Innledning
Bergen har lang historie, både som preurban bosetting og som bydannelse. I Veisan (senere Koengen), som er sentralt for forståelsen av det førmiddelalderlige Bergen, har arkeologene funnet bosettingsspor tilbake til overgangen steinalder/bronsealder.
Middelalderbyen Bergen utmerker seg både ved omfang, bevaringsgrad og helhetlig bystruktur. Den strekker seg fra Holmen i nord til Vågsbunnen med Domkirken (tidligere St. Olavskirken) i sør. Bryggen utgjør havnebebyggelsen, mens Vågsbunnen representerer byens egentlige sentrum. Skuteviken og etter hvert Sandviken ble trukket inn som en utvidelse av havnen da Bergen vokste frem som handelsby. Vågsbunnen var blant annet sete for de tyske håndverkerne, hanseatene, som opererte på Bryggen. Mariakirken hadde en viktig tilknytning til miljøet på Bryggen, og Holmen med kongesete og geistlig sentrum er sentralt i middelalderbyens maktstruktur. Samlet utgjør dette den helhetlige middelalderbyen, med en organisering som gjennom Magnus Lagabøtes bylov ble mal for de andre norske byene.
Bergenhus i middelalderen
Kjerneområdet i dagens Bergenhus festning, ble i middelalderen kalt Holmen. Holmen grenset mot sjø på to sider; mot dagens Bontelabo og mot Vågen. På østsiden av Holmen lå det sumpete myrområdet Veisan, og i nordøst lå Berget — det senere Sverresborg. I de skriftelige kildene starter historien under Olav Kyrre. Han regjerte fra 1067–93 og satte i gang en storstilt kirkebygging, etablerte bispesete på Holmen og la dermed grunnlaget for den videre byutviklingen i Bergen.[1] Holmen ble etter hvert et geistlig sentrum for det sentrale Vestlandet. Den store Kristkirken ble påbegynt i Olav Kyrres regjeringstid, men stod først ferdig til kong Magnus Erlingssons kroning i 1163/64. Den fungerte som domkirke og kongelig katedral frem til 1531. En mindre Kristkirke i tre ble ferdigstilt av Olav Kyrre og tatt i bruk som en midlertidig bispekirke. Etter at domkirken sto ferdig fungerte den lille Kristkirken som sognekirke for kongsgårdens folk. Bispegården lå også i området; et større kirkelig bygningskompleks som før 1241 var blitt utvidet med et dominikanerkloster, med sin egen Olavskirke. [Sett inn modell]
Med anleggelsen av Øystein Magnussons (1103–1123) kongsgård ble Holmen et regionalt og etterhvert nasjonalt tyngdepunkt. Under stridighetene mellom ulike kongsemner i perioden 1130–1240 ble kongsgården i Bergen den etablerte kongens hovedsete. Den som kontrollerte Bergen og kongsgården, kontrollerte hele Vestlandskysten. Til beskyttelse av kongsgården -som var bygget i tre og lå utsatt til - ble forsvarsanlegget Sverresborg anlagt på den høye knausen ca. 250 meter i nordøst. Borgen, som ble anlagt av kong Sverre i 1180-årene, besto av utborgen mot øst med kastell eller festningstårn, og en indre hovedborg mot vest på den høyeste fjellknausen. Det var et nærmest uinntagelig tilfluktssted i ufredstidene på slutten av 1100-tallet, men i 1207 lyktes det baglerne å storme den for svakt garnisonerte borgen og brenne kongsgården. Baglere og birkebeinere inngikk forlik i 1208, og krigsfaren var denne gang over. Da borgerkrigene endte i 1240, satt Håkon Håkonsson (1217–1263) som enekonge og kongsgården ble rikets administrative og politiske sentrum.
Sverresborg skulle miste sin betydning da Håkon Håkonsson (1217–1263) ombygde kongsgården til et befestet anlegg i stein. Bergen var på denne tiden en av de største byene i Norden og et handelsknutepunkt av internasjonalt format. Byen ble rikets hovedstad med kongens hovedsete strategisk plassert på Holmen. Dermed var det behov for flere og større bygninger som både skulle dekke alle kongens behov og samtidig stå i mot fiendtlige angrep. Håkonshallen stod ferdig til Magnus Håkonssons bryllup i 1261. Bygningen har sterke likhetstrekk men gotiske steinhaller i England og Skottland. I tillegg til Håkonshallen ble det bygd to mindre steinbygninger; Kong Håkons første steinhus som man kan se rester av under plassen mellom Kommandantboligen og Rosenkrantztårnet og Vesle steinhall, i dag en ruin foran Håkonshallen mot Vågen.
Ombygging av kongsgården ble videreført av Håkon Håkonssons sønn, Magnus Lagabøte (1263–1280). Etter en brann i 1266 ble Håkonshallens etasjeskiller erstattet av solide steinhvelv. Slottsgården ble omgitt av en ringmur med to portkasteller. «Kastellet ved sjøen», senere utbygget til Rosenkrantztårnet, ble i sin første skikkelse oppført under Magnus Lagabøte i 1273. Han begynte også byggingen av en Apostelkirke der dagens paradeplass ligger, vigslet i 1302. En tidligere Apostelkirke i tre ble da revet, det samme gjaldt trehallene fra kong Inges dager. Magnus Lagabøtes sønn, Eirik Magnusson (1280–1299), bygde trolig et Fruerstuehus rundt år 1290, som i dag utgjør deler av fundamentene i Kommandantboligen. Fra første halvdel av 1300-tallet høres det om en del nye bygninger innenfor området, bl.a. Olavshusene i 1309, Henriksgård i 1340 og Viljalmskirken i 1320. På Holmen fantes også Katedralskolen og en skole ved Apostelkirken. Under første halvdel av 1300-tallet var kongsgården på Holmen fullt utbygd, med katedralen som nærmeste nabo. Om Sverresborg derimot, hører vi i en norsk klage fra 1477 at hanseatene beskyldes for å ha brutt ned dens murer. Etter dette ble den liggende i ruin, og i dag er alle synlige spor etter middelalderens Sverresborg borte.
