av Dagfinn Moe
Byens hage historie er lang og rik og knytter seg i utgangspunktet til kongemakten. Den har sitt første utgangspunkt på kongsgården Ålrekstad, og ble siden videreutviklet på Holmen/Bergenhus og nordsiden av Vågen med kongen, militæret, klostrene og kirken som sentrale institusjoner. (Lorentzen 1952; Helle 1995).
De eldste hagene på Bergenhus
Et sentralt kildeskrift i dag for studiet av de eldste hageelementer i Bergen, er Edvard Edvardsens arbeider (Edvardsen 1694a, b). Her finner vi beretninger fra Holmen, hvor blant annet et kongelig hageanlegg var knyttet til stedet allerede i 1263. I dag, 750 år senere, finner en fremdeles på Bergenhus innplantede trær, vakre alléer og en kommandanthage som spesielle objekter. Innholdet i de eldste hagene vet vi svært lite om, men vi vet til en viss grad hvor hagene lå.
For å se helheten i det som tilhørte kongen og forsvaret, er vi nødt til også å inkludere områder som i dag ligger utenfor festningsmurene (Fig. 20). Et godt innblikk på dette finnes på den dansk-norske konge, Fredrik IIs (1534-1588) sarkofag, hvor slottets hage er avbildet utenfor Akershus slotts murer (Fig. 2). Det samme gjelder for flere av våre andre festningsanlegg, som Fredriksten, Fredrikstad og Kongsvinger festninger. Om vi går inn i den eldste tilgjengelige litteraturen vi har fra Middelalderen, finner vi i Edvardsens nedtegnelser direkte opplysninger om en kongelig hage i Bergen tilhørende Kong Magnus IV (Håkonsson) Lagabøter (regjeringstid 1263-1280). ”Han byggede i Bergen i sin Lysthaffve et skiønt Capel, oc liden Kirche nemlig Apostel Kirchen, sin døde Fader til Ære,..”(Edvardsen 1694a)). Denne apostelkirken ble påbegynt i 1275 og endelig ferdigstilt i 1302. Mens de to første apostelkirkene med stor sikkerhet er plassert på Holmen, har denne siste, tredje Apostelkirkes plassering gjennom tidene vært mer usikker (Hommedal 2010). Om en går til originaldokumentet fra 1275 (Annales vetutissimi . .), finner en at byggingen av denne kirken fant sted i grasgarði (Lorentzen 1952). Plasseringen av både grasgarði, Lysthaffven og også den tredje apostelkirken trenger derfor nærmere omtale. Betydningen av grasgarði har vært noe diskutert. Om en legger tolkninger til grunn basert på gamle opptegnelser (Fritzner 1973), betyr dette et inngjerdet område, f. eks en urtegaard, have” (bl. a. Landsl. 4, 1814; Kalfsk. 66 a3.78 b3; EJb. 29910; DN. I, 51611. II 24222-24. IV, 5849. 8897. V, 139, osv. (Landsl - Den nyere landslov af Kong Magnus Haakonsøn; Kalfsk.- Bjørgynjar Kalfskinn; EJb - Biskop Øysteins Jordebok; DN - Diplomatarium norvegicum); og en grasgarðsmaðr var en gartner (Fritzner 1973: DN. II 24223-25). Basert på de opplysningger en har hadde presten til Apostelkirken sin b|opel i grasgard sammen med andre sentrale personer som tidens rådmenn. Det er også kjent at det kort tid etter 1263 bodde en mann, Arne i Grasgarði. Mange har tolket han som kanskje gartneren i kongens hage (Edvardsen 1694a, b: Fritzner 1973), men han kan like gjerne være en av de mer fremtredende personer som nevnes i tiden mellom 1299 og 1315 (Diplomatarium Norvegicum; Lorentzen 1952:109, 237). En badstue til kongens menn lå trolig også her. Det kan derfor se ut som om vårt grasgarði må ha være et større, og kanskje vesentlig større område enn det som man hittil har tenkt seg, og ikke bare Slottshagen ned mot Vågen.
Slottets hage var som begrep ikke noen tradisjonell formalhage eller prydanlegg slik vi kjenner hager i dag. En kan se for seg et inngjerdet og beskyttet anlegg med en blanding av for eksempel bærbusker, fruktrær, en del grønnsaker og en del prydplanter. Det samme må gjelde om en benytter begrepene Lysthaffven, Slotzhaugen, og også senere Slottshage, i alle fall frem til reformasjonen, noe vi vil komme tilbake til.
Leter en etter plasseringen av en hage, finner en i Magnus Lagabøters Bylov av 1276 følgende interessante opplysning om vaktholdet i byen: ”Men når disse menn går på vakt, så skal de møtes ved Sandbru, og tre skal gå ned på bryggene så nær kongens eplehage som det er fremkommerlig, og så innetter bryggene; men de andre tre skal gå innetter den øvre langgate [Øvregaten], og treffes ved Olavskirken i Vågsbotn. Derfra skal de som gikk langs bryggerne gå øvre vei; men de som gikk den øvre gaten skal gå utetter bryggerne og treffes igjen ved Sandbru.” (Bækken et al. 2002). Det er naturlig at denne ruten har vært opp Dreggsalmenningen med Katarinakirken med tilhørende hospital på den ene siden og Mariakirken på den andre (Helle 1995). Et lite spørsmål er om Edvardsens omtale av Magnus Lagabøters ”et skiønt Capel, oc liden Kirche nemlig Apostel Kirchen [den tredje] i sin Lysthaffve” kan være en erstatning og mulig etterkommer etter Katarinakirken, som kan ha brent ned i 1248 (Lidén 1980) og som senere ble bygget opp igjen inne i Vågsbotnen i 1266.
