Historisk oversikt

Ferdsel mellom Viken-Romerike i Norge og Väner-området i Sverige har i uminnelige tider gått gjennom Vinger og Eidskog. Alt i sagalitteraturen omtales denne viktige ferdselsåren som

Eskoleia, dvs. veien gjennom Eidskog. Fra Vingersjøen gikk veien på sommertid nord for Åklangsjøene, om vinteren ble sjøisen benyttet. Ved Midtskog (Matrand) delte veien seg i en vintervei og sommervei. Sommerveien gikk over Vestmarka til Skillingmark og Järnskog, mens vinterveien fortsatte over Magnor og Eda til sjøene Hugn og Ränken og derfra til Glafsfjorden. Flere ferder over Eidskog og Vinger nevnes i Snorres kongesagaer, bl.a. om Harald Hårfagre og Olav den hellige. På 1200-tallet da Håkon Håkonsson var konge, var han i feide med Sigurd Ribbung, og foretok straffeekspedisjoner inn i Värmland via Eidskog. Feidene varte i noen år, og foregikk bl.a. omkring Vinger og Glomma, da Sigurd Ribbung på et tidspunkt hadde slått leir ved Vinger kirke.

Bruk av varder (store bål) som signal om ufred har også sin opprinnelse tilbake til oldtiden, men først under Håkon den gode vet man med sikkerhet at det var et organisert system for denne varslingsmetoden. Varsling ved bruk av varder ble benyttet så sent som under Napoleonskrigene 1807–1814. Vardåsen – navnet taler for seg selv – var et av de stedene i Vingerområdet der det var en slik varslingsvarde.

I 1405 fikk bygdene ved Glommakneet oppleve et kongebesøk, idet den 15-årige kongen, Erik av Pommern, kom til Vinger for å la seg hylle. Hans første møte med nordmennene skulle skje der.

De mange krigene mellom Danmark-Norge og Sverige, viste at veien gjennom Eidskog over Vinger var av stor betydning som innfallsvei til Sydnorge, dvs. angrep mot Akershus. I den nordiske syvårskrigen (1563–70) og Kalmarkrigen (1611–13) var det gjennommarsj av svenske avdelinger ved Vinger og Eidskog. Hannibalfeiden eller Torstensonkrigen 1643–45 som sluttet med Brömsebrofreden i 1645, var vel egentlig den første krigen hvor behovet for et mer permanent forsvarsverk ved Vinger ble aktuelt. Man hadde for anledningen oppført skanser av jord, stein og tømmer, men de var ikke holdbare over tid. Vinger hadde en sentral posisjon for forsvaret av denne delen av grensen, og det var til dels store troppestyrker stasjonert der under krigen.

Kommandanten for Vinger, Oberst G. Reichwein, skrev i 1647 – den første skriftlige bekreftelsen- om behovet for å anlegge en skanse ved ferjeoverfarten ved Vinger. I dette brevet tenkte han seg to anlegg, et på hver side av elven. Senere samme år forslo han kun en redutt på holmene ved ferjestedet på østsiden.

Reichwein skrev igjen om bygging av forsvarsanlegg ved Vinger, og nevnte at en ingeniør hadde vært der for å kartlegge området.

I januar d.å. foreslo Reichwein igjen at det ble oppført en skanse, denne gangen der kirken lå, samt en redutt ved elvens ferjested. Vinger kirke lå opprinnelig på østsiden av Glomma, skrått overfor Tråstad gård.

I mars dette året skrev obersten en utredning om forsvaret av grensepassene, hvor han igjen tok opp temaet om anlegg av to skanser ved Vinger; en ved kirken og en i elven ved ferjestedet. I 1653 ble dansken Axel Urne utnevnt av Christian IV til riksingeniør, med fortifikasjonsansvar for hele riket (Danmark-Norge) med unntak av København, hvor kongen personlig var aktiv.

Krig brøt ut igjen i 1657 da svenskekongen angrep Danmark sydfra og besatte Jylland, og fra juli dette året er det sikre opplysninger om anlegg av en skanse som kunne beskytte ferjestedet. Tråstad skanse som den heter, var trolig ferdig ved sommerstid 1658, og ligger ved ferjestedet på vestsiden av elven. Den var ikke den eneste i Vinger. Kart viser at det også var en stjerneformet skanse på et bakre platå, der hvor kirken senere ble bygget (1697). Når denne ble anlagt vites ikke, men trolig samtidig med Tråstad skanse. Skansene ved Vinger hadde betydd en styrkning av forsvaret under krigene 1657–1660, men de hadde visse svakheter: De var lette å omgå, de var ikke sterke nok til å kunne motstå en besluttsom fiende og om fienden kom i besittelse av Tråstadberget (bak og høyre oppe enn skansene), kunne disse ikke forsvares.

De norske festningsanleggene sorterte under generalkvartermester Willem Coucheron. I 1661 ble hollenderen Henrik Rüse ansatt som fortifikasjonssjef for hele riket. Han ble i 1664 adlet til lensbaron med adelsnavnet Rüsensteen og ble i 1673 utnevnt til kommanderende general for det nordenfjeldske Norge. I 1675 ble han stasjonert i Christianina (Oslo), hvorfra han del-tok i den skånske krig 1675–78. Rüsensteen samlet i november 1676 et korps ved Vinger for å true Eda skanse.

Med den vekt som etter hvert ble lagt på dette grenseavsnittets forsvar, ble det nødvendig å gjøre noe. Da Henrik Rüsensteen la fram planer om nye festningsanlegg langs kysten og grensen mot Sverige i 1671, innbefattet disse også forslag til nye og sterkere anlegg på Tråstadberget, den senere Vinger skanse.

Skansen på Tråstadberget omtales første gang i et brev fra stattholderen Ulrik Fredrik Gyldenløve datert 20. august 1673, og kan derfor anses for å være påbegynt i sensommeren 1673. Løytnant Anthony Coucheron fikk i august 1673 utbetalt 25 riksdaler for å ha laget noen tegninger. Det ble utlevert verktøy i begynnelsen av september. Med henvisning til stattholderen som beslutningstaker, ble anlegget i samtiden benevnt som «Festningen Gyldenborg». Byggeprosjektet var en gråsteinsmurt tårnredutt, en donjon. Tårnet ble 19 x 12 alen i grunnplan med 2–3 alen tykke vegger og var 3–4 alen høy. Oppe på muren ble det bygget et batteri med dekke av tømmer og utkraget fagverkstårn. Det hele ble omgitt av en festningsmur med batterier i tre av de fire hjørnene. Kanonene fra Tråstad skanse ved elven plassert her.

Kaptein Ole Ellingsen, sjef for Vingerske kompani, ble kommandant over Vinger skanse. En funksjon han med mindre avbrudd hadde de følgende årene frem til september 1679.

Det ble oppført et bakeri (*) og andre bygninger på eller rundt skansen. Knud Røyem, fogd i Solør og Østerdalen ble utnevnt til ammunisjons-, material- og proviantforvalter for Vinger, Elverum og Nes.

Den svenske oberst Erik Dahlberg tegnet og beskrev festningsanlegget under et tokt til Vinger i 1676. Han opplyste at den nye festningen ble kalt Gyldenborg, at den lå på en høy fjellformasjon et godt muskettskudd ovenfor den gamle skanse ved ferjestedet, at fundament og murer var murte, at den hadde 5 bolverker og en port med contrecharp og at den ikke hadde vollgraver på grunn av det steile fjellet. Inne i festningen var det oppmurt et firkantet tårn (*) med et batteri. Det var ikke vann i festningen. Det var heller ingen bebyggelse i området rundt, og all skog i et kanonskudds avstand var felt.

Det ble beordret bygget to nye bakerovner (*) for å kunne dekke behovet for brød. Det ble oppført et tørkehus (*)og en stall (*), og et provianthus (*) blir reparert. Fogden i Øvre Romerike ble ny forvalter etter Knud Røyem, med Niels Cold som proviantskriver.

