Utvalget av bygninger og restene etter Forsvarets virksomhet på Sør- og Vestlandet som er tatt med i Landsverneplan for Forsvaret, dekker et flertall av fasene i Forsvarets byggevirksomhet. Som det fremgår av illustrasjonen nedenfor ligger 17 % av det samlede utvalget i Landsverneplanen innenfor denne regionens grenser.
Andel verneverdige inventar fordelt på regioner
Regionen har en lang militærhistorisk tradisjon fra middelalderen til i dag, med forsvaret av innseilingene til Bergen og Kristiansand som de mest sentrale områdene.
Den opprinnelige kongsgården i Bergen ble bygget på 1100-tallet, mens dagens Bergenhus ble anlagt ca. 1250. Bergenhus festning representerer som helhet et av landets mest betydningsfulle kulturmiljøer, med bygninger og anlegg som spenner over et tidsrom fra høymiddelalder og frem til 1900-tallet. Anlegget omfatter noen av landets viktigste kulturminner, med Håkonshallen, Rosenkrantztårnet og festningsverkene som de sentrale. Til anlegget hørte også batteriene på Sydnes og Nordnes på andre siden av Vågen.
Kristiansandsområdet har en rik forsvarshistorie gjennom ca. 450 år. I dag er det kun rester tilbake. Noe er i privat eller kommunal eie, en del er forsvunnet. Bygninger og anlegg som er tatt inn i Landsverneplanen utgjør viktige deler av områdets og nasjonnens militære historie.
Kristiansandsområdets første forsvarsanlegg ble bygget på Gammeløya ved Flekkerøy i 1556. Siden er det etablert en rekke befestninger. Blokkhuset på Gammeløya ble erstattet av Christiansø festning. Christiansholm fort ble bygget på holmen utenfor Østre havn i Kristiansand. Fredriksholm festning ble anlagt på en holme ved Møvik i perioden 1656–62. Alle disse anleggene er ute av Forsvarets eie. Befestningene på Odderøya er imidlertid fortsatt eid av Forsvaret. I 1667 ble det igangsatt bygging av forsvarsverk på Odderøya: Overbjerget skanse og Odderø fort. Batterier og anlegg ble forsterket under
Sør-og Vestlandet – Verneverdige inventar
Den store nordiske krig 1709–1720, men forfalt senere i århundret. Odderø fort ble nedlagt i 1797 og utbygd til Karantenestasjon. Under Napoleonskrigene (1807–1814) forsterket man påny anleggene for å møte angrep fra den engelske flåten. Batteriet på sydspissen er det eneste fra denne perioden som fortsatt er i Forsvarets eie. Forsvarsverkene i Kristiansand gikk så inn i nedbyggingsperiode frem mot ny opprustning på slutten av 1800-tallet. Det ble da bygget nye batterier, til dels på de opprinnelige forsvarsverkene.
På slutten av 1800-tallet etablerte man en rekke befestninger for å beskytte innseilingen til Bergen. Hovedfortet lå på Kvarven like sør for Bergen som virket sammen med en rekke batterier og minesperringer. Bergens befestninger ble utvidet under første verdenskrig med en ny forsvarslinje lenger ute i innfarstsledene. Anleggene ble til dels utvidet under annen verdenskrig. Inntil nylig var de fleste anleggene fortsatt i Forsvarrets eie. En rekke områder er imidlertid sikret og frigitt til friluftsformål. Eiendommmene er overført til Direktoratet for Naturforvaltning.
