«...modernitetens spydspisser i det provinsielle Norge»(?)

Av Hans Egede-Nissen

Overskriften er hentet fra en artikkel skrevet av vår første Riksantikvar, Harry Fett, i 1928. Han sikter til ingeniøroffiserene, som ifølge ham hadde stor betydning som arkitekter i og utenfor Forsvaret gjennom flere århundrer. Vi skal i denne artikkelen se noen eksempler på hva de og deres etterfølgere, de akademisk utdannede arkitektene, har ytet for Forsvaret, og kanhende kretse inn et svar på spørsmålet: Har Forsvaret tilført norsk arkitektur noe? Bør spørsmålstegnet i tittelen – som ikke er Harry Fetts – ut av parentesen, eller tvert imot fjernes?

Det er ikke tilfeldig at Forsvaret er Statens største eiendomsbesitter. Forsvarets mangfoldige virksomhet har medført et nærmest umettelig behov for bygninger og anlegg av alle slag, noe som har betydd utstrakt aktivisering av tre yrkesgrupper: ingeniørroffiserer, arkitekter og – selvfølgelig – håndverkere. Artikkelen fokuserer på innsatser som disse gruppene har ytet som arkitekter i Forsvarets tjeneste, men viser også spredte eksempler på at deres arbeid har hatt ringvirkninger for det sivile byggeri. Ingeniøroffiserene har – i egenskap av sin samtids arkitekter – også tegnet for sivile oppdragsgivere, noe det vil bli vist eksempler på.

Artikkelen søker i liten grad å knytte byggeriet til den militærhistoriske utviklingen. Dette temaet er belyst gjennom Leif Johnny Johannessens artikkel «Forsvaret – byggherre og samfunnsbygger».

Wyllem Coucherons utkast til Fredriksten festning fra 1667 er den eldste daterte tegning i den del av Ingeniørrbrigadens arkiv som er deponert hos Riksantikvaren. «Ingeniørrbrigaden » er en slags fellesbetegnelse på ingeniøroffiserenes organisasjon, selv om «Den kongelige norske ingeniørbrigade» bare eksisterte under dette navn mellom 1818 og 1888. Organisatorisk var det en forløper for dagens FBT.

Foto: Riksantikvaren

Hvilke grupper har tegnet for Forsvaret?

For å kunne vurdere de enkelte gruppenes innsats i det rette lys er det nødvendig å se litt nærmere på deres yrkesmessige bakgrunn. Vi må også se på et forhold som gjør det vanskelig å vurdere fordelingen av de enkelte yrkesgruppenes innsats, da spesielt mellom ingeniøroffiserer og håndverkere.

Ingeniøroffiserene var 16-, 17- og tildels 1800-tallets arkitekter. Over dette relativt lange tidsrom varierer bakgrunnen betydelig, og det avtegner seg ihvertfall tre «generasjoner» eller grupper: Fra begynnelsen av 1600-tallet ble utlendinger, i hovedsak nederlendere, engasjert for å anlegge de norske festningene. Blant de kjente navnene hører Isaac van Geelkerck (i tjeneste 1645–1657), Johan Caspar von Cicignon (ca. 1625–1696), Wyllem Coucheron (1657–1676) og dennes sønn Anthony (1676–1684). Man går gjerne ut fra at den norske «Fortifikations-Etat» (forløperen til dagens FBT) ble opprettet i 1687 eller -88.¹ Dens første sjef var isåfall Arfved Christian Storm (1685–1701). Nå fikk vi en fast stamme av ingeniøroffiserer, tildels nordmenn med utdannelse fra utlandet, bl.a. Peter Jacob Wilster, Jens Juel, Caspar Schöller og Michael Sundt. I 1750 ble landets første høyere undervisningsanstalt, Den frie mathematiske Skole for Militaire, etablert i Christiania. Her, ved den senere Krigsskolen, fikk elevene en omfattende generalistutdannelse med undervisning i bl.a. militær og sivil bygningskunst.²

Fra 1500-tallet og frem til den sivile arkitektstanden begynte å gjøre seg gjeldende, rådet ingeniøroffiserene over den ledende kompetanse innenfor byggefaget. De hadde en sterk teoretisk og praktisk utdannelse og behersket alle de disipliner som oppføring av en festning involverte: prosjektering, tegninger, beregninger, budsjettering og regnskap.³

Vardøhus er den siste eksponenten for den store festnlingssepoken som innledes på 1500-tallet. Krutthuset (inv.nr. 0006) er den eneste av festningbygningene som antas å ha stått tilnærmet uforandret siden 1737. Deler av takkonstruksjonen består av gjenbrukte, dekorerte bjelker som antagelig er tatt fra et tidligere borganlegg på øya.

Foto: Kjartan P. Hauglid

En annen gruppe som nok har hatt mye å gjøre med prosjektering, ihvertfall av enklere bygninger, er håndverkerne. De kunne gjennom sine «vandringer på faget» ha fått en viss akademisk skolering, herunder ferdigheter i tegnekunsten.⁴ En høyning av ferdighetsnivået fant opplagt sted under den lange periode vi her behandler, ikke minst som en følge av Forsvarets byggevirksomhet. I 1650-årenes København antok man at det i Christiania ikke fantes tømmermenn som kunne forstå en bygningstegning (Berg 1924: 24), og ennå i annen halvdel av 1700-tallet var bygningshåndverkerne på dypt vann når tegninger kom på bordet. Den mathematiske Skoles første lærer, G.M. Døderlein (1699–1763) skriver: «Christiania bye haver den vanlykke at her findes neppe en haandværker som kand arbeide efter en grund og profilrids, uden man staaer hos dem og tillige lægger haand paa» (Sinding Larsen 1900: 15). Bedre stod det neppe til utover landet. Arkitekt Kjeld Magnussen skriver f.eks. at anlegget av Kongsvinger festning (1681–89) introduserte glåmdølene for en såvidt sentral oppfinnelse som hjulet, og fremforalt med bygningsmaterialer og verktøy som for en stor del må ha vært ukjent på stedet. Høyst sannsynlig har festningsbyggeriet, som innhentet endog avsidesliggende steder, føyd nye teknikker til de lokale håndverkernes repertoar. Men idag, tre århundrer senere, er det vanskelig å etterspore hvilke kunnskapsoverføringer som faktisk fant sted.

Beveger vi oss frem til 1800-tallet, slo håndverksloven av 1839 fast at man for å få svenne- eller mesterbrev bl.a. måtte kunne dokumentere en viss tegneferdighet.