Håkon V Magnusson (1299–1319), som overtok kongsmakten ved brorens død, hadde i sin hertugtid på Østlandet etablert en fast administrasjon i Oslo. Dette medførte en todeling av hovedstadsfunksjonen, hvor Bergen forble politisk og administrativt sentrum for Vestlandet og Nord-Norge, mens Oslo med Akershus festning ble det nye kongssetet. Som følge av svartedauden ble mannskapet på Bergenhus redusert etter 1350. Dette er en svakt dokumentert periode, men vi kan gå ut fra at byggeaktiviteten har vært konsentrert om vedlikehold og reparasjoner etter branner og overfall.
Med innledningen av det 400-årige riksfelleskapet med Danmark i 1380 flyttet kongsmakten til København. Likevel forble kongsgården i Bergen det politisk-administrative sentrum for Vestlandet og Nord-Norge. Kongsgården var også et vern for befolkningen når fiender truet, som da tyske sjørøvere — vitalinerne — herjet her i 1393, 1428 og 1429. Siste gang endte angrepet med ildspåsettelse av kongsgården og bispegården. Hvor omfattende ødeleggelsen var og i hvilken grad den ble satt i stand igjen, er ukjent. Men høvedsmennene fortsatte å residere der, og under kongebesøkene ble viktige politiske beslutninger fattet — som ved Christian Is besøk i 1450, da den grunnleggende unionstraktaten mellom Danmark og Norge ble inngått.
Utviklingen av festningen på 1500-tallet
Inntil ca. 1500 ble høvedsmennene rekruttert fra det norske aristokratiet, men kong Hans og Christian II styrket kontrollen på bekostning av aristokratiet og riksrådet. Høvedsmennene ble nå danske, gjerne med borgerlig/geistlig bakgrunn. Utviklingen kulminerte med Jørgen Hanssøn Skriver som høvedsmann på Bergenhus (1514–1523). Med ham ble lenet utvidet til det «nordenfjeldske Norge», slik at storparten av områdene fra Lista i sør til Vardøhus i nord ble underlagt høvedsmannens direkte kontroll. Både militært, administrativt og finansielt var høvedsmannens stilling styrket, og han var også øverste sivile og militære myndighet for Bergen og omlandet.
Jørgen Hanssøn befant seg i en militærteknisk overgangsperiode. Mot slutten av 1400-tallet var glattløpede kanoner, ladet med svartkrutt og jernkule, blitt så effektive våpen at middelalderens murverk ikke lenger ga tilstrekkelig beskyttelse. De trange rommene i datidens borger — bygget for bueskyttere — var dårlig egnet for kanoner. Som forsvarsvåpen hadde skytset den beste virkningen når det var oppstilt med en viss bevegelighet i oversiktlige posisjoner, og dessuten hadde foran seg noen hundre meters flankeringslinjer, lagt i hensiktsmessige vinkler og høyder. Tidligere tiders forsvarere hadde satset på vertikale posisjoner, nå ble det nødvendig å tilrettelegge motstanden på horisontalplanet. Det satte helt nye krav til forsvarsverkenes geometriske planløsninger og profiler. En fullverdig modernisering fant ikke sted før på 1640-tallet, men Jørgen Hanssøn gjorde også bestrebelser på å omdanne kongsgården til en tidsmessig festning. Det var i hans periode at kongsgården skiftet navn til Bergenhus, hvor sisteleddet «-hus» impliserer et «befestet slott».[2]
Den opprinnelige hovedinngangen til kongsgården gikk gjennom Håkon Håkonssons portkastell, som under Jørgen Hanssøn ble murt igjen og omdannet til våpenlager. Ny hovedadkomst ble lagt til et åpent forverk, dvs. et murt tilbygg uten tak, foran Magnus Lagabøtes forsvarstårn fra 1270-årene. For å komme inn på borggårdsområdet måtte man først passere en vollgrav utenfor forverket via en vindebro, og så en tilsvarende vindebro inne i forverket. Magnus Lagabøtes forsvarstårn fikk ny etasjeinndeling etter brann i 1513, men beholdt sin funksjon som forsvars- og residenstårn. Vi hører også om et nytt tårn som trolig var det senere Fangetårnet. Det lå på utsiden av ringmuren, der 0007 Garasje ligger i dag.
Vi vet ikke sikkert hvilke bygninger Jørgen Hanssøn lot oppføre, men får et bestemt inntrykk av at byggevirksomheten har vært omfattende.[3] Det kan ha vært ham som bygde en fruerstue på restene av Eirik Magnussons fruerstue fra 1290-årene. Fruerstuen var bolighus for høvedsmannen og hans familie og sto der Kommandantboligen er i dag. Han kan også ha latt bygge skriverstuen, som lå på tomten til dagens Kapteinvaktmesterbolig. Den gamle borgerstuen, ved den nåværende publikumsinngangen til Håkonshallen, lot han reparere. Håkonshallen ble brukt til varelager, men ble også ledd i forsvarsmuren. Den gamle ringmuren hadde omkranset Håkonshallen, mens den nye ble bygd inntil Hallens sydvestre hjørne. På nordøstsiden bygde han et firkanttårn (også kant «Hundetårnet», trolig et fangetårn[4]) tildels på murene etter det tidligere utbygget på Håkonshallen omtalt som «Kongens solar». Ringmuren omkranset de andre bygningene, med en vektergang på innsiden. I tillegg fantes et kjøkken og et felles baker- og bryggerhus. Disse lå i borggården like ved Fruerstuen, og kan ha blitt bygd i denne perioden. En smie har ligget på området og et vakthus sto like under Rosenkrantztårnet. Stall- og fjøsbygninger har ligget i forgården, mellom Fruerstuen og tårnet. Et slakterhus lå utenfor ringmuren, det samme gjorde en tollbod. Springborg, en bygning mellom skriverstuen og tårnet, kan også ha blitt oppført av Jørgen Hanssøn.