Hæren etablerte ekserserplasser også i denne regionen. Bømoen ved Voss ble opprettet som ekserserplass for Sogn bataljon i 1899 som følge av utbyggingen av Bergenssbanen og behovet for en sentral militær samlingsplass med rask atkomst østover. Bømoen erstattet ekserserplassen i Vik i Sogn. Evjemoen ble etablert i 1912 som ny øvingsplass for Rogaland Infanteriregiment nr. 8 (IR8) i forbindelse med innføring av ny hærordning i 1911. Evjemoen viste seg imidlertid lite egnet for IR 8 som trakk seg ut etter få. Leiren ble sporadisk benyttet av ulike kompanier i tillegg til at den ble brukt til skoler/opplæring og repetisjonsøvelser frem til 2. verdenskrig da den tyske okkupasjonsmakten reetablerte leiren og bygde ut et større område i sør. Også andre steder i regionen var det anlagt ekserserplasser, for eksempel Ulven leir på Os sør for Bergen, Madlamoen ved Stavanger og Gimlemoen ved Kristiansand. Gimlemoen bygges om til høyskole, mens de øvrige har gjennomgått så store rehabiliteringer at de ikke er inkludert i utvalget.
Under annen verdenskrig etablerte okkupasjonsmakten en rekke befestninger langs kysten i hele regionen. Like vest for Kristiansand ble Møvik fort bygget. Fortet som er et av de største kystfortene bygget i Norge under annen verdenskrig, er behandlet sammen med de nasjonale festningsverkene i St. meld. nr. 54 (1992–93). På Lista ble det bygget en stor flyplass med forsvarsverk både mot luft- og sjøangrep. Flyplassen som ble utvidet i etterkrigstiden, er i dag i sivil bruk, men har bevart deler av det opprinnelige banedekket og splinthangarer. Nordberg fort er en av de best bevarte ekstyske leirene i Norge. Mens bygningsmassen svært mange steder enten er revet eller har gjennomgått omfattende ombygginger og rehabiliteringer, har både de enkelte bygninger og fortet som helhet en meget høy bevaringsgrad og dermed en betydelig sjeldenhetsverdi. Nordberg fort er sammen med de ekstyske anleggene på den nærliggende Lista flystasjon og strandbefestningene blant annet på Tjørveneset, Varnes og i Marka skyte- og øvingsfelt, et vitnesbyrd om en omfattende tysk militær etablering i området.
En liknende utbygging fant også sted på Sola utenfor Stavanger. Også her ble det bygget flyplass med batterier som skulle beskytte anlegget mot angrep fra luft og sjø. Det ble også etablert en rekke andre etablissementer for forlegning, kavalleri og lagring av ammunisjon mm. Kun en liten del av denne utbyggingen er fremdeles eid av Forsvaret.
På Sotra ble Fjell fort etablert. En trippelkanon fra slagskipet Gneisenau ble plassert i en sjakt i fjellet og det ble bygget magasiner og forlegning i fjellet, tilnærmet lik som på en båt. Et omfattende nærforsvarsanlegg bidro til at kystfortet mer hadde karakter av en festning.
I Bergen ble det bygget bunkere for den tyske marinens ubåter. Tilsvarende bunkere ble bygget en rekke steder på Kontinentet og i Trondheim. Ut fra disse bunkerne opererte ubåtene mot allierte konvoier og krigsskip i Nord-Atlanteren. Ubåtbunkeren, Bruno, i Vågedalen er fremdeles i bruk som verksted for norske ubåter.
Karljohansvern i Horten hadde vært Marinens hovedbase siden midten av 1800-tallet. Etter annen verdenskrig ble det besluttet å bygge opp en ny hovedbase for Marinen i Bergensområdet. Det strategiske tyngdepunktet i forsvaret av Norge var nå i hovedsak rettet mot Nordsjøen og nordområdene. Utbyggingen på Haakonsvern ble finansiert gjennom NATO-infrastrukturmidler og igangsatt i 1955. Mathopen ble valgt på grunn av gode havneforhold med muligheter for bygging av lager og verksteder i fjellanlegg samtidig som topografien ga god beskyttelse mot angrep fra sjø og luft. Tørrdokken er inkludert i Landsverneplanen fordi den er teknologisk interessant og må betraktes som et moderne teknisk kulturminne knyttet til denne typen virksomhet. Øvrige bygninger på Haakonsvern er av mindre antikvarisk interesse.