Da skytevåpnene etter hvert ble så effektive og kraftige at de på kort tid kunne ødelegge de eksisterende anleggene, oppstod det nye systemer for befestning, bl.a. bastionsystemet som ble utviklet i Italia. De gamle høye tårnene ble erstattet med femkantede anlegg, bastioner, som ble plassert i murens brytningspunkter eller i passende innbyrdes avstand. Murens trasé mellom bastionene – den såkalte kurtinen – ble gjort rettlinjet slik at man fra bastionene kunne beskyte en angriper som forsøkte å entre kurtinen. Utenfor dette anlegget ble det bygget et ytre forsvarsverk med brystvern i form av palisader, jordvoller og en grav, enten med eller uten vann. Forsiden av jordvollen kalles glaciet og var uten dekningsmuligheter for en angriper. Glaciet kunne beskytes fra hovedvollen. Man supplerte hindrene med spanske ryttere og tornehekker, for å gjøre det så vanskelig som mulig for en angriper. Omtrent samtidig med bastionsystemet utviklet det seg et annet system – tenaljesystemet – som spilte en vesentlig rolle i tysk festningsbygging. Tilhengerne av dette systemet gikk bort fra bastionen fordi flankene var for korte til å kunne bestryke kurtinen og bastionen. Hovedkonstruksjonen ble i stedet anlagt med lange flanker i et tilnærmet stjerneformet grunnriss. Dette systemet gav god plass for skyts på de lange flankene, og man fikk en stor grad av gjensidig flankering. Den frontale skuddretningen var begrenset, og de lange linjene kunne bestrykes på langs og utsettes for ryggild. Denne festningstypen ble kaldt stjernefestninger.

Erfaringene fra krigen mot svenskene i 1657–1658 og 1659, med tapet av bl.a. Bohuslen, Skåne, Halland og Blekinge, gjorde at Christian V ønsket å styrke forsvaret, og bl.a. de opplandske festningene Kongsvinger, Christiansfjell og Basmo ble bygget langs svenskegrensen. Kongsvinger festning er en kombinasjon av halvbastioner og tenaljer. Generalfeltmarskalk, Gustav Wilhelm greve von Wedel (fra 1684 lensgreve Wedel Jarlsberg) var en drivende kraft i festningsarbeidet. Prosjektering og overordnet ledelse lå hos generalkvartermester Willem Cousheron, med Jean Caspar Cicignong som inspeksjonsoffiser over festninger og forsvarsverk. Hans oppgave var å trekke opp de prinsipielle retningslinjene for festningsanleggene og tilpasse disse til de taktiske forutsetningene.

Det er vanskelig å tidfeste helt presist når bygging av en ny festning ble startet opp første gang, men sommeren 1681 forelå det et forslag utarbeidet av en kommisjon ledet av generalmajor J. C. Cicignon. Forslaget gikk ut på at hovedfestningen skulle ligge der Vinger skanse lå fra før, og at Tråstad skanse fortsatt skulle beholdes. Tårnet skulle flyttes inn til midten av den nye festningen, og det skulle etableres en forbindelse mellom festningen og skansen ved elven. Generalfeltmarskalk Wedel fant forslaget for omfattende og lot derfor generalkvartermester Coucheron utarbeide en revidert plan som gjorde den nye festningen til et donjonverk supplert med tre romslige utenverker – retransjementer – mot nord, vest og syd. En del av den gamle skansen inngikk i den nye festningen, men stort sett ble det bygget et helt nytt anlegg. Coucherons forslag ble approbert av kongen 8. oktober 1681.

Oberstløytnant Georg Reichwein (d.y.) var kommandant på festningen fra 1682 til 1689. Anleggsarbeidene begynte våren 1682, og det ble arbeidet fra april til september, under ledelse av oberst Caspar Herman Hausman. Arbeidet med festningen avsluttes ikke før 1689. Murene ble bygget først, deretter vollganger og brystvern. Området innenfor murene ble bygget til slutt. På festningens nord- , vest- og sørside ble det anlagt tre sammenhengende utenverker i løs stein som fremskutt forsvarsverk. Det søndre og det nordre fikk murer nær 3 alen tykke og tre alen høye, mens murene i det vestre verket var ca 6 alen høye og 4–5 alen tykke ved foten. I det søndre utenverk ble det oppført en offisersbolig (*) samtidig som et gammelt provianthus ble bygget om til brakke (*). Inne på festningen ble det oppført et muret provianthus i tre etasjer – 15 alen bred og 42 alen langt.

Festningens navn, «Kongens Winger» ble offisielt fastslått 10. februar 1683, etter forslag fra generalfeltmarskalk Wedel. Navnet ble i løpet av et par år trukket sammen til «Kongswinger», senere blir w til v, Kongsvinger. Dette året ble det arbeidet fra det sørøstre hjørne av provianthuset samt på sør- og vestmuren frem til Nordre sortiport. Kommandantboligen ble oppført. En del av vollen ble torvsatt av vollmester Jon Olsen Lier fra Akershus. I vestre utenverk ble det bygget en brakke for kalkbrenneren (*) og murermesteren (*), et bryggeri (*), et bakeri med to bakerovner (*), et materialhus (*) og en smie (*). En vaktstue (*) ble oppført i tilknytning til veien inn i festningen. To nye bastioner ble ferdige, et vest for tårnet og et sør for provianthuset.

Arbeidene fortsatte på søndre, vestre og nordre side av muren. Østre side ble påbegynt, men var ikke ferdig da arbeidene sluttet det året. Det ble oppført en barakke (*) og en stall (*) i det søndre utenverk. Den gamle barakke rives. Den nye barakke var på 104 x 29 fot og delt i 4 rom med plass til 50 mann i hver. Stallen ga plass til 50 hester, men kunne i nødsfall romme 75. I 1707 ble barakken grundig reparert, og de to gevorbne (vervete) kompaniene ble innlosjert der. Prins Christians og Prins Carls bastioner ble ferdige på vestfronten.

Den 13. og 14, juni besøkte kong Christian V Kongsvinger festning som da stod ferdig oppført. Det kongelige monogram var hugget inn i muren utenfor hovedporten og på det eldste kruttårnet. Murene ble gjort høyere på enkelte steder. Det ble bygget et hus for oppbevaring av artillerimateriell (*) i utenverket.

Hovedporten ble fullført og en del av muren tekket med never og torv. Det gjenstod store planeringsarbeider innenfor murene, og som en foreløpig løsning ble det foreslått å lage tømmervollganger langs murene der oppfylling ikke var foretatt. Dette ble realisert 1686–1687.

Det ble gitt ordre om å forsere arbeidet med brystvern og vollganger. Enkelte steder ble det også laget midlertidige banketter eller satt opp spanske ryttere for å forsterke verkene. Senere på året økte man hovedmurens høyde for å gjøre den mer stormsikker. Nordre og vestre utenverk var mest utsatt i tilfelle angrep, og det ble bestemt at nordre utenverk skulle erstattes med en dekket vei. De to batteriene Prins Christian og Prins Carls ble demontert da det skulle bygges kasematter. De blir ferdige 2 år etter, og batteriene ble gjenoppstilt. Mellomrommet mellom provianthuset og festningsmuren ble lukket med tak og ble nye proviantrom. I 1692 ble rommene gjort bombesikre, og i 1696 fikk de hvelvet tak og ble innredet til artillerimateriell.

Kommandanten på festningen, oberstløytnant Reichwein beordret at det skulle bygges et «Vandhaus » (tysk: vegghus), et privet eller en dass (*) for de menige. Den dekkede vei, erstatningen for nordre utenverk, ble bygget.

Oberstløytnant Johan Braun var kommandant på festningen fra februar 1689 til juli 1689. Oberstløytnant Johan Nicolay Møllerup ble ny kommandant og fungerte frem til sin død år 1700. De siste bankettene ble fullført på hovedmuren i 1689 samtidig som det ble brukt mengder av never til tetting av takene over kasemattene. Øverste del av muren foran kommandantboligen begynte å rase ut fordi den ikke var murt med kalk. Hoved corps de garden – indre vaktbygning – var i så dårlig stand at den ble foreslåtts revet.

Muren ved kommandantboligen ble murt opp igjen. Det ble bygd et ravelin – en mur – av løs stein foran hovedporten for å beskytte denne, men det fikk verken brystvern eller banketter.

Det ble foreslått å bygge et par bombesikre rom for ravelinets besetning. Da det ennå ikke fantes «priveter» for menige eller offiserer, beordret oberstløytnant Møllerop to oppført: et av bindingsverk (*) på muren mellom kommandantboligen og provianthuset, og et på Prins Georgs bastion. På slutten av 1760-årene ble disse flyttet til baksiden av kommandantens stall- og fæhus (*).

