Bakgrunn

Det Vardøhus som kong Christian VI den 17. april 1734 underskrev planene for, skulle føye seg inn i to store tradisjoner: For det første er festningen verdens nordligste representant for det bastionære festningssystem, en strengt funksjonell og internasjonal arkitektur som undergikk få endringer gjennom en periode på ca. 350 år. Med sin perfekte stjerneform representerer Vardøhus en idealvariant av dette systemet – motsatt Norges øvrige festningsanlegg hvor terrenget har lagt avgjørende føringer på utformingen.¹ For det annet er Vardøhus det siste av tre festningsverk på Vardøya. Vardø er sammen med Oslo den eneste by i landet som har befestningstradisjoner helt tilbake til Håkon V Magnussons tid, noe som ikke minst har sammenheng med stedets rolle som rikets utpost mot Russland og Nordishavet.

Tilhørigheten til disse tradisjonene, festningens høye grad av opprinnelighet, dens arkitektoniske kvalitet og dens i landsdelssammenheng meget høye alder, gjør den til et av landets fornemste kulturminner. Ønsket om å bevare dette enestående kulturminnet for ettertiden kommer bl.a. til uttrykk i stortingsmeldingen om nasjonale festningsverk og i Landsverneplanen for Forsvaret. Foreliggende verneplan har som overordnet målsetting å undersøke på et spesifikt nivå hvordan dette ønsket best kan ivaretas.

Det annet Vardøhus. Dagens Vardøhus er det tredje i rekken. Om det første har vi få holdepunkter, men det annet Vardøhus ble oppmålt flere ganger på tidlig 1700-tall før det ble demolert. Den her gjengitte tegning, utført av den tysksproglige major Bärenfels i 1726, viser både slottets plassering på Vardøya og dets grunnplan i detalj. (Om den sammenheng kartet inngår i, jfr. Nissen 1960: 53ff.) På Vardøkartet er dessuten inntegnet et kryss som markerer det majoren – og 200 år senere også festningsarkeologen Holger Sinding-Larsen – antok var rester av det tidligste Vardøhus («Rudera des Alten Schlosse» på tegningen). Teorien er senere blitt kraftig tilbakevist av arkeolog Povl Simonsen i 1959. Faksimile skannet fra original i Riksantikvarens tegningsarkiv RA/93-682.

Nasjonale festningsverk

Som følge av den økende erkjennelsen av hvilke kulturverdier Forsvaret besitter, fremla Forsvarsdepartementet i 1993 stortingsmeldingen nr. 54 Nasjonale festningsverk (1992–93). Her er det behandlet ti større og fire mindre festningsverk i Forsvarets eie, herunder Vardøhus. Meldingen konstaterer at kulturminnevern er et sektorovergripende ansvar som Forsvaret må ta sin del av. I meldingen trekker Forsvarsdepartementet opp en del grunnleggende retningslinjer for forvaltning av de nasjonale festningsverkene, bl.a. at det må utarbeides forvaltningsplaner.

Forsvarets egne forpliktelser innen kulturminnevern er nedfelt i Forsvarsdepartementets direktiv for eiendommer, bygg og anlegg (EBA). Her heter det under kap. 8.2 at «Forsvaret skal, der det er regningssvarende, ønskelig og praktisk mulig for Forsvarets primærproduksjon, søke å utnytte kulturminnene til egen virksomhet. Der dette ikke er hensiktsmessig eller der FD gir spesielle bestemmelser, skal kulturminnene søkes avhendet med klausul om bevaring.»

I Forsvarsdepartementets vedtekter for Forsvarsbygg (fastsatt av departementet 21.12.2001) heter det under kap. 2 («Hovedoppgaver») at Forsvarsbygg skal «ha ansvar for forvaltning, drift og vedlikehold av EBA, herunder at vernehensynet er ivaretatt ved forvaltning, drift og vedlikehold av nasjonale festningsverk, øvrige byggverk og minnesmerker av kulturhistorisk verdi, samt ivareta miljøhensyn for EBA.»

Landsverneplan for Forsvaret og verneplaner for de nasjonale festningsverkene

I 1995 ble Forsvarets kulturminneprosjekt (FKP) igangsatt som et samarbeidsprosjekt mellom Forsvarets bygningstjeneste, Forsvarsmuseet og Riksantikvaren. En av hovedoppgavene for prosjektet var å legge til rette for en forenkling av kassasjonsprosessen i forbindelse med den omfattende reduksjon av Forsvarets eiendomsmasse som foresto. En landsverneplan som systematisk oppregnet de mest verneverdige objektene innenfor eiendomsporteføljen ble ansett som et uvurderlig arbeidsredskap for denne prosessen. Planen (heretter kalt landsverneplanen) forelå ved årsskiftet 2000/2001 og inneholder en samlet oversikt over verneverdige bygninger og anlegg i Forsvarets eie samt forslag til vernekategorisering.

Utarbeidelse av verneplaner er en del av oppgavene definert i Forsvarsdepartementets direktiv for eiendom, bygg og anlegg (EBA), kapittel VII – Arealplanlegging, miljøvern og kulturminnevern. Forsvarsbygg har det overordnede/koordinerende ansvaret for arealplanlegging og kulturminnevern.