Norske befestninger 1536–1814

Av Kjeld Magnussen

Anleggenes størrelse har variert fra festningsbyer og festninger til fort, skanser og provisoriske forskansninger, alle etter det samme enhetlige og internasjonale fortifikasjonssystem. Det ble i vårt land introdusert ved utvidelse av Akershus fra borg til festning fra midten av 1500-årene til 1660. Tiden frem til omkring 1710 var den mest intense byggeperiode for mange store permanente anlegg. Aktiviteten økte igjen i midten av 1700-årene og i tiden like før 1814. Unionen med Sverige førte med seg nedleggelse av grensefestningene, og forøvrig ble dette spesielle festningssystemet avlegs i tiden som fulgte. De atten viktigste anleggene fra foreningstiden med Danmark kan fordeles på to hovedkategorier, vollbefestningene og tårnbefestningene, hvorav ti fremdeles er i Forsvarets eie.

Tidsrom, befestningssystem og strategi

Tidsrommet mellom reformasjonen og foreningen med Sverige i 1814 falt sammen med en periode i befestningshistorien som var sterkt preget av likeartede løsninger etter et helt spesielt geometrisk system. Det lå til grunn som idealmønster for oppføring av forsvarsanlegg i hele den da kjente verden gjennom ca 350 år. Med karakteristiske høydeprofiler ble volumene utformet til en enkel, funksjonell arkitektur som var lite påvirket av tidenes vekslende stilarter fra middelalderen helt frem til midten av 1800-årene.

I den samme tiden var Norge i betydelig grad integrert i det danske kongerike som en ganske fjern provins. Oppbyggingen av et nasjonalt forsvar bidro vesentlig til at landet etterhvert ble en administrativ enhet og ikke bare en samling av kongelige len. I hele foreningstiden var rikene innviklet i en stadig tilbakevendende konflikt med Sverige, med blodige oppgjør der også Norge var krigsskue-plass. Den var ikke så strategisk sentral at det lå til rette for kongerikene å vinne eller tape en krig med store feltarmeer på denne arena. De norske landskapene Jemtland, Herjedalen og Bohuslen gikk tapt i krigshandlinger på helt andre fronter. Gjennom hele foreningstiden ble den lange riksgrensen mot Sverige verget med relativt små troppestyrker. Bortsett fra enkelte avledningsmanøvre, tok forsvarstiltakene i vår del av kongeriket stort sett sikte på oppholdende motstand basert på en rekke av permanente befestninger.

1500-tallets forsvarsverk var knyttet til lens herrenes residenser, og det var først langt ut i 1600-årene at rikets grenser og kommunikasjonslinjer til lands og til vanns ble sikret systematisk med rene militære anlegg. Aktuelle krigsbegivenheter som Hannibalsfeiden og Krabbekrigen satte fart i arbeidet med primitive forskansninger på strategiske punkter. I årene etter eneveldets opprettelse i 1660 frem til den Store nordiske krig ble de viktigste posisjonene bygget ut med permanente anlegg. Det førte med seg en betydelig entreprenørvirksomhet av stor betydning for landets økonomi og tekniske kunnskapsnivå.

Befestningenes mangfold

Forsvarsanlegg forekommer i mange utforminger, fra rene huskonstruksjoner med vegger og tak til kompakte terrenganlegg uten indre rom. Størrelse, konstruksjon og strategisk betydning varierer sterkt. For oversiktens skyld skilles det her mellom festninger, fort og permanente skanser, selv om det ikke alltid er i overensstemmelse med dagligtale og kartnavn. Til eksempel har både Blakjer skanse og Akerø fort hatt langt viktigere funksjoner enn dagens navnebruk tilsier. Festning oppfattes her som et frittliggende, sluttet forsvarsanlegg med skyts, magasiner, garnison og kommandant, og som oftest med variert militær bebyggelse. Fort er et tilsvarende verk med en viss mengde av de samme ressurser, men direkte underlagt en festning. Begrepet skanse omfatter en rekke forskjellige mindre anlegg som er bemannet når det er nødvendig. De kan være lukkede eller ha åpen rygg, og de kan ha funksjon som selvstendig verk eller del av befestningsanlegg. Artilleriskanser kalles ofte bat-terier, en betegnelse som også er knyttet til selve underlaget for skytset. For øvrig betyr ordet også et visst antall kanoner samlet i gruppe. Lukkede skanser som ligger isolert defineres i alminnelighet som redutter, med tak over kalles de helst blokkhus. Mer ubetydelige befestninger og sperreverk karakteriseres gjerne som forskansninger, og de har i regelen et tydelig provisorisk preg.