Ombyggingen av Holmen til en ren festning fortsatte under Jørgen Hanssøns etterfølger, Eske Bille. Rundt år 1530 var Christian II drevet i landflyktighet. Av frykt for at hans menn ville komme tilbake til Bergen, ta seg opp i kirketårnene og beskyte kongsgården derfra, ble kirkebygningene revet, inkludert den store Kristkirken. Samtidig ble bispegården og dominikanerklosteret og dermed hele det området som ble kalt «Kommunen» renset for bygninger. Som kompensasjon fikk kirken overta Munkeliv kloster med tilliggende eiendommer. Stein fra kirkene kan ha blitt brukt i festningens voller og skanser, noe kan ha blitt ført til Schleswig.
Under Erik Rosenkrantz’ tid som lensherre (1560–68) fikk Rosenkrantztårnet sitt nåværende utvendige utseende. De to eldre delene, Magnus Lagabøtes forsvarstårn og Jørgen Hanssøns forverk, ble sammenbygget til ett stort representasjonstårn, som samtidig beholdt sin militære funksjon. For perioden 1570–1660 vitner kildene ellers om utilstrekkelige vedlikeholdsmidler og betydelig bygningsmessig forfall. Taket på Håkonshallen ble til eksempel fjernet i 1643 fordi det var i dårlig forfatning, og inne i den takløse hallen ble det bygd hytter med plass til 50 soldater. Slik stod hallen i 40 år. Fortifikatorisk var ambisjonsnivået høyere, og på 1600-tallet fulgte bestrebelser på å styrke Bergenhus mot nyvinningene på artillerisiden.
Slaget på Vågen og utbyggingene på 1600-tallet
De største fortifikatoriske endringene skjedde fra midten av 1640-tallet. Da Christian IV besøkte byen i 1641, uttrykte han ønske om en sterkere befestning av slottet og byen. Under krigen mot Sverige, den såkalte Hannibalfeiden 1643–45, fikk lensherren Henrik Thott byggeordre. I 1644 iverksatte han en forsterkning av befestningen rundt slottsområdet som bestod av jordvoller med bastioner av gammelnederlandsk type. Langs vågen ble det anlagt nye bolverker (provisoriske forskansninger) av tre, et batteri nord for hallen og et blokkhus ute ved sjøen. I 1646 kom den nederlandske ingeniøren Isaac von Geelkerck til Bergen for å assistere lensherren med å anlegge en ny befestning. Kartet Geelkerck tegnet under oppholdet (datert mars 1646) er det første kartet man kjenner over Bergen. Noen av hans planer ble realisert i de følgende år: Et blokkhus ble bygd ved innløpet til Vågen, det ble anlagt en jordvoll ved festningsmurene langs sjøen opp til Sverresborg, med hornverk (en forsvarsmur flankert av to halvbastioner) og en jordvoll langs fjellet under Sverresborg. Jordvollene rundt slottsområdet ble utbedret og forsynt med porter. Det ble også bygd flere bolverk med brystvern mot Vågen. Etter 1649 ble jordvollene — skadet av mye regn — utbedret med tørrmur.
Slottet hadde nå fire porter: Hovedinngangen fra byen til slottet (som deler av anlegget på Bergenhus nå ble kalt) førte gjennom en dobbelport vest for Rosenkrantztårnet inn på forgården. En ny dobbelport ledet fra forgården gjennom muren mellom Fruerstuen og Rosenkrantztårnet inn på borggården. Videre ble en ny port åpnet mellom Rosenkrantztårnet og Portkastellet. Utenfor Håkonshallen ble det anlagt et batteri – Skansen batteri, som utgjorde hovedforsvaret av Vågen i tillegg til batteriet i Rosenkrantztårnet. En port gikk fra batteriet ved Vågen og inn til slottet og ytterligere en gikk inn til Blokkhuset på nordvestområdet. Jørgen Hanssøns «Hundetårn» på Håkonshallens nordøstre side var blitt revet og erstattet med«Rundellen». Dette var et fremspringende femkantet forsvarsverk med brystvern og skyteskår, trolig anlagt rundt 1606 for å flankere Hallens østre side. I dag er det få spor etter denne første fasen av festningsutbygging på Bergenhus.
Da den første engelsk-hollandske sjøkrigen brøt ut i 1652, fremstod et engelsk angrep på Bergen som en reell mulighet, og Geelkerck ble igjen sendt til Bergen. På Sverresborg ble det etter hans anvisning opparbeidet mindre forsvarsverker og anlagt et kanonbatteri. I 1654 fikk man et sperreanlegg som med stokker sammenføyd med bolter og kjetting kunne strekkes tvers over Vågen og stenge innseilingen.[5] Sperringen gikk fra et blokkhus nedenfor slottet til fester på Tollboden på den andre siden.
Innføringen av eneveldet i 1660 innebar en vesentlig utvidelse av kongemakten. De administrative enheter ble endret fra len til amt (underamt) og stiftamt (hovedamt), og Bergenhus amt ble et underamt til Bergen stiftamt — inntil det på 1760-tallet ble splittet i et søndre og et nordre Bergenhus amt. Stiftamtmennene fikk mindre myndighet enn lensherrene, ikke minst ved at sivil og militær myndighet ble delt. Funksjonen som militærsjef ble overført til en kommanderende general, og øverste befalshavende på festningen ble en yrkesmiliær kommandant. Stiftamtmannen flyttet ut, og kommandanten overtok hans kvarter på Bergenhus fra 1664.