Om en ser på hele området for Lagabøters slottshage først med Katarina kirken og senere den tredje Apostelkirke, vil en plassering avgrenset av Vågen med datidens kystlinje, Dreggsalmenningen, og Mariakirken. Reguleringskarter over Bergen kommune viser Bergenhus-interesser også på østsiden av forbindelsen Øvregaten og Nye Sandviksvei, en akse som ble anlagt på 1880-tallet (Fig. 20), men disse arealer må ha ligget utenfor slottshagen, men tilhørende grasgarði.
Legger vi disse opplysningene til grunn og ser på den eldste illustrasjonen vi har fra Bergen, Scholeus stikket fra 1580-årene (Fig. 1), peker grøntområde mellom Rosenkrantztårnet og Mariakirken seg ut som slottshagen. I et Kongebrev av 4.10.1565 fremgår det at samme området fremdeles var i kongelig bruk på etter reformasjonen, men at det hadde oppstått en konflikt om disposisjonsretten til et areal mellom Slottet og oppsatte hus i Dreggen. Her står det: ”Da Kongen tilforn havde befalt Erik Rosenkrants at afdele alle Söboder og Huse, som stod i Dreggen i Bergen til Hinder for Slottet, og en del af disse Grunder nu benyttes til Kaalgaarde og andet Slottets Brug, uden at flere af Ejerne endnu havde Erstatning derfor, saa paalegger han . . .” (Brinkmann 1973; Nicolaysen 1860).
Vel 100 år etter finner en navnet Slotzhaugen [Slottshagen] benyttet i grunnboken for Bergen fra 1686 under post 2052: ”Cort Claußens grund-| Aarent Seiglichens paaboende grund,[like syd for Bergenhus] bred til gaden 11 1/2 al: og paa husit bag til 10 al: 1 1/2 qtr: langs Slotzhaugen 13 1/4 al: og lang tilsammen 49 al:, effter grundbref dat: 1652 giver -- 2 ort (Bet. 86, 87, 88 ++ 91, 92, 93, 94, 95, 96)”(Grundboken 1686; Ugulen 2003; Ersland 1989) (Lengden på 1 alen varierte en del, men var 62,75 cm ved revisjonen i mai 1875.) Kongens eplehage er på dette sene tidspunkt flyttet til anlegget opp under Sverresborg (se Frucht Haufve Fig. 3). Resten av Slotzhaugen kan likevel ha inkludert flere typer av hagefelt, og ikke bare en prydhage.
I Wilsters kart (1712-17) er det tegnet inn et større anlegg (Fig. 4), og i Barths kart fra 1733 (Fig. 5, 6) finnes i dette området en større hage inndelt i tre felter. Også i 1740 (ref. Fig. 7) finner vi det samme areal delt opp flere mindre felt, samtidig som vi finner et hagehus sentralt plassert i anlegget. Hagen utvikler seg videre og sees med en annen utforming mellom 1760 og 69 (Fig. 8).
En viktig bekreftelse på at slottshagen hadde ligget like nord-nordvest for dagens Dreggsalmenning i dette området, finner vi i teksten til kartet datert 1773 laget av v. Gottberzck (Fig. 9, 10) sier om feltet mrk. 24: ”24. ein Garten, der einen Kauffman Nahmens Jordan [1723-1808], zugehört. Dieser Garten ist in vorigen Zeiten der Schloss Garten gewesen.“ Om det tilgrensende men mindre hageareal (mrk. 25) sies det”dieser Garten gehöret einen Kauffman nah: Wilgaars zu”, og om Bradebenken (mrk. 26) nevnes”dieser garten und hölzerne Heusser gehören dem Bradebeencks meister Günder Eijde zu.“. (Gunder Ingebrigtsen Eide (1716-1781) drev her slipp og skipsbryggeri.) . Det må sees som naturlig at i alle fall feltene 24 og 25 inngikk i den gamle slottshagen. At begge er gir inntrykk av å være barokk inspirerte hageanlegg, er interessant med tanke på byens generelle hagehistorie.
Men vi ser at oppdelingen av den gamle slottshagen å fortsetter og blir benyttet til andre formål. I 1776 finner vi området omtalt som ”Hauger Stadens Indvaaner tilhörende” (Harris 1991: 33, 36). Herved avsluttes foreløpig historien om Bergenhus’ slottshage ned mot Vågen.
Nå som vi har fått denne sentrale hagen på plass, må vi gå litt tilbake i tid å ta en titt på noen andre kart vi kjenner til.