Det ble foreslått å bygge en lynette – en vinkelformet skanse – under Gyldenløves batteri, men dette ble aldri utført. Rommene mellom provianthuset og festningsmuren ble gjort bombesikre.

Materialhuset, lavettmakerhuset og provianthuset er ikke nevnt i inventarfortegnelsen dette året, og må ha vært revet. Det ble bygd bombesikre rom for ravelinets besetning. De fikk tak av furustokker, bord, never og jord. Rommene fikk peis og skorstein. Hvelvingen over hovedporten var utett og lekket vann på tross av tidligere forsøk på tetting. Det ble foreslått at Kongens batteri over porten skulle tas ned og hvelvingen bygges helt om, men kongen bestemte at det skulle bygges et tak over batteriet i stedet. Arbeidet påbegyntes og stod ferdig året etter.

Taket over batteriet ved hovedporten ble ferdig. Arbeidet med å anlegge en brønn inne på festningsområdet ble påbegynt og fortsatte året etter. Rommene mellom provianthuset og festningsmuren fikk hvelvet tak og ble brukt til kruttkammer.

Det ble foreslått å bryte skytehull for kanoner i vestmurens kasematter, med gjenmurt åpning i fredstid. Forslaget ble approbert, men ikke gjennomført. Arbeidet med brønnen fortsatte og man kom 6 alen ned før det ble innstilt. Det fortsatte ikke før i 1705. Den påbegynte brønnen ble omgitt av en midlertidig mur og dekket med treverk for å hindre ulykker og forurensning. Det ble bygget en ny kirke som også ble garnisonskirke. Denne avløste den gamle kirken som hadde ligget på østsiden av Glomma, overfor ferjestedet.

Forslag om å fullføre verkene var blitt fremført gang på gang, men arbeidsforslagene for 1698 viser at utenverkene ennå ikke var i tilfredsstillende stand.

Oberst Marquard von Mangelsen var kommandant på festningen fra mai 1700 til sin død i 1703. Lynet slo ned i provianthuset, et par mann omkom og den ene gavlen ble ødelagt ned til 2. etasje. Midlertidige reparasjoner ble utført men først året etter ble bygningen satt i skikkelig stand. Kasemattene ble fornyet og fikk hvelving av stein i stedet for tømmertak.

Den store nordiske krig (11 års krigen) fikk ikke stor innvirkning på forholdene rundt den nye festningen. Det ble utarbeidet noen forslag til hvordan festningens utenverker kunne forbedres. Stort sett var det rolig langs grensen til Sverige frem til 1715, da man hadde begrenset seg til å sende streiftog inn over grensen. Etter 1715, da svenskekongen var kommet tilbake til Sverige, ble det ført en mer offensiv linje mot Danmark-Norge. Dette kulminerte med angrepene mot Norge i 1716 og 1718. I 1719 gjorde nordmennene et større fremstøt mot Eda skanse uten å oppnå noe særlig. Festningen unngikk svenske angrepsforsøk – den var nok for sterk.

Den ødelagte gavlen på provianthuset ble satt ordentlig i stand. Tråstad skanse, som hadde forfalt sterkt, ble satt i stand, men ikke forsynt med kanoner før noen år senere. Offisersboligen brenner og ny foreslås oppført.

Den gamle barakke (Slaveriet) ble oppført som ny offisersbolig, med rom for musketerer på nordsiden og offiserer på sørsiden.

Major J. O. von Sesterfleth ble ny kommandant på Kongsvinger festning frem til sin død i 1713. Han skrev og beklaget seg over den dårlige tilstanden på palisadene.

Kong Frederik IV besøkte festningen 14. og 15. august. Taket over Kongens batteri får klokketårn og spir. Klokkeringning herfra var (frem til taket ble revet) en tradisjon.

Arbeidet med brønnen ble gjenopptatt og denne gangen brukte man krutt til sprengning. Målet var å komme ned på nivå med brønnen i utenverkene, dvs. ytterligere 11 alen ned. Man ble ikke ferdig dette året. General Tritzschler skrev at palisadene var så råtne at de falt ned når man tok på dem, og Sesterfleth supplerer med at det var umulig for ham å holde festningen i brukbar stand så lenge det ikke ble tatt hensyn til hva han skrev.

Arbeidet med brønnen fortsatte. Major Sesterfleth nevnte at tømmerbatteriene på østfronten var så råtne at kanonene ikke kunne brukes. Han frarådet på det sterkeste at de ble bygget opp igjen av tømmer. Ny hoved Corps de Garde ble oppført i mur med kalkmørtel.

Arbeidet med brønnen fortsatte og fyrverker U. F. Sundt holdt på å sette livet til under tenning av kruttet. Under krigen med Carl XII's Sverige hadde festningen faktisk ingen brønn innenfor hovedmuren. Major Sesterfleth skrev en oversikt over hva det ville koste å få satt i stand palisadene: 210 tylvter tømmer til en pris av 312 riksdaler. Det ble ikke gjort noe.

Sesterfleth meldte at batteriene på festningen var i dårlig stand. Batteriet foran kommandantboligen var sunket sammen og kunne ikke brukes, Kongens og Prins Wilhelms batterier hadde råtne oppkjørsler, Dronningens batteri manglet bankett på en strekning og Prins Georgs batteri var delvis sunket sammen. Kruttårnets batteri var råttent med manglende banketter, og på Prinsens og Wedels batteri var tømmerunderlagene råtne. Major P. J. Wilster mente Sesterflet overdrev da han beskrev batterienes tilstand. En demonstrasjon som viste at et batteriunderlag ikke engang tålte avfyring av et løst skudd, overbeviste ham om situasjonens alvor.

Brønnen var nå 18 alen (ca 12 m) dyp uten at det var spor av vann.

Dette året omkom en minersvenn, og arbeidet ble innstilt. Palisadene ble reparert. Prinsens batteri ble istandsatt og bygget opp igjen, og Wedels batteri fikk nytt dekke. Utover dette ble det ikke gjort noe.

Kammerjunker von Platen foretok en reise til alle norske festninger denne våren. På Kongsvinger viste han overkonduktør Wilster, i nærvær av Tritzschler og Sesterfleth, hvilke feil Wilster hadde begått ved fortifikasjonsanleggene. Kritikken gikk særlig på at Wilster tenkte for mye på utbyggingen av festningen, og ikke hva som var nødvendig.

Det ble satt opp nye palisader ved utenverkene. Prins Wilhelms og Prins Georgs batterier ble bygget opp fra grunnen.

Major, senere oberstløytnant og oberst Jacob Matheson var kommandant på festningen fra mai 1713 til juli 1724.

Dronningens batteri fikk nytt plankedekke, og Gyldenløves batteri ble bygget opp fra grunnen med tømmer og planker.

Proviantforvalter Jens Sørensen uttalte at det på noen år ikke har vært arbeidet med brønnen, at denne bare var et hull i fjellet, og at hullet var fullt av regnvann som mennesker ikke kunne bruke.

Det ble bygget sortiport i ravelinets vestside. Etter forslag fra kaptein Sundt ble de to gjenværende utenverker sløyfet. I stedet ble det anlagt en dekket vei – men ikke grav – med muret kontreskarpe og glaciser foran. Forslaget ble bifalt, men for å spare penger skulle kontreskarpen bygges i løs stein. Det ble påbegynt en ny skanse øst for elven, Prestegårds skansen.

Arbeidet med den dekkete vei rundt festningen fortsatte til 1722 da det ble en midlertidig stans på grunn av pengemangel. De fleste bygningene i utenverkene ble revet under arbeidets gang. Den nye skansen på østsiden av Glomma, som ble kalt Prestegårds skansen, Norskansen eller Redutten ble ferdig.

Generalkvartermester Michael Sundt ble sjef for fortifikasjonsetaten i Norge. Eda skanse i Sverige ble angrepet av soldater fra festningen.

Provianthuset ble forlenget med en bakeribygning med nye ovner og fangeceller på øverste etasje. Utenfor festningen ble offisersbrakka (*), grovsmia (*), bøssemakersmia (*), lavettmakersmia (*), bakeriet (*) og høymagasinet (*) revet i forbindelse med anleggelsen av den dekkede vei. Batteriene ble også demontert.

Vær, vind og mye nedbør skadet murkonstruksjonene. Dette året raste en mur i utenverkene ned i en lengde av 7 alen (ca 4,5 m), og 18 alen (ca 11 m) sviktet under Kongens batteri slik at tre kanoner falt ned.