Den tredje gruppen som sterkt har bidratt til utformingen av Forsvarets bygningsmasse, er de akademisk utdannede arkitektene som gradvis overtok ingeniøroffiserens rolle rundt midten av 1800-tallet. Christian Heinrich Grosch (1801–65) var landets første fagutdannede arkitekt i statens tjeneste, utdannet 1820–24 ved Kunstakademiet i København og stadskonduktør (byarkitekt) i Christiania fra 1828. Inntil Norges tekniske høyskole ble opprettet i 1910 måtte man utenlands for å skaffe seg sivil arkitektutdannelse.⁵

Attribueringsproblemet

Foruten bygningene selv er vår viktigste kilde til 1600- og 1700-tallets forsvarsbyggeri å finne i form av tegninger og dokumenter i det såkalte Ingeniørrbrigadens arkiv. En del av dette materialet er deponert hos Riksantikvaren og systematisert. Om man går gjennom en fortegnelse over de 1622 tegningene (Haugfos 1995), finner man sjelden tegnerens navn på forslags- og utkastmaterialet fra disse århundrene. Hvis en tegning er signert, er det som regel av den som godkjente prosjektet for oppførelse.⁶ Lite synes å være gjort i ettertid for å knytte tegner og tegning sammen, og dette gjør det vanskelig for oss å vurdere den enkelte tegners fortjenester og hvordan den samlede innsats fordeler seg på de aktuelle gruppene. I mange tilfeller har tegningene imidlertid kvaliteter som vitner om skolering og inngående kunnskaper om tidens tekniske og stilistiske muligheter. Det sannsynliggjør at de er laget av ingeniøroffiserer, i og med at denne gruppen forvaltet de største ferdighetene innen tegnefaget inntil de akademisk utdannede arkitektene overtok på midten av 1800-tallet. Om arkitektene bragte en ny selvbevissthet inn i faget skal være uvisst, men tegningene synes ihvertfall å være hyppigere signert av opphavsmannen.

På en tegning utført av H J Scheel i 1757 er proviantmagasinet i festningsbyen Fredrikstad betegnet «Det af Minerede Graae Steen Bygde Provianthuus». Stenen var med andre ord blitt brutt ikke med slegge og kiler, men ved kruttsprengning. Metoden hadde vært i bruk ved bergverket på Kongsberg siden 1642, og i 1660-årene fikk artillerister opplæring i kunsten av berggeseller fra gruvene. Et eksempel på at kunnskaper vandret ikke bare fra det militære til det sivile samfunn, men også motsatt vei.

Foto: FKP

Donjonen på Kristiansten festning. Det ble bygget mange kanon- og tilfluktstårn av denne typen i Europa på 1600-tallet, og Cicignon og Coucheron har sikkert sett typen på sine utenlandsreiser. Et eksempel på at Forsvaret har beriket norsk arkitektur med monumentalitet som impuls.

Foto: FMU/Even Strømman

1600-tallet Det store festningsbyggeriets tid

Det er nærliggende å se ingeniørenes inntog i Forsvaret i sammenheng med ildvåpnenes utvikling på 1500-tallet. Situasjonen påkalte nye befestningsmetoder som allerede hadde nådd stor utbredelse i Europa: Det såkalte bastionære system, som sterkt forenklet innebar utbygging av brede, utskytende «plattformer» kalt bastioner (jfr. Kjeld Magnussens artikkel). Systemet skulle bli henimot enerådende innenfor fortifikasjonskunsten i over 300 år; fra det første gang ble tatt i bruk omkring 1500 i Castel St. Angelo i Rom, til det ble utdatert av ny artilleriteknologi på 1800-tallet.

I Norge ble det bastionære system introdusert såvidt tidlig som i 1567 av den – typisk nok – nederlandske byggmesteren Hans van Paeschen. Etter Erik XIVs beleiring av Akershus i 1567 skal han ha utarbeidet planen som innledet den etappevise omformingen av middelalderborgen til en moderne festning.

Dette tidlige prosjektet innledet en periode med en omfattende festningsutbygging. Utover på 16- og 1700-tallet, med et tyngdepunkt rundt 1680, gikk det slag i slag med oppgradering og nyanlegg av festninger, fra Christiansø i syd til Vardøhus i nord. De representerer en kolossal kapital- og arbeidsinnsats. Som en antydning kan nevnes at alene til oppførelsen av Fredriksten festning ble det i tiårsperioden 1661–71 investert nesten 439.000 dagsverk (Widerberg 1939). Anleggene er beskrevet i katalogdelene og forøvrig i en omfattende litteratur, som også rommer skapernes biografier. Her skal vi heller spørre: Hvilke kvaliteter representerte anleggene? Hva har de betydd, på ulike nivåer, for samtidens byggeri?

Den mest åpenbare kvalitet er festningenes funksjon som forsvarsanlegg i en urolig tid. Bastioneringen var et høyst adekvat mottrekk til angripernes forbedrede artilleri, og dannet et effektivt bolverk der middelalderens høye tårn og spinkle murverk måtte gi tapt.

Men også som byggekunst har festningene store kvaliteter. Å omstøpe et idealmønster utviklet for kontinentalt flatland så det passet til et ofte besværlig norsk terreng var en teknisk utfordring som de nederlandske ingeniøroffiserene kom meget hederlig fra. Samtidig er de store strukturene som forholder seg så harmonisk til terrenget noe av det mest monumentale i norsk arkitektur. Alene utbredelsen som motiver i kommunevåpnene indikerer at festningene har en sterk identitets- og symbolverdi. Men sett bort fra den mulige impuls som ligger i det monumentale, har fortifikasjonene i seg selv knapt vært stilistisk skoledannende.

Kapteinvaktmesterboligen står eksteriørmessig som et typeeksempel på barokkens arkitektur i Norge, med en enkel, harmonisk proporsjonert bygningskropp kronet av et stort, utsvaiet valmtak. I grunnplanen lanseres et europeisk trekk i det at huset rommer to rekker av værelser, det såkalte dobbeltromshuset.

Foto: FRM

De representerte, som Kjeld Magnussen skriver, «en strengt funksjonell og internasjonal arkitektur som var lite preget av tidenes vekslende stilarter gjennom ca. 350 år» (Magnussen 1998b). Viktigere var nok bebyggelsen som ble oppført på festningene og de byanlegg som gjerne fulgte i tilslutning til dem, og ikke minst de byggematerialer og -teknikker som ingeniøroffiserene bidro til utbredelsen av.

Bebyggelsen på festningene

En festning ble aldri anlagt uten at det også ble gitt anvisninger for utformingen av frittstående bebyggelse innenfor vollene (Kavli 1970). Ingeniøroffiserene behersket i kraft av sin utdannelse også Architectura civilis, dvs. hvordan festningsporter, broer, vaktstuer, brakker, magasiner, tøyhus, befalsboliger og annet burde anordnes.

