Den tyske kystfortutbyggingens bakgrunn og omfang

Et grovt riss av den tyske kystfortutbyggingen kan inndeles i fire faser: En slags konsoliderende fase ble straks innledet i marineartilleriets regi og omfattet overtagelse av norske fort samt en moderat utbygging av kystbatterier til forsvar av havner og viktige kommunikasjonsknutepunkter. Her fulgte man til en viss grad norske planer. En mer ekspansiv fase fulgte i kjølvannet av det engelske kommandoraidet mot Svolvær 4. mars 1941. Raidet avdekket behovet for å styrke forsvaret av kyststrekningene mellom de etablerte støtte-punktene, en oppgave som marinens kystartilleri ikke kunne makte alene. Derfor ble det etablert et eget hærkystartilleri, som fikk i oppdrag å sette opp hele 160 batterier langs norskekysten innen den ekstremt korte frist av to måneder. En tredje fase ble innledet i desember 1941 med Hitlers første direktiv for utbygging av Atlanterhavssvollen, som innebar at hele kyststrekningen fra Ishavet til den franskspanske grensen skulle settes i stand til å motstå allierte landingsoperasjoner. Norske-kysten ble erklært som den viktigste del av utbyggingen, og det førte til en ytterligere utbygging av såvel hær- som marinekystbatterier. Høsten 1942 hadde marinen 72 og hæren 221 batterier klare eller under arbeid. Fjerde fase var Operation Nord-licht, tilbaketrekningen fra Finland og Finnmark i 1944, som innebar at ca. 30 hærkystbatterier og 8 marinekystbatterier ble evakuert og remontert andre steder.