”Carta af Bergenhus Slott” 1681. Det hittil eldste kjente kart med hagehistorisk innhold kommer ikke før høsten 1681, ”Carta af Bergenhus Slott”, laget av oberst Willem Coucheron. Her finner vi en hage opp under Sverresborg som har fått navnet Frucht Haufve (Fig. 3). Samme år foreligger et nesten identisk kart laget av Anthony Coucheron, Carta von Bergenhuus, hvor Garten er benyttet på det samme arealet (Harris 1991: 23). Noe senere finner en i litteraturen navnet, "Abildhaven”, altså en eple- eller kanskje i praksis en frukttre-have, og disse ”Grundene med deres Hawer lagt til Slottet” (Edvardsen 1694a/b).
1700-tallet. Plassering av en hage opp under Sverresborg ligger klimatisk gunstig til for frukttrær, og kanskje har det bare vært frukttrær her. Vi ser imidlertid tidlig i et kart laget av Peter Jacob Wilsters (1712-1717) at området endrer karakter (Fig. 4). Hagen er blitt et formalanlegg, symmetrisk bygd opp, med en sentralt plassert paviljong, kanskje med innslag av frukttrær (Fig. 7). Et interessant kart er laget av Claudius Emanuel Barth (1733). Her vises anlegget med en klar renessansemessig utforming (Fig. 5, 6a, b). Hagen vedlikeholdes også i tiden fremover og gjengis blant annet på et perspektiv bilde av ukjent tegner fra ca. 1740 (Fig. 7). Her er arkitekturen igjen endret til et anlegg med 4 kvarterer med fremdeles en bygning/ paviljong i midten. Endringer sees også i tiden som fulgte (kart datert 1752 (Wahl 1928: 43)). Om en skal stole på kartene, og det bør en her, skjer det flere endring, til dels hyppige endringer, men stadig er det snakk om prydanlegg tilhørende kommandanten (Fig. 8), og i en periode omtalt som Obristens hage, med vakre planter og et ”skiøn Værelse” (paviljong) (Schnitler 1915:127; Moe 2004b).
Anlegget omtales omkring 1800 som "Kanskje det fineste anlegget" (Schnitler 1915:127). I 1817, blir repslagerverkstedet ”Fleischerbanen” anlagt fra Dreggen over Koengen og i retning Bontelabo, og hagen forsvant for godt (Schnitler 1915:127). Eksplosjonen på Bergen havn den 20. april 1944 gjorde så slutt på repslagerbanen, og jernbanesporet som ligger der i dag overtok (Hartvedt 1994).
Vi forlater arealene utenfor muren og ser nærmere på kartet fra 1773 (Fig. 9, 10a-c). Her finner vi i teksten til kartet opplysninger om flere grønne arealer rundt bygningene på Bergenhus: ”b: ”des Commedanten bluhmen Garten” [Kommandantens blomsterhage]; l: ”des Capitein Wagtmeisters Garten” [Vaktmesterkapteinens hage]; w: ”der Kugel-Garten” [Kulehagen]; og 4. ”des Commedanten Küchen-Garten.” [Kommandantens kjøkkenhage]. Her ser vi at kommandanten i denne perioden hadde sin egen blomsterhage adskilt fra en egen kjøkkenhage, samtidig som festningen hadde sin offisielle prydhage plassert under Sverresborg. Ingeniørene, som kunne oppholde seg ved festningen i kortere eller lengre tid hadde en egen kjøkkenhage (Fig. 10b).
Arealet merket 4, ”der Kugel-Garten”, må kommenteres (Fig. 10b). Om en ser på et forstørret bilde fremkommer flere nærmest symmetrisk plasserte runde kuler. Dette kan en tenke seg har vært et areal til plassering av kanonkuler. Også et annet kart fra 1700-tallet finnes det samme feltet omtalt som Kugle-Gaarden. Stedet ligger ved siden av Artillerie Material Hus. Et helt annet alternativ kan være at en har med en hage å gjøre og at kulene er formklippede busker. Slike hagetyper er velkjent blant annet i Tyskland og England, men er ikke tidligere kjent i Norge. I slike hager kunne man finne formklippede (topiary) busker, vanligvis buksbom (Buxus sempervirens) eller barlind (Taxus baccata), som en del av et større prydanlegg, eller separate kuleformete busker for å markere hjørner eller akser i større anlegg. Denne moten var aktuell fra siste halvdel av 1700 tallet og utover. Også i dag kan en finne en del moderne varianter av slike klippede buksbom hager. Trolig har en likevel her med kanon kuler å gjøre og ikke med busker.
