ble vårt lands militærleire og garnisonsbyer. Men noen byer skilte seg ut med sterkt preg av befestning – Oslo, Bergen, Kristiansand, Trondheim, Kongsvinger, Fredrikstad og Halden.
Under Carl Gustav-krigen (1657–60) kjempet Oldenborgmonarkiet – det dansknorske kongehuset – for sin eksistens. Trøndelag ble okkupert av svenskene. Langs grensen var kamphandlingene så omfattende at myndighetene måtte mobilisere Hæren maksimalt. Krigserfaringene førte til statskupp og innføringen av eneveldet i 1660. Etter 1660 var trusselen mindre akutt, men først ved avslutningen av den store nordiske krig i 1720 var Oldenborgstattenes to vestskandinaviske riker konsolidert – i et Europa der ikke-nordiske stormakter ble stadig sterkere.
Innføringen av eneveldet markerte også starten på et omfattende program for utbygging av festninger i Norge. Som en direkte følge av fredsavtalen underskrevet i Roskilde i 1658 der Danmark-Norge mistet Båhuslen, ble det satt i gang arbeider med å befeste Halden og Fredrikstad. Avståelsen av Båhus festning skapte behov for nye grensefestninger.
Under Karl Gustav-krigene ble det bygget en provisorisk festning i Fredrikstad. En jordvoll med vanngrav rundt skulle beskytte byen. I 1663 godkjente Fredrik 3. planen om en sterkere befestning som innebar etablering av tre bastioner mot land-siden og to halve hjørnebastioner nærmest Glomma. Planen var trolig utarbeidet av ingeniør-offiser Wyllem Coucheron. Byggearbeidene ble utført i perioden 1663–81.
Fredrikstad festing ble etablert som følge av landavståelsen til Sverige i 1660.
Foto: Ingeniørbrigadens arkiv, Riksantikvaren
Fredriksten festning ble hoved-sakelig utbygd i perioden 1661– 1680 som et resultat av grensendringene i 1660.
Illustrasjon: Ingeniørbrigadens arkiv, Riksantikvaren
Christiansand ble offisielt grunnlagt som by av Christian IV i 1641 og utviklet seg raskt til en garnisonsby. Utbyggingen av festningen Fredriksholm startet i 1656 og byen ble sentrum for festnings-adminstrasjonen. Med avståelsen av Båhuslen fikk byen en kommunikasjonsmessig nøkkelrolle i forbindelsen mellom Danmark og Norge. Fra 1670 ble Christiannsand regnet som en av rikets hovedfestninger ved siden av Akershus og Bergenhus.
I Halden startet man arbeidet med provisoriske befestninger under Hannibalsfeiden (1643–45). Disse befestningene ble utvidet i perioden 1659–60 i forbindelse med svenskenes angrep og beleiring. Etter freden i København i 1660 startet ingeniøroffiser Wyllem Coucheron og kommanderende general von Ahlefeldt planlegging av nye og sterkere befestninger. Byggearbeidene foregikk hovedsakelig i perioden 1661–1680.
Fergestedet Vinger var et viktig punkt på den gamle ferdselsveien fra Midt-Sverige og inn i Norge, og dermed av militær betydning. På vestsiden av Glomma ble det i 1658 bygget en jordskanse kalt Tråstad skanse. På fjellet like ovenfor oppførte man i 1673–74 et mer permanent fort i form av et firkanttårn. Fortet, Vinger skanse, ble i perioden 1681–89 utvidet til det vi i dag kjenner som Kongsvinger festning . Festningen utgjør et markert innslag i bybildet og har et sjeldent godt bevart forterreng.
Den omfattende bybrannen i Trondheim i 1681 førte til en ny byplan der byen framsto som en festningsby. I Johan Caspar von Cicignon og Anthony Coucherons plan for gjenbyggingen var hensynet til forsvarsverkene avgjørende for byens utforming. Kristiansten festning utgjorde en viktig del av planen. Under angrepene i 1564 og 1658 hadde svenskene kontrollert byen fra høyden øst for Nidelven. Her ble det besluttet å bygge et stort kanontårn – donjonen – som dannet kjernen i festningen. Omkring ble det lagt vollmurer med deknings- og ammunisjonsrom. Mot vest ble byen forsvart av befestningen ved Skansen. I dag er store deler av vollene fjernet, men fremdeles kan vi se restene av Kongens og Dronningens bastion. Skansevakten er også godt bevart og er overtatt av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). På Marinen ligger flere bastioner. En rekke andre opprinnelig militære bygninger er bevart og vitner om tiden da Trondheim kunne kalles en garnisonsby.
Ingeniøroffiserene i Forsvaret, det vil si arkitektene bak festningene, var for det meste utlendinger eller hadde utenlandsk utdannelse. De var kulturrbærere i samfunnet, brakte nye impulser til landet og påvirket også den sivile byggevirksomheten. Festningene var store byggeprosjekt som krevde kompetanse som ikke fantes i Norge. Lokale håndverkere og soldater arbeidet under ledelse av utenlandske tekniske eksperter. Denne kunnskapen brakte de med seg i senere byggearbeider. Særlig Cicignon, Wyllem Coucheron og hans sønn Anthony Coucheron har satt merker etter seg i festningsarkitekturen i Norge. Arkitektenes innsats for Forsvaret er behandlet i neste artikkel.
Ekserserplassene
I Hærens første leveår foregikk soldatenes trening på eller ved festningene. Trolig på grunn av lange avstander til festningene ble treningen eller eksersisen flyttet ut i distriktene. Som øvingssted i lokalmiljøet var det naturlig å velge et område i nærheten av kirken, hvor bygdefolket likevel var samlet til gudstjeneste om søndagene. Våpnene ble lagret i våpenhuset, mens fanene lå på kirkeloftet. Tidsspunktet for eksersisen var før eller etter gudstjenesten. Denne praksisen møtte etterhvert motstand fra kirkens menn. Treningen pågikk like til kirkeklokkene ringte for tredje gang. Vi kan bare tenke oss lyden av 200 trampende soldatbein inn i en kirke der den øvrige menigheten sang eller satt i bønn. Kirkens menn fant situasjonen uutholdelig og flere prester klaget til hærledelsen. Sammen med økt behov for lagringsplass av våpen og annet utstyr førte klagene til at det utover 1700-tallet ble etablert egne ekserserplasser.
Vardøhus ble etablert i perioden 1734–38. Festningen ble anlagt for å markere Danmark-Norges suverenitetskrav over området, og for å beskytte fiskeværet som var viktig i tørrfiskhandelen mot angrep. Vardøhus utgjør med sin stjerneform av fire hjørnebastioner og fire kurtiner vinklet ut som redanger, et flott eksempel på datidas idealfestning. I dag er vollene, tørrgraven og forterrenget (glaci) bevart akkurat som på plan-ene fra 1733.
Illustrasjon: Ingeniørbrigadens arkiv, Riksantikvaren
Ved fergestedet Vinger ble det bygget en jordskanse i 1658. På fjellet like ovenfor oppførte man i 1673–74 en mer permanent fort som i perioden 1681–89 ble uttvidet til det vi i dag kjenner som Kongsvinger festning .
Illustrasjon: Ingeniørbrigadens arkiv, Riksantikvaren
Kravene til en ekserserplass var beskjedne. Et flatt engstykke på 200 x 150 meter var stort nok. De enkle kravene gjorde det forholdsvis lett å skifte sted, og spesielt kompaniplassene ble ofte flyttet. Så lenge våpen ble lagret i kirken hadde man ikke behov for egne bygninger. Ved etablering av egne ekserserplasser endret dette seg.