Vi kan telle på drøye to hender de bygninger fra 1600-tallet som fortsatt finnes på norske festninger. Byggeriet var begrenset i utgangspunktet, og få bygninger har overlevd krigens og fredens herjinger gjennom tre århundrer. Svært få kan positivt tilskrives en bestemt ingeniøroffiser. Heller ikke to av de nedenfor nevnte, som begge kan være formgitt av håndverksmestre.

Fredrikstad festing ble anlagt mellom 1663 og –81 etter den nederlandske ingeniøroffiseren Wyllem Coucherons tegninger. Den eneste av bygningene fra anleggsfasen som har overlevd alle de senere byybrannene er Proviantmagasinet (inv.nr. 0006). Etter kontrakten, inngått i 1674 mellom stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve og byggmester Fabian Stang, skulle huset oppføres i gråsten som en del av bymuren med opptil 21/2 alen (4 m) tykke vegger. Første byggetrinn ble åtte år senere supplert med en utvidelse nordover med fire mindre rom. Sitt nåværende store saltak fikk huset i 1694.

Fine eksempler på det sene 1600-tallets beboelseshus på festningene finner vi på Munkholmen i Trondheimsfjorden. Bygningene, som ikke er i Forsvarets eie idag, er oppført og antagelig formgitt av den kjente murmesteren Christopher Hempel (i Trondheim 1681–1727), som også bygde byens rådstue. Corps de garde fra 1694 og den ett år yngre kommandantboligen har begge tykke gråstensvegger med innvendig utmurt bindingsverk, er i én etasje og har valmtak tekket med tegl. Disse trekkene er tydelig funksjonsbestemte; bygningene måtte være lave for å få best mulig dekning av festningsvollene, veggene måtte være kraftige om de tross alt skulle bli truffet, og takets form og tekkemateriale avviser gnister. Dette er gjennomgående trekk ved festningsbebyggelsen.

En bygning der opphavsmannens sikkerhet kan fastslås relativt sikkert, er donjonen eller kanontårnet (inv.nr. 0001) på Kristiansten festning i Trondheim, oppført i årene 1682–84. Grunnstenen skal være nedlagt av den luxembourgske ingeniøroffiseren Cicignon, men arbeidet med festningen ble ledet av Anthony Coucheron. Opprinnelig hadde tårnet en grunnflate på 17 x 12,5 m, men siden mot byen ble påmurt 2,5 m for å gi ekstra styrke. Tårnet var delt i tre etasjer ved bjelkelag hvilende på en mektig midtsøyle av teglsten. Kruttkjellerne var overdekket med solide teglstenshvelv. I etasjen over var kommandantens bolig, i 2. og 3. etasje var det batterier og i taketasjen finnes en ark som har tjent som utkikkspost.

Disse spredte eksemplene på 1600-tallets festningsbyggeri eksemplifiserer det som et større materiale kan fortelle oss, nemlig at festningenes bygninger fikk en nøktern utforming som allikevel gir en tydelig resonans av sin samtids barokk. Barokkens arkitekter søker jo nettopp ofte fasadens virkning mer gjennom «god Proportion af store massive Partier end udi delicate Ornamenter»,⁷ og vi ser da også klare paralleller til det lille vi har av samtidig sivil murarkitektur.

I Norge hadde lang tids «byggestans» etter svartedauden gitt svært god tilgang på førsteklasses tømmer, og det falt lite naturlig å gjenoppta en stenbyggertradisjon som hadde ligget nede siden borgene og de mange stenkirkene ble reist på 1100- og 1200-tallet. På festningene var imidlertid ild- og skuddsikkerhet vektige hensyn, og sten fremstod nok som det eneste fornuftige byggemateriale. Festningsbyggeriet – murer såvel som frittstående bygninger – revitaliserte teknikker og materialer som langt på vei var fremmede her i landet. Dette var en viktig impuls. Da Christian IV innførte murrtvang ved grunnleggelsen av Christiania i 1624, kunne endel håndverkere antagelig trekke veksler på ferdigheter de hadde tilvendt seg under arbeider med festningsmurene (Hjelmeland 1997: 12). Men utenom Christiania er det vanskelig å se noe stort oppsving i murbyggeriet før langt ut på 1700-tallet,⁸ da omfattende tømmereksport hadde tæret hardt på skogen: Det begrenser seg stort sett til en og annen embedsbolig, enkelte praktbygninger, som baroniet i Rosendal (ferdig 1665), og noen kirker, bl.a. Vår Frelsers kirke i Christiania (ferdig 1697), Immanuelsskirken i Fredrikshald (ferdig 1729) og Kongsberg kirke (ferdig 1761).

Selv om det er vanskelig å se noen umiddelbar oppblomstring av sivilt murbyggeri i Norge, så ligger festningsbyggeriet under som en impuls og en basis for det byggeriet som tross alt finner sted.

Kasernen ved torvet i Fredrikstad er et imposant eksempel på klassisismens militærarkitektur, oppført etter general Hans Christopher Geddes tegninger i årene 1783–89. Generalen hadde sin tegneutdannelse fra kunstakademiet i København, noe som uttrykkes i bygningens fasadeutforming. Slik illustrerer den da også at ingeniøroffiserene virket som «broer» til kontinental byggeskikk.

Foto: FKP

1700-tallet

På 1700-tallet er vårt materialtilfang betydelig større; flere bygninger ble reist og en større andel har overlevd frem til i dag, men attribueringen er fortsatt vanskelig.

Frem mot midten av århundret rådet barokken fortsatt grunnen stilistisk. Et eksempel fra begynnelsen av århundret finner vi i Materialforvalterrens hus fra 1714 på Bergenhus festning, idag kjent som Kapteinvaktmesterboligen (inv.nr. 0004). Det to etasjes huset med høyt utsvaiet valmtak er murt i gråsten som så er pusset. Formalt er ikke dette nybrottsarbeid; vi finner det samme skjemaet i Rosendal fra 1665, men grunnplanen er et dobbeltromshus, dvs. et hus med to værelser i bredden, et europeisk trekk som huset er tidlig ute med i Bergen (jfr. Kavli 1970).

Omkring midten av århundret fant det sted et stilskifte, fra senbarokk til klassisisme. Klassisismen oppstod da antikken fikk ny oppmerksomhet gjennom utgravningene i Pompeii og Herculaneum fra 1748 og fremover. Vi regner at stilen kom til Danmark med den franske arkitekten Louis-Henri Jardin i 1759, med andre ord ganske raskt. Jardin arbeidet som arkitekt og startet også en bygningsklasse ved det danske kunstakademiet, hvor han ble etterfulgt av sin elev C.F. Harsdorff. Dette la grunnlaget for spredningen av klassisismen i Norden.