Oberstløytnant Johannes Junge var kommandant på festningen fra november 1724 til desember 1745. Major Runge skrev at alt vann som ble brukt på festningen måtte hentes utenfra med stort besvær, og han mente at nå måtte brønnen settes i stand. Hvis den ble tømt og tilsatt noen tønner spansk salt, ville den bli bra. Dette ble neppe gjort for vannet var fortsatt udrikkelig. Soldatbarakken (*) i søndre utenverk ble revet da man anla den dekkede vei.

Stallen (*) i søndre utenverk ble tatt ned.

Arbeidet med å bygge alle batteristandplassene av jord og stein ble påbegynt, og i 1730 var tre batterier ferdige: Kruttårnets, Prins Georgs og Prins Wilhelms. I den dekkede vei ble det bygget flere batteristandplasser: en like nord for sortiporten ved Skjæret, en annen ved Corps de Garde og en tredje mellom de to første. Et fjerde batteri ble lagt rett sør for Provianthuset. Disse stod ferdige i 1729.

Et kart fra dette året viser at glaciene (skråningene på utsiden av den dekkete vei) stort sett var ferdige fra sydspissen av Prinsessens bastion og frem til sortiporten mot Skjæret. Det var blitt laget en ny oppkjørsel til festningen som ble murt på begge sider og steinsatt. Øverst ble det anlagt en dobbel barriereport av palisader og utenfor denne en 9 alen lang svingel – en dreibar spansk rytter

Arbeidet med den dekkede vei og glaciet ved sortiporten ble avsluttet på denne siden. Igjen ble det påpekt at vannet i brønnen var udrikkelig. Noe av dette vannet kom som tilsig fra jordoverflaten, men det meste kom som takvann fra kasernebygget og ned i brønnen via trerenner og et filtreringssystem. Dette vannet var ikke av en beskaffenhet som kunne brukes til drikkevann for mennesker, men var velegnet til andre formål som klesvask, vann til dyrene i fjøset og lignende. Drikkevann ble hentet fra brønnen i ravelinet eller utenfor sortiporten mot Skjæret. I 1793 het det seg at vannet i brønnen ved Skjæret var det beste.

Det ble bygget en sortiport i østmuren mellom kruttårnet og provianthuset samtidig som det ble oppført et tenaljeverk av løs stein.

Gyldenløves tårn eksploderte pga. lynnedslag, og omliggende bygninger fikk store skader. Kong Christian VI besøkte festningen 8. juli og bestemte at et nytt tårn skulle oppføres på samme sted.

Anlegget av en dekket vei på nordsiden fortsatte, og dette året stod Place d'armes ferdig.

Man var stort sett ferdig med anlegget av den dekkede vei på strekningen mellom Prinsessens og Prins Georgs bastioner, men et stykke forble uferdig, og ble ikke sluttført før i 1774. Arbeidene fortsatte utenfor Prins Carls og Prins Wilhelms batterier, men på grunn av små bevilgninger ble arbeidene ikke ferdige før i 1748. Det ble muret et kruttlager under Kongens batteri.

Det ble laget en oppgang til Gyldenløves batteri mellom provianthuset og kommandantboligen.

Arsenalet var nå oppført på stedet hvor tårnet stod. Arsenalet ble også kalt Det store kruttårn.

Klokketårn (*) oppført på Kongens batteri.

Arbeidet med glaciene fortsatte.

Som noe nytt fikk man straffanger eller slaver på festningen, noe som varte frem til 1823. Disse straffangene blir innkvartert i Hoved corps de garden (indre vakt). Senere, da antallet økte, ble de innkvartert i Den gamle barakke.

Sprøytehuset ble oppført mellom den gamle kaserne og kruttårnet. Det ble også brukt som stall for kommandantens hester.

Det ble murt hvelvinger i ravelinet, og arbeidet med den dekkete vei på nordsiden. Under anleggsarbeidene lå festningens ytre forsvarsverk delvis åpne, og kommandanten engstet seg mye på grunn av dette. Han hevdet at hele kompanier «en front» kunne marsjere inn, og at garnisonen burde vært forsterket og ekstra skiltvakter satt ut. Det ble bygget en ny artilleri- og fortifikasjonssmie like nord for Corps de Garde (ytre vakt) i den dekkete vei.

Kommandant Junge tar sin avskjed, ny kommandant ble oberstløytnant Hans Olai Fremmen, frem til hans død i oktober 1746. Det påbygges et hus til trekull (*) i enden av smien.

Provianthuset ombygget med bombefri hvelving og endring av gavlene, ferdig 1747.

Major, senere oberstløytnant og oberst Magnus baron von Holck var kommandant på festningen fra 1747 til han døde i 1764.

Det ble murt en trapp opp til Kongens batteri fra kommandantboligen. Det ble etablert et batteri på toppen av kasemattene i ravelinet. Glacisene var ferdige.

Det ble bygget et voll-lavetthus (*) der hvor Den nye kasernene står i dag. Smien ble utvidet, og det ble bygget et skur til materiell i enden av den. Det ble bygget et eget hus til trekull. Nye bakerovner ble murt opp i Provianthuset. Prins Georgs, Wilhelms, Kruttårnets og Gyldenløves batterier ble fylt opp med jord (først mures bastionsmuren, så fylles det opp med jord). Bankettene over hele festningen måtte bygges opp igjen med gresstorv.

Det ble bygget ny Corps de Garde (ytre vakt) i den dekkete vei. Det ble lagt steinheller som gulv i 4 bombarakker (kasematter).

Det ble oppført et nytt hus til trekull(*) vest for Ravelinet. Et tørkehus (*) til bord og planker ble oppført ved oppkjøringen til festningen.

Generalkvartermester Hans Jacob Scheel ble sjef for fortifikasjonsetaten i Norge. Det ble bygget et nytt kullhus (*) ved materialgården (*).

Det ble anlagt oppkjørsel for kanoner i hjørnet ved brønnen i ravelinet, og det ble oppsatt et artillerimateriellhus (*) i den dekkete vei mellom Kronprinsens og Prins Carls Batteri.

Det ble oppført et artilleriarbeidshus (*) innenfor Dronningens batteri som ble revet ved oppførelsen av Den nye kasernen. Bindingsverksgavlene på provianthuset ble murt i gråstein.

Sortiporten til Skjæret raste sammen og ble reparert.

Porthvelvingen i hovedporten ble reparert og forsterket med «2 Alens brede Grundmuur, 3 Alner brede i Hvelvingen og 2 Alens tykkelse». Gamle tegninger viser hovedporten som den er i dag: to store rødmalte halvporter med en liten gangport i den ene og utstyrt med doppnagler.

Kruttårnets øvre del ble forsterket med gråsteinsmur og sperreverk.

Oberstløytnant Valentin W. H. Huitfeldt var kommandant på festningen fra desember 1764 til september 1765. Hovedbrønnens dekke var råttent og måtte skiftes. Brønnen var da utstyrt med en gammel brønnvinde og en 28 alen lang jernlenke med to beslåtte spann.

Ny kommandant: Johan Ludwig Maximillian de Biellardt, fra 1766 til han dør i 1798. Mannskapsrommet i Hoved Corps de Garden (indre vakt) ble delt i 2 rom, ett for mannskap og ett for festningsslaver. Hoved Corps de Garden ble i 1765 foreslått forhøyet med en etasje for å skaffe plass, men dette ble ikke utført. Det gamle voll-lavetthus ble revet for å gi plass for en ny kaserne.

Plan for Den nye kaserne foreligger.

Nytt voll-lavetthus ble oppført inntil Arsenalets sørvegg. Det sammenbygges med Arsenalet i høyde og bredde, de fikk felles tak og fremstår som én bygning. Den nye kaserne er tatt med i inventariefortegnelsen for dette året.

Den svenske kongen, Gustav III, gjorde statskupp i 1772. Kort tid etter demonstrerte han sin styrke med 16 000 mann ved Vänersborg og Karlstad. Selv han reiste til den norske grensen, tilsynelatende for å lede et angrep. Militære forholdsregler ble tatt i Norge ved å trekke store troppestyrker til Skjeberg i Østfold, men våren 1773 var det hele over.