Fra midten av 1700-tallet startet byggingen av de såkalte telthusene: Stabburslignende bygninger for lagring av utstyr. De laftede telthusene fra denne perioden er som regel i to etasjer, og har i ettertid fått panel både inn- og utvendig. Laftingen gjorde at bygningene relativt enkelt kunne flyttes ved behov. Telthusene minner oss om at Forsvarets virksomhet i fredstid for en stor del består i å lagre materiell. Bygningene er solide og har vært i bruk helt fram til våre dager. Plassene ble ofte lagt langs kongeveiene og i nærheten av kirker. Telthus er bevart noen få steder i landet. Bygningene markerer etableringen av den norske hæren og Forsvarets spredning fra festningene ut i lokalsamfunnene. Mer om telthusene i artikkelen om den militære byggeskikken.
Fredstid i Norden
Perioden 1720–1807 var preget av lav spenning i Norden. Sverige var utmattet etter Den store nordiske krig og felttogene i Russland, Tyrkia og Europa. Karl XII var død og staten manglet den offensive kraften den tidligere hadde hatt. Oldenborggmonarrkiet hadde dessuten styrket sin posisjon og rikenes hærstyrker var godt organisert. Men enevoldsregimet innså at maktforholdene i Europa var så kompliserte at man måtte føre en varsom utenrikspolitikk og opprettholde den militære styrken for å forsvare kongerikenes interesser. Utviklingen i militærteknologi førte imidlertid til at utgiftene til våpen økte betraktelig og utarmet staten.
Som tidligere nevnt var forsvaret av Norge i stor grad basert på støtten fra kongerikenes felles flåte. Den dansknorske marinen var en av de første spesialiserte marinestyrker som europeiske stater bygde opp i nyere tid. Denne del av norsk militærhistorie har vi få tidlige rester av på grunn av at Marinen var stasjonert i København. Men i Stavern i Vestfold ligger et godt bevart befestet verft fra 1700-tallet, Fredriksvern, som er knyttet til Marinen.
Den militære ledelsen i København søkte et sted for å etablere galeiverft og flåtestasjon i Norge. Hensikten var å støtte eventuelle hæroperasjoner mot Sverige, og redusere faren for at Marinen kunne bli isolert i Danmark. Stavern pekte seg ut med en god havn som var relativt enkel å forsvare. Fredriksvern ble påbegynt i 1750 og bygget etter modell av marinebasen Holmen i København. Mange av de særpregede bygningene er godt bevart. Dette skyldes nok at selv om Karljohansvern erstattet Fredriksvern som Marinens hovedbase i 1850, har anlegget hele tiden hatt militær virksomhet.
Vardøhus festning ble etablert i perioden 1734–38. Som tidligere anlegg på samme sted ble festningen anlagt for å markere Oldenborgmonarkiets suverenitetskrav over området, men også for å beskytte fiskeværet som var viktig i handelen med tørrfisk mot angrep. Samtidig som festningen ble anlagt forhandlet Danmark-Norge med Sverige om grensedragningen i nordområdene. Først i 1751 kom grenseetraktaten med Sverige i stand, og det skulle ta over 100 år før Norge og Russland ble enige om hvor grensen skulle trekkes. Vardøhus utgjør med sin stjerneform av fire hjørnebastioner og fire kurtiner vinklet ut som redanger, et flott eksempel på datidas idealfestning. I dag er vollene, tørrgraven og forterrenget (glasi) bevart akkurat som på planene fra 1733.
En av Norges første høyere utdannelseinstitusjoner innen byggevirksomhet, Den frie Mathemat-hiske skole i Christiania, ble grunnlagt i 1750. Skolen som er forløperen for dagens krigsskole for Hæren, skiftet i 1798 navn til Det norske militaire Institut, før den fra 1820 ble hetende Den kgl. NorskeKrigsskole. Skolen ga undervisning i blant annet ingeniørvirksomhet, tegning og språk, og var ved siden av Bergseminaret på Kongsberg lenge den eneste tekniske utdannelsesinstitusjonen i Norge. Skolen flyttet i 1802 inn i Tollbodgaten 10 i Oslo og har siden holdt til der i en rekke perioder. Ingeniøroffiserer herfra har satt preg på en rekke militære og sivile byggeprosjekt i Norge. Som våre første utdannede arkitekter brakte de noe radikalt annerledes til det norske kulturlandskapet, og er blitt omtalt som modernitetens spydspisser i det provinsielle Norge.
Kristiansten festning var del av den nye byplanen for Trondheim utarbeidet etter bybrannen i 1681. Langs Nidelven lå det flere bastioner og ved byens hovedport i vest lå det voller. Store deler av disse er i dag fjernet, men vi kan fremdeles se restene av Kongens og Dronningens bastion.
Illustrasjon: Ingeniørbrigadens arkiv, Riksantikvaren
Stormaktsspill
Utviklingen fra slutten av 1700-tallet fram til 1814 viklet Danmark-Norge inn i allianseforhold som kom til å få ødeleggende virkning. Militærvesenet ble stadig mer kostbart og statens inntekter var ikke tilstrekkelig til å holde følge med den teknologiske utviklingen. Stormaktsspillet og uheldige allianser førte oldenborgmonarkiet mot stupet. To store utenrikspolitiske nederlag under Napoleonskrigene, i 1801 og 1807, bidro til at Danmark-Norge mistet fotfestet.
I 1801 tapte kronprins Fredrik slaget på Københavns red. Seks år etter ranet britene kongerikenes felles flåte i København. Kronprinsen var i en umulig situasjon. I sør presset Frankrike og kunne ved en konflikt true Slesvig-Holstein og Jylland. En krig mot England derimot ville ødelegge forbindelsen til Norge og lamme utenrikshandel og sjøfart. Britenes flåteran presset Danmark-Norge i fanget på Frankrike og kongerikene var prisgitt stormaktenes handlinger. I 1808 erklærte Oldenborgmonarkiet Sverige krig. Fra før var rikene i krig med britene som blokkerte farvannet mellom Danmark og Norge og hungersnøden bredte seg i Norge.
Mobilisering ble iverksatt på norsk side, selv om det var mangel på krutt, svovel og salpeter, flintsteiner og gevær, proviant og høy, leger og hospitaler. Parallelt med krigsforberedelsene satte regjeringskommisjonen i gang krigspropaganda i tidens stil. Kampanjen hjalp og det norske folk sto samlet mot styrkene fra øst. Det ble samlet inn store mengder mat og klær til soldatene og organisert korps av frivillige som sluttet seg til den utskrevne legdshæren.
Forsvarsmessig forberedte man seg ved anleggelse av nye batterier, for eksempel ved at kanoner ble flyttet fra Akershus festning til Drøbaksundet. I Bergen gjennomgikk Bergenhus en omfattende endring. Også ved Vardøhus ble det etablert et nytt batteri og utført en del byggearbeider. Få av de rundt 100 batteriene som ble anlagt i forbindelse med Napoleonskrigene er fremdeles i Forsvarets eie, slik at de sporene vi har blir særlig verdifulle. På Odderøya i Kristiansand kan man fremdeles se rester etter ett batteri bygget på sørspissen av øya. I Munkegaten i Trondheim står tre bygninger som direkte har tilknytning til aktiviteten fram mot Kielfreden. Den militære opptrappingen i forbindelse med krigen mot Sverige i 1808 førte til behov for nye bygninger og forsvarsverk.