Befestningssystemets funksjonelle forutsetning

Uansett disse variasjonene representerer periodens forsvarsanlegg et enhetlig befestningssystem som var svar på utfordringene fra den glattløpede kanon, ladet med svartkrutt og jernkule. Ved slutten av 1400-tallet var våpnet blitt så effektivt at middelalderens høye murer ikke lenger ga beskyttelse mot angrep. På den annen side var kanonen like effektiv til forsvar, men de trange rommene i datidens borger var lite egnet til det nye artilleri. Som forsvarsvåpen hadde skytset den beste virkningen når det var oppstillet med en viss bevegelighet i oversiktlige posisjoner, og dessuten hadde foran seg noen hundre meters flankeringslinjer, lagt i hensiktsmessige vinkler og høyder. Tidligere tiders forsvarere hadde satset på vertikale posisjoner, nå ble det nødvendig å tilrettelegge motstanden på horisontalplanet. Det satte helt nye krav til forsvars-verkenes geometriske planløsninger og profiler. I en overgangsperiode ble det konstruert sterkere og lavere borgtårn, og de ble trukket frem slik at skytset fikk den rette flankerende virkning. Steinvikholm ble bygget mellom 1525 og 1532 etter dette prinsipp. Erfaringene viste snart at jordvoller dempet virkningen av kanonskuddet. Derfor ble den ytre side av festningsgraven bygget opp til en voll som beskyttet bebyggelsen mot direkte beskytning. I 1558 fikk Akershusborgen et kanontårn som i tillegg hadde en slik dekkende voll til forsvar mot syd. I årene som fulgte fikk nordfløyen en tilsvarende jordfylling foran de gamle murene. Forbedring av gamle anlegg var imidlertid helt utilstrekkelig ettersom de nye våpen utviklet seg, og det ble nødvendig å finne frem til helt nye bygningskonstruksjoner og metoder til forsvar. Med disse utfordringene som utgangspunkt skapte renessansens ingeniører og arkitekter tidlig på 1500-tallet et teoretisk og kunstnerisk grunnlag for en ny og enhetlig militær arkitektur.

Den utformingen som ganske raskt fikk gjennomslag blir i alminnelighet kalt «bastionssystemet». Betegnelsen er noe snever, ettersom bastionen bare er en av flere karakteristiske grunnformer i de nye befestninger. Illustrasjonen nedenfor viser de vanligste figurasjoner som ga navn til enkelte verker. Kombinasjoner av slike linjeføringer dannet forsvarsposisjoner med gjensidig sidestøtte fra naboverk. Samlet inngikk verkene i mangekantede planmønstre, med de inn- og utgående vinkler og rette forbindelseslinjer som særmerker de nye «flankerte polygonale befestninger». I løpet av 1500-årene fikk en rekke europeiske byer et helt nytt ringvern sammensatt av slike forsvarslinjer. Tilsvarende beskyttelse ble lagt rundt eldre borger og slott, slik Akershus er et eksempel på, og ganske snart flyttet hele slottsforsvaret seg ut på de nye vollanlegg. Etterhvert bosatte tidens maktelite seg helst i omgivelser som var mer komfortable, og istedenfor de tradisjonelle, befestede residenser ble strategisk viktige punkter sikret for rene militære formål. Borgen ble avløst av festningen. Der kunne de nye fortifikasjonsteoriene rendyrkes i militære anlegg som beskyttet – eller behersket – byens befolkning, handel og sjøfart eller rikets sikkerhet langs grensene.