Rokokkoen vant aldri innpass i Forsvaret, men til gjengjeld må nok æren for innføringen av klassisismen her i landet langt på vei tilskrives etaten. Klassisismen og dens arvtager empiren er den militære byggestil fremfor noen. Vår første Riksantikvar Harry Fett ser en forbindelse mellom klassisismens idéinnhold og «militærvesenets innerste kjerne», som han hevder er «å verne et samfunn mot fiender, destruksjon og opløsning i enhver form». Realiseringen av denne klassiske vernetanke beror på hevdelsen av de klassiske dyder: tapperhet, klokskap, rettferd og måtehold, og nettopp disse dyder omsetter den klassiske arkitekturen i bygget form. Klassisismen ble derfor hurtig tatt opp av ingeniøroffiserene.

Klassisismens virkemidler ligger i proporsjoneringen og et begrenset tilfang av arkitektoniske grunnformer. Den har et nøkternt preg, kanskje spesielt innenfor det militære byggeri. Men unntak finnes. Infanterikasernen (inv.nr. 0017) på torvet i festningsbyen Fredrikstad er bygget etter general H.C. Geddes (1738–1817) tegninger i årene 1783–89. Bygningen er oppført i tegl i to etasjer og har svaiet valmtak tekket med tegl. Den har en egenartet W-formet grunnplan som gir den hele ti fasader. Stilpreget røper at generalen fikk sin tegneutdannelse under før nevnte Harsdorff ved det danske kunsttakademiet. Bygningen skal være tegnet etter et «kalendarisk system», som innebærer at de fire inngangspartier representerer årstidene, 12 piper månneddene, 52 rom for årets uker, 24 ruter i hvert vindu svarende til døgnets timer og 60 dører svarende til antall minutter i en time. Bygningen regnes som et av militærarkitekturens hovedverk i Norge.

Kommandantboligen på Akershus festning er den eneste gjenværende av en større gruppe panelte trebygninger på nedre festningsområde. En tidlig og verdig eksponent for den enkle empirestilen som ble så typisk for byggeskikken i Forsvaret.

Foto: Birger R. Lindstad, NIKU

Fredrikstad er vår best bevarte festningsby. Her vises et reguler-ingsutkast fra 1690, signert av ingeniøroffiseren Cicignon. Vi ser at bebyggelsen er helt omsluttet av festningsverker, og dermed faller inn under definisjonen av en festningsby.

Foto: Riksantikvaren

For å motvirke inntrykket av at Forsvaret bare har bygget i mur, kan det være på sin plass å trekke frem en trebygning fra 1700-tallets slutt, nemlig Kapteinløytnantboligen (inv.nr. 0059; idag Kommmanndanttboligen) på Akershus festning, oppført i 1800 etter tegninger av Patroclus Hirsch, kaptein i Ingeniørvåpenet og lærer i bl.a. matematikk og tegning ved Krigssskolen fra 1790. Huset er oppført i lafteverk i to etasjer og er panelt inn- og utvendig. Bygningen har en strengt symmetrisk planløsning med to likeverdige rom på hver side av en midtgang. Fra hovedbygningen er det i høyre bakkant bygget ut en langstrakt enetasjes vinkelfløy. Huset står idag som en siste rest av en engang meget omfattende trehusbebyggelse på det nedre festningsområdet.

Ingeniøroffiserenes innsats hadde definitivt stor betydning for klassisismens gjennombrudd i Norge, også i det sivile byggeri.⁹ Arkitekten Harald Aars har særlig betont Krigsskolens og Berggseminarets betydning for empirens gjennombrudd: «[...] det er lærerne ved disse anstalter som har æren av at føre tidens nye tanker ind i vort land. Blandt disse var vi saa heldige at ha enkelte fremragende personligheter, som øiensynlig har øvet en betydelig indflydelse ikke alene over sine elever, men over smaksniveauet i sin helhet utover landet.» (Aars 1927: 228) Aars trekker spesielt frem to personer.

Den ene er ingeniørkaptein Jørgen Henrik Rawert (1751–1823), som tilskrives bl.a. Skien kirke (brent 1886) og som øvet betydelig innflytelse som teoretiker.¹⁰ Den andre Aars trekker frem er islendingen Olav Olavsen (1753–1832) som studerte ved kunstakademiet under Harsdorff og gjennom en årrekke var tegnemester og lektor i matematikk ved Bergseminaret. Olavsen tilkjennes en stor betydning for fremveksten av en norsk arkitektstand gjennom sin lange lærergjerning, men det forblir et paradoks at få av hans elever ser ut til å ha praktisert som arkitekter (jfr. note 5)

Byplanlegging

Ingeniøroffiserenes innsatser som byplanleggere, som regel etter storbranner som så ofte herjet de norske trebyene, kan vanskelig undervurderes. Bygninger har i mange tilfeller en begrenset levetid, mens gatenettet forblir en relativt konstant ramme for byens liv, et hovedpremiss i byutviklingen. En byplan kan derfor sies å være noe av det mest varige en ingeniør eller arkitekt kan utføre.

Norge har tre egentlige festningsbyer; Fredrikstad, Trondheim og Christiania.¹¹ Av disse er Trondheim den mest særegne, Fredrikstad den mest intakte og Christiania den tidligste. Da Oslo fra 1624 gjenoppstod som Christiania, fikk Akershus en ny rolle som bycitadell, dvs. Kjernefestning i en befestet by. Byen ble omsluttet av en bastionert voll som stort sett var fullført i 1632, men som forfalt og ble tatt ned i årene etter 1686. Oppdelingen av byen i rektangulære kvartaler har svært lange tradisjoner i vestlig kultur, og gatene er anlagt og utformet i henhold til antikkens praksis: Gatene er dreiet 22,5º i forhold til vindrosens hovedretninger for å unngå trekk, og de er gjort brede av sanitære, praktiske og estetiske grunner (kfr. Andersson 1996). Derimot synes den ofte gjentagne påstand om at gatene også skulle kunne bestrykes fra festningen betydelig overdrevet. Faktisk er bare Nedre Slottsgate og Nedre Vollgate anlagt slik at dette er mulig. Christian IV selv har vært nevnt som byplanens mulige arkitekt, men dens opphav er beheftet med stor usikkerhet. Imidlertid er det mindre tvilsomt at vedkommende har hatt militær bakgrunn.

I Trondheim fikk ingeniøroffiserene Cicignon og Anthony Coucheron i oppdrag av Christian V å utarbeide en ny byplan etter storbrannen i 1681. Planen gikk radikalt til verks mot det eksisterende middelalderske gatenett og erstattet det med barokkens brede hovedgater som åpnet utsynet mot sentrale motiver i det omkringliggende landskapet. Planen var original og sjelden ved at den ikke tok utgangspunkt i det rettlinjede kvartalsmønsteret. Vi har liten dokumentasjon for hvilke motiver som dikterte utformingen, men det er rimelig å tro at den er sterkt begrunnet i fortifikasjonshensyn og i ønsket om å forhindre at en ny brann skulle spre seg fra et kvartal til det neste. Samtidig synes ønsket om å skape en storlinjet og vakker by å ha vært et viktig moment. Cicignon skriver da også: «Munchen Strasse [Munkegaten] auf 60 ellen weit welche con den domb Kirkches portal gleich auf Monchholm lauffet», med andre ord: her har vi et barokkens point de vue.