Årene 1809–1812 ble en periode med roligere forhold. Handelsskip fikk igjen adgang til å seile og forsyningslinjene kunne etableres påny. Svenskekongen, Carl Augusts, plutselige død i 1810 forandret imidlertid situasjonen. Sverige nye konge, Jean Baptiste Bernadotte som tok navnet Carl Johan, startet arbeidet for å sikre seg Norge. I tiden 1812–1814 var Norge et «krigsbytte» på den europeiske arena. I april 1812 inngikk Russland og Sverige en traktat, der Sverige ga opp sine interesser i Finland mot at Russland lovet militær støtte til Carl Johans arbeid for å sikre seg Norge. I 1812 lovet så England og Preussen å medvirke til at Norge ble svensk. Prisen var svensk deltakelse i krigen mot Frankrike. Fredrik VI holdt fast på sin allianse med Napoleon, noe som førte til at han mistet Norge ved Kielfreden 14. januar 1814.
Telthusene var et meget viktig element i etableringen av ekserser-plassene som startet på begynnelsen av 1700-tallet, og som har sammenheng med oppbyggingen av den nasjonale hæren fra midten av 1600-tallet. Utviklingen av den moderne norske hæren i dette århundret har gjort de gamle ekserserplassene med sine telthus overflødige, og de engang så tallrike telthusene er stort sett forsvunnet. På bildet ser vi telthuset Lahaug-moen på Skedsmo fra slutten av 1700-tallet.
Foto: FMU
Fredriksvern verft ble påbegynt i 1750 for å etablere en flåtebase og galeiverft i Norge. Mange av de særpregede bygningene er godt bevart i dag.
Foto: A. Wilse
Sommeren 1814 raste en kort krig mot Sverige. Carl Johan invaderte Norge den 26. juli og presset norske styrker vestover. Fredrikstad ble tatt i løpet av et døgn, nærmest uten kamp. Forsvaret hadde en defensiv strategi med formål å føre så lite krig som mulig. Ved Glomma ble det bygget en rekke forskansninger. Også på Søndre Kaholmen ved Drøbak, der hovedfortet på Oscarsborg ligger i dag, ble det satt opp et batteri.
Unionen med Sverige
Målt i styrkenes omfang, var Norge i 1814 ett av Europas mest opprustede land. Hver fjerde våpenføre mann mellom 20 og 40 år var utskrevet. Festningene var satt opp med sine skyts og spredt ut over landet fantes det godt øvede mannskaper. Hovedfienden hadde i over 400 år vært Sverige, og alle forsvarsverk var rettet inn mot dét. Svenske myndigheter krevde like etter den korte krigen sommeren 1814 at Det norske forsvaret ble nedbygget. Mannskapene, inkludert de vervede, ble dimittert. Den optiske kysttelegrafen ble lagt ned og en rekke skanser fikk fjernet sine skyts. Kristiansten og andre anlegg ble overlatt til tidens ødeleggelse. Fiendebildet var endret og anleggene var unødvendige, mente den svenske ledelsen. Nedbyggingen ble formalisert ved vernepliktsloven av 1816 og Armééplanen av 1817. Perioden etter Napoleonskrigene og fram til julirevolusjonen i 1830 utgjorde for øvrig en generell nedrustningsperiode i Europa.
Kongen var i utgangspunktet sjef for norske styrker og anlegg. Grunnloven satte imidlertid en del begrensninger for den svenske kontrollen. Styrkene var delt i to enheter: Landvernet og linjen. Landvernet kunne ikke sendes ut av landet, og var således unndratt kongens fulle kontroll. Landvernet skulle imidlertid ikke øve i fredstid. Linjen besto av vervede og utskrevne styrker som kunne brukes til øvelser i Sverige noen uker hvert år. Kongen kunne imidlertid ikke erklære krig uten Stortingets godkjennelse. Stortinget hadde videre rett til å bevilge eller nekte å bevilge midler til statens utgifter. Mot slutten av århundret brukte Stortinget denne retten til å etablere forsvarsverker mot Sverige, innkjøp av nytt materiell og til en styrking av det nasjonale forsvaret i form av landvernet. Unionsinngåelsen medførte likevel en del nybygging.
Oppløsningen av unionen med Danmark medførte behov nye skip til den norske flåten, noe som ikke kunne utføres ved det etablerte verftet i Stavern. Etter en lang diskusjon falt valget på Horten og byggingen av det som skulle bli Karljohansvern tok til i 1820. Den nye marinebasen var et stort løft.
Dagens krigsskole for hæren ble etablert i 1750 med navnet Den frie Mathematiske skole. Skolen flyttet inn i lokalene i Tollbugata 10 i 1802. Bildet er fra ca. 1900.
Foto: FMU
Flere av datidens dyktigste arkitekter deltok i arbeidet med det befestede verftet. Planene var ambisiøse, men ble justert etterhvert som kostnadene økte. Karljohansvern har gjennomgått en del endringer gjennom årene. Blant annet ble fortet Citadellet fjernet på 1970-tallet, men fremdeles er store miljøer bevart i et anlegg som representerer noe av det ypperste i norsk militærarkitektur.
Oscarsborg festning ble anlagt i årene 1845–53 for å forsvare innseilingen til hovedstaden. Mot slutten av århundret ble festningen forsterket med et nytt batteri mot sør.
Foto: FMU Even Strømman
Oscar I (1844–59) brøt under sin regjeringstid med nøytralitetstanken som hadde vært linjen fra 1814. Kongens dynastiske ambisjoner gikk blant annet ut på å opprette et Stor-Skandinavia i kjølvannet av revolusjonene i 1848 og den dansktyske konflikten om Slesvig-Holstein. Han ville også utnytte Krimmkrigen (1853–56) til å gjenvinne Finland og Ålandsøyene. Offisielt opprettholdt han imidlertid nøytralitetslinjen. Under forutsetning av fortsatt nøytralitet bevilget Stortinget betydelige beløp for å styrke Forsvaret, blant annet til å anlegge en ny befestning i Oslofjorden – Oscarsborg festning .
Innseilingen til Kristiania var et svakt punkt i forsvaret av hovedstaden. For å møte behovet for bedre sikring ble det i årene 1845–53 anlagt en større befestning på Kaholmene utenfor Drøbak. Oscarssborg er laget ut fra et såkalt Montalembertsk system med kanoner i ringmur med borggård. Festninggen var imidlertid foreldet før den var ferdig på grunn utviklingen av nye, sterkere og mer presise kanoner. Det ble derfor mot slutten av århundret anlagt et nytt batteri med en frontal voll foran festningen mot sør og batterier på land på begge sider av fjorden.
Krimkrigen (1853–56) medførte at Russlands innflytelse ble svekket, og dermed bortfalt noe av argumentasjonen for en ytterligere styrking av Forsvaret. Russerfrykten var imidlertid fortsatt sterk både i konservative kretser i Norge og hos svenske myndigheter.
Hvalsmoen ekserserplass ble opprettet i 1894 som erstatning for Helgelandsmoen fordi denne ikke lenger var tilstrekkelig egnet for ingeniørtroppenes øvelser og behov. På bildet ser vi Hvalsmoen tidlig i 1898. Store deler av bygningsmiljøet er bevart.
