Bakgrunn

Kongsvinger festnings forgjenger, Vinger skanse, viste sin nytte under Gyldenløvefeiden i 1675–1679 (Den skånske krig), men var for svak overfor en fiende med beleiringsartilleri. Betydningen av et anlegg på kneet i Glomma, som kunne beherske overfartsstedet og de viktige veiforbindelsene, og dermed hindre en fiende i fremrykning mot Christiania, var helt åpenbar. En utbygging og forsterkning var derfor nødvendig.

Det er vanskelig å tidsfeste helt presist når bygging av en ny festning startet opp. Allerede sommeren 1681 forelå et forslag utarbeidet av en kommisjon ledet av generalmajor J. C. de Cicignon. Generalfeltmarskalk Wedel fant dette forslaget for omfattende og lot derfor generalkvartermester A. Coucheron utarbeide et forenklet forslag. Dette forslaget ble godkjent av Kong Christian V den 8. oktober 1681, og kort tid etter må byggingen ha startet opp.

Den festningen som Christian V approberte i 1681, skulle i de neste par hundre år få en avgjørende strategisk betydning for forsvaret av midt-Norge og veien til Christiania. Festningen som sådan ble aldri utsatt for beskytning eller angrep. De kamper som ble utkjempet, foregikk i terrenget mellom festningen og den svenske grensen.

Kongsvinger festning er ikke en ren bastionfestning, den er i utgangspunktet oppbygget som et stjerneformet anlegg av tenaljer og halvbastioner rundt et sentralt kanontårn, men tilpasset terrengets muligheter for naturlig forsvar. Festninger oppbygget etter bastionsprinsippet var ellers alminnelige i Europa gjennom nesten 350 år. Anleggets utvikling fra 1681 frem til slutten av 1700-tallet, avspeiler en tilhørighet til den europeiske festningsbygningstradisjonen som militærhistorisk og kulturhistorisk er meget verdifull. Bygningene viser også en høy grad av opprinnelighet og dette gjør Kongsvinger festning, som er en av flere grensefestninger, til et av de viktigste kulturminnene i søndre del av Norge.

Ønsket om å bevare dette viktige kulturminne for ettertiden kommer bl.a. til uttrykk i stortingsmeldingen om nasjonale festningsverk fra 1993, og i Landsverneplanen for Forsvaret fra 2002. Foreliggende verneplan har som overordnet mål å definere hvordan dette ønsket best kan ivaretas.

Med til befestningen i og omkring Kongsvinger by hører også Tråstad skanse (1658), Prestegårdsskansen (1718), skansene Se til høyre, Norske løve og Prins Frederik (1812) samt Vardefortet og Gullbekkfortet (1903). Fortene på Vardåsen ble anlagt som del av Norges opprustning i årene før unionsoppløsningen. Disse fortene gjenspeiler en utvikling av effektivitet innenfor artilleriet, fordi kanonenes økte skuddvidde og skuddhastighet hadde gjort Kongsvinger festning foreldet som forsvarsanlegg. Man behøvde ikke lenger å storme festningen, man kunne på trygg avstand skyte den i stykker!

På midten av 1600-tallet var Tråstad skanse et viktig punkt i forsvaret, men kanoner med større rekkevidde gjorde det aktuelt å bygge en skanse høyere oppe for å kunne beherske et større område. Fjellknausen, Tråstadberget, hvorfra en fiende kunne skyte ned i Tråstad skanse, ble utpekt som et egnet sted. Her ble på 1650-tallet Vinger skanse bygget. På platået under var det tidligere anlagt en skanse, der hvor kirken senere ble oppført.

Historien gjentok seg omkring år 1900. Fra Vardåsen ville en fiende kunne skyte ned i festningen. Derfor måtte Vardåsen utbygges for at området omkring Kongsvinger skulle kunne forsvares. Kanonene på Vardefortet kunne skyte 10 km, og forsvarte dermed et stort område omkring festningen, i retning nordøst, øst, syd og sydvest.

