På 1700-tallet er vårt materialtilfang betydelig større; flere bygninger ble reist og en større andel har overlevd frem til i dag, men attribueringen er fortsatt vanskelig.
Frem mot midten av århundret rådet barokken fortsatt grunnen stilistisk. Et eksempel fra begynnelsen av århundret finner vi i Materialforvalterrens hus fra 1714 på Bergenhus festning, idag kjent som Kapteinvaktmesterboligen (inv.nr. 0004). Det to etasjes huset med høyt utsvaiet valmtak er murt i gråsten som så er pusset. Formalt er ikke dette nybrottsarbeid; vi finner det samme skjemaet i Rosendal fra 1665, men grunnplanen er et dobbeltromshus, dvs. et hus med to værelser i bredden, et europeisk trekk som huset er tidlig ute med i Bergen (jfr. Kavli 1970).
Omkring midten av århundret fant det sted et stilskifte, fra senbarokk til klassisisme. Klassisismen oppstod da antikken fikk ny oppmerksomhet gjennom utgravningene i Pompeii og Herculaneum fra 1748 og fremover. Vi regner at stilen kom til Danmark med den franske arkitekten Louis-Henri Jardin i 1759, med andre ord ganske raskt. Jardin arbeidet som arkitekt og startet også en bygningsklasse ved det danske kunstakademiet, hvor han ble etterfulgt av sin elev C.F. Harsdorff. Dette la grunnlaget for spredningen av klassisismen i Norden.
Rokokkoen vant aldri innpass i Forsvaret, men til gjengjeld må nok æren for innføringen av klassisismen her i landet langt på vei tilskrives etaten. Klassisismen og dens arvtager empiren er den militære byggestil fremfor noen. Vår første Riksantikvar Harry Fett ser en forbindelse mellom klassisismens idéinnhold og «militærvesenets innerste kjerne», som han hevder er «å verne et samfunn mot fiender, destruksjon og opløsning i enhver form». Realiseringen av denne klassiske vernetanke beror på hevdelsen av de klassiske dyder: tapperhet, klokskap, rettferd og måtehold, og nettopp disse dyder omsetter den klassiske arkitekturen i bygget form. Klassisismen ble derfor hurtig tatt opp av ingeniøroffiserene.
Klassisismens virkemidler ligger i proporsjoneringen og et begrenset tilfang av arkitektoniske grunnformer. Den har et nøkternt preg, kanskje spesielt innenfor det militære byggeri. Men unntak finnes. Infanterikasernen (inv.nr. 0017) på torvet i festningsbyen Fredrikstad er bygget etter general H.C. Geddes (1738–1817) tegninger i årene 1783–89. Bygningen er oppført i tegl i to etasjer og har svaiet valmtak tekket med tegl. Den har en egenartet W-formet grunnplan som gir den hele ti fasader. Stilpreget røper at generalen fikk sin tegneutdannelse under før nevnte Harsdorff ved det danske kunsttakademiet. Bygningen skal være tegnet etter et «kalendarisk system», som innebærer at de fire inngangspartier representerer årstidene, 12 piper månneddene, 52 rom for årets uker, 24 ruter i hvert vindu svarende til døgnets timer og 60 dører svarende til antall minutter i en time. Bygningen regnes som et av militærarkitekturens hovedverk i Norge.
Kommandantboligen på Akershus festning er den eneste gjenværende av en større gruppe panelte trebyg-ninger på nedre festningsområde. En tidlig og verdig eksponent for den enkle empirestilen som ble så typisk for byggeskikken i Forsvaret.
Foto: Birger R. Lindstad, NIKU
Fredrikstad er vår best bevarte festningsby. Her vises et reguler-ingsutkast fra 1690, signert av ingeniøroffiseren Cicignon. Vi ser at bebyggelsen er helt omsluttet av festningsverker, og dermed faller inn under definisjonen av en festningsby.
Foto: Riksantikvaren
For å motvirke inntrykket av at Forsvaret bare har bygget i mur, kan det være på sin plass å trekke frem en trebygning fra 1700-tallets slutt, nemlig Kapteinløytnantboligen (inv.nr. 0059; idag Kommmanndanttboligen) på Akershus festning, oppført i 1800 etter tegninger av Patroclus Hirsch, kaptein i Ingeniørvåpenet og lærer i bl.a. matematikk og tegning ved Krigssskolen fra 1790. Huset er oppført i lafteverk i to etasjer og er panelt inn- og utvendig. Bygningen har en strengt symmetrisk planløsning med to likeverdige rom på hver side av en midtgang. Fra hovedbygningen er det i høyre bakkant bygget ut en langstrakt enetasjes vinkelfløy. Huset står idag som en siste rest av en engang meget omfattende trehusbebyggelse på det nedre festningsområdet.
Ingeniøroffiserenes innsats hadde definitivt stor betydning for klassisismens gjennombrudd i Norge, også i det sivile byggeri.1 Arkitekten Harald Aars har særlig betont Krigsskolens og Berggseminarets betydning for empirens gjennombrudd: «[...] det er lærerne ved disse anstalter som har æren av at føre tidens nye tanker ind i vort land. Blandt disse var vi saa heldige at ha enkelte fremragende personligheter, som øiensynlig har øvet en betydelig indflydelse ikke alene over sine elever, men over smaksniveauet i sin helhet utover landet.» (Aars 1927: 228) Aars trekker spesielt frem to personer.
Den ene er ingeniørkaptein Jørgen Henrik Rawert (1751–1823), som tilskrives bl.a. Skien kirke (brent 1886) og som øvet betydelig innflytelse som teoretiker.2 Den andre Aars trekker frem er islendingen Olav Olavsen (1753–1832) som studerte ved kunstakademiet under Harsdorff og gjennom en årrekke var tegnemester og lektor i matematikk ved Bergseminaret. Olavsen tilkjennes en stor betydning for fremveksten av en norsk arkitektstand gjennom sin lange lærergjerning, men det forblir et paradoks at få av hans elever ser ut til å ha praktisert som arkitekter (jfr. note 5)
1 Derimot blir det straks vanskeligere å se en generell innflytelse fra ingeniøroffiserene gjennom hele 1700-tallet. Arno Berg skriver [St. Hallvard XVIII s.48]:«På grunn av at vi i slutten av 17- og begynnelsen av 1800-årene hadde en rekke gode arkitekter blandt ingeniøroffiserene har en rekke forskere gått ut i fra, at slik hadde det lenge vært. Jeg har tidligere protestert mot dette (St. Hallvard XII s 141).[...] I almindelighet løstes på denne tid slike oppgaver [Berg skriver om restaureringen av Akershus slott 1738] av arkitektonisk skolerte håndverkere også for offentlige bygningers vedkommende.» Berg får betinget støtte av C.S. Widerberg, som i tidsrommet 1680-1764 ikke har funnet en eneste ingeniøroffiser som privatpraktiserende arkitekt. Han er imidlertid langt fra å være enig med Berg i at ingeniøroffiserene på denne tiden ikke forstod seg på sivilt byggeri, idet han snarere anser dem for så belastet med tjenstlige oppgaver at de umulig kunne få tid til sivile oppdrag.
2 Som en antydning av spredningseffekter kan refereres kunsthistorikeren Anders Bugge, som anser Jarand Rønjoms meget særpregede tømmerkirker i Åmotsdal.Vinje og Rauland som en «intelligent oversettelse av Rawerts Skiens kirke til god telemarkisk tømmermanns- og treskjærerdialekt» (Bugge 1945: 139).