Foto: FMU
Fra midten av århundret vokste det fram en større nasjonal bevissthet der Forsvaret spilte en sentral rolle. Tysklands samling førte videre til økt internasjonal spenning, og styrking av landvernet ved at alminnelig verneplikt ble innført i Sør-Norge i 1876. Utbyggingen av landvernet, økende spenning i Europa og stadig flere og lengre øvelsesperioder førte til at ekserserplassene ble utvidet og fikk en mer permanent karakter. Samtidig gjenspeiler utbyggingen av leirene framveksten av det moderne samfunnet med høyere krav til sanitære forhold i form av badehus, latriner, egne sykestuer og ikke minst messer og kjøkken. Sunnhetsloven av 1860 satte også sine spor i Forsvarets byggevirksomhet. Forsvaret har i dag en rekke etablissementer der det fremdeles finnes både større bygningssmiljøer og enkeltbygninger fra denne perioden. Flere av bygningstypene finnes i mange leire, noe som tyder på bruk av typetegninger.
I tilknytning til leirene vokste det etterhvert fram sivil virksomhet, både i form av salg av matvarer og drikke, vask av tøy, underholdning og andre tjenester. Flere av disse stedene har utviklet seg til tettsteder, for eksempel rundt tidligere Gardermoen.
Festningene, bortsett fra Oscarsborg, Kongsvinger og Fredriksten, mistet på 1800-tallet sin operative verdi og ble bygget ut som administrative sentre for Hæren. Blant annet på Akershus førte dette til at det ble oppført en del nye bygninger. I dette arbeidet engasjerte Forsvaret sivile arkitekter som H.E. Schirmer og W. von Hanno.
I løpet av århundret utviklet Forsvaret seg videre som utdannelsesinstitusjon og karriéremulighet for sønner av arbeidere, bønder og hånddverkere. Mens borgerskapets sønner kunne utdanne seg blant annet på universitetet og den tidligere omtalte krigsskolen, hadde barn av mindre bemidlede foreldre en mulighet til å endre sine framtidsutsikter gjennom underoffiserskolen. Blant annet lensmannsetaten ble bygget opp på tidligere elever ved underoffiserskolen.
Karljohansvern i Horten ble etablert for å erstatte marinebasen Fredriksvern i Stavern som ble vurdert som vanskelig å forsvare og uhensiktsmessig for den nye norske flåtens behov. Det befestede verftet slik det ble sett i 1865.
Foto: FMU
Opprustning fram mot unionsoppløsningen
Norge opplevde en forsvarsrenessanse fra omkring 1890 – i første omgang på den konservative siden i norsk politikk som vurderte Russland som den sentrale fiende, uten at frykten hadde noe reelt grunnlag. Deler av opprustningen må også ses i lys av en økende spenning i Europa og økende oppslutning om militær virksomhet. I tillegg førte den teknologiske utviklingen med for eksempel nye og mer presise kanoner til behov for nye anlegg. Men Forsvaret spilte også en rolle som ledd i arbeidet for å løsrive Norge fra unionen med Sverige. Etter at Sverige i spørsmålet om eget norsk konsulatvesen i 1895 tvang Norge til forhandlinger om utenriksstyret, førte Venstre an i en forsert opprustning for å kunne sette makt bak sin nasjonale politikk overfor Sverige.
For å beskytte de største byene ble det i 1890-årene etablert en rekke kystfort langs kysten. Her ser vi en av kanonene på Hysnes fort ytterst i Trondheimsfjorden.
Foto: FMU
Ved inngangen til 1890-årene var Forsvaret i en elendig forfatning. Flåteplanen av 1877 hadde vesentlig tillagt Marinen defensive oppgaver som nasjonalt kystforsvar, men planen var ikke fulgt opp av bevilgninger. Etter tidens idealer innen krigsføring gikk Emil Stang i gang med å gjenreise Marinen og da særlig med pansrede fartøyer. I sør måtte det befestninger til ved Drøbaksundet og Kristiansand. Sporene etter denne oppbyggingen preger ennå Oscarsborg festning og begge sider av Oslofjorden.
Hærordningen av 1887 betydde at det nasjonale Forsvaret ble styrket på bekostning av det unionelle. Hærordningen innebar en økning i antall avdelinger i Hæren, blant annet med etablering av spesialavdelinger som ingeniørvåpen, samband, sanitet og intendantur. Dette var avdelinger som ville gjøre den norske hæren mer selvhjulpen og dermed ytterligere uavhengig av den svenske. Selv om planene ikke ble fulgt av tilsvarende bevilgninger, gjenspeiler økningen i antall avdelinger seg i noen grad i nybygging. For partiet Venstre var det viktigere å markere nasjonal kontroll over styrkene enn å bygge dem ut. Av større etablissement har blant annet Helgelandssmoen, Hvalsmoen og Lahaugmoen sin opprinnelse i denne hærordningen.
Den 25. juli 1895, like etter at Sverige påførte Norge et nederlag i spørsmålet om norsk utenrikstjeneste, bevilget Stortinget store ekstraordinære beløp til gjenreisning av Marinen og nye festningsanlegg. Stemningen i salen var beveget, klappsalvene runget. En venstrerepresentant skrev i sin dagbok: «Nå ruster vi oss noen år framover og så går vi til endelig oppgjør.»
Betydelige ekstraordinære midler i tiåret 1895–1905 skaffet Marinen fire panserskip og en rekke mindre fartøyer og nye befestninger i Østfold og ved Kristiania, Kristiansand, Bergen og Trondhjem. Hæren ble tilført moderne skyts, og øvingstiden og verneplikten som fra 1897 også ble innført for Nord-Norge, ble forlenget. Slik fortrengte periferiforsvaret den tidligere konsentrasjonen om Kristiania. Norge fikk et sterkt nasjonalt forsvar som tilfredsstilte både russer- og svenskefrykten, og som ved anleggelsen av grensebefestningene hadde en klar brodd mot den sterke part i unionen.
De første årene etter 1895 er det likevel vanskelig å finne tiltak direkte rettet mot Sverige. Det var Marinen og kystforsvaret som ble prioritert, og disse anleggene ble anlagt for å beskytte norske byer, den viktige fiskeflåten og norsk handelsflåte ved angrep fra en fremmed makt sjøveien. Svenskene ville trolig komme østfra over land. Skiftet kom i 1899. Fra da av arbeidet man hovedsakelig med landbefestninger langs grensen.
Ett av de mer eksotiske innslagene i opprustningen fram mot unionsoppløsningen var observasjons-ballongen Balloon Captif som var stasjonert ved Fredriksten festning . Ballongen ble brukt under den spente situasjonen sommeren og høsten 1905 før den ble overført til Håøya ved Oscarsborg festning .
Foto: FMU
Som en følge av Karlstaddforhandlingene ble det opprettet en nøytral sone langs grensen. Området som lå på begge sider av grensen, ble på norsk side bestemt av grensefestningene, og fortene som lå innenfor området ble demolert. For å erstatte tapte anlegg, gikk Forsvaret fra 1907 i gang med en ny utbygging, blant annet på Høytorp ved Mysen. De nye annleggggene var sterkt befestede anlegg. Flere av anleggene har fremdeles bevart bygninger fra etableringen like før første verdenskrig.
