I april 1681 opplevde Trondheim en ødeleggende bybrann, og Christian 5. ba generalmajor Jean Caspar de Cicignon og hans stabssjef, generalkvartermester Anthony Coucheron, om å utarbeide en ny by- og befestningsplan. Planen ga et helt nytt gatenett, forsvarsverker rundt bykjernen og Kristiansten festning. (Kavli1996:38ff, 81). Festningen ble bygget som en tårnfestning omgitt av utenverker, der donjonen (tårnet) utgjorde kjernen. (Kavli 1981:14, 1996:81, Rognhaug 1981:37) Festningen ble ferdigstilt i 1684. Imidlertid ble anlegget allerede i 1691 utvidet med utenverkene Kristiansands bastion, Frølichs og Grüners redutter, og i 1695 med Møllenberg skanse. Festningen kom aldri i direkte kamp, men under general Armfeldts beleiring av Trondheim i 1718 bidro den ved sitt blotte nærvær til å avholde svenskene fra angrep.
Mange norske byer og tettsteder har vært befestet, men med sin lange rekke av bastioner som omsluttet bykjernen var Trondheim en av Norges tre egentlige festningsbyer – de to andre var Fredrikstad og Oslo. Kristiansten ble oppført for å hindre en fiende i å sette seg fast på den strategisk viktige høyden øst for byen.
Mens bastionsanlegget rundt bykjernen i dag for det meste er borte, har Kristiansten med utenverker overlevd og fremstår som Norges mest intakte tårnfestning – til tross for Carl Johans beslutning i 1816 om at festningen skulle nedlegges og overlates til «tidens ødeleggelse».
Ambisjonen med foreliggende verneplan er å legge tilrette for at festningen også i fremtiden skal kunne være en kilde til så vel kunnskap som opplevelser. I tillegg er verneplanen et forvaltningsverktøy og danner grunnlaget for formelt vern etter kulturminneloven samt plan- og bygningsloven.
Nasjonale festningsverk
Som følge av den økende erkjennelsen av hvilke kulturverdier Forsvaret besitter, fremla Forsvarsdepartementet i 1993 St.meld. nr. 54 (1992–1993) Nasjonalefestningsverk. Her er det behandlet ti større og fire mindre festningsverk i Forsvarets eie, herunder Kristiansten festning. Meldingen konstaterer at kulturminnevern er et sektorovergripende ansvar som Forsvaret må ta sin del av, som en integrert del av Forsvarets generelle satsning på miljøvern. I meldingen trekker Forsvarsdepartementet opp en del grunnleggende retningslinjer for forvaltning av de nasjonale festningsverkene, bl.a. at det må utarbeides forvaltningsplaner.
Forsvarets egne forpliktelser innen kulturminnevern er nedfelt i Forsvarsdepartementets direktiv for eiendommer, bygg og anlegg (EBA). Her heter det under kap. 8.2 at «Forsvaret skal, der det er regningssvarende, ønskelig og praktisk mulig for Forsvarets primærproduksjon, søke å utnytte kulturminnene til egen virksomhet. Der dette ikke er hensiktsmessig eller der FD gir spesielle bestemmelser, skal kulturminnene søkes avhendet med klausul om bevaring.»
I Forsvarsdepartementets vedtekter for Forsvarsbygg (fastsatt av departementet 21.12.2001) heter det under kap. 2 «Hovedoppgaver» at Forsvarsbygg skal «ha ansvar for forvaltning, drift og vedlikehold av EBA, herunder at vernehensynet er ivaretatt ved forvaltning, drift og vedlikehold av nasjonale festningsverk, øvrige byggverk og minnesmerker av kulturhistorisk verdi, samt ivareta miljøhensyn for EBA.»
Tegning og spesifikasjon av festningen slik den ble bygget i 1683. NRA KBKXVIII 70.
M.F. Dalagers prospekt fra 1813 viser Trondheim sett fra Stenberget med festningen tronende over byen. FMUs arkiv.
Donjonen med Konprinsessen batteri i bakgrunn. Foto: Jiri Havran.
Landsverneplan for Forsvaret og verneplaner for de nasjonale festningsverkene
I 1995 ble Forsvarets kulturminneprosjekt (FKP) igangsatt som et samarbeidsprosjekt mellom Forsvarets bygningstjeneste (FBT), Forsvarsmuseet og Riksantikvaren. Én av oppgavene for prosjektet var å legge til rette for en forenkling av kassasjonsprosessen i forbindelse med en omfattende reduksjon av Forsvarets eiendomsmasse som foresto. En landsverneplan som systematisk oppregnet de mest verneverdige objektene innefor eiendomsporteføljen ble ansett som et uvurderlig arbeidsredskap for denne prosessen. Planen (heretter kalt landsverneplanen) forelå ferdigtrykt ved årsskiftet 2000/2001 og inneholder et samlet oversikt over verneverdige bygninger og anlegg i Forsvarets eie samt forslag til vernekategorisering. Den er ved utgangen av 2006 under revidering.
Akvarell fra 1821 av Rosenvinge viser festningen sett fra nordøst. Bildet tydeliggjør Kristiansands bastion. Rosenvinge 1821. RA arkiv.
Utarbeidelse av verneplaner er en del av oppgavene definert i Forsvarsdepartementets direktiv for eiendom, bygg og anlegg (EBA), kap. VII Arealplanlegging, miljøvern og kulturminnevern. Forsvarsbygg har den overordnede/koordinerende ansvaret for arealplanlegging og kulturminnevern. Det er laget en rutine for utarbeidelse av verneplaner som inngår i Forsvarsbyggs Håndbok i kulturminneforvaltning.
Forsvarets miljøvernarbeid
I Forsvarets Handlingsplan for miljøvern utgitt i november 2002 står det som hovedmål at mangfoldet av kulturminner og kulturmiljø skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser. Et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer, herunder kulturminner av nasjonal verdi, skal tas vare på og forvaltes i et langsiktig perspektiv som kunnskapskilder og grunnlag for opplevelser for dagens og fremtidens mennesker.