Den første kommandanten var den luxemburgske generalen, ingeniøren og byplanleggeren Jean Caspar von Cicignon. I 1665, under krigen mellom Holland og England, skulle han bli den som for første og eneste gang ledet festningen i kamp. Forsvarsverkene var i elendig forfatning, men det lykkes Cicignon å få følgende batterier i brukbar stand: Øvre og nedre Ahlefeldts batteri, Cantors batteri (i Håkonshallen), batteriet ved Nordpynten, batteriet ved den nye port, øvre og nedre Sandbatteri, batteriet ved Langhuset (foran Håkonshallen), batteriet på Rosenkrantz tårn, batteriet ved Smia, batteriet på pynten mot den tyske kirke og batteriet mot Bradbenken.[6] 2. august braket det løs - et slag som ikke gikk helt etter Fredrik IIIs plan: En hollandsk flåte lå på vågen, lastet med store rikdommer. Danmark-Norge var alliert med både England og Holland og dermed nøytral, men den dansk-norske kongen, Fredrik III, var i bunnløs pengekrise. I forhandlingene med engelskmennene ble det bestemt at festningen skulle beskyte engelskmennene med løskrutt, slik at de kunne bemektige seg de hollandske skipene uten at den dansk-norske kongen ble avslørt. Til gjengjeld skulle kongen få halvparten av utbyttet. Beskjeden om disse forhandlingene kom for sent til Bergenhus, slik at festningen forsvarte hollenderne og drev, etter drøye tre times kamp, engelskmennene på flukt.
Faren for å bli dratt ytterligere inn i krigen mellom Holland og England ledet til nye befestningsarbeider. Hele området bak slottet ble nå omgitt av jord- og steinvoller. Disse strakte seg fra slottet langs sjøkanten mot nordvest, videre over Bontelabo til den nordligste pynten på Sverresborghøyden. Vollene førte videre fra Sverresborg over Koengen og tilbake til slottet. I vollen ble det bygd tre store porter — en på Sverresborg, en ved Bontelabo og en ved Ahlefeldts bastion. Utenfor portene mot byen ble det bygd raveliner (forverk). På den andre siden av Vågen ble Fredriksberg fort bygd i årene 1666–67, sammen med et ravelin, kommandantbolig, vakthus og kruttkjeller. Samtidig ble det lille fortet «Katten» bygd på Nordnes, på borgernes egen bekostning. I tillegg var det blitt bygd skanser på Sydnes og Fredriksholm. I april 1667 kom ingeniørgeneral Henrik Rüse til Bergen. Han laget en plan for nye befestninger og satte 800 mann i sving med å bygge nye festningsmurer som skulle forbinde Sverresborg med slottsområdet og dermed gjøre området til et stort, sammenhengende festningsanlegg. Da det i august 1667 kom til fred mellom Holland og England, opphørte byggearbeidene noen år.[7]
Arbeidene med vollene fortsatte i 1670- og 1680-årene. I 1680 overtok oberst Wilhelm Coucheron som kommandant. I inventarbeskrivelsen fra samme år framgår det at syv av festningens gamle batterier var nedlagt, de gjenstående var: øvre og nedre Ahlefelds batteri, Nordpyntens- og Nattpostens batteri og Sandbatteriet. Linjen mellom Sverresborg og Holmen både på nord- og sørsiden ble ferdigstilt og steinsatt, og i 1683 ble det oppført en forsvarslinje på østsiden av Sverresborghøyden i tråd med Rüses plan. Mot land ble det etablert rommelige halvbastioner i hvert hjørne av et tilnærmet rektangulært felt. På grunn av terrengforholdene ble de to halvbastionene som omfattet Sverresborgfjellet ganske uregelmessige. Skansen på toppen, Øvre Sverresborg, ble bygget ut til et sterkt dobbeltbatteri. Den vestre halvbastionen ned mot Skuteviken fikk navnet Ballasttangen. Mellom disse to hjørneverkene ble det anlagt en tenaljert mur - den såkalte retransjementmuren - langs skrenten. De to viktigste verkene i rektangelet var Nordpyntens og Nattpostens bastioner, som begge ble forbundet på Sverresborgsiden med kurtiner. Utenverkene foran disse kurtinene var forholdsvis svake. På nordvestsiden var det nærmest en bølgebryter, på sydøstsiden en tørr grav med kontreeskarpe, men foran hovedporten ble det anlagt et sterkt ravelin, skilt fra hovedfestningen med en liten våtgrav og bru. Sandbatteriet ble anlagt som en videreføring av sydligste halvbastion fra 1650-årene. Videre ble forsvarsverkene foran Håkonshallen ombygd. Det ble også lagt nytt tak på Håkonshallen (et dobbelt saltak) og bygningen ble tatt i bruk som magasinbygg. Porten fra 1647 mellom Rosenkrantztårnet og Portkastellet ble murt igjen og en ny åpnet lengre nord for Portkastellet. Mot Vågen, foran Håkonshallens nordvestre hjørne, ble «Blokkhusbastionen» (senere kalt «Saluttbatteriet») bygget. «Rundellens bastion», en halvsirkulær bastion på vestsiden av Rosenkrantztårnet (tidligere forgården), ble ferdigstilt i 1691 for å flankere festningens vestre linje.
1700-tallet, festningen forfaller
I 1702 brøt det ut en voldsom brann i Bergen - den største og mest ødeleggende i byens historie.[8] Ilden la 7/8 av bebyggelsen rundt Vågen i aske. Ilden kom farlig nær Rosenkrantztårnet der ammunisjonen lå lagret, men festningen unnslapp katastrofen.
