Møvik fort ble vedtatt utbygget i oktober 1940 som ledd i en arbeidet med å sperre Skagerrak. Denne utbyggingen av tungt artilleri var igangsatt etter direkte ordre fra Hitler. Planen var å bygge artilleri i Hanstholm i Danmark og på Møvik ved Kristiansand. I november 1940 forelå en skisse for planlegging av kystfortet og planene ble lagt fram og godkjent våren 1941. I mai 1941 var batteriene i Hanstholm ferdig, mens man i Kristiansand holdt på med forberedende arbeider. Opprinnelig var Møvik tiltenkt kanoner av kaliber 40,6. Etter den tyske invasjonen i Sovjetunionen i 1941 stoppet imidlertid leveransen av slagskip som russerne hadde bestilt fra Tyskland. Kanonene til disse skipene, som var av kaliber 38 cm, ble deretter brukt i Atlanterhavsvollen.
Batteriet besto etter planen av fire kanoner, men bare tre av kanonløpene kom frem til Norge, slik at det ble tre kanoner med fire standplasser og tilhørende bunkere. De to første kanonene ble funksjonsskutt 12. mai 1942, og den tredje i november samme år. Kanonrørene alene veide 110 tonn og var 18,4 m lange. Totalvekt på kanonen var 357 tonn. Skuddvidde med den opprinnelige 800 kg tunge granaten var 42.000 m. Med en lettere Siegfriedgranat på 495 kg kunne man skyte 55 000 meter. Et område på én sjømil midt ute i Skagerrak ble ikke dekket av kanonene på hver side. Dette ble minelagt. Kanonene – som ble kalt Siegfriedkanoner – sto i en sledeaffutasje med skjold, lik dem som ble brukt på Trondenes.
Prøveskyting på Austrått fort i 1943. Foto: Romsdalsmuseet.
Batteriet het opprinnelig Batterie Kroodden, men fikk fra 1942 navnet Batterie Vara etter en tysk general som falt under arbeidet med bygging av festningsanlegg på de okkuperte øyene i den engelske kanal.
En egen avdeling hos Admiral Norwegen sto for planleggingen av byggearbeidene av Batterie Vara og de andre anleggene. Fra 1942 ble dette arbeidet utført av Organisation Todt Einsatzgruppe Wiking, med hovedkontor i Oslo.
På Møvik ble det spart på alt som trengte betong. Kun beredskapsammunisjonslager og maskinstasjoner ble bygget ut i full betongstyrke. Likevel gikk det med 29 000 m3 stålbetong. Det ble videre brutt ut 53 000 m3 fjell, bygget 4 km vei, 2,5 km ammunisjonsjernbane og 4,3 km vannledning.
Det ble bygget to ammunisjonsmagasin som hver skulle betjene to kanoner. Fra magasinene gikk det skinnegang inn i bunkersanlegget ved kanonen. Øst for Kanon I (den nåværende kasematten) ble det bygget en sambandsbunker. I tillegg ble det bygget en rekke stillinger med bunker for luftvernkanoner og flere nærforsvarsstillinger med dekningsrom for maskingevær. Mannskapet var forlagt i enkle lemmebrakker.
Byggverkene ble søkt skjult i terrenget ved at mest mulig av konstruksjonen ble holdt under bakkenivå. Kanonbrønnene med bunker ble dekket med stein og torv. Ammunisjonsmagasinene ble også dekket med stein. Over kanonene var det laget en ramme med kamuflasjenett som fulgte med kanonen når den svingte rundt. På kasematten ble det satt opp nett som bidro til at den så ut som en kolle. I tillegg ble det festet trær flere steder på betongen for å forsterke dette inntrykket.
