1800-tallet Profesjonsskifte og stilendringer

Mens tyngden av det militære byggeri i foregående periode samlet seg rundt festningene og et begrenset antall funksjonstyper, innvarslet 1800-tallet en større satsning på Marinen. Etter 1814 ble det viktigere å etablere en sterk flåte for å avverge en trussel fra Russland enn å opprettholde festninger som primært skulle forsvare landet mot en gammel hovedfiende som Norge nå var forent med. Dette ledet til utbyggingen av Marinens nye hovedverft, Karljohansvern, et hovedverk i norsk militærarkitektur og også et svært viktig monument over den stilretning som gradvis avløste klassisismen: empiren. Empiren representerer ikke noe brudd med klassisismen, men den tar opp nye ornamenter samtidig som uttrykksformene blir tyngre og mer pompøse.

Karljohansvern skulle bli arena for noen av empirens store navn i Norge: H.J. Vetlesen (1775–1844), F.H. Aubert (1797–1842) og B.N. Garben (1794–1867). Blant de tidlige bygningene, tegnet av Vetlesen, hører Boligbarakke B (inv.nr. 66), en langstrakt bygning i to etasjer der både leilighetenes størrelse og fasadeutstyr speiler beboerens rang: Det opereres med en rekke typer leiligheter, og endepartiene – der de fornemste leilighetene lå – har utvendig rustikering. Den lange, lave hustypen er velkjent fra militært byggeri helt siden 1600-tallet (vi finner den bl.a. i Nyboder i København), men her var eksteriørbehandlingen med på å gi et «moderne» preg til en gammel form.

Mellom 1832 og 1849 ble samtlige bygninger på Karljohansvern oppført etter Auberts tegninger. I perioden ble det oppført flere bygninger av monumental karakter, bl.a. det store Magasin B (inv.nr. 0130; påbegynt 1839) som er hele 157 meter langt og har tre fulle etasjer samt attika (lav toppetasje). Sokkeletasjen har kvaderimiterende puss, mens resten av veggen står upusset. Dette var uvanlig for empirens bygninger, og magasinet betegnes da også som «en overgangstype med empirens form og romantikkens veggbehandling» (Yvenes 1995: 97). Aubert hadde trolig ment at teglveggene skulle pusses, men innen ferdigstillelsen var upussede teglvegger begynt å danne skole. Man lot bygningen forbli upusset og fuget istedet. Innvendig har bygningen av praktiske årsaker en usymmetrisk inndeling, men dette reflekteres ikke i eksteriøret. Empirens krav om orden og symmetri er uomgjengelig. Auberts magasin er et nyttebygg som primært tjente som lager, noe den gjorde fullt tilfredsstillende ut fra tidens forutsetninger. Men den fyller noe mer enn en praktisk funksjon. Man kan med rette si at bygningen reflekterer den klassisistiske arkitekten David Gillys (1748–1808) tanker om at arkitekturen må forene «det nyttige» og «det skjønne».

1800-tallets stilistiske endringer er klart representert på Karljohansvern. Vi har allerede nevnt magasinbygningen som en overgangsform, men her lot ettertiden den stå upusset. Mer «tilsiktet» og utpreget romantisk er Horten garnisonskirke (inv.nr. 0059), oppført 1852–55 etter tegninger av Chr.H. Grosch, den eneste arkitekten som virket i Horten. Han reiste i 1838 til Tyskland for å rådspørre sin tyske kollega Karl Friedrich Schinkel om utformingen av universitetsbygningene i Christiania. Påvirkningene fra reisen var nok sterkt medvirkende til at han forlot empiren og ga seg i kast med romantikkens middelalderformer og upussede teglflater. Hos ham var stilskiftet forlengst inntrådt da han tegnet Horten kirke i nygotisk stil, men såvidt vites hadde han ikke tidligere tegnet noe for Forsvaret i den nye stilen.

Som Grosch begynte også Balthazar Nicolai Garben (1794–1867) som klassisist, noe man kan se manifestasjoner av bl.a. på Fredriksten festning og i flere sivile oppdrag i Halden, bl.a. Halden teater, Wiellgården og Dietzgården. I Horten tok Garben med fortet Citadellet (tegningene datert 1844, oppført 1848–52; revet 1971) skrittet over i et romantiserende formsprog som gir form til et for sin tid svært moderne festningsanlegg. Anlegget hadde, med sine upussede teglflater, tårn og krenelleringer, adskillig preg av en middelalderborg. Anders Bugge mente det hvilte over anlegget «en egen engelsk borgstemning [...] som står i den intimeste harmoni med beliggenheten i landskapet ». Citadellet er såvidt vites det første arbeid i den nye stil i Forsvaret. Rett nok tegnet den danske arkitekt J.H. Nebelong samme år den såkalte Kommandanttboligen (inv.nr. 0058) på Akershus festning i middelalderske borgformer, men den ble oppført som privatbolig for daværende oberstløytnant Christian Glad, og faller derfor utenfor i denne sammenheng.

Med Oscarsborg, som man ofte ser Garben kreditert for,¹ er stilen fra Citadellet ført videre i et større anlegg.

Turid Yvenes påpeker at ingeniøroffiserene til tross for sin vide orientering gjerne var svært konservative og derfor nølte med å ta til seg det nyeste. Garbens utvikling eksemplifiserer at de ikke går i fronten av den stilhistoriske utviklingen, men at de heller ikke var bakstreverske. Etter at både kirken og Citadellet stod ferdig ble det ikke bygget noe i empirestil på Karljohansvern.

Etter Garben og hans generasjon kom de sivilt utdannede arkitektene for fullt inn i Forsvaret. Arbeidsdelingen mellom ingeniører og arkitekter avtegnet seg slik vi kjenner den idag. Et viktig anlegg innenfor den tradisjon som Garben etablerte med Citadellet er arkitektene H.E. Schirmer og W. von Hannos monumentale arsenalbygninger på Akershus festning, reist i perioden 1859–70. Hovedarsenalet (inv.nr. 0062) og Artillerimagasinet (inv.nr. 0065) er deler av en planlagt carré som ikke ble fullført. Bygningene er med sine store upussede teglflater og kraftige hjørnetårn inspirert av middelalderske borgformer, og har tilført området en monumentalitet som langt på vei kompenserer tapet av de vakre bastioner som før omkranset Hovedtangen. Nevnes må også arkitektenes verkstedbygning (inv.nr. 0052) fra samme periode. Den store bruksbygningen har et forhøyet midtparti med gavl og portalmotiv flankert av klokketårn og pipe «kamuflert» som tårn. Bygningen regnes som et hovedverk innen norsk historistisk industriarkitektur.