1700-tallets Bergenhus var en omfangsrik befestning som satte store krav til bemanning og vedlikehold. I løpet av århundret ble ikke gjort ytterligere utvidelser, men det var stadig behov for reparasjoner både av bygninger og murverk. Krigen mot Sverige (Den store nordiske krig) førte til utbedringer av batteriene, ravelinet og pallisaderingen av bryggen.[9]
Utover på 1700-tallet ble en del eldre bygninger erstattet av nye. Rundt slottsgården ble en gammel skriverstue revet i 1713, og i 1714 sto den nye Kapteinvaktmesterboligen (Proviantforvalterhuset) ferdig. I 1720 ble et nytt vakthus bygd i Blokkhusbastionen, med rom for vakthavende, arrestanter, menige soldater og for «slavene» - innsatte som var idømt straffarbeid på festningen. I 1735 ble det oppført et eget slaveri i den samme bastionen. Den gamle Fruerstuen ble revet i 1720, og Kommandantboligen oppført på dens plass i 1725. Dette året ble også et nytt toetasjes bakerhus oppført i den nordøstre del av borggården. Fem år senere ble det, syd for bakerhuset (i sydøstre hjørne av borggården), bygd et murt lavetthus. Mellom bakerhuset og lavetthuset ble det senere bygd en trapp opp til vektergangen. I 1732 ble den gamle smien revet og en ny oppført (omtrent på det gamle fangetårnets plass). En ny mur ble bygd omkring den nye hovedvakten i Blokkhusbastionen. Ringmuren mellom Håkonshallen og Rosenkrantztårnet ble senket og forsynt med vollgang i 1728. Porten til borggården ble ombygd i 1728, som er årstallet på dagens sluttstein. I 1734 var Rosenkrantztårnet i dårlig forfatning; taket hadde store råteskader og steiner hadde løsnet fra murverket. Tårnet gjennomgikk derfor en omfattende reparasjon. I 1738 ble det også bygd 2 nye artillerimaterialhus som lå i vinkel inntil Håkonshallens østfasade.
Etter flere rapporter om forsvarsverkenes elendige tilstand, ble inspektør Eckleff sendt til Bergen i 1744. Av hans rapport framgår det at de fleste av batteriene var konstruert av tørrstablet stein som mange steder var i ferd med å rase ut. Forbedringsarbeider ble derfor igangsatt. Batteriene ble forsterket med nye kalkmurer. Ringmuren og alle murte hus ble reparert. Det ble oppført et nytt slaveri, ny smie og bøssemakerverksted, samt at det gamle lavetthuset i slottsgården ble innredet til offisersforlegning (også kalt «Skottehuset»). I 1754-56 ble det også utført en del arbeider på festningen; samtlige murer og batterier mot Vågen, inkludert Nordpyntens batteri, ble istandsatt og murt opp med kalk. Samtidig ble bergknausene øst for veien ut til Nordpyntens batteri «bortminert».
Fra 1759 gikk imidlertid festningen inn i en ny forfallsperiode, og i 1764 ble det bestemt at Bergenhus, som flere andre festninger, skulle legges ned. Den dansk-norske kongen hadde holdt store tropper i Holstein over flere år, under kostnader som måtte dekkes inn ved nedskjæringer. En inventarfortegnelse fra samme år beskriver en festning i forfall. I desember 1764 ble det holdt auksjon, der bygningene ble leid bort, enger og marker bortforpaktet. Husene på Fredriksberg ble solgt til bortflytting i 1765. Tilsvarende ble sprøytehuset og de små kasemattbygningene (forlegningshus) på Bergenhus solgt til bortflytting. De fleste slavene som holdt til på festningen ble sendt til Trondheim.
Allerede året etter viste imidlertid festningen seg nødvendig for forsvaret av Bergen og Vestlandet. «Strilekrigen» brøt ut som en reaksjon på økte skattekrav; man mistenkte kongens embetsmenn for å stikke penger i egen lomme. Situasjonen ble så truende at stiftamtmannen kalte inn militær hjelp fra festningen. Man fant ut at en stor by måtte ha et solid forsvar, uavhengig av situasjonen i resten av Europa. Kritiske situasjoner kunne også oppstå innenlands. Etter dette ble bygningene igjen overtatt av Forsvaret, men kun de mest nødvendige reparasjonene ble foretatt. Resten av 1700-tallet er derfor en historie om tiltagende forfall. Likevel er det enkelte nyanlegg: Mellom Håkonshallen og Bakerhuset ble det anlagt et batteri med fem kanoner til beskyttelse av terrenget på landsiden. I 1787 ble dagens Paradeplass utsprengt og brolagt. I 1791 ble Bakerhuset og Offisersbarakken forent under ett tak og ombygd til ny hovedvakt (dagens Stallbygning). Håkonshallen ble reparert i årene 1794–96. I 1793 truet muren på Sverresborg mot Skuteviken med å rase sammen, og ble derfor revet.
1800-tallet, festningen nedlegges og kongssetet gjenoppdages.
Napoleonskrigene (1800–1815), førte til høynet beredskap på Bergenhus. Danmark-Norge holdt seg lenge nøytrale i krigen, men etter det britiske angrepet på Købehavn og «flåteranet» i 1807 gikk Fredrik 6. inn i krigen på Napoleons side. To ganger, i 1801 og 1807, ble Bergens befestninger satt på krigsfot, men ingen av gangene kom det til noe engelsk angrep på byen. I 1809 ble general Hoff tilsatt som kommandant på Bergenhus. Som sine forgjengere rapporterte han om festningsverkenes og kanonenes miserable tilstand. Murene på Sverresborg var falleferdige, det samme var kurtinene som forbandt Sverresborg med Holmen. Hoff foreslo derfor at disse kurtinene kunne rives og at man i stedet laget en tenaljert linje tvers over Koengen fra Ballasttangen til Nattpostens batteri. Dermed ble Sverresborg og Holmen igjen adskilt. I den nordligste vinkelen av den nye tenaljerte linjen ble det bygd en port (Nordre sortiport) med Fredrik 6.s monogram og årstallet 1812 på sluttsteinen. Mot Skuteviken kom det til et nytt verk med et redangformet batteri som overtok navnet fra Ballasttangens bastion. I samme periode ble klippene ved Ahlefeldts og Nordpyntens bastioner sprengt vekk slik at verkene fikk en høyde på 10–18 fot. I den nordre delen av festningen ble det bygd et laboratorium, samt «en casematte til ladetøiets opbevarelse». Alle verk langs Sverresborgfjellet ble demolert med unntak av skansen Sverresborg, som ble forsterket som et selvstendig, detasjert fort. Arbeidene ble avsluttet i 1813 og med dette fikk Bergenhus sin endelige form som aktiv festning.