Den internasjonale bakgrunn

I det tidligste stadium ble det nye befestningssystemet utviklet i rike italienske bysamfunn, først og fremst i Toscana. Byfestningen Lucca (ca. 1550) er et vel bevart eksempel. Firenze var et kraftsentrum, med navn som Leonardo da Vinci, Michel-angelo, Bramante og Brunelleschi. Familien Sangallo, representert av Francesco, Giuliano og Antonio d.e., markerte seg gjennom en stor virksomhet. Anthonio Sangallo d.y. konstruerte citadellet Fortezza da Basso i Firenze allerede i 1534. Den nye boktrykkerkunsten bidro vesentlig til å spre kunnskapene om de italienske metoder, og italiensk ekspertise ble engasjert over hele Europa. Etterhvert dannet det seg regionale særegenheter som fikk nasjonale betegnelser. Nederlenderne var på 1500-tallet Europas fremste anleggssingeniører og kanalbyggere, og i frigjøringskrigene mot slutten av hundreåret skapte de det «gammelnederlandske» system med forholdsvis lave jordvoller og brede vanngraver. Tidlig i 1600-årene ble universitetet i Leiden et senter for befestningskunst. Ludvig den fjortendes lange, krigerske regjeringstid førte med seg utvikling av den «franske» skole, først og fremst representert av ingeniøroffiseren Vauban (1633–1707). I de løsere organiserte tyske statene oppsto tradisjoner som er betegnet som det «tyske» system. Særlig i det urolige området omkring Rhinen, Nederlandene, Burgund, Luxembourg og nærliggende franske og tyske provinser satte den nye befestningskunsten spor etter seg. Herfra nådde impulsene tidlig til Skandinavia. Kronborg slott ble tidsmessig befestet i årene etter 1575 av Hans van Paeschen og Antonius Opbergen.

Ingeniørfaget ble en viktig del av militær kompetanse og en profesjon på tvers av landegrenser. Den internasjonale karakter ble understreket av en temmelig entydig terminologi med sterke franske innslag. På det nasjonale og folkelige plan endret de fremmedartede ordene seg i dagligtalen, retransjementet ble til «trossemanget», corps de garde til «kortegården», sortiporten til «svarteporten» og kontre-eskarpen til «kontraskjæret». Store deler av denne spesielle festningsterminologi er fremdeles gyldig og helt nødvendig for forståelsen av historiske verkers former og posisjoner. Den benyttes også tildels i beskrivelser i helt moderne fortifikasjonsarbeider.

Grunntrekkene i det flankerte polygonale befestningssystem (bastionssystemet)

Enkeltverkenes basisformer er bygget over meget enkle linjefigurasjoner som består av flanker, faser og rette linjer. Den krumme linje ble sjelden anvendt til annet enn grunnplaner for tårn. Linjene danner følgende plannenheter:

• Bastionen er sammensatt av to flanker, samlet med to faser til en utgående vinkel.

• Halvbastionen har to flanker samlet i utgående vinkel med bare en fas.

• Redangen består av to faser samlet i en utgående vinkel.

• Tenaljen dannes av faser i inngående vinkel.

• Kurtine er den sammenbindende linje, rett eller knekket, mellom avfasede verker.

• Tenaljerte linjer er sammensatt av flere tenaljer.
• Kremaljerte linjer dannes av tenaljer med ulik faslengde.

• Krumme linjer i grunnplaner for tårn.

Periodens befestningsanlegg er – uansett størrelse eller betydning – bygget sammen av slike enkelte grunnelementer. Enkeltverkene, hver med karakteristiske grunnformer, dekker bestemte arealer i et forsvarsanlegg. De har entydige betegnelser etter form, funksjon og beliggenhet i befestningen. Deres posisjon ble bestemt av strenge krav til gjensidig flankering av naboverkenes sider. Enkeltverkene i de flankerte, polygonale befestningsanlegg er satt sammen til regulære geometriske idealmønstre som utgjør en befestnings hovedverk. Omkring denne indre kjerne var det i alminnelighet en festningsgrav og en rekke utenverker.