1800-tallet. Om vi beveger oss inn i det neste århundre, kommer det en ny kommandant til Bergenhus i 1828, general Carl v. Mansbach (Fig. 11). Han hadde tysk bakgrunn og kom fra en gammel adelsfamilie, og som herre til godset Mansbach med slott og gamle tradisjoner i Øst-Hessen, var nok hagetradisjoner et viktig element (Anker 1885). Bergenhus hadde hatt en lang hagehistorie utenfor murene, som nu hadde tatt slutt. Interessen for å gjenskape noe, kan ha initiert Mansbach for å se på hva som var mulig innenfor de disponible arealer. Kort tid etter at han kom, må han ha anlagt en større landskapshage (ca. 1830) i det noe kuperte terrenget på høydedraget nordvest for Sverresborg (Bergenhus) (Fig. 12, 13). Dette anlegget er omtalt i 1895 (Krohn 2000), og videre gjengitt på flere kart, bl.a. fra 1898, kart over Bergen havn (1902) og et turistkart (1907). Et trolig samtidig fotografi viser deler av plasseringen (Fig. 14). Byutstillingen i 1898 la beslag på deler av Sverresborg, noe som må ha svekket hageanleggets posisjon. Et større inngrep i landskapshagen ble videre foretatt da arealer rundt Sverresborg i 1910 ble tatt i bruk til utstillings- og serveringsarealer (Moe 2004b). Da et nytt jernbanespor ble anlagt over Koengen til Bontlabo, ble det foretatt en del sprengningsarbeider som må ha tatt meg noe av det som var igjen av hagen som vendte mot Koengen og Vågen. Om man leter etter rester av den store landskapshaven, finnes noen meter steinsatte stier (figur 19 i Moe 2004b). Trolig er også trappen ned skråningen fra dagens «Platåets ballplass», en siste rest av den tidligere hagen.
Men Carl v. Mansbach, som den grønne kommandant han ble, anla også et sentralt plassert og storstilt allè-anlegg inne på festningsområdet, - et anlegg med bruk av lindetrær, - i meget god stand også i dag (Fig. 12, 14).
Dagens kommandanthage. Fra å ha vært en kjøkkenhage i 1773 (Fig. 10c) er hagen allerede 10 år etter på et omtalt som kommandanthage på et kart, uten at vi vet noe om den og når en eventuell omlegging til en prydhage hadde funnet sted. Senere finnes flere opplysninger om at det var anlagt en renessanseinspirert prydhage fra omkring 1843/44 (Schnitler 1916). Hvem som har tatt initiativet til denne omleggingen vet vi ikke.
Utformingen av hagen har variert gjennom tidene, og flere utkast, tegninger og fotografier er kjent (Fig. 15, 15a, 15b, 15d). I perioder bærer hagen preg av å være en renessanseinspirert prydhage. I perioder kan man på fotografier lett se felt med både grønnsaker og bærbusker.
Slottgårdshagen. Midt i gårdsrommet mellom Kommandantboligen og Håkonshallen sees et ovalformet anlegg gjengitt i Handbergs kart fra 1863-1864. Slottsgårdshagen ble den kalt på et foto fra ca. 1900 (Fig. 16a, b). Et lavt gjerde omkranset det åpenbart fine anlegget, utstyrt med ett par trær (i alle fall et frukttre) og en del annen beplantning og en benk. Et foto tatt rett etter eksplosjonen i 1944 viser at hagen til en viss grad overlevde, men forsvant trolig under restaureringen av bygningene i tiden som fulgte (Fig. 16c). Heller ikke denne hagen vet vi hvem som stod bak. En skal ikke helt utelukke at denne lille perlen av en hageflekk ble anlagt i Mansbachs tid eller initiert av han.
Beplantning. Av dagens beplantning er det lite ellers som kan ha en sikker alder ut over Mansbach’s lindetrær fra ca. 1830, kanskje med unntak av eiketrær generelt. Så langt en vet, er det ikke utført noen årringstellinger av trærne på festningen. Av busker finnes et par syriner, berberis buskas og buksbom. Trolig er syrinene de eldste av disse. En frukthage med en del forskjellige frukttrær finnes enda på østsiden av hovedhuset på Sverresborg, men trærne er unge. Av stauder som kan ha et gammelt opphav, er det funnet kun en fylt form av sneklokke (Galanthus nivalis f. pleno) (Fig. 17) sammen med noe krokus (Crocus sp.). Disse finnes på et begrenset gammelt grønnfelt på sydsiden av hovedhuset på Sverresborg (Moe 2004b).
Pratebommen på Bergenhus. Ordet ’pratebommen’ er sammensatt av ordet ’prate’ (snakke eller prate) og ’bom’ eller ’Baum’ på tysk, (= tre på norsk), og dukker opp fra tid til annen i byens hanseatisk historie. Byen hadde flere slike enkeltstående trær. Et tre fantes i en periode på Klosteret, og et på Sandvikstorget, - og vi kan like godt snakke om flere tuntrær i byen. Her samlet folk seg, og stedene ble sett på som møteplasser. Pratebommen på Bergenhus (Fig. 1, 4, 6a, 7) var kanskje det viktigste og det finnes på de flest kart fra og med Scholeus stikket. Her hadde man også benker plassert tett inntil treet, hvor kjøpmenn og borgerne i byen kunne slå seg ned for å diskutere aktuelle saker som angikk byen og befolkningen. Treets plassering er imidlertid ikke den samme på alle kartene/stikkene. Det kan nok ha flere årsaker til det. Viktig var det at treet ble tatt med, men mindre viktig at kunstneren satte det på rett plass. Spørsmålet er imidlertid om treet på Scholeus-stikket fra ca 1580 er det samme som Edvardsen nevner i 1694, eller om vi har med flere trær å gjøre. Han sier at treet ”stod paa den yderste Ende af denne Comun”. Altså eksisterte ikke dette treet i 1694, og vi vet ingen ting om når det treet ble plantet. Men Edvardsen skriver mer og sier fra sin samtid, omkring 1680, om et eksisterende bøketre følgende ”.., oc Bullen er nogle Alner tyck omkring, oc dens Græner gifuer en wild Skygge omkring sig..” Dette er et nytt tre, og om en legger Edvardsens tidsangivelse til grunn, kan dette treet vært plantet en gang i tiden 1660-1670. Treet finnes avmerket på mange kart og stikk i tiden 1680 til 1740, og det omtales av blant annet av Jens Jacob Mogensen i 1746 og klokker Jæger i 1778 (Moe 2004a). Et notat av G. v. Erpecom forteller imidlertid om treets endelikt den 28. desember i 1778 etter et kraftig uvær. Om dette treet er det samme som vi kan anta ble plantet i 1660-1670, hadde treet hatt en alder på 100-120 år, en anselig alder flere bøketrær har eller har hatt i bergensregionen.
