Forvaltningen av militærrhistoriske landskap

Arealer som skal vernes som militærhistorisk landskap inneholder kulturminner, men vernet av hvert enkelt objekt er ikke spesifisert og det er ikke alltid registrert i Forsvarets eiendomsregister, FIS/EBA. Det er anlegg som nå er gått ut av bruk som for eksempel forskjellige typer fortifikasjoner, veier, grunnmurer til bygninger som nå er borte med mer. Disse skal bevares som spor i landskapet, men de skal ikke restaureres eller vedlikeholdes. I de miliitærrhistoriske anleggene kan det imidlertid inngå enkelte fredningsobjekter som må ivaretas særskilt og også istandsettes dersom det er behov for det.

Landsverneplanen foreslår at en rekke nedlagte, ekstyske kystfort bevares som militærhistorisk landskap. Også en del eldre fortifikatoriske anlegg fra tiden før og etter 1905 foreslåes bevart på denne måten. Bevaring som militærhistorisk landskap innebærer minimal skjøtsel. Hovedprinsippet er at anleggene skal få ligge i fred og forfalle, men ingen elementer skal aktivt fjernes. De går en «død i skjønnhet» i møte, men de vil i overskuelig fremtid fortsatt være interessante spor i landskapet både som kilde til kunnskap og som opplevelse. Den gradvise utviklingen mot ruin kan imidlertid reverseres dersom man skulle ønske konservering, restaurering eller rekonstruksjon i fremtiden. Anleggene må imidlertid sikres slik at de ikke er farlige for dyr og mennesker.

Forfallsforsinkende tiltak

I en del sammenhenger kan det være ønskelig med enkle tiltak for å forsinke forfallet i det militærhistoriske landskapet. Disse vil spesielt være knyttet til kontroll med vegetasjonen. Enkelte steder er forholdene så frodige at kratt og etterhvert trær vokser opp midt i veianlegg eller fortifikasjoner og bidrar til at murene ganske raskt sprenges i stykker av røtter.

Sikring og adgang for almenheten

Samtidig med at kystfortene nedlegges blir arealene ofte åpnet for almenheten. Dette medfører at de må sikres slik at mennesker eller dyr ikke kommer til skade. Det er meget vanskelig å avgjøre hva som er tilstrekkelig sikkert. Kystfortene ligger ofte på klipper ut mot sjøen og landskapet inneholder derfor i seg selv en del faremomenter. På fort som skal bevares som militærhistorisk landskap, er det viktig å gjøre så små inngrep som mulig. Det kan være et poeng i vurderingen at det som er tydelig farlig, i realiteten ikke er så farlig. Det er større sjanse for at noen skal skade seg dersom det farlige punktet kommer brått og uventet.

Små nærforsvarsstillinger, såkalte mannhull, er for eksempel farligere enn større sammenhengende nettverk med løpegraver. Bolter i fjell som har holdt kamuflasjenett eller piggtrådsperringer er lette å snuble i og på hardt fjell og bratte klippekanter kan det å snuble få alvorlige konsekvenser.

Fjellanlegg og bunkere blir ofte avstengt i forbindelse med at fortet åpnes for almenheten. I den grad dette er nødvendig bør det gjøres solid og hensynsfullt i forhold til at dette er kulturminner. For å hindre folk i å ta seg inn har det vist seg nødvendig å støpe igjen åpningene med armert betong. Når dette gjøres bør støpen legges 10–15 cm innenfor åpningen slik at det også for fremtiden blir tydelig hvor inngangen var.

I arbeid med sikring må det utvises stor varsomhet slik at ikke kulturminner eller landskap blir skadet for eksempel ved bruk av tungt mask neri. Et alminnelig prinsipp i kulturminnevernet er at nødvendige endringer skal gjøres så reversible som mulig. Når mannhull eller evt. løpegraver fylles igjen bør det derfor gjøres med løs pukk og ikke med støp.

Folehavna, et ekstysk kystfort ved Sandefjord, er utrangert og tilbakeført til grunneier etter et større sikringsprosjekt. Sikringen er nennsomt gjennomført og kan stå som mønster for fremtidige sikringsprosjekter.

En del kystfort som skal bevares som militærhistorisk landskap har mistet sin betydning som forsvarsanlegg, men de brukes likevel til øvelser og blir derfor ikke åpnet for almenheten. Sikringsarbeidene bør her kunne minimaliseres.

Generelt gjelder at alle militærhistoriske landskap må ettersees med jevne mellomrom slik at forfallet ikke medfører nye farer. Gode sikrings-rutiner er derfor viktig. Forsvaret har utarbeidet retningslinjer for dette feltet som også vil bli innarbeidet i alle avtaler med forsvarseksterne om drift og vedlikehold av områder.

Tilrettelegging

Når fortene åpnes for allmennheten er det også ønskelig med en viss form for tilrettelegging. Nivået på tiltakene vil være avhengig av hvor mye området vil bli brukt. Det vil også være avhengig av vilje hos dem som forvalter området. Et enkelt skilt med kart og opplysninger om hva fortet representerer kan ofte være tilstrekkelig. Etablering av en militærhistorisk kultursti kan være interessant, eventuelt kombinert med natursti.

Også i pedagogisk sammenheng kan det være ønskelig å fjerne vegetasjon slik fortifikasjonene blir mer forståelige. En kanonstilling i tett skog kan lett gjøre anlegget uforståelig. For mye tilrettelegging med opparbeiding av nye veier mm. er imidlertid lite ønskelig. Det kan svekke områdets tydelighet som militærhistorisk landskap.