Grunnplanene

Vollbefestning

En sluttet vollbefestning med omkrets av sammenhengende forsvarsverk kalles en enceinte. De ideelle grunnplaner for slike ringvern var regulære polygoner med fremtrukne hjørner formet som bastioner eller halvbastioner. Dette var viktige artilleriposisjoner, og avstanden mellom dem var beregnet etter skytsets rekkevidde. Derfor ble firkanten eller femkanten gjerne foretrukket i den tids læreboklitteratur. Da ble festningen passe stor for rene militære formål. Antallet polygonsider, som kalles kurtiner, økte imidlertid betydelig i større forsvarsanlegg, eksempelvis i bybefestninger. Den ytre begrensningslinjen for enceinten langs vollen kalles magistrallinjen. Foran lå festningsgraven, som enten var tørr eller vannfylt. Begge alternativer hadde sine fordeler og ulemper. Indre befestning, eller hovedverket, rommet i alminnelighet all nødvendig bebyggelse.

Tårnbefestning

Innenfor det flankerte polygonsystemet mistet tårnet aldri sin betydning som indre forsvarsverk. Under enklere forhold kunne tårnet alene romme de funksjoner som en liten befestning skulle dekke for oppstilling av skyts, magasiner og forlegning av mannskap. Det kalles da ofte for en donjon. Det har sjelden funksjon som utenverk i eldre tid. Tårnets grunnplan kan være både rund eller mangekantet, og som regel har det to eller tre etasjer med murte hvelv eller solide, krysslagte bjelkelag. I vårt land er donjonen alltid omgitt av et retransjement. Det er egentlig et rommelig utenverk som også gjerne var tilleggsareal til regulære vollbefestninger. I større tårnfestninger har retransjementet samme funksjon som enceinten i vollbefestningen og rommer gjerne tilsvarende bebyggelse og aktiviteter.

Befestningssystemets utenverker

De flankerte polygonale befestningene tok vollgraven i arv fra middellalderens borger, men med en ny utforming. Festningsgravens ytterside ble kastet opp i en beskyttende voll som heter kontreeskarpen. Vollkronen danner en sammenhengende forbindelsesvei rundt regulære anlegg. Det var infanteriets fremste forsvarslinje, dekket av et lavt brystvern og pallisader. Det er et glissent gjerde av stående tømmer i mannshøyde. Terrenget utenfor, esplanaden, var i størst mulig utstrekning åpent og oversiktlig. Under nederlandsk påvirkning ble det også bygget en lav vollrekke langs festningsgravens innside under hovedvollen, en fossebre, men den ble helst erstattet av en vinklet tenalje foran kurtinen. Det viktigste utenverk i eller utenfor festnings-graven var ravelinet. Foran og omkring bastionene ble det lagt dekningsverk med betegnelsen kontregarder eller envelopper, et ord vi gjenkjenner i «konvolutt». Mer fritt i terrenget var det plassert lunetter, som i regelen var små kanonbatterier foran bastionene. I tidens løp utviklet utenverkene seg med voller og graver til et bredt belte av forsvarsanlegg, først og fremst fordi stadig bedre skyts og økende skuddlengde krevde større dybde i forsvaret. De samme enkle linjeføringene var fortsatt grunnmønstret. Også tårnformen forekommer da som underordnet utenverk, enten som fremtrukket, detasjert, verk i festningens periferi, eller som selvstendig ildstilling i festningssgraven. Mindre tårn av denne type kalles kaponnierer. De ble tillagt stor betydning etter hvert og ble et viktig element i det såkalte montalembertske system som avløste de eldre fortifikasjonsformer i 1800-årene.

De samme enkle figurene lå til grunn for planformene til det store antallet småskanser, sperreanlegg og provisoriske forskansninger som i tidens løp ble anlagt for å sikre havner og grenseveier. De kaltes ofte for redutter. Selv om flankeringslinjene ble meningsløst korte, er frontene gjerne stykket opp i tenaljerte linjer, redanger eller små bastionerte kurtiner.