Brakken er en militær grunntype med tradisjoner tilbake til 1600-tallet. I ingeniøroffiseren H.J. Vetlesens boligbarakke B på Karljohansvern gir eksteriørbehandlingen av de enkelte seksjoner signaler om beboernes rang.

Foto: Riksantikvaren

Den eldste av de store magasinbygningene på Karljohansvern, Magasin B fra 1839, representerer overgangen mellom empire og romantikk. Arkitekten, F.H. Aubert, hadde trolig tenkt at teglveggene skulle pusses, men innen ferdigstillelsen hadde romantikken begynt å vinne fotfeste, og veggene forble upusset, slik vi finner det i bygninger fra lenger ut i århundret, bl.a. Schirmer og von Hannos arsenalbygninger på Akershus festning.

Foto: FKP

I forbindelse med Trondheimsplanen kan det være verdt å nevne general Johan Wibes (1637–1710) forslag til justering av planen etter en ny brann i 1708. Forslaget gikk ut på å dele opp storkvartalene i smale lameller, en idé som skulle bli utbredt i det 20. århundres byplanlegging, men som dengang ikke kom til utførelse.

Gamlebyen i Fredrikstad – regulert av Wyllem Coucheron i 1660-årene og senere av Cicignon – har som Christiania avlange kvartaler, men gatene møtes ikke i rette vinkler. Om dette er begrunnet i terrengforhold, militære forholdsregler eller rene tilfeldigheter, vet man ikke idag. Foruten disse festningsbyene har ingeniøroffiserer utarbeidet en rekke andre reguleringsplaner på 1600- og 1700-tallet, og så sent som på 1800-tallet spilte offiserer en viktig rolle i kommisjoner for byplanlegging etter storbranner, bl.a. i Halden, Sarpsborg og Fredrikstad.

1800-tallet Profesjonsskifte og stilendringer

Mens tyngden av det militære byggeri i foregående periode samlet seg rundt festningene og et begrenset antall funksjonstyper, innvarslet 1800-tallet en større satsning på Marinen. Etter 1814 ble det viktigere å etablere en sterk flåte for å avverge en trussel fra Russland enn å opprettholde festninger som primært skulle forsvare landet mot en gammel hovedfiende som Norge nå var forent med. Dette ledet til utbyggingen av Marinens nye hovedverft, Karljohansvern, et hovedverk i norsk militærarkitektur og også et svært viktig monument over den stilretning som gradvis avløste klassisismen: empiren. Empiren representerer ikke noe brudd med klassisismen, men den tar opp nye ornamenter samtidig som uttrykksformene blir tyngre og mer pompøse.

Karljohansvern skulle bli arena for noen av empirens store navn i Norge: H.J. Vetlesen (1775–1844), F.H. Aubert (1797–1842) og B.N. Garben (1794–1867). Blant de tidlige bygningene, tegnet av Vetlesen, hører Boligbarakke B (inv.nr. 66), en langstrakt bygning i to etasjer der både leilighetenes størrelse og fasadeutstyr speiler beboerens rang: Det opereres med en rekke typer leiligheter, og endepartiene – der de fornemste leilighetene lå – har utvendig rustikering. Den lange, lave hustypen er velkjent fra militært byggeri helt siden 1600-tallet (vi finner den bl.a. i Nyboder i København), men her var eksteriørbehandlingen med på å gi et «moderne» preg til en gammel form.

Mellom 1832 og 1849 ble samtlige bygninger på Karljohansvern oppført etter Auberts tegninger. I perioden ble det oppført flere bygninger av monumental karakter, bl.a. det store Magasin B (inv.nr. 0130; påbegynt 1839) som er hele 157 meter langt og har tre fulle etasjer samt attika (lav toppetasje). Sokkeletasjen har kvaderimiterende puss, mens resten av veggen står upusset. Dette var uvanlig for empirens bygninger, og magasinet betegnes da også som «en overgangstype med empirens form og romantikkens veggbehandling» (Yvenes 1995: 97). Aubert hadde trolig ment at teglveggene skulle pusses, men innen ferdigstillelsen var upussede teglvegger begynt å danne skole. Man lot bygningen forbli upusset og fuget istedet. Innvendig har bygningen av praktiske årsaker en usymmetrisk inndeling, men dette reflekteres ikke i eksteriøret. Empirens krav om orden og symmetri er uomgjengelig. Auberts magasin er et nyttebygg som primært tjente som lager, noe den gjorde fullt tilfredsstillende ut fra tidens forutsetninger. Men den fyller noe mer enn en praktisk funksjon. Man kan med rette si at bygningen reflekterer den klassisistiske arkitekten David Gillys (1748–1808) tanker om at arkitekturen må forene «det nyttige» og «det skjønne».

1800-tallets stilistiske endringer er klart representert på Karljohansvern. Vi har allerede nevnt magasinbygningen som en overgangsform, men her lot ettertiden den stå upusset. Mer «tilsiktet» og utpreget romantisk er Horten garnisonskirke (inv.nr. 0059), oppført 1852–55 etter tegninger av Chr.H. Grosch, den eneste arkitekten som virket i Horten. Han reiste i 1838 til Tyskland for å rådspørre sin tyske kollega Karl Friedrich Schinkel om utformingen av universitetsbygningene i Christiania. Påvirkningene fra reisen var nok sterkt medvirkende til at han forlot empiren og ga seg i kast med romantikkens middelalderformer og upussede teglflater. Hos ham var stilskiftet forlengst inntrådt da han tegnet Horten kirke i nygotisk stil, men såvidt vites hadde han ikke tidligere tegnet noe for Forsvaret i den nye stilen.

Som Grosch begynte også Balthazar Nicolai Garben (1794–1867) som klassisist, noe man kan se manifestasjoner av bl.a. på Fredriksten festning og i flere sivile oppdrag i Halden, bl.a. Halden teater, Wiellgården og Dietzgården. I Horten tok Garben med fortet Citadellet (tegningene datert 1844, oppført 1848–52; revet 1971) skrittet over i et romantiserende formsprog som gir form til et for sin tid svært moderne festningsanlegg. Anlegget hadde, med sine upussede teglflater, tårn og krenelleringer, adskillig preg av en middelalderborg. Anders Bugge mente det hvilte over anlegget «en egen engelsk borgstemning [...] som står i den intimeste harmoni med beliggenheten i landskapet ». Citadellet er såvidt vites det første arbeid i den nye stil i Forsvaret. Rett nok tegnet den danske arkitekt J.H. Nebelong samme år den såkalte Kommandanttboligen (inv.nr. 0058) på Akershus festning i middelalderske borgformer, men den ble oppført som privatbolig for daværende oberstløytnant Christian Glad, og faller derfor utenfor i denne sammenheng.