Men en Pratebom eller tuntre skulle det være ute på Bergenhus, og på et av de mange Bergen-stikkene som ble laget av Johan Fredrik Leonard Dreier, ”Bergenhus”, datert 1821, finner vi et enslig tre plassert omtrent der hvor det eldste treet kan ha stått. Treet virker ikke så stort på stikket, og når det ble plantet, vet vi foreløpig lite om. Men Pratebommen forsvinner fra kartene i siste halvdel av 1800-tallet, kanskje som en følge av etableringen av Mansbachs alléer. Men Pratebommen på Bergenhus hadde hatt en lang tradisjon, - kanskje med en begynnelse fra tidlig Hansa-tid. Ett tre strakk altså ikke til for en periode på mellom 3-400 år, så flere trær som har erstattet hverandre har det til sammen vært.
Dammer og brønn på Bergenhus. Det ville være litt unaturlig å nevne prydhager og areal for grønnsaksanlegg på Holmen uten å ta med de mange dammer som har vært knyttet til virksomheten. Mens litteraturen frem mot Reformasjonen (1536/37) gir liten informasjon om bruk av fisk, finner man nesten umiddelbart etterpå flere dammer både innenfor og umiddelbart utenfor murene på Bergenhus. Om vi starter ytterst mot nord og rett utenfor festningsmurene, fantes en smal, men relativ lang dam (her omtalt som "Nord-dammen"). Den er første gang kjent gjengitt på kart fra 1679 og sees i igjen på mange kart etter dette tidspunkt, først i 1681 (Fig. 3), senere på et kart over Bergenhus festning fra 1690 (Fig. 18), og i 1773 (Fig. 9, 10b). I 1780 ble den kalt en Fisch-Teich (Fig. 19), et greit navn å forholde seg til. Selv om dette siste kartet er en plantegning, har dammen på dette tidspunkt allerede vært i bruk i mer enn 100 år, og kanskje mye lengre tid. Plantegningen inneholder opplysning om at vannstanden i bassenget skulle være i nivå med niedrigst Ebbe eller fjære-sjø (Fig. 18). Dette forteller at dammen ble benyttet for å ha levende saltvannsfisk nær slottet, og tidevannet skulle sørge for friskt vann i dammen. Dokumenterte saltvannsdammer er svært sjeldne, og denne tilknyttet Bergenhus og Holmen er interessant i flere sammenhenger. Foreløpig er denne saltvannsdammen for oppbevaring av fisk den eneste hittil kjente i Norge, men kjent i romertid i Italia (Moe 2005). Alderen 1679 gir en minimumsalder på anlegget, men var åpenbart viktig for å sikre fersk fortløpende fersk fisk utenfra, også uavhengig av værsituasjonen og kanskje krigstilstand (Moe 2005). Under de arkeologiske utgravningene på Bryggen i Bergen ble det funnet tre fiskeruser datert til 1200-tallet stappfulle av fisk. Rusene var festet med basttau til kaikanten. Innholdet bestod av småsei, lange, makrell og ål (Herteig 1969; Moe 2004b; Hufthammer & Moe (under arbeid), - så etterfylling av fisk til nærliggende den ovenfornevnte saltvannsdammen, og kanskje andre dammer eller kjøkken i tidlig middelalder. Tradisjonen med dagens brønnbåter, fiskekummer eller krabbekasser kan derfor ha hatt en lengre historie enn som så.
Bontlabo, et navn til besvær. På kartet fra 1780 av Suckow er navnet Bon. tel boe nevnt satt rett over den forannevnte saltvannsdammen (Fig. 19). Dammen har hatt flere betegnelser, som Graben, Fisch-Teig, eller Theig in Bontelboe, i og for seg greie navn. Dagens navn på området, Bontlabo har tolkningsmessig skapt noe bry, men en rimelig og trolig første enkel forklaring finnes. Bon. , slik som det er skrevet på kartet fra 1780, med punktum etter, er høyst sannsynlig forkortelsen for det franske ordet bonett eller bonette (f. eks. Forsvarsbygg s.a.) begge franske ord knyttet til militære festningsverk og betyr en ”forhøyning av grus, torv, sandsekker og lign. anbragt på et brystvern til dekning av skytterens hode og skuldre”. Dette brystvernet lå mellom saltvannsdammen og sjøen utenfor. Boe er et kjent familienavn. En kjenner til et par offiserer, blant annet en løytnant, senere kaptein Carsten Boe (1679-1759) (Boe 1970), men en har ikke klart å finne ut noe om hans arbeidsoppgaver. En tolkning av siste del av navnet kan derfor være, noe forkortet Boe’s brystvern. (Det finnes flere eksempler på at deler av et militæranlegg fikk navn etter konstruktøren eller leder av utbygningen.)