De polygonale festningers høydeprofiler

Etter tilsvarende ideelle teorier fikk de enkelte festningsverker ganske standardiserte høydeprofiler – fra det indre, best beskyttede og tilnærmet stormfrie område og ut til skytefeltene i ytterkant. Høydeforskjellen markerer også verkenes betydning som posisjoner for våpen; det grove skyts øverst og lavere stillinger for håndvåpen i de ytre partier av utenverkene. Terrenget foran kontreeskarpen var planert skrått utover i et glaci slik at forsvarernes skytevåpen kunne virke i noenlunde samme plan jevnhøyt over bakken i åpent landskap. Den logiske oppbyggingen av stormhindre og posisjoner for skyts ga anleggene deres karakter og dominerende holdninger. Funksjon og formål ble understreket i komposisjonene. Kamuflering av forsvarsevnen var ikke noe poeng i den tids festningsarkitektur.

Festningsverkenes bygningskonstruksjoner

Fra festningens forterreng, over utenverkene, vollgraven og inn til hovedverket ble et slikt anlegg bygget opp etter et regelbundet mønster av storm-hindre og dekkede forsvarsstillinger. Materialene var hovedsakelig jord, sten, tegl og tre. Det ble tidlig gjort den erfaring at jordvoll var best egnet til å dempe virkningen av kanonkulen, mens vertikal mur ga stormfrihet og dominerende posisjon over en angripende fiende. Begge hensyn ble søkt ivaretatt ved den såkalte reveterte mur. Den består av solid jordvoll som på utsiden er forsterket med vertikalt murverk. Uten murverk ble den tilsvarende jordskråningen maksimalt ca 45 grader, armert med ris og kvist og torvsatt. Skråttstillte pæler i vollens utside bedret stormsikkerheten. Det var ellers langt flere tømmerkonstruksjoner i alle deler av befestningene i den tid de var aktive, men det er få spor etter dem idag. I stor utstrekning ble det ført opp bolverker, som var dobbelte laftevegger fyllt med jord og sten.

En hovedvoll burde være minst ca 6 meter over terreng. Ved å gjøre festningsgraven dyp, ble det oppnådd større høyde, samtidig som vollen fikk dekning av kontreeskarpen. Dermed var sårbart murverk mindre utsatt for direkte beskytning. Over vollkronen ga brystvernet beskyttelse for forsvarets skyts og betjening. Det var bygget opp av jord og torvsatt med 45 graders skråninger på utsiden. Innvendig side ble gjerne stensatt eller støttet opp med treverk. Bredden på brystvernet var avpasset etter forventet påkjenning, 12 fot (ca 3,7 m) var nødvendig for å stanse en 12 punds kule. Den veide ca seks kilo. Høydeprofilet varierte etter hvordan det egne skytset ble stillet opp. Maksimalhøyden på brystvernet var ca 1,9 m over vollkronen, med forhøyde banketter for mannskap og nedsenkede åpninger for skyts. Med lavere brystvern kunne kanonene skyte «over benk», i så fall ble brystvernet forhøyet med løse skansekurver fyllt med jord eller risknipper, faskiner, når situasjonen krevet det. Vollgangen var forsterket under kanonene med grove trebjelker på tilfarere. I utenverkene måtte forsvarere med muskett greie seg med lavere og svakere dekning. Først i annen halvdel av 1700-årene ble det vanlig å bygge fulldekkede infanteristillinger i såkalte geværgallerier eller kremaljer.

Fra vollgangen førte det ramper ned til terr-enget bak verkene. De kaltes apariller. Den indre skråning forøvrig ble kalt terrepleinet, men i alminnelighet gikk betegnelsen over på hele området bak hovedvollen, der festningens viktigste bebygg-else befant seg.

I noen grad ble jordvollene i verkenes indre erstattet av bombeesikre kasematter under vollgangene. Det var dekningsrom eller husvære for mannskap eller også oppbevaringsrom for mange slags forråd, men det var fuktige og usunne lokaliteter. I mange tilfelle var de kombinert med kanonbatterier eller spesielt anlagt for artilleri. Kalkmurt naturstein var den vanligste konstruksjonen, over stilte heller. Rundtømmer eller plank måtte ofte gjøre nytten, og under primitive forhold var også veggene av treverk. Fukt og frosttskader ble søkt unngått ved å tekke med never lagt i blåleire over hvelvene, men problemet med vannlekkasje kunne også løses med lettbygde bindingsverks vernebygg over vollgang og batterier. De ble fjernet når ufred truet. Over tårnbatteriene ble slike tak på mange festninger gjort permanente, og loftene ble et verdifullt supplement som luftige oppbevaringsrom til mange formål.