Med Oscarsborg, som man ofte ser Garben kreditert for,¹² er stilen fra Citadellet ført videre i et større anlegg.

Turid Yvenes påpeker at ingeniøroffiserene til tross for sin vide orientering gjerne var svært konservative og derfor nølte med å ta til seg det nyeste. Garbens utvikling eksemplifiserer at de ikke går i fronten av den stilhistoriske utviklingen, men at de heller ikke var bakstreverske. Etter at både kirken og Citadellet stod ferdig ble det ikke bygget noe i empirestil på Karljohansvern.

Halden teater (innviet 1838) er oppført etter tegninger av B.N. Garben og fremstår som et fint eksempel på at ingeniøroffiserer også kunne håndtere kompliserte sivile byggeoppdrag. Garben betjener seg her av små, men virkningsfulle midler; bl.a. gjør han i midtrisalitten bruk av bredere bord enn ellers i fasaden, og får den dermed til å virke mer fremtrukket enn den i virkeligheten er. En subtil påminnelse om teatrets illuderende funksjon?

Foto: Riksantikvaren

Etter Garben og hans generasjon kom de sivilt utdannede arkitektene for fullt inn i Forsvaret. Arbeidsdelingen mellom ingeniører og arkitekter avtegnet seg slik vi kjenner den idag. Et viktig anlegg innenfor den tradisjon som Garben etablerte med Citadellet er arkitektene H.E. Schirmer og W. von Hannos monumentale arsenalbygninger på Akershus festning, reist i perioden 1859–70. Hovedarsenalet (inv.nr. 0062) og Artillerimagasinet (inv.nr. 0065) er deler av en planlagt carré som ikke ble fullført. Bygningene er med sine store upussede teglflater og kraftige hjørnetårn inspirert av middelalderske borgformer, og har tilført området en monumentalitet som langt på vei kompenserer tapet av de vakre bastioner som før omkranset Hovedtangen. Nevnes må også arkitektenes verkstedbygning (inv.nr. 0052) fra samme periode. Den store bruksbygningen har et forhøyet midtparti med gavl og portalmotiv flankert av klokketårn og pipe «kamuflert» som tårn. Bygningen regnes som et hovedverk innen norsk historistisk industriarkitektur.

Citadellet, et av utenverkene til flåtebasen Karljohansvern, er såvidt vites det første arbeid i romantisk stil i Forsvaret, oppført etter tegn-inger av B.N. Garben datert 1844. Det moderne festningsverket var ikledd former som klart er inspirert av middelalderen; et eksempel på at også «spisse» anlegg følger arkitekturens moter. Originalens dårlige forfatning skyldes antagelig at den såvel som endel andre tegninger fra Ingeniør-brigadens arkiv ble utsatt for skjønnsmessig kassasjon under loftsrydning på 1950-tallet.

Foto: Riksantikvaren

1900-tallet Arkitektenes århundre

Med arkitektenes inntog opphører Forsvarets rolle som «autonom» institusjon i arkitektonisk henseende: Etaten utdannet ikke lenger sine egne arkitekter innenfor en militær tradisjon, men kjøpte tjenester av sivile arkitekter. Forsvarets ledende rolle i arkitekturutviklingen opphørte, selv om arkitekter i etatens tjeneste har ytet fine innsatser, slik vi har sett eksempler på i Schirmer og von Hannos anlegg på Akershus.

I en viss forstand er etatens pionerrolle allikevel ikke utspilt, idet stadig nye krav til stridsanleggene har gjort at Forsvaret alltid har måttet ligge i forkant av materialutviklingen. Et eksempel er den armerte betongen, som Forsvaret tok i bruk i såkalte monièremagasiner allerede på 1890-tallet (jfr. Britt-Alise Hjelmelands artikkel). Her tok etaten med andre ord svært tidlig i bruk et av de materialene som gjorde modernismen i arkitekturen mulig. Det kan videre se ut som om Forsvaret, ved å ta i bruk strengt funksjonelle løsninger på flere områder, anviste noen av modernismens formale virkemidler.

Tiden fra ca. 1895 og frem mot unionsoppløsningen – og forsåvidt helt frem til 1. verdenskrig – var en periode preget av ønske om og etterhvert hevdelsen av nasjonal selvstendighet. Dette genererte en betydelig militær byggevirksomhet. Et viktig etablissement i forsvaret av den skjøre statsdannelsens hovedsete var Oscarsborg, anlagt midt i Drøbaksundet der Oslofjorden er på sitt smaleste. Artillerikasernen (inv.nr. 0004) på Nordre Kaholmen ble bygget da et helt artillerikorps fikk standkvarter på borgen, og reflekterer både funksjonsdelingen mellom arkitekter og ingeniører og sin samtids rådende stiluttrykk, nybarokken: Bygningen ble først tegnet av sjefen for Oscarsborgs eget ingeniørdetasjement, Otto Fougner, i 1888, men den ble påbygget og gitt ny fasadeutforming i 1893 etter tegninger av Christiania-arkitekten Christian Fürst (1860–1910).

I 1897 kom den almindelige verneplikt også til å omfatte Nord-Norge. Under de første årene pågikk det kun sommerøvelser; offiserene ble forlagt i leide lokaler, mannskapene lå i telt og feltkjøkken m.v. var av provisorisk karakter. Men omkring 1910 fikk avdelingene permanente standkvarterer flere steder, bl.a. på Elvegårdsmoen, hvor relativt store deler av den opprinnelige bebyggelsen fortsatt er intakt. Her har det ikke vært gjort undersøkelser for å komme frem til arkitektens navn, men vi ser at bygningene er farvet av datidens forsøk på å nå frem til en nasjonal panelarkitektur forskjellig fra dragestilen.

Mellomkrigstiden var preget av liten vilje til å satse på Forsvaret, og dette kom klart til syne i byggevirksomheten. Okkupasjonstiden førte imidlertid med seg den sterkeste militære oppbygging på norsk jord noensinne. Hovedinnsatsen ble rettet mot stridsanleggene, mens ikke-stridende funksjoner gjerne ble henlagt til brakkebebyggelse. Det er vanskelig å kalle dette stor arkitektur, men i den grad man klarer å løsrive betraktningen fra okkupasjonsperspektivet, kommer fine funksjonelle kvaliteter til syne, og man ser også eksempler på god landskapstilpasning. Et godt eksempel i så måte er Nordberg fort, som fremstår som den best bevarte ekstyske leir i Norge. Se forøvrig Janne Wilbergs artikkel om det tyske byggeriet og Hans Egede-Nissens artikkel om kystfortene.