Rett øst for Håkonshallen fantes en meget stor dam, her omtalt som Håkonshall-dammen (Fig. 2, 10c). Den finnes inntegnet på nesten samtlige kjente kart fra og med 1667 og frem til 1864. På kartet fra 1773 (Fig. 10c) er den avmerket som fiskedam (ferskvannsfisk på grunn av høyden over havet). Størrelsen på dammen kan tilsi at den også kan ha fungert som et oppdrettsanlegg, kanskje for karpefisk, uten at dette er kjent. Dammen kan også ha vært tenkt som reservoar under brannslukning. Når anlegget ble laget, er ukjent, men det kan godt være svært gammelt.
Et dam-par, rektangulære, smale og avlange midt på Koengen (her omtalt som Koengen-dammene) er tatt med på flere kart i perioden i 1686/1702 til 1780. De kan ha vært benyttet både til salt og ferskvannsfisk på grunn av høyden over havet. Dette må være de samme dammene som omtales av Edvardsens i 1694 hvor han sier om dem ”huor i udj mit Minde vaar Aal, oc i den mindre Carutzer;.." (Fig. 8). Tilsvarende avlange og parallelle dammer finnes igjen på karter over flere av de gamle norske festningsanleggene.
Et større basseng som lå umiddelbart syd-sydøst for muren mot byen, finnes gjengitt på mange kart fra 1679-81 og utover (Fig. 3). Edvardsen nevner ikke eksplisitt noen dammer, men kommer med en følgende opplysning: "Jligemaader vaar der oc paa den Østre Side en stor opgrafuet Dam eller Dige, uden tvivl den, som Kong Magnus (IV) Blinde [regjeringstid 1130-1135] lod opgrafue, at hans Broder Kong Harald icke skulle komme til hannem paa Sverrisborg, ..) (Edvardsen 1694a:90). Denne dammen eller "Dige" må være den senere "Graffven", voldgraven eller vanngraven, om man vil. Denne skulle hindre angrep fra syd og sikre adkomsten fra Bergenhus og opp til Sverresborg. Edvardsen sier videre "Er ny siden opfylt effter Haanden med Jord, oc witer igiennemgrafuet Aar 1649". Voldgraven forsvant fra kartene laget i perioden fra og med 1712-17.
Mangel på kart, gjennom de eldste tider frem til de første kartene vi har, er ikke noe bevis på at dammer ikke fantes. For Bergenhus-området er det imidlertid et interessant trekk at dammene synes å forsvinne etter hvert, først Nord-dammen, så Voldgraven, så Koengen-dammene og tilslutt Håkonshall-dammen . Denne utviklingen gjenspeiler nok hovedtrekkene av dam-historien til Bergenhus i tiden fra og med de eldste kartene.
En eller flere brønner. På kart fra 1773 er det inntegnet en brønn, Brunnen in der Coumunene, plassert rett øst for Håkonshall-dammen (mrk 8 i Fig. 10c). Navnet kan tyde på at det på dette tidspunkt kun fantes en brønn. En uttalelse, datert 1684, sier imidlertid at: ”Uti den ytterste kjelder mot norden hever seg en kvel eller spring opgivet og oversvømmet det hele logement, som ikke kunde stoppes, . . ” (Wahl 1925-26). Det er uklart om dette er en annen brønn, eller kan ha hatt en forbindelse med den førstnevnte.
Etterord. Kildematerialet som ligger tilgrunn for denne gjennomgangen av det som finnes mellom husene og på områder som tidligere tilhørte Bergenhus har vært overraskende god. De mange kartene, det billedstoff og annet arkivstoff som har vært gjort tilgjengelig har vært særdeles nyttige som grunnlag for dette arbeidet. Sammen med de skriftlige og trykte beretninger er ny kunnskapen om hva som fantes og kanskje skjedde på og rundt Bergenhus vesentlig styrket. Flere hager er ikke nevnt, men finnes avmerket på enkelte kart, så den endelige historie er ikke skrevet.
Figurer
Fig. 1. Hieronimus Scholeus stikk over Bergen basert på arbeid fra senest 1579. (En grundig
analyse av stikket er gjort av Brinkmann (1973).) Piler markerer: helt til venstre biskopens hage, og like til høyre for den Erich Rosenkrantz have.(Orig. Universitetsblioteket i Bergen)
Fig. 2. Kong Fredrik II s sarkofag er prydet med blant annet militære trefninger utenfor murene
på Akershus slott i 1590. Like hitenfor slottsmurene sees et inngjerdet renessanseanlegg på Akershus. Prydanlegget lå utenfor slottets murer. Midt i hagen sees et hus, trolig et Kongelig kapell. (Orig. Roskilde domkirke.)
