Helt siden middelalderen har Trondheim, tidligere Nidaros, vært Midt-Norges viktigste by; et bindeledd mellom landsdelen og omverdenen. Mens byens status som kirkelig hovedstad i middelalderen kan avleses i Nidarosdomen, kommer dens betydning som handelssentrum for landsdelen til uttrykk i bryggene, men også i den omfattende befestningen på 1600-tallet: Etter brannen i 1681 ble Trondheim bygget opp som en festningsby etter kontinentalt mønster, omsluttet av en bastionert festningsvoll mot sør og vest og med de to tårnfestningene Munkholmen og Kristiansten som detasjerte fort – begge anlagt på steder der en fiende kunne sette seg fast og beherske byen.
Kristiansten festning utgjør et unikt kulturmiljø, etablert som brohode for kongemakten i en sentral del av Norge. Den er landets mest intakte tårnfestning,1 med klare forbilder i en europeisk tradisjon, dyktig tilpasset det stedlige terreng. Det velbevarte tårnet er omgitt av verker som i liten grad er endret siden 1700-tallet. Tårnet danner et velkjent og karakteristisk fondmotiv i Trondheims gatebilde, et barokt point de vue. Enkelheten tiltross gir tårnet en tydelig resonans av sin samtid: tidens arkitekter søkte jo nettopp ofte fasadens virkning mer gjennom «god Proportion af store massive Partier end udi delicate Ornamenter».2 Med sin høye grad av opprinnelighet har tårnet også en betydelig materialhistorisk kildeverdi.
Militærhistorisk har anlegget i regional så vel som i nasjonal sammenheng en betydelig dybde, selv om det allerede i 1816 ble erklært overflødig som festningsanlegg. Til dens senere historie hører en vondt kapittel fra siste krig, da festningen ble brukt som rettersted.
Kristiansten festning er omtalt i St. melding 54 (1992–1993) Nasjonale festningsverk som slår fast at festningene er nasjonale kulturminner av uvurderlig betydning. De «har vært av betydning for norsk rikspolitisk historie, ved at de har vært knyttet til statsmaktens virke, og ved at de er knyttet til markante begivenheter i vår historie».
Innenfor murene utgjør vedskjulet, kommandantboligen med vaktstuen og Donjonen et intimt, særpreget bygningsmiljø. Foto: Jiri Havran.
Hovedporten prydes av Frederik 5s speilmonogram i portens frontispis. Foto: Jiri Havran.
Militære anleggsbetegnelser o.l. forklares i ordforklaring.
1 En tårnfestning kjennetegnes ved at et fortifisert tårn utgjør kjernen i anlegget. I Norge omfatter kategorien mer eller mindre bestående tårnbefestninger de tre detasjerte fortene Gyldenløve, Stortårnet og Overberget ved Fredriksten; Akerøy fort ved Fredrikstad, Citadellet på Stavernsøya, Christiansholm i Kristiansand, Kongsvinger festning og Munkholmen. Gyldenløve og Overberget ble begge ombygget til moderne stridsanlegg under opptakten til unionsoppløsningen; Akerøy fort er en nyere rekonstruksjon; Citadellet stod uten tak mellom ca. 1870 og 1979; Christiansholms kruttkammer eksploderte ved bybrannen i 1892, og hvelvet over kruttkammeret og gulv og tak i øvre tårn forsvant, dagens tak ble lagt først i 1972; tårnet på Kongsvinger ble utsatt for en eksplosjon i 1773 og ble aldri gjenoppført som tårn; Munkholmens tårn ble under annen verdenskrig av tyskerne konvertert til plattform for antiluftskyts, noe som medførte riving av taket, som først ble rekonstruert i 1982. Følgelig er det bare Kristianstens donjon som er inntakt i Norge pr. 2006.
2 Nicodemus Tessin 1693, sitert etter G.T. Risåsen og E. Valebrokk: Norske slott, herregårder og gods. Oslo 1997