Den militære utbyggingen i etterkrigstiden har hatt sitt tyngdepunkt i Nord-Norge. Landsdelen ble i kjølvannet av Korea-krigen oppsatt med to stående militære avdelinger, hvorav den ene var Brigaden i Nord-Norge. En av Brigadens store garnisoner var Skjold, som ble bygget ut med leirene Storholmen og Maukstadmoen. Sistnevnte har en forlegningsdel som for mange nok fremstår som innbegrepet av militærarkitektur fra denne perioden: Leiren, som ble bygget i årene 1953–56 og er formgitt av blant annet arkitektkontoret Blakstad og Munthe-Kaas, er bygget opp av enkle sluttede betongvolumer med en knapp detaljering. Bygningene representerer en nøkternhetens arkitektur typisk for gjenoppbyggingsfasen etter krigen.

Fra de senere år tjener Rena leir som eksempel på at Forsvarets tradisjon med å kombinere volum og kvalitet fortsatt er levende, samtidig som leiren viderefører både en lokal og en militær byggetradisjon i et modernistisk uttrykk. Leiren kom til som en konsekvens av hovedflyplassvedtaket i 1992, og utgjør nye fasciliteter for Søndenfjeldske dragonregiment, Hærens jegerkommando og Rena tekniske verksted. Anlegget er den første militærleir i Norge som er resultatet av en arkitektkonkurranse, vunnet av JAF arkitektkontor as og LPO arkitektur & design as. Det har et formidabelt omfang; ialt ca. 76.000 m² bygningsmasse samt et stort nærøvingsområde og en betydelig infrastruktur, men inntrykket av en mastodont er unngått ved å bryte anlegget ned i mindre volumer og vektlegge terrengtilpasningen. Karakteristiske trekk ved Østerdalens storgårdsanlegg: markerte tunformer, saltak, barfrø (vindfang skilt ut som eget volum) samt mye bruk av ubehandlet trevirke i eksteriørene har tjent som viktige inspirasjonskilder for arkitektene; tre er leirens hovedmateriale og er benyttet som panel i de fleste fasadene, ved eksponerte takkonstruksjoner og i vinduer. Markerte fasadepartier er kledd med trespon. Ganske atypisk for et moderne byggeprosjekt er det lagt vinn på å velge ut trevirke (lokal malmfuru) av en kvalitet som tåler lang tids værutsatthet, og virket skal da også stå ubehandlet slik den lokale tradisjonen tilsier. Men også Forsvarets byggetradisjoner har tydelig vært en del av inspirasjonstilfanget: Landskapstilpasningen som er så typisk for den gamle festningsarkitekturen finnes igjen her, likedan er differensieringen mellom tunge baser og lettere overbygg videreført i leirens hovedbygninger, hvor frilagt og plasstøpt betong er brukt i kombinasjon med tre.

Artillerikasernen på Oscarsborg ble i 1893 påbygget og gitt ny fasadeutforming etter tegninger av arkitekt Christian Fürst. Den viser at en ny profesjon, de akademisk utdannede arkitektene, var på vei inn i Forsvaret når det kom til store og komplekse byggeoppdrag.

Foto: FKP

I Rena leir gir gjenopptagelsen av eldgamle tradisjoner (som her ved bruken av trespon) de store volumene en subtil lokal forankring. Men her vitner løsningene om en dypere forståelse av tradisjonen. Land og strand rundt finner man idag nybygde pastisjer over tradisjonelle bygninger, som repeterer de gamle bygningenes utvendige form, men lite av deres håndverksmessige og materielle kvaliteter. F.eks. brukes idag ukritisk hurtigvokst trevirke som mettes med svært giftige impregneringsmidler. På Rena har man grepet tilbake til tidligere tiders bruk av virke som er så anriket av naturlig impregnering at det tåler å stå ubehandlet. Dette vitner selvfølgelig om arkitekter med en forståelse av at tradisjonen er noe mer enn utvendighet, men det forteller også om en byggherre som har tradisjon for fremtidsberedskap.

Foto: FBT

Betydning for det sivile byggeri?

Denne artikkelen tok utgangspunkt i et spørsmålskompleks som uvørent kunne sammenfattes: Har Forsvaret tilført norsk arkitektur noe? Det foregående streiftoget har vist eksempler på arkitektur av tildels meget høy kvalitet, og man kan alene ut fra dette materialet trygt hevde at en kvalitativt viktig del av den norske bygningsarven er resultatet av ingeniørers og arkitekters innsatser i Forsvarets tjeneste. En del av det materiale som fremlegges i landsverneplanen tør tjene til å underbygge påstanden.

En bygning kan ha betydelige kvaliteter uten å bringe formale, tekniske eller materielle nyvinninger til torvs. En annen lesning av innledningens spørsmål etterlyser bygninger som nettopp har slike nybrottskvaliteter. Den kan formuleres: Har det som Forsvaret har bygget bragt «impulser» videre til den sivile arkitekturen?

For perioden da festningene ble reist, er drøftelsen langt på vei foregrepet. For nyere tid er det vanskeligere å etterspore innflytelser, ikke minst fordi flere grupper av aktører etterhvert ble sterkere representert – ikke minst arkitektene utover på 1800-tallet. «Kartet» over innflytelser blir derfor mer sammensatt og usikkert. Likevel er det neppe for etatspatriotisk å anta at det militære byggeriet like opp til vår egen tid har bragt impulser inn i vår hjemlige arkitekturverden – stilistisk såvel som materielt. Lanseringen av armert betong i 1894 være nevnt som et eksempel.

En ytterligere lesning av spørsmålet fra innledningen må drøftes: Har ingeniøroffiserer tegnet bygninger for sivile, og i hvilket omfang?

Med unntak av noen få artikler – som tildels skjemmes av antagelser og manglende etterprøvbarhet – er det sålangt forfatteren kjenner til gjort lite for å kvantifisere omfanget av ingeniøroffiserenes samlede innsats som arkitekter i det sivile. Det som finnes er stort sett monografisk anlagt stoff, ikke minst i Norsk kunstnerleksikon, som behandler den enkeltes bidrag.

Generalmajor Bjørn Christophersen nevner i en tentativ oversikt en rekke boliger og sivile offentlige bygg som med større eller mindre sikkerhet kan tilskrives ingeniøroffiserer. Hovedtyngden faller innenfor klassisismens og empirens periode. Hans konklusjon er at hvis en oversikt over feltet overhodet kunne lages, «ville den gjenspeile en samfunnsmessig innsats av meget store dimensjoner også kvantitativt» (Christophersen 1965).