Fig. 3. Carta af Bergenhuus Slott datert til 1681 laget av Willem Coucheron (1681). Rett
under festningen Sverresborg sees inntegnet en Frucht Haufve. Den store vanngraven
sees mellom haven og Vågen (Sandbru). (Orig. Riksarkivet, NRA GKK 115_1)
Fig. 4. Kart (utsnitt) laget av Peter Jacob v. Wilster, datert til tiden mellom 1712 og 1717 over ytre del av Vågen. Hagen plassert opp under Sverresborg er forbunnet med en sti/gangvei over Koengen til nok et hageareal (begge merket med 50) plassert nærmere Vågen, men bak en enklere trebebyggelse langs Dreggsalmenningen. (Orig. Håkonshallen, Bergenhus)
Fig. 5. Claudius Emanuell Barths kart over Bergen datert 1733 inneholder en rekke opplysninger
om byens grøntanlegg (Moe 1988). Mens anleggene bak Bryggen er meget diffust inntegnet (grønnsakshager), gjengis fire anlegg med en rekke detaljer om utformingen, blant annet renessanseinspirert prydanlegg under Sverresborg (se tekst) (Orig. Det Kgl. Bibliotek, København).
Fig. 6. Obristens hage. Utsnitt av Barths kart (1733) (se figur 5).
Fig. 7. Kart datert til ca. 1740 over Bergen laget av ukjent kunstner. Kartet inneholder en rekke
detaljer. En merker seg et sentralt plassert tre (bøketre) innenfor festningsmurene mens en
prydhage m/lysthus er plassert under Sverresborg; to rektangulære dammer for ål og karusser sees på hver side av gangveien ned til et større inngjerdet noe oppdelt hageareal med lysthus. Bak Bryggen sees et noe uspesifisert hage areal. (Orig. Universitetsbiblioteket i Bergen)
Fig. 8. Kommandantens hage. Utsnitt av kart over Bergenhus (datert til mellom 1760 og 1769) (se fig. 6 og 7). (Orig. Riksarkivet, IB1634)
Fig. 9. Kart over Bergenhus (1773) laget av Hans von Gottberzk. (Orig. Slottsbiblioteket)
Fig. 10. Utsnitt av Fig. 9: 10a) I øvre kant (mrk. 21) sees des Commandantes baum Garten; nede i midten (mrk, 24, 25 og 26) 3 privateide hager. De to første er barokkinspirerte hageanlegg; sentralt plassert (mrk. 23) 2 parallelle dammer, des Commedantes Fisch Teich; 10b) ned i høyre hjørnet (mrk. v.) der Kugel Garten; ned til venstre (mrk. G) des Ingenieurs Garten; I øverste kant (mrk. A) Bontelboens oder die Modere Polÿgon; til venstre for denne en dam (mrk. B) Bontelboen; 10c.) (mrk. 8) Brunnen in der Coumunene; (mrk. 4) des Commedanten Küchen Garten; (mrk. b.) des Commedanten blühmen Garten; (mrk. l.) Wagtmeisters Garten. (Se for øvrig teksten.) (Orig. Slottsbiblioteket)
Fig. 11. Carl von Mansbach, generalløytnant og kommandant (1828-1838). (Orig. ukjent )
Fig. 12. Utsnitt av Petter C. J. S. Handbergs kart (1864). En landskapshage er inntegnet til venstre for Sverresborg. merk allé rekkene på Bergenhus og det ovale bedet sentralt plassert i slottsgården. (Orig. Universitetsbiblioteket, Bergen)
Fig. 13. Utsnitt av Carl v. Mansbachs hage anlagt nær 1830. (Foto: Foto K. Knudsens, Universitetsbiblioteket i Bergen, Orig. UBB-KK-M-004)
Fig. 14. Skråfoto over Bergenshus med kommandanthagen mot Sverresborg med Mansbach alleene og kommandanthagen. (Orig. Universitetsbiblioteket, Bergen, UBB-W-SH-005070
Fig. 15. Stadier i kommandanthagens utvikling: (Universitetsbiblioteket, UBB-KK-N-297_00515); a) foto (Universitetsbiblioteket, UBB-BROS-05056); 15b) tegning av S. Segelcke, datert 1906 (Orig. ukjent); 15c) Slottsgården etter eksplosjonen i 1944. Den ovale hagen sees med rester etter to trær (Orig. Riksantikvarens arkiv); 15d) Bergens kommunes plan for generalens hage (1971) (Orig. ikke funnet)
Fig. 16. Det ovale bedet i slottsgården (anlagt fra senest 1864, se fig. 10). 16a) Foto tatt, trolig før 1900 (Foto: K. Knudsen). (Orig. Universitetsbiblioteket i Bergen): 16b) tegning av S. Segelcke, 1906; og 16c) etter eksplosjonen 20. april 1944.
Fig. 17. Fylt snøklokke (Galanthus nivalis f. pleno) finnes på Sverresborg. (Foto:
www.oakleafgardening.com )
Fig. 18. Den avlange dammen ( i teksten omtalt som ’norddammen’) er på kartet laget Christoph Henrich Suckow (1782) fått betegnelsen Fisch-Teich) (Orig. GKK 32) (se Harris 1991:34)
Fig. 19. Kart over Bergenhus laget av Christoph Henrich Suckow (1780). Her finner vi navnet Bon. tel boe plassert over ”norddammen”, se for øvrig tekst. (Orig. Riksarkivet)
Fig. 20. Utsnitt av reguleringskart over Bergen (1888) hvor en merker seg byens grenser mot festningens grunn på dette tidspunkt. En merker seg de nevnte to parallelle dammene, reperbanen og arealene også ovenfor dagens Nye Sandviksvei. (Orig. Bergen kommune)
Referanser
Anker, J.C. (red.) 1885: Biografiske data om 330 norske, norskfødte eller for nogen tid i den
norske arme ansatte Generalpersoner 1628-1883. - Alb. Calmeyer Forlag, Kristiania.
