Vedlikehold og skjøtsel av militærhistorisk landskap

Bevaring som militærhistorisk landskap innebærer ingen eller minimal skjøtsel. Hovedprinsippet er at byggverk som ikke er belagt med særskilt vern skal få ligge i fred og forfalle, men ingen elementer skal aktivt fjernes. Selv om anleggene langsomt forvitrer og til slutt vil forsvinne, vil de i overskuelig fremtid fortsatt være interessante spor i landskapet og en kilde til både kunnskap og opplevelse. Den gradvise utviklingen til ruin kan imidlertid når som helst reverseres dersom man skulle ønske konservering, restaurering eller rekonstruksjon i fremtiden. Pleie av vegetasjon for å ivareta etablissementets antikvariske kvaliteter og sikring av området, vil imidlertid være en viktig del av bevaringen av sporene etter den militære virksomheten.

Skjøtsel av vegetasjon

I en del sammenhenger kan det være ønskelig med enkle tiltak for å forsinke forfallet i det militærhistoriske landskapet, der særlig kontroll med vegetasjon står sentralt. Mose, gress, busker og trær slår rot i forsvarsverkene, og bidrar til at murene relativt raskt sprenges i stykker av røtter.

Kontroll med vegetasjon vil derfor være et sentral virkemiddel i bevaringen av kultursporene. Pleienivået vil variere fra sted til sted, men et overordnet prinsipp vil være at siktelinjer bevares åpne slik at fortets operative sammenheng blir lesbar for besøkende. Vegetasjonspleien skal bidra til å gjøre ferdsel i området forutsigbar slik at en unngår skader på mennesker og dyr. Videre må trær og planter som vokser inne i kanonbrønner eller lignende fjernes slik at en unngår et akselerert forfall. Opprettholdelse av visuell kontakt mellom fortets ulike deler vil også være av betydning.

Samtidig er anleggenes gjengrodde preg en av kvalitetene som bør ivaretas. Den manglende kontroll med vegetasjonen forteller at anleggene ikke har vært i bruk den senere tid og er dermed med på å gi en opplevelse av fortets historie. Samtidig er den eksisterende vegetasjonen en av grunnene til at områdene er attraktive som rekreasjonsområder. Målsettingen må være å finne en balanse mellom ønsket om å synliggjøre forsvarsverkene, samtidig som man beholder mest mulig av eksisterende vegetasjon. Skjøtsel av vegetasjonen må også ses i sammenheng med kravene til sikring av området før en åpner for allmenn ferdsel. Dette kan for eksempel skje ved at løpegraver blir markert gjennom et 30–50 cm bredt vegetasjonsfritt område på begge sider av graven. NFV vil bidra med konkrete anvisninger for det enkelte etablissement.

Sikring og adgang for allmennheten

Åpning av etablissementer og anlegg for allmennheten medfører at de må sikres slik at mennesker eller dyr ikke kommer til skade. Det er meget vanskelig å avgjøre hva som er tilstrekkelig sikkert. Lovverket stiller imidlertid visse krav til grunneier.

Det er særlig to paragrafer i plan- og bygningsloven som har relevans for sikringsarbeidet:

§ 83 om basseng, brønn og dam sier at: «Basseng og brønn skal til enhver tid være sikret slik at barn hindres fra å falle i dem. Brønn eller dam som antas å medføre særlig fare for barn kan kommunen pålegge gjenfylt eller sikret på annen måte innen fastsatt frist.»

§ 89 om vedlikehold og utbedring sier at: «Eier skal sørge for at byggverk og installasjoner som omfattes av denne lov holdes i slik stand at fare eller vesentlig ulempe ikke oppstår for person eller eiendom, og slik at det ikke virker skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene.»

Det påhviler altså eier et ansvar for at tekniske inngrep på eiendommen ikke er til fare eller vesentlig ulempe for besøkende. Kravene til sikring settes av den enkelte kommune.

Spørsmålet som trenger avklaring er: Hva utgjør en fare for mennesker og dyr? Kystfortene med restene etter stillinger, observasjonsposter, kommandoposter, radarer, lyskaster og annet ligger ofte på punkter i terrenget med godt utsyn omgitt av til dels bratte skrenter. Det omliggende terreng utgjør altså i seg selv et faremoment for den besøkende, og en vil opptre aktsomt som følge av de naturgitte forutsetningene.

Forsvarsverk kan ofte være vanskelige å oppdage, enten fordi de er forsøkt skjult eller at stillingene er gjengrodd som følge av manglende vedlikehold. Tydelige spor er ofte ikke farlige. Små nærforsvarsstillinger, for eksempel maskingeværstillinger med dekningsrom, er for eksempel farligere enn større sammenhengende nettverk med løpegraver. Bolter i fjell som har holdt kamuflasjenett eller piggtrådsperringerer lette å snuble i, og utgjør en potensiell risiko både for mennesker og dyr. Forutsigbarhet ved ferdsel i området og lesbarhet må derfor være overordnete prinsipper for sikringsarbeidet. Besøkende må bli gjort oppmerksom på de terrengforhold som de vil møte, både menneskeskapte og naturgitte.

Områder som i dag er inngjerdet og ikke tilstrekkelig sikret, bør ikke åpnes for allmen ferdsel før sikringsarbeider er gjennomført.

En del kystfort som skal bevares som militærhistorisk landskap har mistet sin betydning som forsvarsanlegg, men de brukes likevel til øvelser og blir derfor ikke åpnet for allmennheten. Så lenge områdene forblir inngjerdet, bør sikringsarbeidene her kunne minimaliseres.

Selv om restene etter forsvarsverk og bygninger blir sikret, må man likevel påregne en oppfølgning av utførte sikringsarbeider i årene fremover. Dette gjelder alle etablissementer, uavhengig av verneverdi.

Nærmere retningslinjer for sikring av militærhistorisk landskap finnes i Rutine 346 – Rutine for sikring og forvaltning av militærhistorisk landskap som er del av Direktiv for kulturminneforvaltning.