Fortene på Vardåsen ble ikke nedlagt etter unionsoppløsningen i 1905, men bemanningen ble redusert til en liten vaktstyrke. Under 1. verdenskrig hvor Norge var nøytral, var det utplassert en større styrke til å ivareta nøytralitetsvernet på befestningene. I 1950-årene ble Gullbekkfortet tatt i bruk av Luftforsvaret og ombygget til radarstasjon. Senere ble radaranlegget en del av Luftkontrollinspektoratet (LKI). I dag er brukeren Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO). De bygningene som ikke brukes av FLO er nå gjort om til fengsel. De senere år er det vist interesse for å sette det andre – Vardefortet – i stand. Dets betydning i nyere tids militærhistorie og som kulturminne er så stor at det tas med i denne verneplanen.

Nasjonale festningsverk

Som følge av den økende erkjennelsen av hvilke kulturverdier Forsvaret besitter, fremla Forsvarsdepartementet i 1993 stortingsmeldingen Nasjonale Festningsverk (nr 54, 1992–1993). Her er det behandlet ti større og fire mindre festningsverk i Forsvarets eie, herunder Kongsvinger festning. Meldingen konstaterer at kulturminnevern er et sektorovergripende ansvar som Forsvaret må ta sin del av, som en integrert del av Forsvarets generelle satsing på miljøvern. I meldingen trekker Forsvarsdepartementet opp en del grunnleggende retningslinjer for forvaltning av de nasjonale festningsverkene, bl.a. at det må utarbeides forvaltningsplaner.

Forsvarets egne forpliktelser innen kulturminnevern er nedfelt i Forsvarsdepartementets direktiv for eiendommer, bygg og anlegg (EBA). Her heter det under kap. 8.2 at «Forsvaret skal, der det er regningssvarende, ønskelig og praktisk mulig for Forsvarets primærproduksjon, søke å utnytte kulturminnene til egen virksomhet. Der dette ikke er hensiktsmessig eller FD gir spesielle bestemmelser, skal kulturminnene søkes avhendet med klausul om bevaring».

I Forsvarsdepartementets vedtekter for Forsvarsbygg (fastsatt av departementet 21.12.2001) heter det under kap. 2, «Hovedoppgaver» at Forsvarsbygg skal «ha ansvar for forvaltning, drift og vedlikehold av EBA, herunder at vernehensynet er ivaretatt ved forvaltning, drift og vedlikehold av nasjonale festningsverk, øvrige byggverk og minnesmerker av kulturhistorisk verdi, samt ivareta miljøhensyn for EBA».

Landsverneplan for Forsvaret og verneplaner for de nasjonale festningsverkene

I 1995 ble Forsvarets kulturminneprosjekt (FKP) igangsatt som et samarbeidsprosjekt mellom Forsvarets bygningstjeneste (FBT), Forsvarsmuseet og Riksantikvaren. En av oppgavene for prosjektet var å legge til rette for en forenkling av kassasjonsprosessen i forbindelse med den omfattende reduksjon av Forsvarets eiendomsmasse som foresto. En landsverneplan som systematisk oppregnet de mest verneverdige objekter innenfor eiendomsporteføljen ble ansett som et viktig arbeidsredskap for denne prosessen. Planen (heretter kalt landsverneplanen) forelå ferdigtrykt ved årsskiftet 2000/2001 og inneholder en samlet oversikt over verneverdige bygninger og anlegg i Forsvarets eie samt forslag til vernekategorisering.

Eldre avfotografering av kart over Kongsvinger. Kartet er tegnet omkring 1814. Kartet gir en meget god oversikt over topografien rundt festningen. I privateie.

Utarbeidelse av verneplanene er en del av oppgavene definert i Forsvarsdepartementets direktiv for eiendom, bygg og anlegg (EBA), kap. VII: Arealplanlegging, miljøvern og kulturminnevern. Forsvarsbygg har det overordnede/koordinerende ansvaret for arealplanlegging og kulturminnevern. Det er utarbeidet en rutine for utarbeidelse av verneplaner som inngår i Forsvarsbyggs Håndbok i kulturminneforvaltning.

Forsvarets miljøvernarbeid

I Forsvarets Handlingsplan for miljøvern utgitt i november 2002 står det som hovedmål at mangfoldet av kulturminner og kulturmiljø skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser. Et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer, herunder kulturminner av nasjonal verdi, skal tas vare på og forvaltes i et langsiktig perspektiv som kunnskapskilder og grunnlag for opplevelser for dagens og fremtidens mennesker.