Da krigen med Sverige var utkjempet og personalunionen innledet i 1814, var krigsfaren foreløpig over. Bergenhus gikk inn i en «park- og restaureringsperiode». General Mansbach (1828–33) blir betegnet som den første «parkgeneralen». Han anla en spaservei fra Koengen opp til Sverresborg fra Bontelabo, som fortsatt delvis er i bruk. I perioden 1814 og 1829 ble Sverresborg opparbeidet som park og «forlystelseshave» for byens befolkning. Her valgte Dræggens buekorps sine offiserer og lover i 1856. Buekorpset bruker fortsatt festningen som sin ekserserplass. I «Den bergenske Merkur» for 13. september 1837 heter det: «Ingen stad i Norge, ei engang i Sverige og Danmark, har en lysthave som denne, nesten beliggende inde i byen». Brigademusikken holdt ofte konserter på Sverresborg om sommeren frem til 1870-årene. I den lange fredsperioden mellom 1814 og annen verdenskrig ble mange bygninger og fortifikasjoner revet, men det skjedde også en rekke nybygg. Dagens hovedport ble bygd i 1832, Hovedvakten i 1835, og Arsenalbygningen i 1832.
1850-tallets utvikling av riflede kanonløp med baklademekanisme innebar en revolusjon av artilleriet. Kanonene fikk økt kraft og skuddvidde, og hvert skudd fikk dermed mangedoblet virkning. Som på 1500-tallet mistet eksisterende festningsverk sin forsvarsevne. På Bergenhus innebar dette nedleggelsen av Sverresborg i 1872 og avviklingen av Bergenhus som stridsanlegg. Mot slutten av 1800-tallet mistet Ravelinet karakter av befestning og vaktbygningen forsvant. Det ble videre bestemt at Fredriksberg og Nordnes skulle bestå som et historisk minne, men uten fortifikatorisk vedlikehold. I 1897 overtok kommunen disse områdene.
Mens nyere fortifikasjoner ble kraftig desimert på 1800- og det tidlige 1900-tallet, innebar nasjonalromantikken på 1840-tallet en oppvurdering av festningens eldste faser. Håkonshallen ble gjenoppdaget som Håkon Håkonssons festhall. Maleren I.C. Dahl slo til lyd for bevaring og restaurering av middelalderbygningene og Henrik Wergeland skrev i 1851 diktet «Til Norges Storthing», der uttrykket Håkons Hall introduseres. Tidligere var hallen blitt omtalt som Steinhallen (senmiddelalderen) og senere som Breidastova, Langhuset, Magasinhuset og Provianthuset. På slutten av 1800-tallet foretok arkitekt Peter A. Blix arkeologiske undersøkelser på området, i Hallen og Rosenkrantztårnet. Dette foregikk samtidig som de to bygningene ble restaurert, under ledelse av arkitektene Christie og Blix. Kommandantens fjøs og stall, som lå foran Håkonshallen, ble revet i denne forbindelse og det eldste kanonbatteriet, «Skansen», ble fjernet for å synliggjøre ruiner fra middelalderen. Restaureringene fulgte datidens tilbakeføringsprinsipp. Blix’ holdepunkt var «ikke at tenke paa et bestemt brug, hvortil bygningen skal anvendes, hvorimot oppgaven utelukkende maa blive at gjengive bygningen i det væsentlige det udseende, som den med størst rimelighed antages at have havt i middelalderen, dog med visse modifikasjoner, som dikteres navnlig av praktiske hensyn». Rosenkrantztårnet var på 1840-tallet blitt restaurert med flatt tak. Senere var Scoleus-stikket fra 1580-tallet blitt kjent. Det viste tårnet med saltak og løkformet kuppel. Med det som bakgrunn tegnet arkitekt Blix et nytt tak, et høyreist saltak som bygningen hadde fram til eksplosjonen.
Tidlig 1900- tall
Hallen ble ferdig i 1895 (også restaurert på bakgrunn av Scoleus-stikket), men man var usikre på hva den kunne brukes til. Sikkert var det at den ikke skulle tilbake i Forsvarets daglige bruk. Ved kgl.res. av 6. desember 1884 ble administrasjonen derfor overført til Kirkedepartementet (som på den tiden hadde ansvaret for fortidsminner i statlig eie). I 1905, i forbindelse med unionsoppløsningen, ble det foreslått å tilrettelegge for kongebolig på Bergenhus. Fortidsminneforeningen, med Herman Schirmer i spissen, gikk i 1907 inn for planene, som også omfattet Håkonshallen. Bergensarkitekten Schak Bull utarbeidet en rekke forslag som omfattet alle bygningene rundt slottsplassen; Kommandant- og Kapteinvaktmesterboligen var tenkt som bolig for kongefamilien, med forbindelsesgang til Håkonshallen. Stallbygningen skulle bli bolig for tjenerskapet, og ny bolig for kommandanten var planlagt utenfor murene. Planene falt riktignok etter hvert bort, men var en medvirkende årsak til den rike utsmykkingen som Håkonshallen fikk. Dette ble utført av Gerhard Munthe i årene 1910–16, med dekorativt utgangspunkt i historiske begivenheter.