Det ble bygget et «privet» mellom Dronningens og Kronprinsens batterier i panelt tømmer med innhegningsmur nederst. Gulvet i blokkhuset på Kongens batteri var så råttent at det måtte fornyes. Tilsvarende med gulvet i Tøyhuset (en del av arsenalet).

Spisestuen hos kommandanten var ikke ferdig innredet, den måtte bl.a. ha ny ovn. Nye ovner ble montert i kvistkamrene på Den nye barakke. Det ble søkt om å få oppført et nytt kalkehus i stedet for det gamle, som ble tatt ut av bruk i 1767. Den nye kaponieren (*) skulle oppføres i den dekkete vei mellom Prins Carls og Prins Wilhelms bastion på nordsiden. Det skulle oppføres et nytt sprøytehus bak Arsenalet og bygges en avløpsrenne fra «vandhuuset» eller «priveten», mellom Prins Georgs og Prinsessens batteri.

Det var anskaffet 2 hånddrevne kornkverner. Med 16 mann i 24 timer kunne det males så mye mel at det rakk til 675 brød. Den nye kaponieren var ferdig og fikk funksjon som kalkehus. Kulegården ble innhegnet med stakitt da kulene forsvant. Det ble innredet munderingskamre i Den nye barakke. Kommandanthuset fikk ny bordkledning på SØ side, soverommet fikk nytt gulv og ny ovn. I lavetthuset ble det montert gitter foran 2 vinduer. Bakerovnene som ble påbegynt i 1773 ble ikke ferdig pga. mangel på slaver. Det ble oppført et nytt voll-lavetthus (*) i den dekkete vei nedenfor Dronningens batteri.

Brønnhuset var igjen råttent og man bygget da et sekskantet brønnhus i murstein med vindspill og to bøtter. Kuppelen over brønnen ble laget i tre og tjæret, men da den 1779 var blitt bleket av solen, ble den trukket med seilduk og malt grå.

Sprøytehus med stall ble forlenget helt bort til kruttårnet for å gi plass til kommandantens kyr. Fjøset for kyrne på Prins Wilhelms batteri ble revet.

Taket på nordsidens sortiport ble senket og foret ut samtidig som porten av tre ble erstattet med en av jern.

Den første asimut (orienteringsretning øst-vest) for landets triangelnett (brukes ved landmåling og karttegning) ble beregnet til meridianen gjennom tårnet på festningen. Utgangsmeridianen ble senere flyttet til flaggstangs-punktet på festningen og tjente som sentralmeridian for Norges kartoppmåling frem til 1916. Sortiporten i den dekkete vei, som fører ned til Skjærbrønnen, ble foreslått utvidet da den var så smal at man ikke kunne foreta et angrep ut fra den. Den innvendige bekledningen på vollgangen samt 2 vinduer mellom Prinsessens og Kruttårnets Batteri, var i så dårlig stand at det holdt på falle ned.

Sortiporten ved Skjæret fikk dobbel palisadeport og ble bygget om slik at hestekjerrer kunne passere. Murene rundt Wedels batteri var under reparasjon. Brystvernet rundt om på festningen var også under utbedring. Den innvendige dossering (skråning) på vollgangen mellom Prinsessens og Kruttårnets bastioner samt oppkjørselen til disse holdt på falle sammen. Kommandanten ønsket et par værelser innredet til sine tjenestefolk i kjelleren under Den gamle barakke. Der måtte det oppmures en ny skorstein, og gulvet måtte legges av murstein på kant i sand. Det ble brolagt rundt brønnen på øverste festning pga. vannsøl.

Festningsmurene og brystvernene var under stadig utbedring. Det samme gjaldt den innvendige befestningsmuren på Kongens batteri og palisadene. Beholdningshusets vegg måtte repareres, og taket på kaponieren(*) fornyes.

Forstykket på Kongens batteri hvor det dekkete batteri var oppsatt, var så råttent at det måtte fornyes. Alle vinduene i Den gamle barakke var i så dårlig stand at de måtte repareres. Tilsvarende med trappene inn i bygningen. Plankeverket rundt materiellgården måtte settes istand. I Kommandantboligen var vinduene i tjenerens rom, pikenes rom og spisekammeret så dårlige at de måtte skiftes ut. Taket på brønnen på øverste festning måtte sparkles og males. Det ble igjen søkt om å få innredet værelser i kjelleren under Den gamle barakke for kommandantens tjenestefolk. Det ble forbudt å la kuene gresse på øverste festning.

Taket over brønnen ble kledd med blyplater da seilduken var råtten.

Det blir bygget et reservoar til avrenningen fra privetet på Dronningens bastion, da avrenningen gjorde det vanskelig å ferdes forbi stedet, og vaktposten ved Skjærporten var sterkt plaget av lukt. Oppkjørselen til festningen ble foreslått utstyrt med palisader på begge sider, som nederst gikk sammen i en palisadeport. Det bekreftes fra «høyeste hold» at porten til kulegården skal holdes låst pga. av at «saa mange forsvinder».

Kronprins Fredrik (senere Fredrik VII) besøkte Kongsvinger festning. Danmark-Norge og Russland hadde inngått en allianse. Da Gustav III angrep Russland fra Sverige (mens russerne var i krig med tyrkerne) måtte Danmark-Norge sende troppestyrker for å angripe svenskene. Danskene var ikke særlig interessert i en krig med svenskene, og det ble presisert at de norske troppene var russiske hjelpetropper. Dette kunstgrepet for å unngå krigstilstand ble akseptert av svenskene. Noe langt felttog ble det ikke, og freden ble gjenopprettet året etter. Forbundet med Russland varte ut århundret.

Glacienes sider skulle forsynes med spanske ryttere.

«Efter Deres Højvelbaarenheds Befaling følger hermed en skitse hvorpaa de 3de Projecterde Caponieres og de dertil hørende Tambours, som alt med rødt er mærkert … » Hvilken tegning? Ikke utført prosjekt? Festningskartene viser at det ikke har vært mer enn en kaponiere, den som ble oppført 1774 mellom Prins Carls og Prins Wilhelms batterier.

I Den gamle barakke ble skorsteinene delvis murt om, og innvendig spekket. I kapteins værelser i Den nye barakke ble himlingene trukket med strie og «gipset». Taket på artillerimaterialhuset (*) i den dekkete vei ble lagt om og fikk nye mønepanner. Det forfalne stakittet på begge sider av oppkjørselen til festningen ble byttet ut med palisader. Deler av palisadene måtte skiftes ut.

Det ble oppsatt firskårne palisader utenfor den palisaderte porten bort til forvalterens hus i stedet for et gammelt stakittverk.

Norske Jegerkorps fikk en underoffisersskole på festningen, den første underoffisersskole i landet. Det ble tegnet kontrakt med kjøpmann Albrechtson om bruk av hans eiendom på Skjæret til lasarett. Det ble utvidet noen år senere, og var i bruk frem til 1812 da Grønnerudgården ble kjøpt. I festningens oppkjørsel måtte det skiftes ut palisader på grunn av råte. Andre stakitt måtte også skiftes ut med palisader. Det var behov for ennå et «vandhaus» (*), et privet, ut over det som allerede fantes mellom Dronningens og Kronprinsens bastion.

Den innvendige side av vollgangen over kasemattene i Ravelinet ved Wedels batteri ble oppført i gråstein dekket med jord. Utvendig pussreparasjon var nødvendig på Den gamle barakke og 2 av skorsteinene ble murt opp på nytt. Bakerovnene i provianthuset måtte repareres, bygningen utvendig fuges og gulvet på proviantloftet utskiftes. Loftene over den nye og gamle kaserne samt over bakerhuset fikk bordkledning. Det var behov for 6 nye skilderhus. Veien opp til festningen måtte repareres.

I «Slaveriet» måtte det legges nytt gulv av murstein (satt på kant i sand), og det måtte legges takstein oppå bordtaket. Det ble søkt om å få oppføre en av de i 1790 prosjekterte kaponierer (*), fordi artilleriet hadde plassmangel. Det ble igjen søkt om å få oppføre et vedhus utenfor festningen, omgitt av palisader. Dette innhegnete område kunne også brukes som materiellgård. Tørkehus og kullhus ble foreslått flyttet hit.

Det ble plantet allétrær ved oppkjørselen til festningen. Oppføring av en kaponiere påbegynnes (*). Kartene viser ikke mer enn en kaponiere, på samme plass. Det kan være tale om at den som ble oppført i 1774 var i så dårlig stand at den måtte gjenoppbygges på nytt.

