Denne artikkelen tok utgangspunkt i et spørsmålskompleks som uvørent kunne sammenfattes: Har Forsvaret tilført norsk arkitektur noe? Det foregående streiftoget har vist eksempler på arkitektur av tildels meget høy kvalitet, og man kan alene ut fra dette materialet trygt hevde at en kvalitativt viktig del av den norske bygningsarven er resultatet av ingeniørers og arkitekters innsatser i Forsvarets tjeneste. En del av det materiale som fremlegges i landsverneplanen tør tjene til å underbygge påstanden.
En bygning kan ha betydelige kvaliteter uten å bringe formale, tekniske eller materielle nyvinninger til torvs. En annen lesning av innledningens spørsmål etterlyser bygninger som nettopp har slike nybrottskvaliteter. Den kan formuleres: Har det som Forsvaret har bygget bragt «impulser» videre til den sivile arkitekturen?
For perioden da festningene ble reist, er drøftelsen langt på vei foregrepet. For nyere tid er det vanskeligere å etterspore innflytelser, ikke minst fordi flere grupper av aktører etterhvert ble sterkere representert – ikke minst arkitektene utover på 1800-tallet. «Kartet» over innflytelser blir derfor mer sammensatt og usikkert. Likevel er det neppe for etatspatriotisk å anta at det militære byggeriet like opp til vår egen tid har bragt impulser inn i vår hjemlige arkitekturverden – stilistisk såvel som materielt. Lanseringen av armert betong i 1894 være nevnt som et eksempel.
En ytterligere lesning av spørsmålet fra innledningen må drøftes: Har ingeniøroffiserer tegnet bygninger for sivile, og i hvilket omfang?
Med unntak av noen få artikler – som tildels skjemmes av antagelser og manglende etterprøvbarhet – er det sålangt forfatteren kjenner til gjort lite for å kvantifisere omfanget av ingeniøroffiserenes samlede innsats som arkitekter i det sivile. Det som finnes er stort sett monografisk anlagt stoff, ikke minst i Norsk kunstnerleksikon, som behandler den enkeltes bidrag.
Generalmajor Bjørn Christophersen nevner i en tentativ oversikt en rekke boliger og sivile offentlige bygg som med større eller mindre sikkerhet kan tilskrives ingeniøroffiserer. Hovedtyngden faller innenfor klassisismens og empirens periode. Hans konklusjon er at hvis en oversikt over feltet overhodet kunne lages, «ville den gjenspeile en samfunnsmessig innsats av meget store dimensjoner også kvantitativt» (Christophersen 1965).
Det kan være grunn til å omfatte en slik påstand med endel reservasjoner. Også her gjelder det at bildet blir mer komplekst etterhvert som andre kompetente aktører gjør seg gjeldende. Vi kan ikke – som Christophersen synes å gjøre – uten videre gå ut fra at alt byggeri av en viss vanskelighetsgrad må tilskrives ingeniøroffiserer. Vi har såvidt berørt håndverkerstandens bidrag, og bør heller ikke glemme de såkalte dilettanter: H.F. Linstow, for å ta et prominent eksempel, var juridisk kandidat, uten annen formalisert arkitektutdannelse enn den Bergseminaret på Kongsberg måtte ha gitt ham. Likevel tegnet han Det kongelige slott og reguleringsplanen for Karl Johans gate. «Dilettanter», om ikke av Linstows format, må det ha vært en del av innenfor et høyborgerskap som hadde tegning i videste forstand som yndet hobby. Arkitekt Kerstin Gjesdahl Noach hevder at representanter for denne klassen i noen grad kan ha prosjektert sine egne boliger, noe hun eksemplifiserer.1 Utover på 1800-tallet begynner så arkitektene å gjøre seg gjeldende.
Reservasjoner til tross: Det er hevet over tvil at ingeniøroffiserene, kanskje spesielt innenfor klassisismen og empiren, har ytet betydelige innsatser som sivile arkitekter. Vi behøver bare å se til en by som Halden, der B.N. Garben etter bybrannen i 1826 tegnet ihvertfall tre villaer, en bygård og byens teater (Aanonsen 1995: 70). Det vil ikke falle vanskelig å finne adskillige tilsvarende eksempler. Problemet er å kvantifisere et materiale som påkaller en omfattende forskningsinnsats dersom det skal kunne opphavsbestemmes.
Der ingeniøroffiserer har operert som sivile arkitekter må vi anta at de har stått friere i utformingen av oppdraget, da oppdragsgiverne ofte ikke trengte å være like nøkterne som Forsvaret. På denne måten øvet de kanhende en vel så sterk – og mer direkte – innflytelse på det sivile byggeri enn i Forsvarets tjeneste. Rimelig er det også å anta at man finner den sterkeste påvirkningen i nærheten av garnisonsbyene, hvor ingeniørene var stasjonert.
Endelig må vi ikke glemme at ingeniøroffiserer har øvet en svært viktig innflytelse som stedsformere gjennom de byplaner de har vært opphav til.
1 Videre mer enn antyder hun at terskelen for å nå frem til et godt resultat lå lavere enn idag: «En av årsakene til at det lykkedes disse forskjellige ikke-spesialiserte utøvere av arkitektfaget å komme frem til meget gode løsninger, er nok delvis å finne i det faktum at den arkitektoniske oppgave dengang på mange måter fortonet seg enklere og mer entydig enn idag. For arkitekten var problemet nærmest å utforme en vakrest mulig ramme omkring en vedtatt livsform.Jeg tror vi kan si dette uten å redusere verdien av den innsats de gjorde. Datidens samfunn var fremdeles oversiktlig og med en fast verdirangering. De bruksmessige krav var forholdsvis ukompliserte og kunne stort sett innordnes i noen få vedtatte planløsningsskjemaer, samtidig som de estetiske og følelsesmessige krav var knyttet til alment anerkjente, klassiske idealer. En lang håndverkstradisjon hadde dessuten utkrystallisert noen få, praktisk konstruksjonsmessige løsninger».