Festningene har en eller flere hovedporter. I regelen er det her lagt stor vekt på den arkitektoniske utformingen og her gis tidens stilarter et spillerom. Forøvrig var det gjerne mindre sortiporter på strategiske punkter med adkomst for eget infanteri til forskjellige utenverk og til samleplassene (place d'armes) på den dekkede vei.

Frittstående bygninger

De egentlige festninger har i regelen liten romkapasitet i form av kasematter og tårnrom i de enkelte forsvarsverker. Magasiner og husvære for mennesker og dyr ble derfor oppført i et omfang som var tilpasset festningens størrelse og strategisk/ taktiske oppgaver. Ofte ble også avdelinger av feltarmeen innlosjert i festninger for kortere eller lengre tid. I en viss grad er denne bebyggelsen preget av hensynet til ildsikkerhet og skuddsikkerhet, men skiller seg ellers ikke meget fra samtidens sivile bebyggelse i tre, sten og tegl. Unntak gjelder for bruk av utmurt bindingsverk og fagtømring, som ofte ble foretrukket. Det var en byggeskikk som offiserene kjente fra hjemsteder på kontinentet og som ble videre utbredt i Norge gjennom den militære virksomhet.

Etter vanlige behov i perioden var det i første rekke nødvendig med følgende enheter:

• vakthus (corps de garde)
• magasin (etterhvert differensiert etter formål)
• mannskapsforlegning
• offisersbolig
• staller
• brønn
• bakeri og bryggerhus
• smie
• krutthus

Listen kan kompletteres med en variert mengde bygninger, ofte med direkte paralleller i sivil bebyggelse. Det gjelder særlig familieboliger for fast tilsatt personale

Festningsverk i Norge før 1814

Her i landet ble det nye flankerte polygonsystemet introdusert ved rikets hovedslott Akershus av den kongelige byggmester van Paeschen i slutten av 1560-årene. Hans etterfølger van Steenwinckel innpasset slottet i en større irregulær, bastionert vollbefestning som ble bygget ut med lange avbrudd i tiden mellom 1593 og 1660. I samme periode fikk Christiania sin torvsatte byvoll etter 1632, og noen år senere ble Christiansø festning ved Kristiansand reist i tegl med en komplisert grunnplan sammensatt av flankerende verker.

Anlegget var ikke vellykket og ble derfor komdemnert i 1658. De harde grensekrigene fra 1643 til 1660 gjorde det nødvendig å anlegge en rekke provisoriske forskansninger som tildels ble permanente i tiden som fulgte. Oppbyggingen av hæren førte med seg en omfattende rekruttering av kompetente offiserer fra kontinentet, derav ingeniører som Geelkerck, Coucheron, Cicignon og Ruuse. De dannet grunnstammen i det fagmiljø som ledet befestningssarbeidene i den intense byggetiden mellom 1660 og 1710, da de fleste betydelige festningsverker tok form. Fra 1688 var den praktiske virksomheten organisert gjennom Den norske fortifikasjonsetat, en faginstans som gjorde seg sterkt gjeldende under ledere som Michael Sundt og H.J. Scheel da neste større byggeaktivitet fant sted i 1730- og 40-årene. Etter en viss passivitet i de neste femti år, satte britenes bortføring av den dansk-norske flåte i 1807 fart i oppføring av forsvarsanlegg ved alle viktige havner. De nokså forsømte og dels nedlagte grensefestningene gjennomgikk også en siste opprusting i den konflikten vi på samme tid hadde med Sverige frem til unionen i 1814. Da mistet de naturlig nok sin strategiske betydning, og etterhvert ble de nedlagt som aktive forsvarsanlegg.

De viktigste anleggene

Residensbefestninger

Forsvarsanleggenes formål var opprinnelig å beskytte den kongelige administrasjons liv og eiendom. Hovedslottet Akershus og Kongsgården i Bergen er opprinnelig middelalderborger som nå danner kjernen i de to festningene Akershus og Bergenhus.