Det gamle sprøytehus, som var blitt kommandantens vognremise, ble gjort høyere under taket. Palisader ble utskiftet, trappen foran gamle barakke ble utskiftet, det ble lagt jernplater under ovnen i lavetthuset og innhegningen rundt kulegården ble reparert.

Bekledningen over reservoaret for privetet mellom Dronningens og Prins Christians Bastion måtte skiftes ut. Terrenget foran Arsenalet måtte jevnes og fjell sprenges bort.

Utenrikspolitikken var lagt opp til at Danmark-Norge skulle holde seg nøytrale under krigene mot Napoleon i Europa. Dette var vanskelig, og skip ble gjentatte ganger stoppet og beslaglagt. Danske krigsskip måtte derfor konvoiere handelsskip mot franske kapere. Senere beslagla engelskmennene nøytrale skip i fart på Frankrike, og i år 1800 ble det sluttet et nytt nøytralitetsforbund mellom Russland, Sverige og Danmark-Norge. Dette førte til at alle dansk-norske skip i engelske havner ble beslaglagt. 2. april 1801 fulgte slaget på Københavns red der Danmark ble tvunget ut av forbundet.

de Biellardt dør og etterfølges av Oberstløytnant Niels Harbou som var kommandant ved festningen fra oktober 1798 til november 1802. Det måtte utskiftes palisader.

Norske Jegerkorps dannet garnison på festningen frem til 1807.

Oberstløytnant, senere oberst Bernhard Ditlev von Staffeldt var kommandant på festningen fra november 1802 til oktober 1807.

Det ble oppført et nytt og større soverom på kommandantbygningen på dennes gårdside. Bygninger og anlegg som tilhørte festningen i 1803:

Hoved Corps de Garde.

Corps de Garde i den dekkete vei.

Corps de Garde ved kirken, eller Brannvakten.

Kommandanthuset.

Den nye barakke.

Den gamle barakke.

Provianthuset.

Det nye sprøytehus.

Det nye kalkehus eller kaponieren (*).

Det hvelvede suterreng med kasematter.

Privetene (vandhuusene) (*).

Festningsportene: Hovedport, ravelinsport og 4 sortiporter.

Tambour med barriereport.

Festningsbrønner: Hovedbrønn, ravelinsbrønn, brønnen ved glaciet og brønnen på kirkesletten.

Smiebygning.

Kulehus (*).

Material- eller vedgård i den dekkedee vei (*).

Brannstiger.

Tørkehus (*).

Kommandantens have (*).

Kornlåve

Det nye høyhus (*).

Arsenalet.

Det nye lavett hus (*).

Det store kruttårn.

Kruttkjeller ved provianthuset.

Kruttlager i hovedporten.

Kasematter eller små hus (?).

Artilleri materiellhus (*).

Batterier og utenverker: Kongens batteri, Dronningens batteri, Kronprinsens batteri, Prins Carls batteri, Prins Wilhelms batteri, Prins Georgs batteri, Prinsessens batteri, Gyldenløves batteri, Ravelinet (Wedels batteri), retransjementet, den dekkede vei og glaciet, Tråstad skanse og Prestegårds skansen.

Majorgården, Dahlmanns gården eller Svendsborg, ble brukt som lasarett.

Det ble oppført en voltigerbygning (gymnastikk- og ekserserbygning *) utenfor sortiporten ved Skjæret.

Oberst Werner Nocolai de Seue var kommandant på festningen fra oktober 1807 til mars 1808. Ingeniørløytnant Harbou foreslo at utenverkene på festningen ble fornyet og at det ble anlagt en skanse med et batteri utenfor sortiporten mot vest. Brystvern og bastioner som vendte mot Vardåsen ble forsterket i en lengde av 217 alen (ca 130 m). Glacienes fot ble ombygget for å hindre utglidning. Jægerkorpset ble forflyttet og underoffisersskolen nedlagt. Trappene på nordsiden av den «Gamle Baraque» ble fornyet, da de var råtne.

Fra 1801 til 1807 var det gode tider for dansk-norsk skipsfart, men 2. september 1807 ble København angrepet, for engelskmennene ville hindre at den store dansk-norske flåten kom med i krigen på fransk side. Flåten lå i opplag for vinteren og var ikke seilklar, og etter 5 dagers bombardement av byen – det første kjente terrorbombardement av sivile – kapitulerte danskene, og flåten ble tatt med til England. Dermed ble Danmark-Norge tvunget med på Napoleons side i krigen, noe som senere førte til oppløsningen av dobbeltmonarkiet.

Den danske kongen erklærte krig mot Sverige 29. februar, og det ble grensekamper med svenskene. Harde vintre og mye sykdom tok livet av mange av festningens soldater. Prins Christian August besøkte Kongsvinger festning i august 1808.

Oberst Blücher fikk i august tillatelse av prins Christian August til å anlegge en skanse med et batteri til 4–6 kanoner på det stedet Harbou året før hadde foreslått. Blücher rev skuret over Kongens Batteri. De øvrige batterier ble satt i stand. Brystvernene ble foreslått forhøyet og forsterket. Kasemattene ble forsynt med plankegulv og sengebrisker. Det ble satt opp palisader ved glacisene, og alle porter ble overhalt. Alle batteriene var i løpet av april måned i full stand med brystvern, faskiner, jord, sandsekker og skansekurve. Alt klart til kamp, dagen før kampen ved Lier den 18. april. Ut over sommeren ble palisadene utbedret. Det ble godkjent oppført et voll-lavetthus (*), stod først ferdig i 1810, plassering usikker.

Den svenske konge ble avsatt, prins Christian August ble tilbudt den svenske kronen men takket i første omgang nei av hensyn til den danske konge. Han døde senere i 1810 som svensk kronprins. Hans død bante veien for Karl Johan Bernadotte. I september visiterer prins Christian August og prins Friedrich av Hessen festningen. Fred med Sverige 10. desember. Det blir laget 10 nye skilderhus og 3 nye porter til erstatning for de gamle som hadde råtnet. To av disse, ved inngangen til Ravelinet og under Kongens Bastion, er fremdeles i bruk.

Oberstløytnant Andreas S. Krebs var kommandant på festningen fra 1810 til 1814. Batteriet Skjærskansen eller Prins Christian Augusts Batteri ble etablert. Arbeidene med ombygging av glaciene var ferdige. Voll-lavetthuset ble oppført. Et av lasarettene, «Majorhuset», ble vurdert for fortsatt bruk, men på grunn av mangler ved bygningen opphørte bruken.

Akerhusiske Skarpskytterregiment forlegges (får fast opphold) til Kongsvinger festning, og underoffisersskolen startes på nytt. Ny ekserserskole for rekrutter startes også på nytt.

Prins Friederich av Hessen kom på inspeksjon til Kongsvinger festning. Krutthuset i den dekkede vei ble oppført. Det ble bygget 2 poterner, eller underjordiske ganger, til brønnene i henholdsvis Kommandantens hage og Ibsenhagen. Oberstløytnant Benoni d"Aubert ble utnevnt til kommandant, men begynte ikke i stillingen før i 1814. I mellomtiden ble tjenesten passet av oberstløytnant Krebs.

Halvtaket ut over festningsvollen – en forlengelse av provianthustaket – ble foreslått fjernet. Skansen «Norske løve», oppføres utenfor festningen. Lengre mot nord ble Skansen «Prins Fredrik» oppført. Nede i dalbunnen ble skansen «Se til høyre» oppført, med vakthus til batteriets besetning. Vakthusets vegger ble oppført i gråstein, men først i krigstider skulle gulv, vinduer og tak bli gjort ferdig. Taket på kaponieren i den dekkede vei ble tatt av da det stakk opp over brystvernet, og det ble i stedet lagt et dobbelt tømmertak med et lag kalk på. I august ble «Grønnerudgården» i Leiren kjøpt, og skulle brukes som nytt lasarett og garnisonssykehus. Fortifikasjonssmien ble gjort om til laboratorium, og det ble bygd nytt krutthus (*) i den dekkede vei under Dronningens batteri.