Foto: FKP
Den økende forrsvarssviljen begrenset seg ikke bare til stortingspolitikerne, men engasjerte også den øvrige befolkning. Lokale foreninger samlet inn penger til etablering av forsvarsanlegg. Brettingen fort er ett av flere anlegg som er delvis finansiert av slike innsamlingsaksjoner. I Kristiania samlet kvinner inn 600.000 kroner som gikk til innkjøp av marinefartøyet Valkyrjen. Den oppslutning Forsvaret hadde i befolkningen i tiden fram mot og like etter unionsoppløsningen, er sjelden i norsk sammenheng. Tilsvarende innsamlinger fant sted også i våre nabooland. Både i Danmark og Sverige ble store summer samlet inn til innkjøp av fartøyer og kanoner.
Flere av dagens etablissement er minner om denne viktige fasen i Forsvarets historie. Langs hele grensen ble det anlagt befestninger for å stå rustet til et møte med svenskene. Hoveddelen av anleggene var konsentrert om forsvaret av Kristiania, og det er her vi finner et sammenhengende system av spor etter denne tiden. Omkring 1900 ble Kongsvinger og Fredriksten festninger modernisert og det ble anlagt en rekke sperrefort mellom disse to punktene. Mer tilbaketrukket, på Glommas vestside, ble det anlagt stillinger for feltkanoner. Sammen utgjør befestningene et forsvarsverk der sperrefort skulle oppholde angripende styrker slik at øvrige norske styrker kunne mobiliseres og gjøre i stand de forberedte stillingene. Sperrefortene var derfor kraftigere konstruksjoner enn de mer enkle stillingene ved Glomma lenger vest. Befestningene utgjør fremdeles et sammenhengende system som forteller om arbeidet med forberedelsene til oppgjøret med unionsmakten. Se for øvrig særskilt artikkel om grensebefestningene.
Men også lenger nord finnes rester bevart etter opprustningen. For eksempel ble Setermoen leir i indre Troms etablert i 1897 som en direkte følge av innføringen av verneplikt også for denne landsdelen, og for lettere å kunne møte eventuelle angrep fra Sverige eller Russland. Samtidig fikk Alta bataljon sin ekserserplass i Alta.
Norge og første verdenskrig
Norge hadde ved inngangen til første verdenskrig et forholdsvis moderne forsvar. Gjennom den sterke oppbyggingen som skjedde før 1905 og videre byggevirksomhet etter unionsoppløsningen var landet blitt tilført en rekke nye kanoner langs grensen, kystfort ved de store byene, Marinen hadde fått nye skip og man hadde en trenet hærstyrke. Ramsund Orlogsstasjon ble bygget opp i forbindelse med etableringen av Ofotbanen og er ett av Sjøforsvarets eldste anlegg i Nord-Norge.
Som en følge av unionsoppløsningen ble det opprettet en nøytral sone langs grensen fra Halden i sør til Elverum i nord. Innenfor området som lå på begge sider av grensen, var det ikke tillatt å oppføre nye forsvarsanlegg, og flere etablerte anlegg måtte ødelegges. For å erstatte fortene som ble nedlagt, opprettet Forsvaret en rekke nye sterke befestninger både på Østlandet og i Trøndelag.
Ved krigsutbruddet i 1914 mobiliserte norske myndigheter soldater på flere av anleggene og det var satt opp nøytralitetsvern gjennom hele krigen. Arbeidet med stillinger, brakker og forsvarsanlegg ble forsert. Særlig kystfortene ble i mange tilfeller utvidet og det ble anlagt to nye fort for å styrke forsvaret av Kristiania og Marinens hovedbase i Horten, henholdsvis på Bolærne og Rauøy.
Særlig luftvernet ble utvidet under krigen. Fly var nye virkemidler innen krigføringen og med dét kom et behov for nye typer kanoner. Krigsindustrien i Europa gikk for fullt, men produktene tilfalt de krigførende. I Norge ble det derfor søkt å endre på det materiellet en hadde, ofte ved at kanonene ble utstyrt med nye lavetter slik at de kunne eleveres. Flere av grensebefestningene ble utstyrt med slike kanoner, sammen med noen kystfort og større festninger som Oscarsborg. Ved kystfortene ble det bygget overdekkede kommandoplasser for å møte den nye trusselen.
Også i Norge ble flyvesenet utbygd, med flyplasser som Kjeller og Værnes og sjøflyhavn på Karljohanssvern i Horten i perioden 1912–15. Kjeller og Karljohansvern fikk også egne flyfabrikker. Rester etter disse anleggene finnes fremdeles både på Kjeller og i Horten, selv om bygningene fra denne perioden er sterkt ombygd begge stedene.
Første verdenskrig omtales som den første totale krig der alle midler ble tatt i bruk for å overvinne motstanderen. Norge kom på tross av sin nøytralitet til å spille en viktig rolle for de alliertes krigsvirksomhet. Norske myndigheter strakk etterhvert nøytraliteten slik at landet i realiteten var en nøytral alliert. De alliertes våpenindustri fikk nødvendige råvarer fra Norge, mens selv fisk ble nektet eksportert til sultende tyskere. Tysklands ubåter skapte store problemer for de allierte og den norske handelsflåten. Et av de alliertes viktigste mottiltak var forsøket på å sperre tyskernes mulighet til å komme ut i Nordsjøen. Problemet var at da måtte man også kontrollere farvannet utenfor norskekysten. Like før krigens strakk norske myndigheter nøytraliteten så langt at det ble lagt ut miner vest for Karmøy som bidro til å sperre Nordsjøen.
Økonomisk depresjon og troen på folkeretten
Selv om mange historikere i dag vurderer perioden 1914–45 som en sammenhengende krig avbrutt av en fredsperiode fra 1918 til 1939, mente man i 1918 at denne krigen var den endelige krigen. Den totale krigen hadde vist sitt grusomme ansikt med et ufattelig antall falne og enorme ødeleggelser.
I løpet av første verdenskrig ble det utført omfattende arbeider på de etablerte kystfortene og det ble også anlagt nye fort. I arbeidet ble det brukt soldater utkalt til nøytralitetsvakt. Som karikaturtegningen antyder ble ikke alle vedtak fulgt av tilstrekkelige bevilgninger.
Illustrasjon: FMU
Før første verdenskrig var krig fremdeles betraktet som et legitimt middel til å avgjøre mellomstatlige konflikter. Opprettelsen av Folkeforbundet – forløperen for FN – i forbindelse med fredsforhandlingene i Versailles, markerte for mange en ny tid der konfliktløsning skulle skje gjennom internasjonale forhandlinger, ikke ved ødeleggende kriggføring. Disse holdningene var også dominerende i Norge, og ble forsterket ved tapene som handelsflåten hadde under krigen.
Norges forsvar var i denne perioden bygget på forestillingen om at landets grenser ville bli garantert av internasjonale avtaler, at landet lå utenfor et eventuelt kampområde og at Storbritannia ville støtte Norge militært ved et eventuelt angrep. Fredstanken sammen med tiltagende økonomiske nedgangstider gjorde at Forsvaret ble nedprioritert. Vi må også ta med at mens Forsvaret i tiden 1890–1914 hadde en klar front mot Sverige, var det etter første verdenskrig ikke lenger noen klar fiende.
En annen årsak til nedbyggingen av Forsvaret var at det hadde mistet arbeiderbevegelsens tillit. Blant annet på grunn av frykten for at deler av militærapparatet kunne bli brukt mot arbeiderbevegelsen – en gruppe som av mange ble definert som en «indre fiende». Arbeiderpartiet var derfor fram til 1935 motstander av å bruke midler til militære formål.