Festninger	Fort	Skanse
Akershus	(1592)	Hovedøen	(18o7)
Bergenhus	(1660)	Fredriksberg	(17o6)	Nordnes
		Sverresborg
Fredrikstad	(1663)	Kongsten	(1682–85)	Cicignon	(1748)
Isegran	(ca 1680)
Akerø	(1682–1740)	Fredriksodde	(1712)
Fredriksten	(1661–80)	Gyldenløve	(1683)
		Overberget	(1697)
		Sponviken	(17o1)
Basmo	(1683)
Blakjer	(1745)
Kongssvinger	(1673)			Tråstad
Christiansfjeld	(1685 1709)	Terningen	(1676)	Grindal
Munkholmen	(1672. 1825)			Nidareid	(1681)
Christiansten	(1682–84)
Marinen	(1681)
Vardøhus	(1737)
Christiansholm	(ca1670)
Fredriksholm	(1658 d 1807)
Fredriksvern /Citadellet	(1705)

Festninger

I vårt land har tre bysamfunn vært befestet med permanente forsvarsverker i denne perioden. Ett av dem, Fredrikstad, er stort sett bevart. Festningsbyen er hovedsakelig reist i 1660-årene med bastionert hovedvoll og vollgraver etter det gammelnederlandske system. Den egentlige byfestningen er supplert med fortene Kongsten og skansene Isegran og Cicignon. Den siste er stort sett demolert. Trondheim festningsby fra 1680-årene er sterkt redusert og består idag av rester etter Skanseeportens bastioner og enkelte redanger, tenaljer og bastioner langs elven. Byen er dekket av to sterke fort – her regnet som festninger – på sjøsiden av Munk-holmen, på landsiden av Christiansten. Festningsbyen Christiania ble anlagt 1624 med bastionert vollanlegg, der Akershus slott og hovedfestning var innarbeidet som bycitadell i planen. Byvollen ble tatt ned i årene etter 1686 og alle spor er borte.

Øvrige befestninger

Denne oversikten omfatter 33 anlegg som i løpet av hele perioden er bygget for rene militære formål. Listen er ikke komplett. De som tas med er såvidt godt bevart at de fortsatt markerer seg i omgivelsene som flankerte polygonale befestningsverk, men åtte ligger i ruiner. Av det samlede antall karakteriseres 17 som egentlige festninger, det vil si med fast bevepning og besetning i fredstid. Som fort regnes åtte anlegg, og seks av disse har nær tilknytning til hovedfestninger. Som skanser defineres åtte anlegg med rimelig betydning som operative enheter. De viktigste årstall i anleggshistorien er satt i parentes.

De uthevede anleggene er befestninger omhandlet som «nasjonale festningsverk» i St.meld. nr. 54 (1992–93). Det gjelder 8 av de 14 prioriterte anlegg i Forsvarsdepartementets liste.

Bevarte vollbefestninger

Alle de tre bybefestningene var i hovedsak jordkonstruksjoner. Fredrikstad er et særdeles vel bevart eksempel på en regulær bastionert vollpolygon, mens Trondheim bybefestning er rester etter et mindre konsekvent gjennomført anlegg. De samme konstruksjoner er godt representert i de strengt regulære vollpolygonene Blakjer, Terningen, Grindal, Tråstad og Vardøhus, sistnevnte har reveterte voller i gråstensmur. Tilsvarende murverk dominerer Akershus, Bergenhus og særlig Fredriksten, som er den eneste regulære vollbefestning tilpasset et høytliggende og komplisert fjellterreng. Bergenhus og Akershus er vollbefestninger tilpasset eldre slottsanlegg. Forsvaret forvalter fremdeles syv av de ti bevarte vollbefestningene.