Slaveriet, hovedvakten «Corps de Garde», laboratoriet, kaponieren, kommandantens fæhus og vakthuset i «Se til høyre» fikk forsterket takene så de ble bombesikre. Det ble lagt nye gulv i kasemattene, og det ble installert ovner. Det nye krutthus i den dekkede vei var ferdig, tegning fra 1809. På skansen «Prins Friedrich» ble det oppført et laftet blokkhus med doble vegger fylt med jord til 50 mann. På Tråstad skanse ble det likeledes satt opp et blokkhus av tømmer, utvendig kledd med panel. Tak av tømmer dekket med never og jord. Det ble satt opp palisader på glaciene ved den dekkede vei, langs forbindelsesveiene til utenverkene nord og vest for festningen, rundt skansen «Se til høyre», og rundt «Prestegårds skansen» ved Glomma. Det ble laget nye spanske ryttere. Ing. Kpt. Ræder foreslo å etablere retranchementer (sperreverker) i den dekkede vei på nordsiden og sørsiden av festningen. Disse sto ferdige i 1814. Prins Frederiks batteri ble etablert utenfor festningen. Festningen ble gjort klar til krig med bombesikring av takene på de forskjellige bygningene, og vinduer og dører ble blendert. Det ble lagt tregulv og satt inn ovner i kasemattene.

Major Benoni d´Aubert overtok stillingen som kommandant på festningen. Norge ble avstått – etter tvang fra stormaktene – ved freden i Kiel. I juli gikk en større svensk troppestyrke over grensen mot Kongsvinger. I begynnelsen av august kom det til heftige kamper ved Lier, Matrand og Skotterud, og svenskene led et sviende nederlag. Konvensjonen i Moss 14. august satte en stopper for ytterligere krigshandlinger. 20. oktober vedtok Stortinget unionen med Sverige. I slutten av oktober, på vei til Stockholm, besøkte kronprins Carl Johan av Sverige festningen.

Blenderingen foran bygningenes vinduer og dører ble foreslått fjernet. Bygningene i utenverkene «Se til høyre» og «Prins Fredrik» ble revet og materialene solgt. d´Aubert ble utnevnt til sjef for Ingeniørbrigaden og flyttet til Christiania. Formelt ble han i stillingen til 1817, og oberst Krebs vikarierte igjen. 20. august stoppet kong Carl Johan på vei til Christiania og overnattet på festningen. Det samme skjedde i november på vei tilbake til Sverige.

Det ble innredet slaverom i Den gamle barakke, slaveantallet økte til nesten 40. Kong Karl Johan var innom festningen midt på sommeren. Blenderingen foran vinduer og dører var ikke fjernet på grunn av pengemangel.

Garnisonen ble redusert til 20 % av sin opprinnelige størrelse. Oberstløytnant N. F. R. Huitfeldt ble ny kommandant. Dette året ble det bevilget penger til å fjerne blenderingene og føre bygningene tilbake til sin opprinnelig tilstand. Fra samtlige bygninger skulle det fjernes jord, tømmer og planker. Alle palisader skulle tas vekk, og bygningene i Tråstad og Prestegårds skansen skulle rives.

Det ble innredet enda et slaverom i Gamle barakke. Slaveantallet var nå ca 32.

Festningen legges ned. Ordningen med slaver, straffanger, opphørte. Festningens beholdninger av kanoner, krutt osv. ble overført til andre festninger.

Kronprins Oscar med følge overnattet på festningen.

Da festningen var blitt tømt for personell og materiell mellom 1817 og 1823, var det ikke lenger behov for en rekke bygninger. Følgende bygninger ble derfor revet eller solgt: artillerihuset, voltigerhuset (gymsalen), feltartillerihuset, sykehuset, brannvakten ved kirken, materialhuset, høyhuset, voll-lavetthuset og luntehuset. Antall priveter ble redusert fra 3 til 2, det ved stall- og fæhuset forsvant.

Kommandanten, oberst Huitfeldt, var lenge syk og døde ut på høsten. Oberstløytnant Fritzner vikarierte. Kong Carl Johan av Sverige besøkte festningen. Det ble utført større reparasjonsarbeider på festningens bygninger.

Kaptein L. Bierkebæk overtok som midlertidig kommandant etter Huitfeldts død. «Central-Commissionen for Norges Befestningsvæsen» fremla sin innstilling, som konkluderte med at ferjeoverfartsstedet ved Tråstad skanse fortsatt hadde en viktig militær betydning, også under de nye forholdene som unionen med Sverige hadde skapt.

Oberstløytnant W. Sissener ble ny kommandant.

Jordvollen og deler av Kronprinsessens batteri raste ut og måtte repareres.

Kong Carl Johan døde og Oscar I ble ny konge.

Oberstløytnant W. Sissener døde og kaptein Fischer overtok inntil ny kommandant, oberst P. B. Anker, ble utnevnt i juli s.å.

Oberst P. B. Anker døde og kaptein F. D. Werenskiold fungerte midlertidig. Generalmajor E. T. Anker ble ny kommandant.

«Akerhuskommisionen av 1855» fremla sin innstilling, som stikk i strid med Ingeniørbrigadens innstilling fra 1836, konkluderte med at Kongsvinger festning var uten verdi så lenge den ikke ble supplert med ytterlige befestninger. Slike anlegg lot seg ikke bygge da landet ikke hadde ressurser til dette. Festningen kunne bare fungere som magasin for forsvarene av grenseområdet så lenge en fiende holdt seg på østsiden av Glomma. Festningen ble foreslått nedlagt og statens eiendommer foreslått solgt.

Generalmajor E. T. Anker døde og hans sønn, rittmester C. Anker, ble utnevnt som ny midlertidig kommandant. Vilkårene for kommandantens avlønning ble endret i 1857, hvilket gjorde at posten som kommandant ikke lenger var en selvstendig stilling. Kaptein Werenskiold blir ny kommandant etter endringen.

Oscar I dør, Carl XV ble ny konge i Sverige.

Jernbanen kom til Kongsvinger.

«2. Akershuskommisjon av 1876» konkluderte med at festningens betydning var meget viktig, og at betydningen ville øke når Solørbanen ble anlagt.

Kaptein Werenskiold sluttet som kommandant. Ny blir oberstløytnant J. S. Dessen.

Oberstløytnant J. S. Dessen ble avløst av oberstløytnant C. F. Lowzow.

Solørbanen ble ferdig. Oberstløytnant Lowzow døde, og kaptein H. C. Schjørn ble ny kommandant.

Schjørn døde og ny kommandant ble kaptein T. Grimsgaard.

Forholdet til Sverige gjennom unionstiden var ikke problemfritt. I 1890-årene spisset situasjonen seg til i det som ble kalt konsulatstriden. I 1895 var situasjonen særlig kritisk, ordet krig ble brukt, men de norske militære styrker var svake, og det ble ikke til mer enn ord. Årene etter bevilget Stortinget store beløp for å styrke forsvaret til lands og til vanns. En kommisjon la i 1901 frem to innstillinger som tok utgangspunkt i den såkalte Glomma-linjen (en serie befestningsanlegg bygget langs Glommas nedre løp tidlig på 1890-tallet). Kommisjonen hevdet i sin innstilling, at denne forsvarslinjen bare kunne løse sine oppgaver dersom den ble ytterligere utbygget, og at det foran den ble bygget et fremskutt forsvar av en slik effektivitet at fienden ville bli alvorlig hindret i fremrykning. Dette for at feltarmeen skulle få tid til å mobilisere. Det ble derfor foreslått at de eksisterende grensefestningene ble modernisert, og at det ble bygget nye anlegg i en linje fra Halden over Ørje og Aurskog til Kongsvinger. Kommisjonen hevdet at forsvaret av Kongsvinger bro var av største betydning fordi så mange veier fra nord og øst møttes her før de gikk videre vestover. Man innså at festningen ikke ville klare å løse sine oppgaver alene da fiendtlig artilleri på Holtberget ville kunne lamme den. For å umuliggjøre dette burde det anlegges så kraftige befestninger på Vardeberget at disse kunne hindre fiendtlige batterier på Holtberget. Befestningskommisjonens anbefalinger vant umiddelbar tilslutning, og samme sommer var det en rekke befaringer på og omkring Vardåsen. Grunn ble innkjøpt og vei anlagt. De nye befestningene på Vardåsen skulle bestå av to fort, Vardefortet og Gullbekkfortet, hver med 2 kanoner. Samtidig ble selve festningen satt i stand gjennom omfattende arbeider med bastionene og bygningene. Den nye barakke fikk fjernet sine halvvalmer og taket ble gjort om til saltak.

