Oscarsborg som kulturmiljø

Oscarsborg festning må karakteriseres som et av landets viktigste kulturmiljøer, med anlegg av stor betydning både i nasjonalhistorisk, militærhistorisk og arkitekturhistorisk perspektiv. Anlegget av festningsverkene på Søndre Kaholmen springer ut av en dyster utenrikspolitisk situasjon med sterkt press utenfra, mens den senere utbyggingen særlig knytter an til nasjonale uavhengighetsbestrebelser. Et av nasjonens «evige øyeblikk», for å bruke Stefan Zweigs uttrykk, inntraff da festningen åpnet ild mot den tyske eskadren som stod opp Oslofjorden natten til 9. april 1940. Festningen har – dels i kraft av disse begivenheter, dels pga. dens gamle rolle som «Hovedstadens og Rigets Port» – status som et nasjonalt ikon. Dens såkalte «identitetsskapende betydning» for kommunene rundt Oslofjorden er udiskutabel.

De eldste stridsanleggene utgjør et tidlig eksempel på romantisk historisme i norsk arkitektur: Den utstrakte bruk av rundbuer, tønnehvelv og kryssbuehvelv innebærer en gjenopptagelse av romanske trekk. Også gotiske arkitekturmotiver er representert, ikke minst i den klare spissbueformen i Hovedfortets inngangsportal og i trappetårnets avslutning (revet 1890), med krenellering à la middelalderborger. En annen stilretning som har hatt flere nedslag i bygningsmassen er sveitserstilen, idag representert ved den tidlige og fint modulerte 0052 Kommandantboligen på Nordre Kaholmen. I et arkitekturhistorisk perspektiv er det også interessant at man finner eksempler på svært tidlig bruk av innovasjoner innenfor byggefagene, bl.a. utgjør Haubitzbatteriets ammunisjonsmagasin (inv.nr. 0081; oppført 1894) på Håøya antagelig Norges første armerte betongkonstruksjon. Neste generasjon av disse magasinene – som danner en liggende halvsylinder – foregriper også det vokabular av arkitektoniske grunnformer som mange år senere kom til å kjennetegne modernismen i arkitekturen.¹