Avviklingen av Bergenhus festning som stridsanlegg på 1800-tallet, førte til at forsvaret av Bergen gradvis ble flyttet ut av byen. Bergenhus festning fortsatte å være et militært etablissement, bl.a. som standkvarter for de to vestlandregimentene og med underoffiserskole, men en del av festningens batterier og forsvarsverker ble ofret til fordel for byutviklingen. I 1897 ble verkene langs Vågen overlatt Bergen kommune for anlegg av vei og havneanlegg. Frem til 1920-årene utslettet disse arbeidene Det forsenkede batteri, Saluttbatteriet og Runddelen. Sandbatteriet ble redusert og Ahlefeldts bastion i det vesentlige destruert. På 1910-tallet brøt også det nye jernbaneanlegget Bontelabo/Koengen forbindelsen mellom festningen og Sverresborg og gjorde et stort innhugg i forterrenget.
Etter unionsoppløsningen ble Forsvaret omorganisert og ny hærordning innført i 1911. Bergenhus ble standkvarter for Søndre- og Nordre Bergenhusiske infanteriregiment. For å skaffe regimentene kontorer og sjefene boliger ble Regimentsboligen oppført i 1921, en halvpart av bygningen til hvert regiment. På Bakeriets plass ble Ingeniørbygningen bygd i 1917. På Sverresborg ble Underoffiserskolen (Kaserne Sverresborg) bygd i 1911, samme år som Underoffiserskolens gymnastikksal (Norrønahallen) ble oppført på Koengen. Videre ble Proviantmagasinet bygd i 1917, HV-09-bygningen i 1936 og Magasinbygningen i 1937. De arkeologiske undersøkelsene på det gamle kongsgårdområdet fortsatte under arkitekt Gerhard Fishers ledelse i årene 1929–39.
Som en kuriositet fra tidlig 1900-tall er det verd å nevne landsutstillingen i 1910. Begivenheten var det første sivile arrangementet på Bergenhus og en tidlig indikasjon på festningens gryende rolle som turistattraksjon. Utstillingen åpnet 1. juni og hadde som hensikt å profilere norske turoperatører og utstyrsleverandører, Norge som friluft- og sportsnasjon og norsk husflidsnæring. Hele festningen, med unntak av slottsområdet, ble for en kort periode bygd om til det ugjenkjennelige og fylt med nærmere 50 midlertidige byggverk. Hovedinngangen lå på Koengen og var forbundet med en utstillingshall som fylte det meste av plassen. Plenområdet på Holmen ble for anledningen gjort om til en park med snirklete grusganger, lysthus og paviljonger samt husflidens store utstillingsbygg. Ahlefeldts batteri ble midlertidig omformet til «Gamle Bergen». Hovedrestauranten var en ruvende bygning som dekket hele øvre Sverresborg. Den var utformet etter inspirasjon fra middelalderen og fikk derfor navnet «Borgen». Som alle store utstillinger på den tiden hadde også landsutstillingen i Bergen sin «negerlandsby» - i dette tilfellet en abbesinerleir. Et førtitalls afrikanere fra Etiopia var hentet inn for anledningen, og skulle bo og leve på sitt naturlige vis innenfor et angitt område ved foten av Sverresborg.
Krigen, eksplosjonen og gjenreisningen
I krigsårene 1940–45 tjente Bergenhus som lokalt hovedkvarter for den tyske marine. Tyskerne tok hele området i bruk, bortsett fra Håkonshallen. I disse årene ble det bygd en del brakker og stillinger på området, i tillegg til den store bunkeren. De gamle bygningene fikk stå. I sortiporten ble det bygd beskyttelsesrom i selve vollmuren på begge sider og kjelleren i Rosenkrantztårnet var i bruk som sambandssentral.
Bergenhus skulle bli hardt rammet av den største enkeltulykken i Norge under krigen. Den hollandske tråleren «Voorbode», i tysk tjeneste, var lastet med 120 tonn eksplosiver da den kom i brann ved festningskaien (like under Kommandantboligen) den 20. april 1944. Ikke bare festningsområdet, men også husene ellers i byen fikk enorme skader da lasten eksploderte. Trykkbølgen fra detonasjonen løftet tak av hus, trykket fasader ut av stilling og blåste ut tusenvis av vinduer. Nær 100 mennesker omkom og flere tusen ble såret. Glødende deler av skipet ble slynget utover og forårsaket branner. Eksplosjonen utløste også en flodbølge som kastet båter opp på kaien og fikk hus til å styrte sammen.[10] Professor Kloster, inspektør for Rosenkrantztårnet, ga følgende beskrivelse av situasjonen på Bergenhus få timer etter katastrofen: «Litt senere på dagen slapp professor Johs. Bøe inn på Bergenhus under militær eskorte for å inspisere skadene på Hallen og Tårnet. Her ventet en ny og enda mer rystende konfrontasjon med rykende ruiner og hellende murer. Hallen utbrent, Tårnet halvveis rast ut. Kommandantboligen, Kapteinvaktmester- og Stallbygningen redusert til skakke murflak som truet med å ramle ned hvert øyeblikk.»[11] Fotografiene tatt av festningen umiddelbart etter katastrofene viser omfanget av skadene.
Antikvarisk førstehjelp er en god betegnelse på den innsatsen som ble gjort i perioden som fulgte. Krigssituasjonen gjorde ikke forholdene lett for gruppen av antikvarer og konservatorer som i løpet av 48 timer etter eksplosjonen hadde samlet seg i Bergen og avholdt sitt første møte. Målsetningen var å gjennomføre en provisorisk utbedring av skadene på antikvarisk verdifulle bygninger før vinteren satte inn. Den tyske marinekommando som satt på Bergenhus hadde innredet en sambandssentral i et av kjellerrommene på Rosenkrantztårnet. De ønsket å komme til kablene og den raskeste måten var å sprenge seg inn og dermed legge Rosenkrantztårnet i grus. Situasjonen ble avverget og allerede 23. april satte Gerhard Fischer 50 mann i sving med opprydding.