Bevarte tårnbefestninger

Særlig i kystforsvaret var donjonen en vel ansett løsning, i vårt land som ellers i verden. Bevarte eksempler på slike tårnbefestninger er Christiansholm, Citadellet Stavern, Isegran og Munkholmen. Festningen Akerø er restaurert. Det er imidlertid åpenbart at 1600-tallets befestningskyndige i Norge foretrakk tårnet som sentralmotiv i høytliggende forsvarsanlegg. En kompakt donjon var enklere å bemanne, bevokte og forsvare mot overraskende anfall, og den var et hensiktsmessig utgangspunkt for videre utbygging med retransjement når leilighet bød seg. De irregulære vollsystemene som omga donjonen domineres av reveterte gråstenssverker fortrinnsvis sammensatt av halvbastioner, redanger og tenaljerte linjer. Ved større, bebygde anlegg fremstår retransjementene som helt likeverdige med de ordinære vollbefestningers enceinter, som for eksempel Kongsvinger. Dette er egentlig en tårnbefestning, men lynnedslag ødela tårnet i 1733. Christiansten er en fullverdig representant for typen. På Kongsten er tårnet ikke bygget, og tårnene på Gyldenløve og Overberget er sterkt reduserte. Av de ni bevarte tårnbefestninger forvaltes tre av Forsvaret (Kongsvinger, Gyldenløve, Overberget).

I en særstilling står det befestede Fredriksvern verft, som er et retransjement omgitt av en enkel, tenaljert jordvoll med tørr grav. Det viktigste befestningsanlegget her er kystfortet Citadellet.

Norske befestninger i unionstiden etter 1814 Etter foreningen med Sverige konsentrerte det norske forsvar seg om sjøvern og flåte, og de første oppgavene som ble løst var sikring av Drøbakkpassasjen og bygging av ny marinestasjon på Horten.

I første halvdel av 1800-årene var den industrielle revolusjon i full utvikling. Innenfor den militære sektor ble den forsterket av Napoleonsskrigenes umåtelige behov for masseprodusert krigsmateriell og krav til standardisert kvalitet. Skytset ble mer effektivt og krigens erfaringer skapte tvil om den tradisjonelle befestningsteknikk holdt mål. Allerede på 1700-tallet spores en viss oppmyking av det strenge bastion/kurtineesystemet med sammenhengende tenaljerte linjer og fremtrukne kaponnierer i festningsgraven. Det er under påvirkning av slike ideer at de yngste norske befestningsverker fra perioden har sterkt vinklede kurtiner, som til eksempel Vardøhus. Nytenkningen på området er særlig knyttet til Marc Rene Montalembert (1714–80), som fikk langt mer anerkjennelse i Tyskland og Østerrike enn i sitt hjemland Frankrike. Montalembert valgte tårnfestningen med kasematter som utgangspunkt for nye konstruksjoner og planløsninger. De kan forekomme i hele tre etasjer med stort antall skyts og er spekket med geværgallerier. Han utelot de rette flankeringslinjene i det polygonale system, samtidig som de konvensjonelle høydeprofiler i det gamle vollsystemet nå ble konsentrert i tårnbygninger som besto av sammentrengte kontreeskarper, graver og envelopper rundt en indre kjerne. I de trange ytre gravene ble flankerende kaponnierer et viktig ledd i forsvaret.

Disse ideene tok særlig prøysserne opp og utviklet videre, og i en forholdsvis kort periode ble det bygget en rekke befestninger etter dette systemet, også i de nordiske land.

I Norge sto Oscarsborg festning ferdig i 1853 med en ringformet kasemattbygning som indre kjerne. Karljohansverns hovedfort Citadellet og Norske Løve er reist i 1850-årene, det første som ringbygning, det andre konsentrert om et sentralt forlegnings- og artilleritårn. Citadellet ble revet i 1971.

Arkitektoniske virkemidler preget sterkt den utbyggingen som fant sted ved midten av 1800-årene. Tidens interesse for middelalder gjenspeiles i befestningenes eksteriør, interiør og materialbruk. Gjennom alle tider hadde verkene demonstrert sin styrke, og for siste gang sto de her frem som utfordrende arkitektur med marsikuliser, kreneleringer og små tårn. Det ble en meget kort periode i befestningshistorien. Allerede i løpet av det nærmeste tiåret skjedde det en ny revolusjon i utviklingen av våpenteknologien. Særlig det riflede skytset satte punktum for det montalembertske system og alle utsmykninger. Fra nå av tvinges forsvarsanleggene mest mulig i skjul under jord og fjell, dekket bak vegetasjon og kamuflasjemaling. Den dype hulen ga forsvarerne bedre sikkerhet enn fortidens dominerende murer og høye tårn.