Mot slutten av 1930-tallet innså imidlertid flere at Norge likevel var av strategisk interesse for stormaktene. Utviklingen av blant annet nye fartøy og malmtransporten over Narvik hadde medført at det norske territoriet hadde fått økt betydning som base for stormaktenes krig. Både i forhold til stormaktene og handelsveiene var Norges plassering sentral. Også innad i arbeiderbevegelsen skjedde det en grunnleggende endring i synet på militærvesenet, men deler av partiledelsen var helt fram til vinteren 1940 en bremsekloss i forsvarspolitikken.
Også innad i Forsvaret var det splittelse i synet på Forsvarets organisasjon, karakter og rolle, og i spørsmålet om trusseloppfatning og strategi. Forsvarssledelsen hadde relativt stor kontroll over de bevilgede midler. Den interne striden kom derfor til å påvirke videre utbygging og landets forsvarsevne.
På 1920-tallet ble Forsvaret drastisk nedbygget. Grensebefestningene ble til dels vedtatt lagt ned, dels satt i reserve. Etter 1923 ble regimentssamlinger sløyfet av økonomiske årsaker. Først i 1938 ble det igjen organisert større militære øvelser. Tjenesteetiden i infanteriet ble redusert fra 144 til 48 dager, og et stort antall befalsstillinger ble holdt ubesatt. Fra 1936 ble det etterhvert gitt ekstrabevilgninger til Forsvaret. I 1937 og 1938 nådde man et budsjettforlik om bevilgninger til Forsvaret som omfattet samtlige partier.
Kopåsbatteriet på Husvik ved Drøbak. Anlagt på slutten av 1800-tallet for å forsterke Oscarsborg og forsvaret av innseilingen til hovedstaden. Kanonene på bildet ble montert i perioden 1951–52.
Foto: FKP
Møvik fort vest for Kristiannsand var ett av de tyngste kystfortene etablert av tyskerne i Norge under annen verdenskrig. Kanonene skulle sammen med et søsterbatteri i Hanstholm nord på Jyllland i Danmark bidra til å sperre forbindelsen til Østerrsjøen. Her ser vi den gjenværende kanonen med kasematten i bakgrunnen.
Foto: Birger R. Lindstad, NIKU
Den militære utviklingen i Forsvaret i mellomkrigsstiden gjenspeiler seg i restene vi har bevart i dag. Det var få nyanskaffelser av materiell og foretatt relativt lite byggevirksomhet før midten av 1930-tallet. Grensebefestningene ble overlatt til tidens ødeleggelse. Våpnene lå flere steder ute i fri luft og rustet bokstavelig talt ned. Andre anlegg fikk minimalt med vedlikehold. Et viktig unntak er videreutviklingen av fortene Rauøy og Bolærne i Oslofjorden. Fortene ble fra 1930-årene forsterket med nye kanoner. Like før krigsutbruddet ble det satt i gang utbygging av nye kanonstillinger, særlig ved innseilingen til hovedstaden. Utbyggingen av flyplasser ble også forsert. Bardufoss åpnet i 1938. Sola, Fornebu og Kjevik som primært var sivile lufthavner, fikk også militære innslag.
Okkupasjonstiden
Norges strategiske verdi på grunn av den lange kyststrekningen, malmtransporten over Narvik og grensen mot Russland var av avgjørende betydning for det tyske angrepet på Norge. Straks etter at okkupasjonen var et faktum, gikk tyskerne igang med å befeste territoriet og bygge anlegg for de knapt 400.000 tyskerne som var plassert i Norge.
Norge var et til dels åpent mål med mange fjorder og bukter der allierte kunne sette i land styrker. Etterhvert som krigslykken snudde, startet Tyskland arbeidet for å beskytte «Festung Europa». Drømmmen om England var oppgitt, og ble erstattet av forberedelsene mot allierte angrep. Få steder i Europa var arbeidet så omfattende som i «Festung Norwegen». En rekke kystfort skulle stoppe allierte angrep sjøveien. I Bergen og Trondheim ble det anlagt bunkere for ubåter som skulle angripe allierte konvoier i Atlanterhavet. Flyplasser ble bygget ut over hele landet. Det var behov for marinebaser, jernbane og veier for å gi stridskreftene operasjonsrom. Mannskapene måtte ha leire med sykehus og bygninger for andre nødvendige funksjoner.
Okkupasjonskostnadene var store. Omlag 35 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) gikk med til å finansiere okkupasjonen. Prosjektet gikk med underskudd, men penger ble likevel trykket i Norges Bank, bokført som lån fra Tyskland. Oppbyggingen fikk også andre følger for det sivile samfunn. Arbeidsledigheten fra mellomkrigstida var over. Tyske festningsanlegg, veiprosjekt og brakkeleirer dro til seg norske arbeidere og skapte intenst liv i norske skoger og sagbruk. At det likevel ikke var problemfritt å skaffe arbeidskraft, viser innføringen av tvangsarbeid fra 1942. Mange anleggsarbeidere var truet med represalier ved fravær også før dette.
Tyskerne anla i løpet av okkupasjonen et meget stort antall større og mindre leire og kystfort som har dannet ryggraden i etterkrigstidas Forsvar. Ekstyske brakker, bunkere, løpegraver, sperringer og andre spor er en dokumentasjon over følgene av okkupasjonen for de mange nordmenn som ble fordrevet fra sine hjem og mistet eksistensgrunnlaget på grunn av den tyske militære utbyggingen. Sporene i landskapet bringer nærhet til og levendegjør denne del av vår historie.
Andre steder i Europa har presset vært større med hensyn til utbygging slik at mange anlegg ble fjernet. Kontinentet ble også sterkere berørt av den allierte bombingen. Norge har derfor flere bevarte ekstyske anlegg og dermed også anlegg som er sjeldne i europeisk sammenheng.
I tillegg har etterlatenskapene etter okkupasjonsmakten utgjort et grunnlag for Forsvarets virksomhet etter krigens slutt. Leirene og kystfortene er dermed ikke bare blitt «skammens byggverk », men en del av den norske militærhistorien som nå er i ferd med å avsluttes gjennom en storstilt utfasing av nettopp disse anleggene. Se for øvrig egne artikler om kystfort og tyskernes byggevirksomhet i Norge under annen verdenskrig.
Utbyggingen etter annen verdenskrig
Etter annen verdenskrig sto Forsvaret overfor store endringer. Samarbeidet med Storbritannia og USA hadde forsterket Norges tradisjonelle vestvendthet. Europeiske stormakter lå tilbake på slagmarken og det var klart at maktblokkene kom til å domineres av USA og Sovjetunionen. Regjeringen tok likevel opp alliansefriheten i form av den såkalte «brobyggingslinjen». Følelsen av økende sovjetisk trussel førte imidlertid til norsk inntreden i NATO i 1949.