I tiden som fulgte ble det jobbet intenst for å stabilisere murverk og bygge provisoriske overdekninger av tre for å beskytte bygningene mot fukt. Håkonshallen fikk et lavt saltak av tre. I Rosenkrantztårnet måtte man først sette opp et solid innvendig stillas både som understøttelse for det provisoriske taket og for innkledningen av det nordvestre hjørnet som var rast ut. På portkastellet var den øverste bygningen blitt blåst bort under eksplosjonen og provisorisk tak ble derfor lagt over den nederste og eldste delen.
Arkitekt Gerhard Fischer, som hadde drevet bygningsarkeologiske undersøkelser på Bergenhus før krigen, ledet opprydnings- og restaureringsarbeidet som varte helt frem til 1971. Parallelt med gjenreisningen av bygningene ble borggårdsområdet og området rundt undersøkt arkeologisk. Tre bygninger ble i gjenreisningsperioden besluttet å tas ut av Forsvarets bruk og overføres til Riksantikvarens departement, den gang Kirkedepartementet; Rosenkrantztårnet, Portkastellet med ringmuren og Stallbygningen. Stallbygningen var blitt forbundet med Håkonshallen via en glassgang og ombygd innvendig med garderobe- og kjøkkenfasiliteter for arrangementer i hallen. Overføringen av eierskapet fra Forsvarsdepartementet til Kirkedepartementet skjedde 1. januar 1967.
I årene etter krigen ekspanderte byen rundt og forbi festningsområdet. Hotell Bryggen dominerer i dag inngangen til festningsområdet, på et sted der det tidligere har ligget forsvarsverker. På Bontelabo-siden ligger en offentlig parkeringsplass og fryseanlegg for fiskeindustrien. Et forstyrrende naboskap har, som fortidens demoleringer og ødeleggelser, endret festningens karakter, men likevel er det bevart holdepunkter til å forestille seg hvordan anlegget har sett ut til ulike tider. Fra middelalderen er det, foruten Håkonshallen og Rosenkrantztårnet, også bevart ruiner av steinbygninger i tilknytning til kongehallen, blant annet «Kongens solar», «Fruerstuen» og «Den andre steinhallen», samt markering av murer og rester av alter for Store Kristkirke, engang Norges kongelige begravelses- og kroningskirke. Deler av Jørgen Hanssøns ringmur er også bevart, som et sjeldent eksempel på fortifikasjonsarbeid fra ildvåpnenes første tid i Norge.
I dag er Bergenhus festning åpent for publikum som et nasjonalt kulturminne med museer og representasjonslokaler. I denne sammenhengen står Håkonshallen og Rosenkrantztårnet i en særstilling, der middelalderbygningen Håkonshallen fungerer som «Bergens storstue» og brukes både til representasjon og som kultur- og konsertlokale. Festningsområdet har også i de senere årene gradvis blitt tilrettelagt som kulturarena for et bredt publikum med store og små konserter og et variert tilbud av kulturarrangementer. Koengen er etablert som Bergens nye, store utendørs konsertarena med plass til ca. 40.000 tilskuere. Bergenhus festning er i dag også et viktig rekreasjonsområde for byen befolkning.
[1] Knut Helle, Bergenhusområdet i middelalderen, Fra kongesete til kulturminne, 2011
[2] Det er verdt å legge merke til Bergenhus-navnets skiftende betydninger. Som festning omfattet begrepet alle fortifikasjoner i byen – selve slottet, Sverresborg, Fredriksberg, Nordnes, Sydnes og Fredriksholm. Geografisk favnet det langt videre som begrep på administrasjonsområdet som hadde sitt sentrum på festningen. Senmiddelalderens Bergenhus len omfattet hele det såkalt «nordenfjeldske Norge», fra Lindesnes til Vardø, men under eneveldet var Bergenhus amt avgrenset til større eller mindre deler av Vestlandet. Bergenhus ga også navn til det landmilitære forsvaret for samme områder helt frem til 1930 (da man fikk betegnelsen Fjordane infanteriregiment nr. 10 og Hordaland infanteriregiment nr. 9). Bergenhus-navnets nedslagsfelt viser til den betydning festningen har hatt, ikke bare fortifikatorisk, men som administrativt og militært sentrum for det nordenfjeldske Norge.
[3] Utgangspunktet for de bygningene som nevnes i det følgende er en besiktigelsesrapport fra 1606.
[4] Benevnelsen hundetårn har paralleller til blant annet Hammershus, der hundetårnet fungerte som fangehull, der fangene ble plassert før de skulle henrettes (opplysningene hentet fra Byantikvarens tilstandsrapport for Kongens solar)
[5] Wahl: Da Bergenhus blev en fæstning, Bergens historiske forenings skrifter, nr. 32, 1926, s 20
[6] Wahl: Da Bergenhus blev en fæstning, Bergens historiske forenings skrifter, nr. 32, 1926, s 27
[7] Wahl: Da Bergenhus blev en fæstning, Bergens historiske forenings skrifter, nr. 32, 1926, s 34
[8] Brækken, Vihovde og Nordby: Byen brenner, 2002.
[9] Wahl: Bergenhus fæstning, Bergens historiske forenings skrifter, nr. 35, 1929, s 28
[10] Gerhard Korner: Den store prøvelsen, 20. april. 1944
[11] (Robert Kloster: "Antikvarisk førstehjelp 1944". Bergens historiske forenings skrifter no. 69/70-1970).