Detalj fra Casinoet som viser sterk innflytelse fra sentraleuropeisk byggeskikk.
Vatneleiren ligger i sydenden av innsjøen Dybingen øst for Sandnes, i et flatt jordbruksområde som grenser mot et langt mer kupert landskap. Leirområdet avgrenses av Dybingen i nord, RV 13 i vest, Svartemyrveien i sør og en vannkanal i øst. Etablissementet domineres topografisk av den høye kollen Haugåsen. Bebyggelsen faller naturlig i to kategorier; den lavere del av leiren og den som ligger langs veien opp mot Haugåsen.
Den lavere del av leiren omfattet i 1945 syv staller med plass til 200–250 hester, tre store kjøretøygarasjer, åtte mannskapsforlegninger som tilsammen huset 7–800 mann, to underoffisersforlegninger med plass til 40 mann, messebygning med spisesal og oppholdsrom for 90 underoffiserer og to spisesaler som tilsammen huset 600 menige, en stor løe, et våpenmesterhus (også kalt kanonhall) samt enkelte mindre bygninger.
Stallene og garasjene, som lå langs RV 13 og utgjorde den volummessig største del av bebyggelsen, er idag revet. Forlegningene eksisterer fortsatt, men fremstår kraftig rehabilitert. De utgjøres av store en-etasjes brakkebygninger som ligger i to parallelle rekker langs den sentrale leirgaten langs nedre del av Haugåsen. Også den store messebygningen helt nede ved Dybingen, løebygningen og våpenmesterhuset fremstår sterkt ombygget. Bebyggelsen i nedre leir er etter krigen supplert med en del større bygg, bl. a. en mannskapskaserne i tre etasjer oppført 1953, et undervisningsbygg fra 1961 og en gymnastikksal fra året etter. Ingen av disse anses å ha antikvarisk interesse.
Den eneste av bygningene i nedre leir som omfattes av vern, er brannstasjonen (inv. nr. 0028), utført i bindingsverk med stående utvendig panel. Selve stasjonen er i en etasje med tilbygg. Hovedvolumene har saltak tekket med bølgeblikkplater, mens slangeetårnet har pyramidetak. Bygningen, som ble oppført i 1948, har med unntak av garasjedelen høy grad av opprinnelighet med mange bevarte detaljer, blant annet intakt slangetårn.
Der veien begynner å stige opp mot Haugåsen ligger en port i granitt med påstående opprinnelig belysningsarmatur bestående av tre lampekupler hengende over hverandre i et smijernsstativ. Porten flankeres av hhv. posttkontor/ telefonnsentral (inv. nr. 0005, opprinnelig badehus) og vaktlokale (inv. nr. 0006, oppr. vakt- og arrest). Hovedformen minner om 1700-tallets corps de gardes på festningene, enkle pussede veggflater, loggia med faste benker, vinduer med skodder og helvalmet tak med sortglasert tegl. Badehuset er innvendig ombygget, mens vaktlokalet er godt bevart både i eksteriør og interiør, med arrestfløyen som særlig interessant.
Lenger oppe finner vi de karakteristiske befalsforlegningene (inv. nr. 0013–0017), fem laftehytter bygget etter typetegninger utarbeidet av Organisation Todt. Hyttene står på fine naturstensmurer som er svært høye i front da terrenget skråner sterkt. Hyttene har saltak med uoriginal teglimiterende platetekking og nyere vippevinduer med sprosseinndeling, men ellers en høy grad av opprinnelighet. En fin detalj er at nov-endene gradvis blir mer utkragende nær tak og grunnmur, slik at det oppstår en innsvinget bue.
Ovenfor hyttene, ikke langt fra kommandantboligen finnes det også en egen befalsmesse inv. nr. 0018 (også kalt casino som var den tyske benevnelsen på offisersmesse) høyt oppe i Haugåsen. Bygningen er oppført i «tysk romantiserende» stil og har et fremspringende verandaparti over en høy stenforblendet sokkel, ikke ulikt arkitektur man finner i tilsvarende tyske fjellområder. Den fremstår meget godt bevart i eksteriøret og deler av interiøret, bl. a. med musikerlosje på den ene innvendige gavlveggen. Messebygget er utvidet i etterkrigstiden, men tilbygget har fått en utforming som harmonerer med den eldste delen.
Kommandantboligen ligger bortenfor befalsmessen på samme høydenivå som denne. Den er oppført i tre i et lett funkisinspirert formspråk med et karnappliknende fremspring og en «pjolterveranda» som vendte bort fra leiren. Bygningen inneholder en full etasje med hovedinngangsparti og en delvis utbygget underetasje med inngang fra det som engang var et haveanlegg i flere nivåer i den bratte skråningen. Idag er bare rester igjen etter dette haveanlegget, mens det er bygget til en spanskinspirert leskjerm som ikke er tilpasset bygningen forøvrig. Eksteriøret er godt bevart når unntas at vinduer er skiftet. Innvendig er det gjort endel endringer, men hovedstukturen er bevart.
Nær befalsmessen finnes den ene av to tidligere observasjonsposter (inv. nr. 0019 hus over vannbasseng og inv. nr. 0012 sambandshytte; på toppen av Haugåsen). De små kubiske murhusene er utført etter tyske typetegninger i et nybarokt formspråk med sprosseinndelte fireramsvinduer og svaiet valmtak. Inv. nr. 0019 er bygget over et murt vannreservoar anlagt som trykkbasseng for vann pumpet opp fra Dybingen.
Den opprinnelige sykestuen (inv. nr. 0022) er en stor, langstrakt bygning i en etasje samt full underetasje. Bygningen har skifertekt valmtak og overbygget veranda. Den opprinnelige planløsningen og endel innvendige detaljer er i behold, bl. a. opprinnelige ovner.
Området omfatter også fire dekningsrom i betong over bakken, hvorav ett er anlagt i tilknytning til en luftvernstilling på toppen av Haugåsen, de tre øvrige i tilknytning til forlegningene. Dekningsrommene er i god stand og har en høy grad av opprinnelighet.
Haugåsen ble under krigen parkmessig opparbeidet av en tysk gartner med bistand av 30 norske gartnere. Det ble plantet frukttrær, flere arter prydbusker og nåletrær, samtidig som den stedlige vegetasjon – bjørk, lyng, einer og markblomster – stort sett ble beholdt. Parkanlegget med sine nennsomt utførte støttemurer og terrasseringer er i god stand og representerer sammen med det fint terrengtilpassede veinettet en viktig landskapskvalitet. Arbeidet med veinettet og støttemuren ble i hovedsak utført av krigsfanger.
Brannstasjonen, inv. nr. 0028.
Vakt og arrest, inv. nr. 0006.
Befalsforlegning.
Portarmatur.