Utviklingen frem mot og under første verdenskrig

Frem mot og under 1. verdenskrig ble fortene utstyrt med kommandoplasser. Det lite tilfredsstillende systemet med åpne kommandogruber og direkte ildledelse ble mer og mer uholdbart: man baserte i økende grad peilingene på kart og instrumenter som måtte beskyttes mot vær og vind, og samtidig var lufttrusselen i ferd med å bli reell. Dessuten innså man det rasjonelle i en samlet ildledelse og de krav det stilte til ordreoverføringer.

Landets første hovedkommandoplass (HK) ble såvidt vites anlagt på Odderøya ved Kristiansand i 1913/14. Den var full av tekniske nyvinninger og dannet skole når det gjaldt ordreoverføringssystem. HKen (som fortsatt består, men uten opprinnelig apparatur) var i to etasjer. Nedsprengt i fjellet fantes fortets krigstelefonsentral med fem apparater. Over denne denne lå den egentlige kommandoplassen støpt i betong i sylinderform og overdekket med armert betong. En skillevegg avdelte to rom, et for kommandanten og et for bevoktningssjefen. De to nivåene var forbundet med en jernleider og med en rørpostheis innstøpt i etasjeskillet. Kommandanten og bevoktningssjefen kunne via hvert sitt bryterpanel opprette telefonforbindelse med samtlige batterier, lyskastere m.v. Videre fantes en stor orograf, skuddfeltskart, strålekart osv.; monotastere for fjernstyring av øyas tre lyskastere og signalmastens 4-lampers signalsystem.

Utover HK ble det oppført batterikommandoplass ved hvert batteri; også disse i armert betong. De bestod av et øvre og nedre sirkulært rom forbundet med jernleider. Kommandorommet øverst hadde en sentral søyle som orografen stod på. Her fantes også en kontrolltavle («trykknapfelt») tilsvarende den på HK, likesom det i telefonrommet under var telefoner for kontakt med kanonene og HK.

Under 1. verdenskrig kom kampene ikke bare til å bli ført til lands og til vanns, men også i luften. Som et mottrekk kom de første primitive og tildels sterkt improviserte luftvernkanoner i bruk, også i Norge. Mer spesialisert skyts ble snart utviklet og endel kanoner ble også innkjøpt og montert i 1917/18.

Under verdenskrigen var anleggene oppsatt kontinuerlig, og det fant sted en tildels omfattende utvidelse og oppgradering av bygningsmassen, spesielt der denne hadde vært dårligere enn forutsatt. På skyts-siden stod det ikke på bevilgninger, men at våpenprodusentene ikke var leveransedyktige pga. krigen. Da bestilte kanoner endelig ankom flere år senere, var situasjonen en helt annen. Både trusselbildet, økonomien og forsvarsviljen var svekket, og kanonene ble ikke montert etter forutsetningene. Det kystforsvaret som ble pakket ned etter verdenskrigen var i det hele tatt med små endringer materielt sett det samme som ble mobilisert før den tyske invasjonen natten til 9. april 1940, rent bortsett fra at det var blitt foreldet. Personelt stod det verre til. Da alvoret gikk opp for de bevilgende myndigheter var kontinuitetsbruddet på personellsiden forlengst et faktum. Ved forsvarsordningen av 1933 var de fleste yrkesbefal erstattet av vernepliktig befal, som hadde fått svært liten øvelse i mellomkrigstiden. Mange hadde ikke tjenestegjort siden nøytralitetsvakten ble avviklet i 1918.

Det tyske overfallet 9. april er blant de mest omtalte momenter i vår krigshistorie, og vi skal la det ligge her. Men det kan være verdt å nevne at tyskerne åpenbart både hadde undervurdert og overvurdert det norske kystartilleriet. Krysseren Blücher sank ved Drøbak etter å ha blitt beskutt og torpedert fra Oscarsborg festning . Samme natt gikk tyske tropper i land på Ramnes som det første sted på norsk jord. Her hadde de ventet å finne et oppsatt kanonbatteri, som de ønsket å overta for å beskytte den viktige innseilingen til Narvik havn. Men batteriet, som Stortinget hadde vedtatt etablert allerede i 1912, var aldri blitt montert. Kanonene var blitt overført til Bergen kort tid før krigsutbruddet, etter å ha ligget lagret i Ramsund i mange år. Det brohode tyskerne så for seg lot seg derfor ikke etablere, og britiske skip kunne få dager senere gå uhindret inn Ofotfjorden og senke 10 tyske jagere på Narvik havn.