Angrepet 9. april 1940 hadde vist at landet ikke var beskyttet av nøytraliteten, og at et militært forsvar var nødvendig for å opprettholde selvstendigheten. Utbruddet av Koreakrigen i juni 1950 tilspisset østvest-konflikten. Mange oppfattet Nord-Koreas angrep som en avledningsmanøver som varslet en mulig militær aksjon i Europa. Dette førte til forsert opprusting og en grunnleggende omforming av samarbeidet i vestalliansen. Norges utsatte strategiske posisjon gjorde at landet ble oppfattet som ekstra sårbart i denne situasjonen, noe som la grunnlaget for en større utbygging av forsvarsanlegg, særlig i Nord-Norge, men også i sør. Målsettingen var å kunne stoppe en eventuell fiende fram til bistand kom fra Norges allierte. Dette krevde rask mobilisering og fra 1953 fikk vi for første gang faste stående styrker i Norge ved Brigaden i Nord-Norge og Garnisonen i Porsanger. Styrkesamlingen fikk et fysisk uttrykk i de mange nye leirene som ble etablert i Nord-Norge fra midten av 1950-tallet. Forsvaret sto selv for mye av planleggingen, men etterhvert ble arbeidet satt ut til private arkitekt- og ingeniørfirmaer. Periodens kaserner, administrasjonsbygg og messer er sterkt preget av etterkrigstidens arkitektur, ofte laget etter typetegninger. I mange av leirene finnes den såkalte Skjoldkasernen og arkitektene Blakstad ogMunthe Kaas sine karakteristiske mannskapsmesser og befalsforlegning med messe.
Skjoldkaserner på Maukstaddmoen, oppført i 1955. Kasernene ble bygget ut med forlegningsrom i tre etasjer, undervisningsrom på loftet og peisestue i tilbygget til høyre. Kasernene fikk navn etter hvor i landet rekruttene kom fra.
Foto: FKP
Nordnorske flyplasser var på grunn av sin plassering velegnet som utgangspunkt for flystøtte ved operasjoner mot det nordlige Sovjetunionen. I Finmark fantes det ingen operative flyplasser. Fra slutten av 1950-tallet ble den norske forsvarsledelse en pådriver for å bygge ut minst én flyplass i Finnmark. Første byggetrinn av Banak sto ferdig i 1961, og en utvidelse ble vedtatt i 1964. Samtidig ble forsvaret av Finnmark styrket også på enkelte andre områder.
Selv om den sovjetiske oppbyggingen på Kola fra slutten av 1950-tallet og utviklingen av terrorbalansen skapte et norsk og alliert behov for å møte trusselen om en mulig begrenset krig, ble de militære forholdsregler alt i alt ganske begrensede. Forsvarsledelsen ønsket fortsatt å konsentrere den norske innsatsen sør for Lyngenavsnittet. Dette var en del av den norske lavprofil- og avskjermingsspolitikken.
I 1967 endret NATO forsvarsstrategien fra massiv gjengjeldelse med atomvåpen til «flexible response» – det vil si at et angrep østfra skulle kunne møtes med de militære mottiltak som situasjonen krevde. Men gjengjeldelsesstrategien baserte seg kun på et «snubletrådforsvar» i grenseområdene som skulle varsle om og utøve et oppholdende forsvar inntil allierte konvensjonelle styrker kom til unnsetning. For Norges vedkommende innebar dette at forsvarstiltakene, spesielt i Nord-Norge, ble omfattende for at Norge skulle være i stand til å utkjempe en begrenset krig.
Etter annen verdenskrig ble det besluttet å bygge opp en ny hovedbase for Marinen i Bergenssområddet. Det strategiske tyngdepunktet i forsvaret av Norge var nå i hovedsak rettet mot Nordsjøen og nordområdene og den tidligere hovedbasen på Karljohansvern i Horten var sterkt skadet av bombing i 1945. Utbyggingen på Haakonsvern ble finansiert gjennom NATO-infrastrukturmidler og igangsatt i 1955. Mathopen ble valgt på grunn av gode havneforhold med muligheter for bygging av lager og verksteder i fjellanlegg samtidig som topografien ga god beskyttelse mot angrep fra sjø og luft.
Gaustaanlegget ligger inne i Gaustatoppen ved Rjukan. Radiolinjestasjonen erstattet ved åpningen i 1959 flere utsatte stasjoner over Hardangervidda. Inne i fjellet går det en kombinert kabelbane og heis.
Illustrasjon: Lied 1978
Utbyggingen av nye leire og flyplasser på 1950-tallet medførte byrder for utsatte grunneiere som ofte nettopp hadde fått tilbake jorda si etter verdenskrigen. Men Forsvarets virksomhet har også skapt mange arbeidsplasser og dermed sørget for at bosetninger kunne opprettholdes. I noen grad kan det sies at en rekke steder var direkte avhengig av Forsvarets virksomhet. Flere leire har hatt et tett samarbeid med lokalsamfunnet, for eksempel gjennom en rekke fellesanlegg som idrettshaller og velferdsbygg med kinosaler.
Utbyggingen i etterkrigstiden omfatter alt fra garnisoner i Nord-Norge til små lager spredt utover landet. To anlegg i verneplanen fortjener noe grundigere omtale.
Forsvarets radiolinjesamband
Forsvaret har gjennom alle tider vært avhengig av at informasjon kom fram til ulike enheter spredt utover landet. Forsvarets nye organisering etter annen verdenskrig skapte nye krav til landlinjeforbindelser som det sivile riksnettet ikke kunne dekke. Det kabelbaserte nettet hadde altfor liten kapasitet og kunne ikke tilfredsstille Forsvarets behov for driftssikkerhet og systemkontroll. Derfor etablerte man i 1953 Forsvarets fellessamband (FFSB) for utbygging og drift av et militært nettverk av sambandslinjer. Utbyggingen ble finansiert med NATOs infrastrukturmidler. Den første ordinære sambandslinjen basert på norskprodusert utstyr ble åpnet i 1954. Allerede tre år etter eksisterte det et sammenhengende system av sambandslinjer fra Kristiansand i sør til Kirkenes i nordøst.
Sambandet var avhengig av fri sikt mellom de ulike stasjonene, noe som medførte at senderne ble plassert høyt og ofte utilgjengelig. I landsverneplansammenheng er få av anleggene tatt med, mye på grunn av deres vanskelige tilgjengelighet og at det tekniske utstyret er endret siden etableringen. Ett anlegg skiller seg imidlertid ut som et særegent etablissement med stor verneverdi. På Gaustatoppen startet man i 1954 arbeidet med å bygge en stasjon delvis inne i det 1883 meter høye fjellet. Anlegget som var i drift fra 1959, erstattet flere utsatte radiolinjestasjoner over Hardangervidda og fikk også stor betydning for sivil kommunikasjon.
Våler batteri var del av et Nike-bataljonen som besto av fire rakett-utskytningsanlegg ved Oslo og skulle beskytte luftrommet over hovedstaden. Anlegget markerer overgangen fra kanoner til missiler i Forsvaret.
Foto: FKP
Fra kanoner til missiler
Forsvaret av Norge bygget på NATOs forsvarsstrategi som inkluderte USAs kjernefysiske våpen. Dette innebar at atomvåpen kunne bli brukt på norsk jord ved en eventuell konflikt. Offisielt førte norske myndigheter imidlertid en politikk mot forhåndslagring og mot bruk av atomvåpen på norsk jord. På slutten av 1950-tallet økte uroen om norsk sikkerhetspolitikk. Hendelsene i Ungarn og Suezkrisen høsten 1956 økte spenningen. I 1957 overrasket Sovjetunionen en hel verden med å sende opp sin første satellitt, og varslet med dette at de var i stand til å skaffe seg en interkontinental rakettstyrke. I den situasjonen tilbød USA NATO-landene atomvåpen. I Norge hadde debatten om utplassering av atomvåpen på norsk jord allerede pågått i noen år. Regjeringen sa i 1957 nei til utplassering etter at Arbeiderpartiets landsmøte fattet et vedtak i strid med partiledelsens ønsker.
