Byplanlegging

Ingeniøroffiserenes innsatser som byplanleggere, som regel etter storbranner som så ofte herjet de norske trebyene, kan vanskelig undervurderes. Bygninger har i mange tilfeller en begrenset levetid, mens gatenettet forblir en relativt konstant ramme for byens liv, et hovedpremiss i byutviklingen. En byplan kan derfor sies å være noe av det mest varige en ingeniør eller arkitekt kan utføre.

Norge har tre egentlige festningsbyer; Fredrikstad, Trondheim og Christiania.¹ Av disse er Trondheim den mest særegne, Fredrikstad den mest intakte og Christiania den tidligste. Da Oslo fra 1624 gjenoppstod som Christiania, fikk Akershus en ny rolle som bycitadell, dvs. Kjernefestning i en befestet by. Byen ble omsluttet av en bastionert voll som stort sett var fullført i 1632, men som forfalt og ble tatt ned i årene etter 1686. Oppdelingen av byen i rektangulære kvartaler har svært lange tradisjoner i vestlig kultur, og gatene er anlagt og utformet i henhold til antikkens praksis: Gatene er dreiet 22,5º i forhold til vindrosens hovedretninger for å unngå trekk, og de er gjort brede av sanitære, praktiske og estetiske grunner (kfr. Andersson 1996). Derimot synes den ofte gjentagne påstand om at gatene også skulle kunne bestrykes fra festningen betydelig overdrevet. Faktisk er bare Nedre Slottsgate og Nedre Vollgate anlagt slik at dette er mulig. Christian IV selv har vært nevnt som byplanens mulige arkitekt, men dens opphav er beheftet med stor usikkerhet. Imidlertid er det mindre tvilsomt at vedkommende har hatt militær bakgrunn.

I Trondheim fikk ingeniøroffiserene Cicignon og Anthony Coucheron i oppdrag av Christian V å utarbeide en ny byplan etter storbrannen i 1681. Planen gikk radikalt til verks mot det eksisterende middelalderske gatenett og erstattet det med barokkens brede hovedgater som åpnet utsynet mot sentrale motiver i det omkringliggende landskapet. Planen var original og sjelden ved at den ikke tok utgangspunkt i det rettlinjede kvartalsmønsteret. Vi har liten dokumentasjon for hvilke motiver som dikterte utformingen, men det er rimelig å tro at den er sterkt begrunnet i fortifikasjonshensyn og i ønsket om å forhindre at en ny brann skulle spre seg fra et kvartal til det neste. Samtidig synes ønsket om å skape en storlinjet og vakker by å ha vært et viktig moment. Cicignon skriver da også: «Munchen Strasse [Munkegaten] auf 60 ellen weit welche con den domb Kirkches portal gleich auf Monchholm lauffet», med andre ord: her har vi et barokkens point de vue.

I forbindelse med Trondheimsplanen kan det være verdt å nevne general Johan Wibes (1637–1710) forslag til justering av planen etter en ny brann i 1708. Forslaget gikk ut på å dele opp storkvartalene i smale lameller, en idé som skulle bli utbredt i det 20. århundres byplanlegging, men som dengang ikke kom til utførelse.

Gamlebyen i Fredrikstad – regulert av Wyllem Coucheron i 1660-årene og senere av Cicignon – har som Christiania avlange kvartaler, men gatene møtes ikke i rette vinkler. Om dette er begrunnet i terrengforhold, militære forholdsregler eller rene tilfeldigheter, vet man ikke idag. Foruten disse festningsbyene har ingeniøroffiserer utarbeidet en rekke andre reguleringsplaner på 1600- og 1700-tallet, og så sent som på 1800-tallet spilte offiserer en viktig rolle i kommisjoner for byplanlegging etter storbranner, bl.a. i Halden, Sarpsborg og Fredrikstad.