Vardøhus festning er et unikt anlegg. Det har en i landsdelssammenheng enestående militærhistorisk og bygningshistorisk dybde og en høy grad av opprinnelighet. Sammen med sine forgjengere har festningen også spilt en rikshistorisk rolle som suverenitetsmarkør. Vardøhus inngår i Stortingsmelding 54 (1992–93), Nasjonale festningsverk. Meldingen slår fast at festningene er nasjonale kulturminner av uvurderlig betydning. De «har vært av betydning for norsk rikspolitisk historie, ved at de har vært knyttet til statsmaktens virke, og ved at de er knyttet til markante begivenheter i vår historie».
Anlegget av festningen på Vardøya synes å ha hatt en dobbelt betydning; ett er den militært reelle rollen som nærforsvarsverk for Vardø, noe annet er dens mer symbolske betydning som markør for dansk-norsk, senere svensk-norsk og siden 1905 norsk suverenitet i nordområdene. Den første rollen fylte festningen frem til siste krig, den siste ivaretar den fortsatt.
Opprettelsen av dagens festning sprang ut av en situasjon der et tidligere festningsanlegg etter lang tids forfall holdt på å kollapse, samtidig som russisk aggresjon truet befolkningen på Vardø. Gjenopprettelsen etter syv års nedleggelse hang sammen med omfattende russiske herjinger på Finnmarkskysten.
Dette var den realhistoriske bakgrunnen for etableringen av festningen. De arkitektoniske forutsetninger må søkes i samtidens militære byggekunst, som videreførte barokkens idealer.1 Selve festningsverket representerer det bastionære festningssystem, som har sentraleuropeisk utspring og rådet grunnen innenfor festningsbyggeriet gjennom tre århundrer. Bygningene på festningen har et preg av dansk barokk, men med viktige lokale tilpasninger. Et eksempel er 0009 Slaveriet, som allerede i sin opprinnelige skikkelse hadde langvegger av utmurt bindingsverk. Dette er en byggeteknikk som i 16- og 1700-tallets Norge begrenset seg til enkelte forekomster anvist av den danske sentralmakten. Det tidligste og viktigste eksemplet er Christiania, men vi finner det også i militære anlegg som festningsbyen i Fredrikstad og på Fredriksvern verft. Slaveriet må være den nordligste forekomst av teknikken, men her i kombinasjon med et torvtak som representerer den stedlige byggeskikk.
Under siste krig styrket Vardøhus sin betydning som nasjonalt symbol da den i 1940 var landets siste militære etablissement som strøk flagget. Vardø var blant de norske byene som ble hardest krigsrammet – med den russiske bombingen 23. august 1944 som høydepunktet hva ødeleggelser angår. Vardøhus unnslapp imidlertid både bombingen og den etterfølgende tyske tilbaketrekning med avbrenning av en rekke bygninger i byen. Etterkrigstiden har derimot medført en uheldig nedbygning av deler av festningens forterreng, idet det i 1971 – mot sterke innvendinger fra vernemyndighetene – ble oppført et kommunalt aldershjem like nord for festningen. Dessuten ble det i 1965 oppført to bolighus (inv.nr. 0027 og 0028) vis à vis kystvernbrakka, inne på festningens område, omtrent samtidig med at flere av de eldste bygningene ble revet (jfr. historikk).
Kanontransport. Vollgangen med oppstilte kanoner, denne avsluttes av den hvitkalkede forstøtningsmur som her er brutt av en aprille eller oppkjørsel (opprinnelig beregnet på kanontransport). Midt i bildet 1001 Festningsporten med den ovenpåliggende 0001 Portbygningen. Straks til høyre for denne 0002 Corps de guarde, og til høyre i bildet 0003 Kommandantboligen. Foto: Kjartan P. Hauglid.
Slaveriet. 0003 Kommandantboligen, så følger 0002 Corps de guarde, så 0009 Slaveriet. Foto: Kjartan P. Hauglid.
1 Det kan etableres et fruktbart skille mellom de spesifikt militære funksjonstyper, med 0006 Krutthuset som typisk eksponent, og de bygningene som nok har et militært tilsnitt, men ikke er særlig innrettet på å fylle en oppgave i strid – som 0003 Kommandantboligen. Den tidligere svenske riksantikvar Martin Olsson myntet begrepet «militær sivilarkitektur» på denne siste gruppen (Berg 1981: 9). Bygningene innenfor denne siste gruppen vil være sterkere påvirket av skiftende arkitektoniske idealer enn de spesifikt militære funksjonstyper, som i likhet med selve festningsverkene representerer en rasjonalistisk «ingeniørarkitektur» definert av funksjonelle krav.