Høsten 1941 arbeidet det 744 nordmenn på anlegget, 231 dansker, 31 tyskere og 356 mann fra festningspionerene. I tillegg deltok krigsfanger fra en fangeleir på sletta øst for fortet. For å montere kanonene kom det tyske eksperter fra Krupp i Essen. De foresto monteringen av lavettene og skjoldhusene. Når skjoldhusene hadde blitt bygget såpass langt at øvre del av veggene samt taket sto igjen, ble kanonrørene heist på plass med en enorm kran som folkene fra Krupp hadde med seg. Når kanonrørene var på plass i lavettvangene, ble resten av skjoldet montert ferdig. Etterpå ble kanonen klargjort for prøveskyting og prøveskutt i nærvær av høyere offiserer. Når alt artilleriet var ferdigmontert, forlot folkene fra Krupp batteriet og det resterende byggearbeidet ble avsluttet. På illedningssiden var det folk fra firmaet Zeiss i Jena som monterte og justerte avstandsmålerne. Det skjedde for det meste i 1942. Betongklossene foran kasematten ble laget for kranen som ble brukt under byggearbeidene og for å montere kanonen.
Kommandoplassen ble lagt på Høyfjell på Flekkerøy. Radar og avstandsmåler lå på Brattåsen, også på Flekkerøy. I tillegg fantes en rekke peilestasjoner vest og øst for batteriet. Rett foran Kanon II lå en reservekommandoplass hvor man kunne lede ilden dersom man ikke fikk kontakt med Leitstand på Flekkerøy.
På Flekkerøy var det også satt opp kanoner flyttet fra Odderøya. For luft- og nærforsvar av fortet ble Batterie Vara forsterket med fire 88 mm kanoner som ble satt opp vest for hovedbatteriet. Restene etter dette batteriet ligger i dag på privat grunn.
De alliertes offensiv med landgang i Nord-Afrika, Italia og Normandie viste sårbarheten til åpne kanonstillinger. Kanonene langs Den engelske kanal var satt i kasematt allerede ved utbyggingen. I 1944 startet arbeidet for å sikre kanonene ved Møvik mot luftangrep. Planen var å lage en betongkuppel over tre av brønnene og beholde en kanon som kunne skyte 360º. Kun en kuppel ble realisert. Denne ombyggingen inngikk ikke i arsenalet av typetegninger, og kasematten blir derfor benevnt som en Sonderkonstruktion der Marine.
Fortet ble overtatt av Forsvaret i 1945. Fra 5. oktober 1946 inngikk fortet i Kystartilleribrigade Sør, Kristiansand. Navnet ble den 10. mars 1947 endret til Kystartilleribrigade Sørlandet. Kystartilleriet ble fra 6. juli 1953 kommandomessig overført til Hæren, og gikk fra 15. august 1953 tilbake til festningsorganisasjonen. Fortet inngikk da i Kristiansands festning. Ved saneringen i 1958 ble Møvik fort nedlagt og utrangert. To av kanonene gikk til opphugging, mens en kanon ble reddet og fikk bli stående i sin opprinnelige standplass. Samtidig ble en rekke bygninger revet.
I 1984 lanserte Reiselivslaget for Kristiansand distrikt tanken om et forsvars- og kanonmuseum i Kristiansand. Gjennom et samarbeid mellom Kristiansand kommune, Distriktskommando SørlanVerneplan MAT 45 det og Sørlandet Sjøforsvarsdistrikt, ble Møvik valgt og statutter for en stiftelse utarbeidet. Den gjenværende kanonen ble pusset opp av Sørlandet sjøforsvarsdistrikt i 1987. Stiftelsen Kristiansand Kanonmuseum ble stiftet 1991. Året etter ble det foretatt opprydding på området og reetablert skinnegang på museumsområdet. Kanonen og kasematten har vært i bruk som museum siden 1993.
Midlertidige kraner med egne mannskaper fra Krupp var nødvendig for å få de tunge delene til kanonene på plass. Her ser vi de to nordligste kanonene, kanon I og II. Denne type kraner var vanlig på de store batteriene. På Trondenes er fundamentene mellom knaon I og II fremdeles synlig. Foto: FMU.