Det kan være grunn til å omfatte en slik påstand med endel reservasjoner. Også her gjelder det at bildet blir mer komplekst etterhvert som andre kompetente aktører gjør seg gjeldende. Vi kan ikke – som Christophersen synes å gjøre – uten videre gå ut fra at alt byggeri av en viss vanskelighetsgrad må tilskrives ingeniøroffiserer. Vi har såvidt berørt håndverkerstandens bidrag, og bør heller ikke glemme de såkalte dilettanter: H.F. Linstow, for å ta et prominent eksempel, var juridisk kandidat, uten annen formalisert arkitektutdannelse enn den Bergseminaret på Kongsberg måtte ha gitt ham. Likevel tegnet han Det kongelige slott og reguleringsplanen for Karl Johans gate. «Dilettanter», om ikke av Linstows format, må det ha vært en del av innenfor et høyborgerskap som hadde tegning i videste forstand som yndet hobby. Arkitekt Kerstin Gjesdahl Noach hevder at representanter for denne klassen i noen grad kan ha prosjektert sine egne boliger, noe hun eksemplifiserer.¹³ Utover på 1800-tallet begynner så arkitektene å gjøre seg gjeldende.

Reservasjoner til tross: Det er hevet over tvil at ingeniøroffiserene, kanskje spesielt innenfor klassisismen og empiren, har ytet betydelige innsatser som sivile arkitekter. Vi behøver bare å se til en by som Halden, der B.N. Garben etter bybrannen i 1826 tegnet ihvertfall tre villaer, en bygård og byens teater (Aanonsen 1995: 70). Det vil ikke falle vanskelig å finne adskillige tilsvarende eksempler. Problemet er å kvantifisere et materiale som påkaller en omfattende forskningsinnsats dersom det skal kunne opphavsbestemmes.

Der ingeniøroffiserer har operert som sivile arkitekter må vi anta at de har stått friere i utformingen av oppdraget, da oppdragsgiverne ofte ikke trengte å være like nøkterne som Forsvaret. På denne måten øvet de kanhende en vel så sterk – og mer direkte – innflytelse på det sivile byggeri enn i Forsvarets tjeneste. Rimelig er det også å anta at man finner den sterkeste påvirkningen i nærheten av garnisonsbyene, hvor ingeniørene var stasjonert.

Endelig må vi ikke glemme at ingeniøroffiserer har øvet en svært viktig innflytelse som stedsformere gjennom de byplaner de har vært opphav til.

Litteratur

Andersson, H.O. 1996 – Christiania på 1600- og 1700-tallet. I: Krogstad, M. (red.): Kristiania i Sentrum. Oslo.

Berg, A. 1925 – Civil arkitektvirksomhet i det 18. aarhundrede. Fortidsminneforeningens årbok 1925, s. 5.

Berg, A. 1946 – Bygg- og tømmermestrenes forening Oslo. Oslo.

Blom, G.A. 1957 – Fra bergseminar til teknisk høyskole. Trondheim.

Brænne, J. et.al. 1992 – Gamle trehus. Oslo.

Bugge, A. 1919 – Empirens militæranlegg. Fortidsminneforeningens årbok 1919: 113–124.

Bugge, A. 1945 – Arkitektur. I: Nygård-Nilssen, A. et.al. (red.): Norsk kunstforskning i det tyvende århundre. Oslo.

Kavli, G. 1970 – Offiseren som boligplanlegger i eldre tid. Fortidsminneforeningens årbok 970: 45–74.

Christophersen, B. 1965 – Av forsvarets rolle i norsk historie. Offiserers innsats i sivil byggekunst. Norsk militært tidsskrift 1965: 395–411.

Coldewin, A. 1950 – Norske storgårder. Oslo.

Fett, H. 1934 – En innledning. I: Fredrikstad, gamlebyen og festningen. Oslo.

Fett, H. 1928 – Vernerne. Norsk militært tidsskrift 1928: 127–152.

Gjesdahl Noach, K. 1975 – Et byggemiljø. Trondheim 1800–1850. Oslo.

Haugfos, J.K. 1995 – Festningstegninger fra Ingeniørbrigadens arkiv deponert hos Riksantikvaren. [registreringsrapport pr. mars 1995; upubl. 13 s]

Haugfos, J.K. 1996 – Ingeniørbrigadens arkiv – en avglans av «skjønnhetsstaten». Fortidsvern 1996 (4): 30–33.

Hjelmeland, B.A. 1997 – «Mur til besvær», i: Fortidsminneforeningens årbok 1997: 9–30.

Krogvik, A. 1918 – «Fra den gamle tegneskole», i: Statens Haandverks- og Kunstindustriskoles hundreårsjubileum 1918. Kristiania 1918.

Indberetning fra den – Statens gamle bygninger. Fortidsminneforeningens årbok 1934: 75–125 antikvariske bygningsnevnd.

Kavli, G. 1970: – Offiseren som boligplanlegger i eldre tid. Fortidsminneforeningens årbok 1970: 45–74.

Kavli, G. 1981: – Cicignon og Coucheron. Mennene som skapte planen av 1681. I: 300 år med Cicignon. Trondheim 1981: 11–26.

Kavli, G. 1985 – Sjefsgården. Fortidsvern 1985 (1): 23–26.

Kavli, G. 1987 – Norges festninger. Oslo.

Magnussen, K. 1985 – Kongsvinger festning . Fortidsminneforeningens årbok 1985: 115–130.

Magnussen, K. 1998a – Fra høyde til hule. Historiske forsvarsposisjoner. [upubl. ms.]

Magnussen, K. 1998b – På sporet av de eldste grensefestninger i Norge. Fortidsminneforeningens årbok 1998: 157–166.

Rastad, P.E. 1992 – Kongsvinger festning historie.

Risåsen, G.T. og Valebrokk, E. 1997 – Norske slott, herregårder og gods. Oslo.

Rognhaug, H. 1981 – Cicignon som fortifikasjonsoffiser i Norge. I: 300 år med Cicignon.Trondheim 1981: 27–44.

Schnitler, C.W. 1911 – Slægten fra 1814. Kristiania.

Sinding Larsen 1900 – Den norske Krigsskoles Historie i ældre Tider. Kristiania.

Stenmark, A.M. (red.) 1997 – Rena leir [festskrift til åpningen av Rena leir]. Hamar.

Widerberg, C.S. 1936 – Munkholmen festnings bygningshistorie. Militærteknisk tidsskrift for ingeniørvåbenet 1936 (3): 51–69.

Widerberg, C.S. 1939 – Fredriksten festning . I: Halden. Festningen og byen. Oslo 1963.

Widerberg, C.S. u.å. – Den norske fortifikasjonsetats historie. [upubl. ms. i Riksantikvarens bibliotek]

Yvenes, T. 1995 – Carl Johans Værn Horten. Et marine-etablissement fra empiretiden . [mag.avh. i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo].

Aars, H. 1927 – Norsk kunsthistorie, bd. II. Oslo.