I førindustriell tid var det selvsagt at man sorterte ut virket etter hvor det skulle brukes, slik at det beste virket kom til sin rett på de mest utsatte detaljene, f.eks. bunnkarm og nedre ramme på vinduer. Til slike deler brukte man gjerne malmet, speilskåret furuvirke som hadde fått ligge lagret i en del år for at malmen skulle herde. I den andre enden av skalaen ble det dårligste virket nyttet til innvendig rupanel som allikevel skulle tapetseres, som stubbegulv mot kjeller, til mindre værutsatte vegger på uthus, m.v. Furu har nok vært det vanligste virket, men gran og eik kan også ha vært benyttet i et visst omfang.
Ved rehabiliteringer har nyere materialer og teknikker funnet utstrakt anvendelse. Bl.a. er det i noe omfang brukt uhøvlet panel som virker fremmed på eldre hus. Videre er det gjennomgående blitt benyttet nyere malinger som har andre aldringsegenskaper enn tradisjonell linolje- og uthusmaling. Mange vinduer er også i årene løp blitt skiftet ut. Med tanke på restkvalitetene ved trebebyggelsen er det viktig at det som er tilbake av opprinnelige detaljer blir beholdt. Det samme gjelder opprinnelige tredetaljer i murbebyggelsen. Et grunnleggende prinsipp er reparasjon fremfor utskiftning. Dersom man må skifte ut deler er det viktig å benytte materialer av samme kvalitet som ble brukt da huset ble satt opp. Trykkimpregnert virke har ingen forankring i bygningstradisjonen og skal ikke brukes. Tettvokst, malment virke motstår slitasje og fuktighet minst like godt som trykkimpregnert tre.