Samme år som regjeringen sa nei til atomvåpen på norsk jord ankom kortdistanserakettene NIKE og Honest John Norge, som gratis våpenhjelp. NIKE-rakettene ble utplassert på Rustad i Asker, Nes på Romerike og Trøgstad og Våler i Østfold som luftforsvar for hovedstaden. Honest John – eller «Ærlige Johan» som den ble kalt i Norge – ble utplassert ved Bardu. Rakettene hadde ikke tilstrekkelig presisjon eller slagkraft til å være effektiv med konvensjonelle stridshoder, noe den militære ledelsen var klar over allerede ved leveringen. Men atomstridshoder har ikke vært lagret på norsk jord.
NIKE-anleggene besto av tre områder fordelt på forlegning, utskytning og radar. Raketten ble styrt fra bakken etter informasjon fra flere radarer som fulgte både raketten og målet. Våptenteknologisk representerte rakettene et kvantesprang. Det eksisterende luftvern bygget på samme prinsippet som våpen fra slutten av 1890-tallet. Anleggene markerer derfor overgangen fra kanoner til missiler i Det norske forsvaret, og har således stor militærhistorisk verdi. NIKE-anleggene ble faset ut i begynnelsen av 1990-årene og utgjør i dag en avsluttet periode i norsk militærhistorie.
Forsvaret i endring – nedbyggingen på 1990-tallet
Med oppløsningen av Warszawapakten og Berlinmurens fall i 1989 oppsto en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Forsvaret måtte tilpasse seg den nye virkelighet. Resultatet har vært en omfattende reorganisering med blant annet reduksjon i Hærens omfang, sentralisering, nedleggelse av en rekke kystfort og nye konsepter for lagring. Dette har medført at en rekke anlegg er blitt overflødige og avhendet. I særlig grad gjelder dette bygninger og anlegg som ble oppført under okkupasjonen.
Nedtrappingen i Forsvarets aktivitet får store følger for enkelte lokalsamfunn. Men bygningsmassen blir i flere tilfeller overført til andre brukere og fører til ny aktivitet. Mange kommuner er bevisst verdien av anleggene som ligger tilbake, og søker å ta vare på dem for kommende generasjoner. Frigivelsen av kystfort og andre anlegg som i lengre tid har vært skjult under mystikkens slør, gir også grunnlag for nye opplevelser og i noen tilfeller også næringsvirksomhet. I dag kan vi besøke sperrefort, kystfort, radiolinjestasjoner, kystvakt-hytter og andre anlegg, og gjennom dette møtet oppleve noe av vår felles historie.
Litteratur
Andersen, Roy – Opprustning og unionsstrid. Forsvarets betydning 1892–1905, Forsvarsstudier 4/1998, Oslo 1998.
Arheim, Tom (m.fl. red.) – Fra Spitfire til F-16. Luftforsvaret 40 år. 1944–1984 , Oslo 1984.
Bagge, Sverre og Knut Mykland – Norge i dansketiden, Cappelen, Oslo 1987.
Berg, Roald – Norge på egen hånd. 1905–1920, Norsk utenrikspolitikks historie bd. 2 , Universitetsforlaget, Oslo 1995.
Berg, Roald – Nasjon – union – profesjon. Forsvaret på 1800-tallet , IFS Info 4/1998, Institutt for Forsvarsstudier, Oslo 1998.
Bjørgo, Narve, Øystein Rian – Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905, Norsk
og Alf Kaartvedt – utenrikspolitikks historie bd. I, Universitetsforlaget, Oslo 1995.
Danielsen, Rolf (m.fl.) – Grunntrekk i norsk historie. Universitetsforlaget, Oslo 1991.
Eriksen, Knut Einar og Helge Pharo – Kald krig og internasjonalisering. 1949–1965, Norsk utenrikspolitikks historie bd. 5 , Universitetsforlaget, Oslo 1997.
Fjeld, Odd T. – Kystartilleriet gjennom 150 år, Norsk Militært Tidsskrift, nr 6 1981: 269–292.
Fjørtoft, Jan Egil – Tyske kystfort i Norge, Agder presse AS, Arendal 1982.
Furre, Berge – Norsk historie 1905–1990, Det Norske Samlaget, Oslo 1992.
Hegland, Jon Rustung – Sjøforsvarets minevesen 1870–1970, Sjøforsvarets forsyningskommando, Mysen 1970.
Henriksen, Vera – Luftforsvarets historie, bd. 1. Fra opptakt til nederlag , Aschehoug, Oslo 1994.
Holm, Terje H. – Forsvaret og 1905, Forsvarsmuseets årbok for 1980, Akershus festning, Oslo 1980.
Holm, Terje H. og Knut Arstad (red.) – Kriger og konger. Et streiftog i Nordens militærhistorie fra Syvårskrigen til den Skånske krig 1560–1680 , Forsvarsmuseets småskrift nr 16, Oslo 1997.
Kavli, Guthorm – Norges festninger. Fra Fredriksten til Vardøhus, Universitetsforlaget, Oslo1987
Kristiansen, Tom og T.H. Holm (red.) – Bidrag til garnisonsbyens historie. Rapport fra Garnisonsbyseminar på Forsvarsmuseet 1992 , Forsvarsmuseets småskrift nr. 11, Oslo 1993.
Lied, Finn (m.fl.) – Sambandsbølger. Forsvarets fellessamband i går, i dag og i morgen , Utgitt ved FFSBs 25-års jubileum i oktober 1978, Oslo 1978.
Løken, H. – Utførte og forberedte befestningsanlegg for forsvaret av tilgangene mot Oslo fra syd og øst. Glommalinjen, Norsk artilleritidsskrift, 4/1955.
Melien, Tor Jørgen – Vakt og vern. Marinen og kystartilleriet 1914–1918, Forsvarsstudier 1/1995, Oslo 1995.
Meyer, Fredrik – Hærens og Marinens flyvåpen 1912–1945, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1953.
Nerbøvik, Jostein – Norsk historie 1870–1905, Det Norske Samlaget, Oslo 1990.
Nygård, Truls – Restene etter Norges «Maginot-linje» i 1905, Wiwar, 2/1973: 7–28.
Nåvik, Ørnulf – Vernepliktens historie 950–1996, Elanders forlag, Oslo 1997.
Pryser, Tore – Norsk historie 1800–1870, Det Norske Samlaget, Oslo 1990.
Skodvin, Magne – Krig og okkupasjon 1939–1940, Det Norske Forlaget, Oslo 1990.
Stang, Georg – Glommen-linjen, Aschehoug, Kristiania 1908.
Sverdrup, Jakob – Inn i storpolitikken. 1940–1949, Norsk utenrikspolitikks historie bd. 3 , Universitetsforlaget, Oslo 1996.
Tamnes, Rolf – Oljealder. 1965–1990, Norsk utenrikspolitikks historie bd. 6, Universitetsforlaget, Oslo 1996.
Thorheim, Eiliv Jørgen – Nike-bataljonen. De første 25 år, Aksidenstrykkeriet, Lillestrøm 1985.
Wicken, Olav (red.) – Den norske garnisonsbyen, Forsvarsstudier 1/1991, Oslo 1991.
Zeiner-Gundersen, Herman F. (red.) – Norsk artilleri gjennom 300 år, Agdin, Arendal 1996.