Befestningene på Vardåsen ble utstyrt med langrekkende, hurtigskytende 12 cm Schneider-Canet kanoner på dreieskive i pansertårn (to på hvert fort) samt et antall 8,4 cm feltkanoner. 12 cm kanonene kunne skyte horisonten rundt med en rekkevidde på ca 10 km. I tillegg ble det anskaffet 2 mobile Hotchkiss mitraljøser. Anleggene med hytter for mannskapet stod ferdig i 1903.

Festningsanleggene ble overtatt av Kystartilleriet, som Festningsartilleriet sorterte under, den 31. januar. Navn på de nye grensefestningene ble fastsatt av kronprins Gustaf, gjennom kongelig resolusjon februar samme år, og ble omtalt slik: «Kongsvinger befestninger, hvorunder inngår Festningen Kongsvinger samt fortene Vardeaas og Guldbækaas».

Anleggene på Vardåsen var riktignok ikke fullført, og utover våren og sommeren ble det utført til dels omfattende arbeider. 7. juni vedtok Stortinget oppløsning av unionen med Sverige. Dette ble umiddelbart godtatt av den svenske regjering, men den svenske Riksdag var kun villig til å drøfte det norske vedtaket, hvis en folkeavstemning i Norge støttet dette. Den 13. august ble folkeavstemningen avholdt, som med overveldende flertal støttet Stortingsvedtaket om oppløsning av unionen. I Karlstadkonvensjonen av 23. September 1905 ble det avtalt at Kongsvinger festning ble stående urørt, men at fortene på Vardåsen ikke ble rasert mot at de heller ikke ble tillatt utvidet med mannskaper og bestykning. En nøytral sone ble i tillegg opprettet på hver side av grensen. Det blir lagt inn strøm på festningen, til utvendig belysning.

Hovedsignalstasjonen på Vardåsen ble fullført, kullskurene fikk takstein. På Vardåsen ble vakthusenes fuger i veggene kontrollert.

Det ble lagt inn strøm i kommandantboligen og den nye kaserne. Først i 1917 fikk de gjenværende bygninger, unntatt Arsenalet og krutthusene, elektrisk lys.

Det ble bygget brønn ved Vardefortet, lagt vannledning fra Høgtjern, anlagt telefonsentral på Vardefortet og sprengt kabelgrøfter.

Ved Vardåsfortene ble det drenert myr for flyplass/ekserserplass, bygget spiserom med kjøkken, bygget offisersbrakke og gravet kabelgrøft mellom fortene.

Ved fortene ble det bygget skur for 8,4 cm kanonene, alle bygninger ble maskert/kamuflert og piggtrådhindrene ble reparert. På festningen ble det bygget depotrom for festnings- og reservekompaniet.

Det ble sprengt tunnelmagasiner ved fortene på Vardåsen og bygget lasteperrong ved Kongsvinger stasjon. På festningen ble det bygget vedskur bak arsenalet, fjernet 2 trapper utenfor Slaveriet og murt igjen dører på nordsiden.

Dette året, og de følgende, ble det utført store reparasjoner på porthvelvingen, Prinsessens, Kronprinsens og prins Georgs batterier.

Det ble lagt inn elektrisk lys i bygninger og tunneler på Vardåsen-fortene.

Festningen ble nedgradert og stilt i reserve, og allmennheten fikk større adgang til anlegget enn tidligere.

Kong Haakon VII besøkte Kongsvinger festning. Festningens bygninger blir fredet gjennom et administrativt vedtak.

Dette året, og de følgende, ble hovedmuren spekket, kasemattene i Ravelinet reparert og utenverkene ryddet og innhegnet. Dessuten ble det revet en rekke trebygninger: et lite skur på nordsiden av Sprøytehuset, et utbygg på kommandantens stall, et råttent stakitt mot festningsplassen, en trapp på muren ved Provianthuset og ned til andedammen, to bordvegger mot Provianthuset, et halvtak på baksiden av stallen, et vedskur bak Arsenalet, et privet på Prinsessens bastion, en vognremisse på gavlen av Slaveriet og en stall i Sprøytehuset.

Festningen hadde 250 års jubileum og kong Haakon VII besøkte den i anledning jubileet.

På Vardåsen utgår batteri D, skyttergraven ved I, fire blokkhus, hovedsignalstasjonen og geværskytebanen av inventarfortegnelse,

Poternen ned mot Aamodtgården ble reparert.

Festningen fikk innlagt kommunalt vann.

Festningen ble interneringsleir for de krigsførende parter som var kommet inn på norsk territorium, dvs. kun tyskere. 12 cm kanonene på Gullbekkfortet og Vardefortet ble demontert.

Det ble skutt mot fremrykkende tyske styrker fra Vardåsen med de to gjenværende feltkanonene. Fra 16. april kom festningen under tysk kommando. Anleggene på Vardåsen ble liggende avstengt og var ikke i bruk.

Det store privet på muren mellom Dronningens og Kronprinsens batterier ble revet, det var nå vannklosetter på festningen. Festningen ble kurssted for det nyopprettete Norges SS. På grunn av kursvirksomheten ble det nødvendig med opprustning av festningen. Alle kasernerom ble pusset opp. Slaveriet ble pusset opp med spisesal, lesesal og peisestuer. I stall- og fæhuset ble det innredet dusj, bad og vannklosetter. Festningsplassen ble hevet og jevnet, det ble bygget en forstøtningsmur til dette foran stall- og fæhus. Trappen foran Slaveriets østre ende ble bygget, og det ble satt opp en terrasse i sammenheng med plasshevingen. På Slaveriets nordside ble en dør murt igjen og en annen ble til balkong.

Festningen ble interneringsleier for landssvikere frem til sommeren 1946.

Generalkrigskommisariatet (GKK) ble fra 1/1 midlertidig forlagt til Kongsvinger festning, men allerede 1. oktober ble GKK flyttet tilbake til Oslo. Befalsskolen for Hærens Artilleri flyttet inn på festningen i juli. En tyskerbrakke blir flyttet til plassen ved Kommandantens Hage og innredet til undervisnings- og messebygg.

Befalsskolen ble overført til Haslemoen. IR 4 flyttet inn 1. august, men flyttet ut igjen i september. Akershus HV-distrikt 04 flyttet inn i oktober.

Kong Olav V besøkte Kongsvinger festning.

80 mål av arealene rundt festningen ble fredet. Kornmagasinet, som hadde vært tatt ned og lagt på lager, blir gjenoppsatt ved glasiets fot øst for undervisnings- og messbygget.

Garasje og lagerbygning oppført i vinkel til undervisnings- og messebygget mot øst.

Festningen hadde 300 års jubileum. Kong Olav V åpnet det nyinnredete museet i Provianthuset i oktober.

Kong Harald V besøkte festningen.

Det ble oppført et lite flagghus rundt flaggstangen på Kongens bastion. Restaureringen av Vardåsen påbegynnes i et samarbeid mellom HV-04 og Kongsvinger kommune. Ved hjelp av bl.a. KAJA-midler ble det ryddet skog og vegetasjon. Kommandoplass med splintskjlod (hadde vært brukt som fuglebad på LKI) ble istandsatt. En av barakkene inne i fjellet ble istandsatt og delvis tilbakeført med opprinnelig innredning. Brystvern og ny inngangsport ble istandsatt.

Prestegårdsskansen ble istandsatt.

Luftforsvaret blir lokal forvaltningsmyndighet for Gullbekkåsen og Vardåsen (jan. 2002). Forsvarsbygg overtar forvaltningsansvaret fra Forsvarssjefens organisasjon, LMF nedlegges og erstattes av Vedlikeholdselement Kongsvinger, underlagt Markedsområde Sessvollmoen.

Nytt undervisnings- og kantinebygg ble oppført på stedet hvor det gamle undervisnings- og messebygg stod, og får navnet «Gyldenborg». Den nye bygningen er et resultat av en arkitektkonkurranse med strenge krav fra Riksantikvaren med hensyn til form og størrelse. «Gylden-borg» ble tildelt Forsvarets byggeskikkpris i 2001. Kongsvinger kommunes 1000-års tre blir plantet, og det blir avduket et nasjonalt minnesmerke for fredsbevarende operasjoner i Libanon fra 1978 til 1998.