Boe, H. 1970: Slekten Boe med inngiftede slekter. Oslo.
Brinkmann, A. jr. 1973: Hieronymus Scholeus’ Bergens-prospekt – en analyse. - Bergens
Historiske forening, Skrifter 72/73: 235-270.
Bækken, I., Vihovde, A.B. & Nordby, H. 2002: Byen brenner – Om store branner i Bergen. - Det
hanseatiske museum/Bryggens museum. 120 pp.
Edvardsen, E. 1694a: Bergen. I. - Bergens historiske forening (1951) (Brattegard, O. red.). 526
pp.
Edvardsen, E. 1694b: Bergen. II. - Bergens historiske forening (1952) (Brattegard, O. red.). 384
pp.
Ersland, G.A. 1989: Eit forsøk på rekonstruksjon av grunneigefordelinga i Bergen ved
utgangen av seinmellomalderen. - Hovedoppgave, historie, Universitetet i Bergen.
Forsvarsbygg, s.a.: http://www.verneplaner.no/festningsordbok.
Fritzner, J. 1973: Ordbok over Det gamle norske Sprog (4ed.). bd. 1. – Universitetsforlaget. 836
pp.
Grundboken for Bergen, 1686: Grundebog over alle Grunder i Bergen med forklaring hos de som
Nogen sig for Odel og Eye eller Pro Officio tilholder de Øvrige følger Manufactur Huuset
Efter hans kongelig Mayest’s Allernaadigste, Brev. 179. - Universitetsbiblioteket i
Bergen, manus, Dobbelt Fol. 159 B. (Nettutgave: Ugulen, J. R.: 2003)
Harris, C. J. 1991: Bergen i kart fra 1646 til vårt århundre. - Eide forlag, Bergen.
Helle, K. 1995: Bergen bys historie, Kongssete og kjøpstad: fra opphavet til 1536, bd. 1. -
Universitetsforlaget, 998 pp.
|Herteig, A. 1969: Kongers havn og handels sete: fra de arkeologiske undersøkelser på Bryggen i
Bergen 1955-68. - Aschehoug, Oslo, 223 pp.
Hommedal, A.T. 2010: Då Bergens Museum skulle ha tilkalla Hercule Poirot. - Bergen Museum
Årbok, 15. årg.: 20-27.
Krohn, W.D. 2000: Om hager i Bergen nedtegnet omkring 1895-1899. I Historiske hager (Moe,
D., Salvesen, P.H. & Øvstedal D.O. red.). - Alma Mater forlag/Universitetet i
Bergen/Bergen museum skrifter 5: 128-131.
Liden, H.E. 1980: Norges kirker, Bergen. - Riksantikvaren. 177 pp.
Lorentzen, B. 1952: Gård og grunn i Bergen i Middelalderen. Hanseatisk Museums skrifter nr. 16
(J. Grieg Forlag), Bergen. 284 pp.
Moe, D. 1988: De Besche haven - Maartmannshaven - Ole Bulls plass. Havehistorie i Bergens sentrum. - Gamle Bergen, Årbok: 3-34.
Moe, D. 2004a: Klokker Nils Knag Jæger om platanlønnens innførsel til Bergen og andre
dendrologiske tildragelser. - Årringen (Universitetet i Bergen): 107-114.
Moe, D. 2004b: Hagene på Holmen og Bergenhus: Hortus regiae et militaris. - Universitetet i
Bergen/ Bergen Museum Årbok 2003: 22-31.
Moe, D. 2005: De gamle hagedammene i Bergen. Hva vet vi om dem? - Bergen Museum Årbok
2004 (Universitetet i Bergen): 53-61.
Nicolaysen, N. 1860: Absalon Pederssøns Dagbog: over begivenheder, især i Bergen 1552-1572.
- Johan Dahls Forl. 345 pp.
Ovenstad, O. 1949: Militærbiografier: den norske hærs officerer fra 18. januar 1628 til 17. mai
1814, II. - Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo. 627 pp.
http://old.genealogi.no/kilder/mil/ovenstad/ovenstad_bind_ii/index.html
Schnitler, C.W. 1915: Norske haver i gammel tid. - Norsk folkemuseum, Centraltrykkeriet, Oslo
(Kristiania). 259 pp.
Schnitler, C.W. 1916: Norske haver i 18. og 19. aarhundrede. – ibid. 221 pp.
Ugulen, J.R. 2003: Grunnbok for Bergen (1686). 208 pp. (nettutgave)
Wahl, J. 1928-29: De gamle bygninger på Bergenhus slott. - Bergens historiske forening. Skrifter
34/35: 99-150.
Dagfinn Moe
De naturhistoriske samlinger
Universitetet i Bergen
email: dagfinn.moe@bot.uib.no