Militærhistorisk landskap

Bevaring som militærhistorisk landskap innebærer normalt minimal skjøtsel. Hovedprinsippet er at byggverk som ikke er belagt med særskilt vern skal få ligge i fred uten særskilte tiltak, men ingen elementer skal aktivt fjernes. Selv om anleggene langsomt forvitrer og til slutt vil forsvinne, vil de i overskuelig fremtid fortsatt være interessante spor i landskapet som kilde til både kunnskap og opplevelse. Den gradvisse utviklingen til ruin kan imidlertid reverseres dersom man skulle ønske konservering, restaurering eller rekonstruksjon i fremtiden. Av hensyn til biologisk mangfold kan det i enkelte områder være aktuelt å utføre særskilte skjøtselstiltak med bakgrunn i lokale skjøtselsplaner eller tiltak foreslått i BM-rapport nr. 29-2002 Biologisk mangfold på Karljohansvern; Østøya, Mellomøya, Vealøs, Møringa og Hortensskogen (Forsvarsbygg 2003). Skjøtsel av vegetasjon for å ivareta etablissementets antikvariske kvaliteter og sikring av området, vil likeledes være en viktig del av bevaringen av sporene etter den militære virksomheten. Videre skal det tas spesielle hensyn til naturverdier slik at områdenes verdi for biologisk mangfold ikke forringes.

Skjøtsel av vegetasjon

I en del sammenhenger kan det være ønskelig med enkle tiltak for å forsinke forfallet i det militærhistoriske landskapet. Særlig kontroll med vegetasjon står sentralt. Mose, gress, busker og trær slår rot i forsvarsverkene, og bidrar til at murene brytes ned og frostsprenges. Kontroll med vegetasjon vil derfor være et sentralt virkemiddel i bevaringen av kultursporene. Pleienivået vil variere fra sted til sted, men et overordnet prinsipp vil være at siktelinjer bevares åpne slik at batteriets operative sammenheng blir lesbar for besøkende. Vegetasjonspleien skal bidra til å gjøre ferdsel i området forutsigbar slik at en unngår skader på mennesker og dyr. Videre må trær og planter som vokser inne i kanonbrønner eller lignende fjernes slik at forfallet ikke akselererer. Opprettholdelse av visuell kontakt mellom forsvarsverkenes ulike deler vil også være av betydning. Skjøtsel skal også gjennomføres slik at sårbart biologisk mangfold ivaretas.

Sjeldne kulturminner: Oppsynsmannsboligen (0281), Kjølhalingskaien (0836) og Masteberget i Strømsundet mellom Mellomøya og Østøya er sjeldne kulturminner knyttet til den eldre virksomheten ved marineverftet. I skråningen sør for Masteberget er det også forekomster av sårbar Lodnefiol (BM-rapport nr. 29-2002).

Samtidig er anleggenes gjengrodde preg en opplevelseskvalitet. Økt vegetasjon forteller at anleggene har vært ute av bruk lenge og er slik med på å gi en opplevelse av forsvarsverkenes historie. Videre er vegetasjonen en av grunnene til at områdene er attraktive som rekreasjonsområder. Ambisjonen må være å balansere ønsket om å synliggjøre forsvarsverkene mot ønsket om å ivareta eksisterende vegetasjon. Skjøtsel av vegetasjonen må også ses i sammenheng med kravene til sikring av området før en åpner for allmenn ferdsel. Dette kan for eksempel skje ved at kanonbrønner markeres ved et vegetasjonsfritt område på begge sider. Kulturminneforvaltingen i Forsvarsbygg vil bidra med nærmere anvisninger.

Sikring og adgang for allmennheten

Åpning av etablissementer og anlegg for allmennheten medfører at de må sikres slik at mennesker og dyr ikke kommer til skade. Det er særlig to paragrafer i plan- og bygningsloven som har relevans for sikringsarbeidet:

• § 83 om basseng, brønn og dam sier at: «Basseng og brønn skal til enhver tid være sikret slik at barn hindres fra å falle i dem. Brønn eller dam som antas å medføre særlig fare for barn kan kommunen pålegge gjenfylt eller sikret på annen måte innen fastsatt frist.»
• § 89 om vedlikehold og utbedring sier at: «Eier skal sørge for at byggverk og installasjoner som omfattes av denne lov holdes i slik stand at fare eller vesentlig ulempe ikke oppstår for person eller eiendom, og slik at det ikke virker skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene.»

Det påhviler altså eier et ansvar for at tekniske inngrep på eiendommen ikke er til «fare eller vesentlig ulempe» for besøkende. Kravene til sikring settes av den enkelte kommune.

Hva som utgjør «fare» i lovens forstand kan være uklart. Militære anlegg ligger ofte i ulendt terreng der man må ferdes med forsiktighet, og grunnlaget for å kreve spesiell sikring av forsvarsanleggene når omgivende terreng tilsier et skjerpet aktsomhetsnivå, kan synes tvilsomt. På Karljohansvern er fortifikasjonene og terrenget generelt av en slik art at det er et begrenset behov for særlige sikringstiltak. Dette er imidlertid ikke utredet.

Hovedprinsippet for eventuelle sikringsarbeider må ellers være eliminering av uforutsigbarhet ved ferdsel: Publikum må gjøres oppmerksom på forholdene de vil møte, både menneskeskapte og naturgitte. Innenfor deler av etablissementer som fortsatt ikke er åpne for fri ferdsel, som Mellomøya og Østøya, kan sikringsarbeidene foreløpig minimaliseres.

Selv om restene etter forsvarsverk og bygninger blir sikret, må man likevel påregne en oppfølgning av utførte sikringsarbeider i fremtiden. Dette gjelder alle etablissementer, uavhengig av verneverdi. Nærmere retningslinjer for sikring av militærhistorisk landskap finnes i Rutine for sikring og forvaltning av militærhistorisk landskap som er del av Direktiv for kulturminneforvaltning.

SKYTESTILLINGER OG BATTERIER.

Det er viktig å komme frem til et vedlikehold som sikrer militærhistoriske installasjoner i terrenget når de ikke lenger er i bruk.